Runas fortelling
Fra motstand til superbruker: En universitetslærers møte med MOSO
«Runa, du må huske å komme på MOSO workshopen. Når du skal bruke appen må du nesten være med på opplæring», sa kollegaen min med et smil. «Ok, da», sa jeg, og bestemte meg for å gå all in. Etter en dag med foredrag, opplæring, registrering og utprøving av app var jeg overlatt til meg selv. Jeg og MOSE appen. Hvordan skulle dette gå? Vel, jeg bestemte meg for å ikke utsette noen ting. Hoppe i det. «Bare trykk mamma, det skjer ikke noe farlig sjø», sa 13 åringen hjemme. Så jeg gjorde det. Siden jeg ikke kjente noen av studentene jeg skulle veilede, var det fint å se et lite bilde på profilen deres. Studentene delte små snutter av planlegging, noen stilte spørsmål og var aktive. Andre var mer stille. Akkurat som i klasserommet. Praksislæreren hadde gode og konkrete spørsmål og oppgaver. Jeg følte meg som en outsider, men dette var første gangen jeg fikk ta del i denne appen, så jeg ga meg ikke. Tommel opp, hjerte, smilefjes. Etter kort tid var jeg fullstendig inni det. Kommentarene vekslet fint mellom oss. Jeg var blitt en super-bruker. Da jeg kom for å observere studentene i real life, følte jeg at jeg kjente de litt. Jeg var med på planlegging, jeg var litt inni prosessen. «Runa, du har jo likt det vi har delt til alle døgnets tider – så kult», sa studentene. Om det var bra vet jeg ikke, men 13 åringen hadde rett. Det var ikke farlig.
Lailas fortelling
Et vindu inn til praksis
Det tikker inn et MOSO-varsel på mobilen om at jeg er invitert inn i en MOSO-plan fra en av studentene som er ute i praksis. Første reaksjon er en mild irritasjon over enda et varselikon på telefonen som rykker meg ut av arbeidsflyten. Jeg åpner allikevel MOSO-appen og ser en stikkordsliste for et undervisningsopplegg, men sliter med å danne meg et reelt bilde av hva studentens opplegg egentlig skal bestå i ut fra det jeg leser. Men jeg kjenner studenten og tenker at økta trolig kommer til å gå greit, men lurer på om jeg skal ringe hen slik at vi kan drodle litt om alt det som er rundt selve undervisningsopplegget. Jeg lurer – hvordan er romfasilitetene, elevens behov og ønsker, kjemien og samarbeidet med praksislærer og praksisgruppa, møtet med yrkesrollen som musikklærer? Jeg har fått signaler om at studentene liker at vi responderer med emojies i appen, og begynner derfor å lete i emoji-menyen etter en passende reaksjon på studentens undervisningsplan. Det skulle vært et ikon for «jeg har sett at du har laget et opplegg og en låtliste, men jeg aner ikke hvordan det passer til den konteksten du står i?». Jeg ender opp med en intetsigende ‘tommel opp’, og tenker at da gjør jeg i vertfall ingen skade. ‘Tommel ned’ er umulig uten å skrive en god forklaring i chatten. «Kanskje jeg skal se på det i kveld» tenker jeg mens jeg løper videre til undervisning.
De neste dagene følger jeg chat-trådene og studentens planer i MOSO-appen og ser temperaturen i gruppe-chatten øker. Jeg leser mellom linjene at maktesløsheten vokser hos studenten. Manglene i planleggingen handler om både praktisk og teoretisk musikkfaglig substans og da uteblir også strukturen på musikkarbeidet. Jeg ser et misforhold mellom det spesifikke kompetansebehovet som denne praksisplassen krever og det studenten behersker. Jeg vet at denne studenten kan mye, men det virker som om hen ikke klarer å «oversette» sine ferdigheter til denne konteksten. Jeg begynner å reflektere over hva jeg må gjøre annerledes i min egen undervisning slik at studentene faktisk kan videreutvikle og realisere sine ressurser – den musikalske substansen de alle bærer – innenfor de ulike praksisarenaene de møter. Hvordan kan jeg undervise slik at studenten eier innholdet, og ikke kun fyller ut et endimensjonalt didaktisk planskjema? Noen dager etter tikker det inn et spørsmål fra studenten på Messenger om jeg har tid til å prate, hen sier det er ‘litt krisestemning nå’. Like etter kommer også en henvendelse fra praksislærer på Messenger der hen spør om vi kan ta en prat. Det blir to lange samtaler om det som omgir MOSO-appen, det jeg så mellom linjene i chatten. De to Messenger-henvendelsene ville nok kommet uavhengig av MOSO-appen, men selve utviklingen i praksisforløpet ville vært usynlig for meg som universitetslærer.
