Rasmus sin fortelling
Å kunne ta del i å utvikle praksisfeltet til musikklærerstudenter, var noe jeg gikk inn med stor motivasjon og troen på at her er det noe som kunne utvikles. Spesielt var det dette med å ta i bruk ulike modaliteter, som forskningsprosjektet tittel også sa noe om (Multimodal Veiledning i Musikklærerutdanning), noe som jeg tenkte at her har praksisfeltet utviklingspotensial. Musikk i sin egenart kan ikke gjengis korrekt i ettertid igjennom språk, enten i form av tekst eller muntlig tale. Her så jeg en mulighet for utvikling der ulike modaliteter kunne være med å bistå for å gjengi det som til nå har vært vanskelig å omformulere i språklig form. For eksempel så jeg for meg at bilde og video kunne være gode redskap. MOSO ble tatt i bruk som multimodal plattform, der funksjoner som tekst, lydopptak, bilde, video, chat og deling av dokumenter var tilgjengelig for praksislærer og student(er). Jeg så for meg at alle disse funksjonene kom til å bli mye brukt under praksisperioden(e), men det ble ikke helt slik jeg hadde sett for meg på forhånd.
Jeg og de andre kulturskolelærerne som tok i bruk MOSO i praksisfeltet, møtte fort noen etiske utfordringer. For det første måtte vi sende ut samtykkeskjema til alle heimer med forespørsel om de godtok at kulturskolelæren og student(er) kunne ta bilde, lydopptak og video av barnet deres underveis i undervisninga. Det ble forklart nøye skriftlig hva, hvordan og hvorfor MOSO skulle tas i bruk. For de foreldrene og elevene som godtok dette, som var en stor del, møtte vi også etiske utfordringer og dilemmaer i undervisningsrommet. Mange lærere, inkludert meg selv, opplevde det mye vanskeligere enn vi hadde trodd på forhånd å ta opp mobilen å filme eller å ta bilde. Det lå bra sterkt i ryggmargen og i skolens fire vegger at det overhodet ikke er lov å ta bilde eller filme i en undervisningssituasjon under normale omstendigheter. Selv om dette var gitt samtykke på, gikk det noen tanker opp hos meg når mobilen ble tatt opp. Kommer studenten til å opptre annerledes? Vil dette skade relasjonen mellom meg og eleven? Hva hadde jeg følt hvis eleven plutselig midt i timen hadde tatt opp mobilen og rettet den mot meg, selv om det var avklart på forhånd? En annen refleksjon går på hvordan eleven ble ivaretatt rundt hvordan hen opplevde, følte og tenkte ved denne mobilbruken, og ikke minst hva dette hadde å si på relasjonen mellom lærer og elev. Før undervisninga brukte jeg tid på å trygge elevene på hvordan jeg kom til å bruke mobilen og hvorfor, men det ble brukt lite tid i etterkant på hvordan eleven opplevde selve mobilbruken. Satt på spissen kunne jeg lene meg tilbake på samtykkeskjemaet, fordi alt det formelle var ivaretatt, men hvordan elevens opplevelse i etterkant er jeg usikker på om det ble satt nok fokus på. Kanskje ble noen relasjoner skadet ved denne mobilbruken, men kanskje også styrket ved at noen elever følte seg tettere oppfulgt. Det jeg tror er viktig er å forklare elevene nøye både på forhånd, underveis og etter undervisningssituasjoner der MOSO blir tatt i bruk. La elevene stille spørsmål og skap god dialog rundt verktøyene, da tror jeg man har masse spennende å hente ut, og læreren kan ha lavere terskel for å bruke det.
Opplæring i observasjon
Å observere kan for mange studenter være en utfordrende oppgave. Hva skal observeres og hva skal ikke observeres? MOSO kan være et virkemiddel for å strukturere veiledning og observasjon, både for student og lærer. Spesielt kan den være til nytte for å tydeliggjøre hva man skal fokusere på i ulike observasjonssituasjoner. Gjennom å dele en plan for en undervisningstime med hverandre (student, medstudent(er), lærer) i MOSO, og følge stegene i “planer”, kommer man til steget “observasjonsmodus”. Her er det viktig at læreren på forhånd har gitt student(ene) konkrete observasjonsoppgaver, slik at studenten vet hva han skal fokusere og jobbe med på når hen skal observere og begynne å notere ned i MOSO. Det er viktig at disse observasjonsoppgavene er konkrete og i samsvar med hvor studenten er i studieløpet. Med denne metoden noterer studenten ned i sanntid, som øyeblikkelig blir delt med praksislæreren og eventuelle medstudenter. Studenten noterer ned mens hen observerer, altså mens hen ser, og dette vil være en mer korrekt beskrivelse av observasjonen, i motsetning til den mer tradisjonelle måten å notere ned i ettertid. Begge formene for notasjon, underveis og i ettertid, vil være subjektiv og fargelagt av den som skriver, men den i ettertid vil til en viss grad inneholde en fortolkning, altså slik hen husket det, og ikke slik hen ser det.
