Kategoriarkiv: Gjesteskribent

Praksis i utlandet?

Mange sykepleierstudenter velger å ta deler av studiet i utlandet, og ofte velger universitetene å sende ut de dyktigste studentene sine. Enda en grunn til å studere hardt 😉

Aina Nilsen (fra Vesterålen) og Tiril Aasenhuus (fra Levanger) er begge 23 år og sykepleierstudenter ved Nord Universitet. Sammen med seks andre sykepleierstudenter fra Nord universitet og Høyskolen i Innlandet, har Aina og Tiril vært på utveksling ved Augustana university i Sioux Falls i Sør-Dakota i USA, dette høstsemesteret.

De norske studentene foran Mount Rushmore. Fra venstre. Marte, Hanne, Tiril, Aina, Jørgen, Marte, Sandra og Tanja.

Under kan du lese litt mer om deres tanker og erfaringer fra et semester som sykepleierstudenter i USA.

Reisebrev fra Aina og Tiril

Internasjonalisering av høyere utdanning er mer aktuelt enn noensinne. Internasjonaliseringen er forankret i den nasjonale kunnskapspolitikken og det er politiske mål om økt studentmobilitet. Resultatet er at flere høgskoler og universiteter har jobbet mer målrettet mot økt studentmobilitet, noe som har ført til at flere studenter reiser på utveksling.

Å utdanne seg til sykepleier i en verden som stadig gror tettere sammen oppfordrer til økt internasjonalisering av utdanningsløpene. Som sykepleiere må vi nå, og i fremtiden, jobbe for å finne gode løsninger på utfordringer som påvirker vår utøvelse av faget, for eksempel den økende forekomsten av multiresistente bakterier, og økt behov for språk- og kulturkompetanse.

De største utfordringene vi vil møte, er utfordringene som gjelder oss alle, på tvers av kommune- og landegrenser. Forståelsen av globale utfordringer og forslag til hvordan slike utfordringer kan løses får vi ikke på behagelig avstand, hjemme i sofaen i Norge. Løsninger finner vi ved å undersøke problemene på nært hold, inspirert av innspill vi får i møte med andre. Da må vi løfte blikket og dra ut i verden. 

Det å skulle reise på utveksling er en opplevelse ut av komfortsonen for de aller fleste. Å flytte til et annet kontinent, med en ny kultur, og snakke et annet språk. Det kan føles litt skummelt, men heldigvis er det et helt team som står klar til å ønske deg velkommen i det du lander på flyplassen. 

Fra Venstre bak: Jørgen, Hanne, Sandra og Marte.
Fra venstre fremme: Marte, Tiril, Aina og Tanja.

Å være i praksis i utlandet

Som en del av oppholdet vårt ved Augustana i Sør-Dakotaher har vi praksis på flere avdelinger og sykehus. Sammenlignet med praksis hjemme i Norge, hvor vi er stasjonert på en avdeling i 8 uker, er vi her innom flere ulike avdelinger. Her gjennomføres praksis og undervisning parallelt med mål om å knytte teori tett opp mot praksis. En typisk uke vil det derfor være undervisning mandag, onsdag og fredag, samt to dager praksis i helg eller ukedag.

Kontrastene mellom praksisfeltet her og hjemme er store. For eksempel blir hver sykepleier spurt før tildelt studenter, i tillegg til at de blir kompensert for å veilede sykepleierstudenter. Dette er en ordning flere også i Norge har tatt til orde for. Videre jobber sykepleierne her 12-timers vakter med en ubetalt pause på 30 minutter.

Fra venstre: Hanne, Tiril, Sandra, Janell (lærer), Tanja, Marte, Jørgen og Marte.

Faktum at sykehusene er private og dermed konkurransedrevne er med å påvirke utøvelsen av sykepleie. Vår oppfatning er at sykepleiere i Norge ofte får et mer personlig forhold til pasientene enn sykepleierne her gjør, samt anvender et høyere nivå av holistisk tenkning i utøvelsen av sykepleie.

Gøy å være student i utlandet

Foruten å studere og jobbe, er det mye gøy å gjøre både i Sioux Falls og på Campus! Tilbud og fasiliteter du kan benytte deg av er for eksempel eget treningsstudio, sykkelutleie og ulike idretter. I tillegg er det en rekke arrangementer på campus nesten hver dag, alt fra filmkvelder, konserter, stand-up show, danser, løp og politiske møter. På arrangementene blir du kjent med studenter fra hele verden med spennende historier. Du er med andre ord aldri alene, og å holde seg oppdatert på netflix-serier har du (dessverre) ikke tid til. 

