Author: Ellen Marie Sæthre-McGuirk

Som en av produktene mine fra dette forskeroppholdet har jeg fått muligheten og gleden å vise frem et praktisk arbeid som jeg har jobbet med siden 2015 i tilknytning undervisningsarbeidet mitt i Digital kunst og håndverk.

For å lese mer om utstillingen

Utstillingen henger i Frank Moran Gallery, et galleri som er i nærhet av campuset på Gardens Point, men som drives av en egen ledelse med kurator. Det har vært en glede å samarbeide med dem, og for min del i alle fall viser dette hvor viktig det er med profesjonelle visningsmuligheter i nærheten av universitetet. Uten disse går ikke arbeidet fremover. Videre har det vært en glede at galleriet viser primært forskningsbasert kunstnerisk utviklingsarbeid, slik at utstillingene skal knyttes opp til et større forskningsbasert arbeid. Her er det mye bra å hente!

Research portfolio Norwegian Sublime

Endelig var det min tur å holde seminar for fakultetet. Dette har jeg ventet lenge på. Det er er utmerket anledning å gjøre ens forskning kjent og det gjør det enda lettere å finne gode samarbeidspartnere med felles interesser.

Men det tar tid å få det på plass. QUT har mange internasjonale forskere som gjester som Visiting Fellows og lignende til enhver tid. Så det tar litt tid å finne aktuelle datoer for gjesteseminarene. Jeg er heldig som fikk mitt i dag, som da er nest siste forelesningsdag på fakultetet før eksamenstiden starter for fullt.

Det er spennende å være et sted hvor det er så mange forskjellige visiting fellows. Jeg har gleden av å være her samtidig som Marit Ulvund fra Seanse i Volda og i neste uke kommer også Eva Österlind fra Stockholms Universitet, i tillegg til flere andre fra rundt omkring fra Europa som Luisa Bravo fra Universitetet i Bologna. Men det er enda mer spennende å få høre på disse forskere fra hele verden. Å få inn slike innspill er helt avgjørende for å utvikle sterke miljøer og ikke minst å få nye ideer for eget arbeid.

Jeg har vært så heldig å få med meg UNESCO Art Education Week here ved QUT – og de feirer med stil!

foto: Tricia King

Seminar og samling
QUT Creative Lab, som er en av forskningsgruppene her ved Creative Industries, organiserte en fantastisk samling her på universitetet for å feire nettopp UNESCO Art Education Week. Seminarets tittel, «Art-Making, Machines and Creative Learning», trakk mye interesse og oppmøtet var bra. For min egen del var det spennende å få de tre mest interessante temaene mulig, samlet i ett opplegg. Jeg kunne med andre ord ikke si nei da jeg ble spurt om å holde paper – tredje produkt oppholdet her nede har resultert i så langt er paperen «Processes of Making and Becoming Digitally: On-line continuing education for in-service teachers in digital art and design». Den første var da paperen i Adelaide og Posterpresentasjonen min på samme konferanse omtalt her, i denne bloggen.

Boken kommer seg, studentene suser fremover… tid for skriving
Det var også en fantastisk mulighet å tenke igjennom mye av det som jeg har jobbet med mens jeg har vært her nede, som i stor grad omhandler det å jobbe med kunst og håndverk i den digitale sfæren og hva slags pedagogiske og didaktiske implikasjoner som det fører med seg. Bokforslaget til Routledge er nesten i boks. Studentene mine – nettbaserte Kompetanse for kvalitet studenter i Digital kunst og håndverk – har produsert så det ljomer i veggene. (Jeg skal legge ut en liste med eksempler av flipp-arbeidet deres. Kan ikke dy meg!) Admin der oppe fra helt her nede, ja det går det også.

Det å komme seg ut av ens egen institusjon har vært en fabelaktig opplevelse som jeg må bare anbefale. Det beste av alt er å bli røsket ut av den vanlige rutinen hjemme. Det å skape nye eller gjenfinne gamle skriverutiner har vært det beste av alt. Resultatene begynner å komme på plass. Dette seminaret var tredje leveranse i tillegg til en lang liste med nye, spennende kontakter som jeg skal skrive om senere i bloggen. Det fjerde av mine produkter fra her nede kommer i slutten av måneden, «Experience and Understanding through Digital Innovations», og jeg jobber med å snike inn en til før hjemreisen, i tillegg til bokforslaget. Krysser fingrene.

