Det har vært stille på bloggen en stund og skyldes at vi har vært travelt opptatt i planlegging og gjennomføring av Øvelse Nord, samt at Anne er i full gang med datainnsamling til sin doktorgrad og jeg forbereder meg til disputas (avsluttende offentlig forsvar av doktorgradsavhandling). Vi satser på å komme sterkere tilbake om litt men i mellomtiden kommer noen (ikke fult så) kloke ord om hva sykepleie egentlig er.

I forbindelse med Tidsskriftet Sykepleien sin temautgave “Hva er egentlig sykepleie?” ba de meg om å svare på noen spørsmål om hva sykepleie er, hvilke utfordringer sykepleierrollen står ovenfor og om vi trenger nye definisjoner på hva sykepleie er. Man sier ikke nei når Sykepleien spør og under er mine tanker om disse spørsmålene.

Link til innlegget hos Sykepleien finner du her. 🙂

Hva er sykepleie?

Sykepleieres ansvarsområder og funksjoner spenner vidt, og det finnes ikke et enkelt svar på hva sykepleie egentlig er.

For meg handler sykepleie om å bruke både hjertet og hjernen. Om å kombinere en subjektiv følelse av at «noe» ikke stemmer, med kliniske vurderinger basert på objektive data og målinger.

Sykepleie er en helhetlig tilnærming med mål om å hjelpe pasienten i å oppnå, opprettholde eller gjenopprette det pasienten selv opplever som best mulig helse og velvære. Det innebærer også å være litt kameleon – å tilpasse seg pasienten, å være veileder for en pasient som trenger forklaring, heiagjeng for en annen som nesten ikke makter, og en trygg hånd å holde i ved livets slutt. Sykepleie handler om å møte både menneskets og sykdommens behov, fordi de er ikke alltid de samme.

Hva er de største utfordringene for sykepleierrollen i dag?

Jeg mener at nedskjæringer, effektivisering og standardisering av sykepleieoppgaver er alvorlige trusler mot sykepleieprofesjonen og mot pasientsikkerheten. Pasientene er eldre og sykere enn før. Deres tilstander svinger, og behovet for å utøve skjønn på stående fot og på en klok måte er helt nødvendig. Allikevel skal sykepleieres arbeidsoppgaver i økende grad forhåndsbestemmes, styres og måles, samtidig som tiden som er til rådighet skrumpes inn.

Sykepleieres ansvarsområder vokser. Det er svært bekymringsfullt at muligheten til å gjøre selvstendige vurderinger og handle ut fra faglig og etisk skjønn i møte med pasientenes komplekse og skiftende behov, innskrenkes.

Det er et problem at sykepleiernes tid spises opp av ikke-pasientnære oppgaver som f.eks. rapportering eller støvtørking, og at verdien av ikke-målbare aktiviteter som for eksempel en samtale, ikke anerkjennes nok. Sykepleieidentiteten settes under press når vi må nedprioritere deler av vår faglighet, våre verdier og profesjonsetikk.

Trenger vi nye definisjoner av hva sykepleie er?

Sykepleiernes særegne funksjon og ansvar er ikke tydelig nok avgrenset. Dermed er det behov for nye definisjoner av hva sykepleie er, samtidig som vi skal holde fast ved våre sykepleiefaglige kjerneverdier. For dersom sykepleie strippes for sitt fundament, er det da sykepleie som praktiseres?

Sykepleie skal utvikle seg for å møte samfunnets behov, men sykepleie er også limet i et stadig mer komplisert helsevesen. Det er vi som kjenner pasienten best og er best egnet til å koordinere et helhetlig pasienttilbud. Vi kan ikke slippe pasientnære oppgaver, og nye definisjoner må ivareta vår nærhet til pasienten samtidig som våre andre oppgaver og roller tydeliggjøres og begrenses.

I lys av fremtidens alvorlige mangel på sykepleiere er det kanskje like viktig å definere hva sykepleie ikke er. Da kan sykepleieres kompetanse prioriteres riktig, så ikke sykepleiernes ansvarsområder fortsetter å vokse inn i det uendelige.