Gjennom denne måten å bruke observasjonsmodus i MOSO, og notere ned i sanntid i et delt dokument i “planer”, vil studenten mest sannsynlig notere ned mer konkret, bruke færre ord og ha et spisset fokus mot observasjonsoppgaven. Det er bedre å være konkret og å svare på oppgaven og å fokusere på den, enn å skrive ned masse tekst som både svarer på oppgaven, men som også drar inn alt for mange andre observasjoner og fokus som ikke var etterspurt i oppgaven.
Å skrive en logg mens man observerer, kanskje uten observasjonsoppgave, kan man se i motsetning til å bruke MOSO. Dette har jeg erfart selv som student, å sitte å notere ned alt det man ser i undervisninga til en lærer eller medstudent. Mangelen på observasjonsoppgave gjør at man blir sittende å skrive logg og håpe at man noterer ned noe som kan være nyttig i ettertid til veiledningen. Når man noterer ned i egen skrivebok eller i et privat dokument, som ingen andre har tilgang på, kan studenten være selektiv i veiledningssamtalen i ettertid, og nyttige ting kan falle bort. Der tenker jeg MOSO her en av sine styrker med at lærer og medstudenter deler alt med hverandre.
Bruk av workspace som verktøy for observasjon og veiledning
Jeg og mine kollegaer som tok i bruk MOSO har både brukt fuksjonen “planer”, men også “workspace”. Sistnevnte har vi best erfaring med fra kulturskolen som kanal for planlegging, observasjon og veiledning. Modellen vi fulgte var å lage en “workspace” for hver elev, eller elever hvis de var på gruppe. Ved å bruke “workspace” i stedet for “plans”, vil læreren/studenten kunne legge inn all informasjon på samme sted, uke etter uke. På mange måter ligner dette på en læringsplattform som følger eleven kontinuerlig, som mange kulturskolelærere er vant med fra før. For eksempel bruker vi til vanlig SpeedAdmin sin funksjon “læringsplattform” i kulturskolen i Levanger. Oversikten over “workspacene” til eleven(e) ble seende slik ut:
Videre fulgte jeg en modell der ukenummeret ble overskriften, og under den ble det kommentert alt som hadde med undervisningen denne uken. For eksempel studentens plan, tilbakemelding på plan, observasjon under undervisningen og etterveiledning.
Etiske og praktiske problemstillinger
De fleste opplæringssituasjoner i kulturskolen foregår med få elever og i små rom. Der man i andre skoleslag kan sette seg bakerst i klasserommet og ikke vises så godt når man noterer ned på MOSO-plattformen, sitter kulturskolelæreren ofte tett oppi eleven(e) ansikt mot ansikt. Selv om elevene og foresatte har godkjent at denne plattformen tas i bruk i undervisninga, der lyd og bilde kan være en del, må kulturskolelæreren ta noen etiske valg. Hva gjør det med relasjonen mellom lærer og elev når mobilen tas opp en eller flere ganger i undervisningsrommet? Hvordan trygger man eleven(e) på at bilde og lydopptak ikke blir misbrukt? Hvordan påvirker dette maktbalansen mellom lærer – elev? Jeg og flere kulturskolelærere gikk inn med positiv innstilling til bruken av MOSO og mulighetene for bruk av bilde og video, men det viste seg igjennom studiet at det ble lite brukt. I mitt eget tilfelle var det unaturlig å ta opp mobilen. Selv om jeg var bestemt på å bruke teknologien, er jeg lært opp til at det er ulovlig å ta bilde eller video i undervisningssituasjoner, og at jeg vet man ser uinteressert ut når man fester blikket til en skjerm i stedet for på studenten og undervisninga hans. Når det er sagt brukte jeg bilde og video-funksjonene noen ganger, og mer lenger ut i praksisperioden vi kom. Etter hvert når jeg som praksislærer ble bedre kjent med studenten og fikk skapt en god og trygg relasjon, ble det lettere og mer naturlig å ta opp mobilen. Det samme kan jeg si om elevene, at det var lettere å notere på mobilen rundt de elevene jeg hadde en sterk relasjon til, og som jeg følte var trygge i situasjonen.
Oppsummering av kulturskolelærerens erfaringer
Motivasjon, trygghet og erfaring spiller inn hos lærerne på hvor godt MOSO har fungert i kulturskolen. En erfaring er den høye terskelen kulturskolelæreren har for å ta opp en mobil enhet, en mobil enhet som har mulighet å ta bilde, video og lyd, men som oftest kun skulle brukes til å notere ned tekst med. Forklaringen ligger i redselen for å skape usikkerhet hos eleven(e), skade relasjon, hemme musikalsk utvikling og trygghet i undervisningsrommet. Løsningen kan være å jobbe med dette over en lengre periode, der både lærere og elever blir tryggere, og ikke minst at lærerne blir vant til verktøyet og vant med å legitimere ovenfor elevene hvorfor mobilen/nettbrettet blir tatt opp. Kort oppsummert har MOSO dekt et behov som gjør at dialogen mellom student og lærer skjer på ett sted, det er lettere å følge opp studenten i veiledningen og man samler all data på en plattform. MOSO har mange funksjoner og muligheter som kulturskolen kan ha bruk for. God opplæring av praksislærere og studenter i forkant av praksis, og gjerne tidligere erfaringer, er essensielt hvis man skal lykkes med digital veiledningsteknologi i kulturskolen.