Takker den som organiserer
Det som er kanskje den store forskjellen, er at her så organiserer jeg ingenting. Så ubeskrivelig deilig å kunne bare levere, i stedet for å være den som organiserer, noe som jeg gjør ganske ofte. Det er noe som jeg ble gjort oppmerksom på før vi reiste (Takk, Sarah Paulson), men som jeg virkelig ser her nede. Ikke at jeg skal foreslå at INGEN bør bruke tiden sin på å organisere seminarer og konferanser, men kanskje alt med måte.

Derfor må jeg ta hatten av til dem som holder på (This is a shout-out to you, Sandra Gattenhof). Og takke og bukke for at de leverer.

Sjekk ut det spennende programmet vårt og gjerne noen av bildene (Foto: Tricia King). Paperen kommer i en felles bok senere i år!

Selv om det er aldri så fristende å romantisere om ens egen studietid, er det ikke noe romantisk å være student igjen. Forskning 99% svette og 1% flaks – men det er lettere når strukturene som fremmer forskningen i alle dens former er på plass.

Ode til forskningsbibliotekaren
Da jeg skulle hente ut noen bøker og forberede paperen min for seminaret «Art-making, Machines and Creative Learning» måtte jeg selvsagt ta en tur til forskningsbiblioteket.

Selv en som meg, som er aldri så opptatt av digitalt tilgjengelig materiale og aller helst nettbasert materiale, elsker biblioteket. Hvor ellers finner man folk som er like lidenskapelig opptatt av de samme bøkene og artiklene som en selv er? Folk som er oppriktig interessert i å organisere, finne, undersøke og grave frem alt som pirrer interessen? Og ikke minst, folket som kan hjelpe deg å få tak i det som til og med internettet ikke har klart å fange enda? Ahhh, forskningsbiblioteket. En oase av fred hvor tiden både går og står stille. Hvor lufta er tykk med eimen av teakolje, skinninnbindinger og støv. Hvor energien i rommet dirrer med konsentrasjon. Og hvor hysjingen ljomer i veggene.

OK. Verden har gått videre. Til og med QUTs fantastiske fem etasjers forskningsbibliotek har endret seg. Riktig nok fortsatt proppfull av studenter, det er flott at det også er sosiale soner og plass til fellesmøter, småprating og sannsynligvis litt eksamenslesing. Men hvor er bibliotekarene?

Å finne det du ikke visste du bare må ha
Bibliotekarenes arbeidsdag har nok endret seg betraktelig siden jeg var student. Og selv om jeg har følget halvveis med på de endringene som har funnet sted gjennom kjennskap til blant annet FBF (Forskerforbundets bibliotekarforening) og ikke minst gjennom det å bruke vår egen universitetsbibliotek ved Nord, har jeg ikke sett dette fra studentens perspektiv.

Med kun digitale søkestasjoner å ta i bruk, er det ingen bibliotekarer eller infodesk som kan hjelpe en – gjennom samtale – å finne frem til de tingene du ikke visste du egentlig ville ha. Man må enten stole på ens egen evne til å søke frem til alt mulig eller stole på de maskingenererte forslagene som blir presentert til en på basis av «hva andre som likte denne boka» også leste. Problemet er at 4000 hjerner som tenker mer, tenker ikke nødvendigvis bedre.

Det der er rett og slett ikke godt nok for studenter i begynnelsen av sine forskningsprosjekter – og det duger heller ikke for rutinerte forskere med nye ideer i emning. Bøkene skulle også sjekkes ut gjennom en maskin, så om man skulle finne en bok som ikke kunne lånes var det heller ingen å spørre om det finnes alternative bøker eller kilder som kunne være av interesse.

Lenge leve bibliotekaren!
Man er nok ikke helt hjelpesløs – på QUT har hvert fakultet og seksjon en bibliotekarkontakt som man kan booke tid hos, for å ha de saftige samtalene som fører til de gode forskningsprosjektene. Disse er fantastisk flotte mennesker som har virkelig fått tid å fordype seg i et fagområde og som er gjerne høyt utdannet både innenfor bibliotek- og informasjonsvitenskap og innenfor et aktuelt fagområde med både master og doktorgrad. Hva mer kan man egentlig ønske seg?