MOSO i praksis – noen betraktninger fra universitetslæreren
MOSO-appen har fått meg til å reflektere over hvor viktig det er for meg å ha kjennskap til den praksiskonteksten studentene står i før jeg involverer meg aktivt i planer og chattetråder i MOSO. Denne kjennskapen er forbundet med kommunikasjon og samarbeid med praksislærer også før praksis starter. Da praksis startet ga innsikten i studentenes planer og chat et visst grunnlag for å se noe av aktivitetene de hadde vært med på før mitt besøk. Da jeg kom ut på praksisbesøkene ble MOSO-appen i liten grad direkte utgangspunkt for samtalene mellom studenter, praksislærer og meg. Praksisbesøket omhandler gjerne temaer knyttet til generell klasseledelse/samspill-ledelse, rolleforståelse og relasjoner og opplevelser med elevene, og hvordan praktisk tilrettelegge musikkundervisninga, øvingsdidaktiske spørsmål, repertoartilpasning og dramaturgi i undervisningsøktene. Innholdet i praksisbesøkene oppleves jo gjerne som veldig situasjonsbestemt, og lite prosedyrebasert. Jeg tror at grunnen til at jeg ikke brukte mobilen til å notere på mens jeg observerte var at den ble for knotete sammenlignet med notatblokka. Jeg fikk filmet ved noen anledninger når vi hadde større ensembler eller klasser, men det var ofte ikke tid til å se videoene sammen etter øktene fordi studentene enten skulle ut i inspeksjon eller annen undervisning. Det sier kanskje noe om at veiledning er en travel affære i skolen, og at hvis MOSO-appen skal utnyttes godt må ikke bare veiledningen, men også timeplanen designes mer etter MOSO-appen? MOSO som kommunikasjonsplattform er ikke en erstatning for menneskelig kommunikasjon mellom aktørene før, under og etter praksisperioden, men den kan etter mitt syn fungere som en god strukturell støtte i veiledningsprosessene, en slags ‘ferdsskriver’ i praksisopplæringen. En ferdsskriver som fungerer godt når det er avklarte kjøreregler og tid til å utforske og tilpasse bruken til den aktuelle praksisen. I og med at MOSO-appen ble installert på våre private telefoner dukket behovet for avgrensning i kommunikasjon også opp. Jeg kjente litt på uro over hvorvidt det var en forventning om å være ‘døgnåpen universitetslærer’ i praksisperiodene, og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke var mer ‘på’ i de digitale praksisrommene i arbeidstida. Dagene var som vanlig fylt med ulike arbeidsoppgaver på campus, og samtidig skulle jeg være engasjert i tråder som handlet om praksis som ikke var avgrenset til undervisningstida. I ettertid ser jeg at spørsmål som ‘hva slags områder vil du ha respons på, når responderer vi og hvordan gjør vi det’, kan være lurt å avklare innledningsvis med hver praksisgruppe. Dette mener jeg er viktig å drøfte i kollegiet også, siden MOSO-appen ble installert på våre egne mobiler. Mobilen er en enhet som binder oss sammen og samtidig visker ut skillet mellom arbeids- og privatsfæren vår.
MOSO i undervisning på campus
Profesjonsfag omfatter både musikkdidaktikk og pedagogikk og er gjerne det emnet som har hatt tettest kontakt med praksisfeltet. For å bli kjent med MOSO-appen før praksis gjorde vi et forsøk på å ta MOSO-appen i bruk i profesjonsfagundervisningen gjennom det som kalles mikroundervisning. Tanken var at studentene kunne prøve ut egne korte undervisingssekvenser planlagt i MOSO som de gjennomførte med medstudenter, der en eller to tok observasjonsrollen. En slik arbeidsform var ment å gi kjennskap til MOSOs funksjoner før studenten skulle ut i praksis, samtidig som den vektla grunnleggende trening i planlegging, gjennomføring og observasjon for studentene. Jeg erfarte at dette opplegget må gjøres flere ganger for å finne en god balanse mellom å ivareta innholdet i selve musikkundervisningen og oppmerksomheten som kreves for å få bruke MOSO-verktøyet hensiktsmessig. Det ble som å øve både på å undervise i musikk og på å bruke veiledningsteknologi på samme tid, og det krevde at jeg som lærer disponerte tidsbruk og aktiviteter i timene på en annen måte enn tidligere.