Tiril og Aina på fotballkamp

Hvor kan du reise på utveksling?

Mange universitet i landet hare muligheter for utveksling som del av utdanningen. Nord universitet tilbyr utveksling for sykepleiere til mange land, litt avhengig av hvilket studiested man er tilknyttet. Her er noen eksempler på mulige land å utveksle til om du er student på Nord:

  • USA
  • Italia
  • Nederland
  • Danmark
  • Sverige
  • Finland
  • Nord-Irland
  • Israel
  • Tanzania
  • Madagaskar
  • Kenya

Hvorfor reiste vi?

Vår motivasjon for å reise på utveksling var todelt; vi ønsket både faglig påfyll og utfordringer, samtidig som vi ønsket å reise og oppleve en ny kultur. Og hvor kult er det ikke å kunne si at man har hatt praksis på et veteransykehus i USA?

Hva er det kuleste vi har gjort?

Uten tvil obduksjon! Vi fikk holde på og kjenne på alle organene i kroppen, samt stille masse spørsmål. Patologen som gjennomførte obduksjonen var opptatt av å inkludere, belære og tok seg god tid til å forklare funnene vi gjorde underveis. Det å få holde, kjenne og inspisere alle kroppens organer fra alle mulige vinkler var utrolig fascinerende. 

Vi var med på obduksjonen på Veteransykehuset her i Sioux Falls. Alle pasienter som anslås å være ved livets slutt blir invitert til å gi samtykke til obduksjon fordi sykehuset er et læringssykehus. De fleste pasienter velger å gi samtykke.

Det å reise på utveksling er hardt arbeid, men det er så absolutt verdt det. Det å få oppleve en ny kultur, bli kjent med mennesker fra hele verden, reise og ikke minst få innblikk i helsevesenet i USA er utrolig spennende. Vi anbefaler alle som kunne tenke seg å reise om å søke!

Vil du lese litt mer om Augustana University? Her er link til deres hjemmeside: http://www.augie.edu/

Alle internasjonale studenter som startet dette semestret. Både utvekslingsstudenter og gradssøkende studenter.

Feil skal feil fordrive

Det er menneskelig å gjøre feil og de fleste sykepleiere vil gjøre feil på et eller annet punkt i karrieren. Dette innlegget er skrevet av Marianne Haagensen Øien som er Anestesisykepleier og driver bloggen Grønn i Ishavsbyen.  Innlegget er publisert med tillatelse fra henne.

På Sonjatun sykehjem i Nordreisa kommune døde en pasient. Før eller siden dør de fleste av dem som sjekker inn på sykehjem så et dødsfall i seg selv er ingen oppsiktsvekkende hendelse. Men akkurat denne pasienten dør sannsynligvis tidligere enn nødvendig – etter å ha fått en overdose av morfin av en av sykehjemmets sykepleiere.

I følge avisen Nordlys 16.02.17 skulle pasienten ha fått 2,5 mg Morfin, men fikk i stedet 100 mg.

Nordlys skriver:

Pasienten var alvorlig syk, og denne kvelden forverret tilstanden seg. Like før vaktskiftet kveld/natt ble det besluttet å gi morfin som smertelindring. Nattsykepleieren hadde ingen erfaring med å gi morfin i sprøyteform. I medisinskapet var det morfin i to ulike konsentrasjoner. Hun tok feil flaske. Dermed ble dosen 40 ganger sterkere enn den skulle ha vært. Sykepleieren fulgte ikke den pålagte rutinen om at 2 pleiepersoner skal være involvert når det blir tatt ut narkotiske legemidler.

Slike saker er vonde.

De er vonde for pårørende som sørger over dødsfallet samtidig som de må takle sjokk, sinne og frustrasjon over at det ble gjort en dødelig feil på et sted der de stolte på at deres kjære skulle få god og profesjonell helsehjelp.

Men slike saker er også veldig vonde for den/de som gjorde feilen. Å leve med at du har gjort en feil som tok livet av et annet menneske, det er tøft.

Ingen klarer å gå gjennom et helt yrkesliv uten å gjøre feil. Tenk etter – har du vært helt feilfri? Om du svarer «ja» så tror jeg enten du lyver, eller så er du ikke kompetent nok til å oppdage egne feil.  Utfordringen som helsearbeider er at det ikke er lite rom for feil. I min jobb som anestesisykepleier kan en feil, i alle fall en som ikke oppdages med det samme, gjøre alvorlig skade eller i verste fall koste pasienten min livet.