Problemet er at det er kjipt at disse flotte folka må bookes gjerne et par dager i forveien. Å plutselig ha behov for assistanse til å finne de gode kildene er rett og slett ikke en grei situasjon å være i. Forskningstiden er oppdelt nok som det er – både som forsker og som student. Å måtte ta hensyn til nok et element i utviklingen av et prosjekt er ikke uten ulemper.

Slutt å klage
Jeg skal ikke klage (så mye). For selv om jeg lurer svært på om studentene i dag får alt de kan få ut av det fantastiske tilbudet et universitetsbibliotek er, ser jeg så klart at dagens studenter har helt andre behov og andre utfordringer enn en selv hadde i doktorgradsløpet – som for min egen del er snart 20 år siden. I dag er eksempelvis NVivo og SPSS like standard som Word og Powerpoint og biblioteket har blitt en sentral leverandør av et universitets kompetanseprogram når det gjelder ny teknologi og programvare. For ikke å snakke om det enorme publiseringspresset doktorgradsstudentene lever med.

Likevel. Man kan undres om vi har mistet noe på veien. Det er på tide å snakke om universitetenes forskningsøkologi – og ikke minst ha med forskningsbibliotekarene med på samtalen.

Det er ikke rent få doktorgradsstudenter her ved universitetene i Australia. Men de har også et administrativt og faglig system på plass for å ta unna veiledningen på best mulig måte. Det er selvsagt ikke likt hos alle, og de forskjellige universitetene har nok alle sine utfordringer. Likevel har jeg fått et generelt (og generaliserende, så pass på!) bilde av dette systemet og jeg ser at det er vesentlig annerledes enn det som vi gjerne har hjemme. Derfor er det interessant å reflektere litt rundt dette.

Jeg må understreke igjen, at dette er på INGEN MÅTE en forskningsbasert presentasjon av hvordan doktorgradsveiledning er gjort i Australia. Dette er heller en samlet presentasjon av forskjellige aspekter av de administrative systemene som jeg har lært om og de diskusjonene jeg har hatt den siste måneden. I denne tiden har jeg vært på Quality in Postgraduate Research konferansen i Adelaide, en av de største og viktigste forskningskonferansene om doktorgradsveiledning, hvor jeg har hatt gleden av å prate om veiledning, faglig og administrative systemer for doktorgradsveiledning og ikke minst hva som skjer på forskningsfeltet om doktorgradsveiledning med folk fra Australia og resten av verden.

Doktorgraden i system
Jeg har hørt forskjellige varianter av systemene fra forskjellige ansatte/universiteter, men det er interessant å reflektere litt generelt på kravene og forventningene som henger i lufta. Standarden for veiledning virker å være maks 30 minutter veiledning annenhver uke og kun dersom studenten har levert inn tilstrekkelig skriftlig PhD materiale i forkant. Det gjelder muligens kun de studentene som skriver det som vi hadde omtalt som en offentlig PhD eller en industri PhD, altså de som ikke skriver en tradisjonell grunnforsknings PhD. De som skriver tradisjonelle grunnforsknings PhD’er får visst mindre tid til veiledning og har større press på skriving. Dette er får så vidt ikke oppsiktsvekkende – for min del i alle fall var det slik i Belgia da jeg tok doktorgraden i 1998-2003. Men her får PhD studentene også en rapport – nærmest en karakter – på skriveinnsatsen årlig, og dersom de ikke oppnår resultatene som forventes av dem, blir de satt på prøve. Klarer studenten ikke å snu den negative trenden i løpet av ett år, forstår jeg det slik at de blir droppet ut av programmet. Ikke noe kjære mor, altså.

Ikke at de faglige ansatte har det noe lettere. Universitetene er ganske store – jeg har hørt om flere som har 50.000+ studenter – og i motsetning til høgskolene som vektlegger undervisning har universitetene meget sterke forskningsmiljøer og store kull doktorgradsstudenter. Likevel er det ikke alle faglige ansatte som får LOV å være på veilederlisten. Det viktigste, foruten å selv ha en doktorgrad så klart, er at du må være forskningsaktiv. Jeg har hørt litt forskjellig, men det som virker å være standarden er 3 artikler i året i såkalte Q1 publikasjoner (tilsvarer nivå 2 i det norske systemet), i tillegg til (årlig) å hente inn en sum eksterne midler til forskningsprosjekter. Listene kvalitetssikres hvert år og holder du ikke mål, blir du droppet. Jeg vet ikke om du da mister dine PhD studenter.