MOSO i praksis i frivillige ensembler, musikk i inkluderingsarbeid, helse og omsorg
I prosjektpraksiser eller punktpraksiser som ikke er styrt av læreplaner eller konkrete rammeplaner, vil innholdet, rollene og arbeidsoppgavene for studentene være svært variert. MOSO kan allikevel være funksjonell som felles kommunikasjonsplattform der opplegg, øvingsmateriell, repertoar og planer deles. I ensemblepraksis der studenten leder/dirigerer kor, korps og lignende, åpner det for å benytte videofunksjonen for å kunne analysere studentens ensembleledelse i etterkant. I musikkpraksiser som omfatter sårbare grupper (musikktilbud innenfor eksempelvis helse og omsorg, psykiatri og/eller rusomsorg) erfarte vi en reservasjon mot å bringe spesielt bilde- og video inn som del av observasjonen i praksisarbeidet. Dette var på bakgrunn av åpenbare årsaker knyttet til etiske hensyn og personvern. I slike tilfeller så vi at måten MOSO skulle brukes på, og i noen tilfeller om den skulle brukes, måtte defineres og rammes inn av praksislæreren, som også har ansvar for sine brukere/pasienter.
Implementering og profesjonsfellesskap
Det overordnete arbeidet med implementering av MOSO som digital veiledningsteknologi åpnet for en tettere kontakt mellom involverte faglærere på campus, praksislærere og studenter. Underveis i MoVeM-prosjektet hadde vi regelmessige arbeidsmøter sammen med en arbeidsgruppe med lærere fra alle praksisfeltene (AP2). På flere av disse arbeidsmøtene hadde vi også med studentrepresentanter. I dette forumet sammensatt på tvers av skoleslag opplevde jeg en prosess som har løftet bevisstheten rundt egenarten i våre virksomheter, hvordan veiledning i våre ulike praksiser foregår og hvordan vi sammen kan bidra til å styrke praksisveiledningen. Jeg tror arbeidsmøtene og dialogen skapte et profesjonsfellesskap, som i neste omgang har betydning for hvordan studentene opplever praksis.
Praksisadministrasjonens rolle i implementeringen
For at kommunikasjonen mellom universitetslærerne og praksisfelt skal fungere godt, erfarte vi at praksisadministrasjonen bør være kjent med MOSO og hvordan teknologien benyttes som kommunikasjonsplattform for praksislærer, studenter og universitetslærer. Et tett samarbeid og informasjonsflyt mellom universitetets MOSO-superbruker og praksisadministrasjon er viktig for å samkjøre brukeropplæring av praksislærerne med oppstartsmøter eller praksisseminar. Det bør avklares i praksisavtalen mellom universitetet og praksissteder at veiledningsappen, her MOSO, er et verktøy som benyttes som primær plattform for planlegging og kommunikasjon underveis i praksisperioden, men at bruken må tilpasses det enkelte praksisfelts særegne behov spesielt når det kommer til etiske avveininger og personvernhensyn. Det er viktig at ledere/rektorer får god informasjon om ulike sider digital praksisveiledning ved inngåelse av nye praksissamarbeid ved ulike virksomheter.
Oppsummering
Vi som undervisere har ulike behov og arbeidsmåter vil også bruken av MOSO-appen vil derfor også bli forskjellig. Det er viktig å merke seg at MOSO-appen ikke ble implementert i et ‘ventende tomrom’. Det både var og er rådende tradisjoner for veiledning og praksisoppfølging i alle praksiser, og det er forståelig at mottakelsen og bruken ble ulik. Ved å gi teknologien en sjanse og teste ut i flere omganger og på ulike måter, og ikke minst dele erfaringene oss lærere imellom, kan en digital veildingsteknologi styrke både bevissthet om veiledning og sammenhengen mellom undervisning på campus og praksisfeltet.
I første syklus av implementeringen valgte vi en strategi der vi ikke påla praksislærerne en bestemt måte å bruke appen på, men heller oppfordret dem til å teste ut og eksperimentere med verktøyet. I andre syklus forutsatte vi at alle praksislærerne tok i bruk MOSO-appen i en eller annen form i sin veiledning, men oppfordret samtidig til å bruke de funksjonene som var hensiktsmessige i deres kontekst.
Profesjonsfellesskapet om ble skapt i MoVeM-prosjektet og arbeidet med implementeringen av et digitalt veiledningsverktøy som MOSO, har gitt en større oppmerksomhet på hva veiledning kan være i de ulike praksisene. Det har også knyttet fagmiljøet på universitetet tettere til praksisfeltene fordi vi universitetslærerne har fått et ‘vindu’ inn i den prosessen studentene er i praksisukene. Kombinasjonen av tettere praksissamarbeid og et ‘vindu’ inn i praksisperioden har også stimulert til refleksjon over egen undervisning og hvordan vi kan forberede studenten på hva praksisfeltet kan innebære. Implementeringen av MOSO-appen bidro til å endre innsikten vi som universitetslærere får i studentenes praksisforløp, men også her avhenger både mengden og typen innsikt at hvordan appen brukes i de enkelte praksisene. Mengden kommunikasjonen mellom universitetslærere, studenter og praksisveileder varierer, men spesielt det at alt av planer er samlet på et sted har vi sett på som positivt.