En av de store fordelene med et forskningsopphold over lengre tid er muligheten å redusere støyen fra den administrative hverdagen ved et universitet og å fokusere energien sin på det som virkelig teller – skriving! Men det har ingen særlig nytte om man ikke bruker den muligheten til å finne tilbake til skrivelivet som ellers preget ens tid som doktorgradsstudent. Og skulle det være noen år siden man selv studerte – for min del disputerte jeg i 2003 – kan det være en tøff avvending.
Det som må til for å få opp aktiviten
Det går (gledelig) bra! Selv om jeg har brukt mye av min første måned å utvikle vår nye NFR (Norges forskningsråd) søknad, MASTERTEACH, i tillegg til å ferdigstille og holde en paper ved Quality in Postgraduate Research konferansen og holde en poster ved samme konferanse (Helt fantastisk konferanse: skriver om konferansen i neste blogg!), og ikke minst ha en rekke møter med flere forskjellige institusjoner her i Queensland om forskningssamarbeid og forskningsmuligheter, går det fremover med mine skriveprosjekter.
Jeg har tenkt på hvilke insentiver som får folk til å produsere og øke aktivitetsnivået. Det er ikke bare det at man får redusert den administrative støyen av en ellers hektisk hverdag. De har det travelt her også. Det har noe med prioriteringene som «henger i lufta», som folk i gangene er opptatt av, som administrasjonen både avler og pisker frem.
Pisken og gulroten
Tre artikler i året er minstekravet (forskjellige steder har forskjellige krav) for å regnes som «Research Active» – og er man ikke research active mister man forskingstiden sin OG man mister også muligheten å veilede doktorgradsstudenter og mastergradsstudenter. «Veilederlisten» oppdateres årlig, og slettetasten er ikke langt unna. Det er også en klar personlig, økonomisk incentivordning på plass for å publisere i Q1 publiseringskanaler; alt under Q2 teller heller ikke. Rett og slett: «low hanging fruit» er ikke godkjent. Videre, for visuell kunst som for musikk, har universitetet rangert institusjonene nasjonalt og internasjonalt – og gitt noen steder en kvalitetsstempel (og andre ikke). Fakultetet og universitetet har tatt noen upopulære beslutninger, men det gir effekt.
Det som henger i lufta
Fakultetet og universitetet er veldig flinke å løfte frem, promotere og vise frem publikasjoner som sine ansatte skriver – og de gir også mer oppmerksomhet til de publikasjonene som er vanskeligere å lande. De forventer – og avler frem – internasjonal kvalitet på forskningsprosjektene og publikasjonene. Studentene er i fokus, men det snakkes også høyt om studenter som burde ikke ha blitt tatt opp i de forskjellige programmene fordi de ikke er villig å investere tiden som kreves for å klare seg. De høye kravene som pålegges de ansatte pålegges også studentene. Resultatet er en generell forventning i alle ledd om å jobbe på det internasjonale nivået – å reise ut (både studenter og ansatte) på forskningsopphold, skape nettverk, og produsere.
Tiden det tar å skrive
De har noen fordeler. Å skrive internasjonalt krever en kompetanse innenfor fagspråket sitt på engelsk. kanskje går det litt lettere for dem, tenker man? Men det stemmer heller ikke for her er det flere internasjonale ansatte – med helt andre språk enn engelsk som sitt morsmål. Også de må aktivt delta på konferanser både her og internasjonalt, følge med på debattene og være villig å stå i det. I sum, om tiden det tar å skrive; det må du selv være villig å finne, for ingen vil finne den for deg.
Mine konkluderende tanker om det å skrive og aktivt produsere er at det må selvsagt komme fra deg selv. Men det er først når mange nok rundt deg også prioriterer det, at det å skrive får medvind. Med støtte fra administrasjonen holde man tempoet oppe. Det er en annerledes måte å tenke hvordan vi kan strukturere hverdagen vår – og det er interessant å oppleve. Håper det avler frem ferske vaner i meg som lever lenge også når jeg er tilbake på plass!