Tid til FoU og forelesninger
Professorene og førsteamanuensisene som jeg har snakket med sier at det er vanlig å ha 10 doktorgradsstudenter om gangen, og tiden som brukes til veiledning av dem går av din egen FoU tid – som da er visst 40 % for begge gruppene. Du trenger ikke ha en doktorgrad i matte for å se at det er litt press på denne siden av arbeidsdagen. Men på den andre siden virker det som at flere har mer tid til undervisning. Studentene tar 4+4 emner i løpet av det akademiske året (hvert emne blir da i snitt 7,5 ECTS) og det som virker å være vanlig er at førsteamanuensisene og professorene underviser 3 emner i løpet av ett år (i snitt ca. 22 ECTS). Høres bra ut så langt – men merk at klassestørrelsen kan være «noe» større enn hjemme. En som jeg pratet med her om dagen fortalte at han og en annen førsteamanuensis foreleste for 400 studenter om gangen. I tillegg hadde han 15 timelærere (universitetslektorer) som tok seg av de ukentlige seminarene med studentene i mindre grupper (ca. 35 studenter i hver gruppe) og retting av innleveringene underveis i emnet. «Noen» må jo også veilede universitetslektorene – det inngår også i undervisningstiden din.

Kravet om profesjonell, forskningsbasert veiledningspraksis
Det som er mest interessant er likevel den felles forståelsen som kom frem på konferansen om at doktorgradsveiledning i dag er en profesjonell, forskningsbasert praksis. Småprat og kaffeslabberas skjer nesten ikke – her skal studenten levere effektivt. Det forventes at de som veileder også er oppdatert på det som skjer i forskningsfeltet om doktorgradsveiledning. Å veilede fordi (og på samme måte som) man alltid har veiledet holder ikke mål lenger. Det er blant annet nye tema som er kommet frem i dagens lys, som det forventes at man kjenner til. For eksempel er doktorgradsstudentenes psykisk helse blitt særlig viktig. (En presentasjon viste at 1/5 av den generelle befolkningen i Australia ville i løpet av ett år oppleve å ha dårlig psykisk helse (preget av alvorlig depresjon, stress, angst, etc), mens det samme gjaldt for 1/3 av landets doktorgradsstudenter!).

Borte bra, hjemme best?
Det er mye som er litt oppsiktsvekkende annerledes her enn hvordan vi gjør ting hjemme, men det er ikke sagt at den ene måten er bedre enn den andre. Jeg ser flere fordeler med hvordan de gjør ting her nede og ikke minst er dette med å sette høye krav til alle som er involvert i systemet en god ting. Det bør likevel være plass til å være menneske i dette; studenter kan bli (men bør helst ikke bli) både fysisk og psykisk syke, faglige ansatte bør kunne føle at de kan ha familieliv. Så jeg er usikker hvor gjennomførbar dette hadde vært hjemme med mindre vi var villig å gjøre store, grunnleggende endringer i hverdagen vår. Endringer som vi kanskje egentlig ikke ønsker heller. Det er nok best å starte med ett skritt om gangen, hente ut det beste av det man opplever og gjøre det til vårt eget.

En av de store fordelene med et forskningsopphold over lengre tid er muligheten å redusere støyen fra den administrative hverdagen ved et universitet og å fokusere energien sin på det som virkelig teller – skriving! Men det har ingen særlig nytte om man ikke bruker den muligheten til å finne tilbake til skrivelivet som ellers preget ens tid som doktorgradsstudent. Og skulle det være noen år siden man selv studerte – for min del disputerte jeg i 2003 – kan det være en tøff avvending.

Det som må til for å få opp aktiviten
Det går (gledelig) bra! Selv om jeg har brukt mye av min første måned å utvikle vår nye NFR (Norges forskningsråd) søknad, MASTERTEACH, i tillegg til å ferdigstille og holde en paper ved Quality in Postgraduate Research konferansen og holde en poster ved samme konferanse (Helt fantastisk konferanse: skriver om konferansen i neste blogg!), og ikke minst ha en rekke møter med flere forskjellige institusjoner her i Queensland om forskningssamarbeid og forskningsmuligheter, går det fremover med mine skriveprosjekter.

Jeg har tenkt på hvilke insentiver som får folk til å produsere og øke aktivitetsnivået. Det er ikke bare det at man får redusert den administrative støyen av en ellers hektisk hverdag. De har det travelt her også. Det har noe med prioriteringene som «henger i lufta», som folk i gangene er opptatt av, som administrasjonen både avler og pisker frem.

Pisken og gulroten
Tre artikler i året er minstekravet (forskjellige steder har forskjellige krav) for å regnes som «Research Active» – og er man ikke research active mister man forskingstiden sin OG man mister også muligheten å veilede doktorgradsstudenter og mastergradsstudenter. «Veilederlisten» oppdateres årlig, og slettetasten er ikke langt unna. Det er også en klar personlig, økonomisk incentivordning på plass for å publisere i Q1 publiseringskanaler; alt under Q2 teller heller ikke. Rett og slett: «low hanging fruit» er ikke godkjent. Videre, for visuell kunst som for musikk, har universitetet rangert institusjonene nasjonalt og internasjonalt – og gitt noen steder en kvalitetsstempel (og andre ikke). Fakultetet og universitetet har tatt noen upopulære beslutninger, men det gir effekt.

Det som henger i lufta
Fakultetet og universitetet er veldig flinke å løfte frem, promotere og vise frem publikasjoner som sine ansatte skriver – og de gir også mer oppmerksomhet til de publikasjonene som er vanskeligere å lande. De forventer – og avler frem – internasjonal kvalitet på forskningsprosjektene og publikasjonene. Studentene er i fokus, men det snakkes også høyt om studenter som burde ikke ha blitt tatt opp i de forskjellige programmene fordi de ikke er villig å investere tiden som kreves for å klare seg. De høye kravene som pålegges de ansatte pålegges også studentene. Resultatet er en generell forventning i alle ledd om å jobbe på det internasjonale nivået – å reise ut (både studenter og ansatte) på forskningsopphold, skape nettverk, og produsere.

Tiden det tar å skrive
De har noen fordeler. Å skrive internasjonalt krever en kompetanse innenfor fagspråket sitt på engelsk. kanskje går det litt lettere for dem, tenker man? Men det stemmer heller ikke for her er det flere internasjonale ansatte – med helt andre språk enn engelsk som sitt morsmål. Også de må aktivt delta på konferanser både her og internasjonalt, følge med på debattene og være villig å stå i det. I sum, om tiden det tar å skrive; det må du selv være villig å finne, for ingen vil finne den for deg.

Mine konkluderende tanker om det å skrive og aktivt produsere er at det må selvsagt komme fra deg selv. Men det er først når mange nok rundt deg også prioriterer det, at det å skrive får medvind. Med støtte fra administrasjonen holde man tempoet oppe. Det er en annerledes måte å tenke hvordan vi kan strukturere hverdagen vår – og det er interessant å oppleve. Håper det avler frem ferske vaner i meg som lever lenge også når jeg er tilbake på plass!

Jeg er vel på plass på den nye arbeidsplassen min her ved QUT – Queensland University of Technology – i Brisbane.

Universitetet har vært eksemplarisk med tanke på å organisere og gjøre alt klart til jeg kom. Det har rett og slett vært en ufattelig smertefri prosess. For eksempel er velkomstområdet for studenter og nyansatte OG IT HJELP er ikke bare integrert i biblioteket i første etasje – biblioteket ligger også sentralt på campus, så det er umulig å ikke føle seg 100% ivaretatt her mer eller mindre med en gang du ankommer campus. Jeg med min mac, som ikke nødvendigvis vekker uhemmet begeistring hjemme, ble hjulpet av en av de 10 mac-kyndige der i løpet av svært kort tid. Jeg tror vi har mye å hente fra hvordan de har organisert seg. Ikke at vi er mindre imøtekommende – for det tror jeg ikke vi er – men måten de fysisk har tilrettelagt for studenter og ansatte viser at design, bruk av ny teknologi og rett og slett fysisk organisering har svært mye å si for at ting skal oppleves som smidig og imøtekommende.



 Fortsett å lese Spennende samarbeidsmuligheter