Derfor prøver helsetjenesten å gjøre systemene så gode at risikoen for feil blir så liten som mulig. God utdanning med gode praksisperioder er en forutsetning for å få dyktige og kunnskapsrike medarbeidere. Det samme er god opplæring og gode rollemodeller for de nyutdannede. Lovverk og forskrifter gir oss rammer å jobbe innenfor og arbeidsplassenes prosedyrer setter standardene for hvordan jobben skal utføres.

Likevel: Feil skjer. Ofte. Og det vil skje igjen.

Jeg har gjort feil. Flere ganger. Heldigvis har ingen dødd av mine feil, men det kan jeg egentlig bare takke min skaper for. Av den grunn har jeg stor medfølelse for den sykepleieren som satte den uheldige overdosen morfin på Sonjatun sykehjem. Jeg vet ikke hvem du er – men jeg vet at dette nok er det aller verste som har hendt i livet ditt. Det sies at i praktiske fag er det «learning by doing», men både du og jeg vet at det like gjerne er «learning by burning».

Jeg har nemlig også gitt en pasient en overdose morfin. Forskjellen er at han overlevde.

Det var en sommerdag for 11 år siden og min andre eller tredje uke som sykepleier. Jeg hadde fått jobb som sommervikar på hjerteavdelingen på lokalsykehuset mitt.  Jeg fikk jeg to opplæringsvakter og så ble jeg satt inn i full drift.

Det hadde vært en travel dagvakt, og jeg var både svett, sliten og stresset da jeg så at klokken nærmet seg vaktslutt og jeg enda ikke hadde fullført alle oppgavene mine.  Fra andre enden av avdelingen hørte jeg plutselig et ul. Det var høyt og hjerteskjærende og ikke til å ta feil av. Noen hadde det forferdelig vondt. Det var min pasient, en mann i midten av 60-årene som hadde kommet inn kvelden før. Jeg visste ikke så veldig mye om ham, men jeg husket at det sto morfin på kurven som behovsmedisin. Han hadde en diagnose der smerter var en del av sykdomsbildet hans. Han lå og vrei seg i sengen, hylte og ynket seg og ansiktet var forvridd i smerte. Det er forferdig å se noen ha det slik og så fort bena kunne bære meg (men uten å løpe, du skal aldri løpe i korridorene bortsett fra ved hjertestans hadde jeg lært) fikk jeg hentet medisinpermen hans og kommet meg inn på medisinrommet. Ganske riktig, på behovs-feltet i kurven fant jeg det: iv Morfin 25 mg. Jeg låste meg inn i narkotikaskapet og fant ut at jeg måtte ha tre ampuller morfin for å få 25 mg. Det var litt merkelig siden jeg husket å ha lært at man sjelden trenger flere ampuller til enkeltdoser. «Det må være døgndosen», tenkte jeg og la tilbake to ampuller. «Best å gi bare en andel av den dosen og se det an.» Jeg trakk opp fra en ampulle og blandet ut medikamentet slik at styrken ble 1 mg/ml i en 10 ml sprøyte. Jeg fikk en kollega til å dobbeltkontrollere, og hun så på sprøyten, ampullen og kurven og signerte både på merkelappen på sprøyten og på kurven. Så snart det var gjort gikk jeg i all hast tilbake til pasienten og satt 10 mg morfin, altså hele sprøyten. Jeg fortalte pasienten hva han fikk og han nikket takknemlig.

«Du ga ham hva da? 10 mg morfin? Ga du ham hele 10 mg?!». Den erfarne sykepleieren som jeg rapportere til reagerte med det samme da jeg fortalte dosen jeg hadde gitt ham mot store smertene.  «Det er ikke 25 mg det skal stå her, det er 2,5 mg morfin som menes» nærmest ropte hun mens hun holdt pekefingeren ned i kurven. «Fort, vi må se til ham» sa hun og trakk meg med seg.

Da vi kom inn på pasientrommet hadde den tidligere hylende pasienten stått opp, tatt på seg klær og satt seg i godstolen for å lese avisen. Han hadde det helt fortreffelig. Dosen han hadde fått av meg var nok akkurat det han hadde behov for. Han drakk morfin mikstur hjemme og tålte morfin godt. Heldigvis for meg.

Men jeg følte meg ikke så heldig. Jeg følte meg helt forferdelig. Jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd.

Jeg skrev avvik på meg selv og fylte ut pasientskadeskjema. Vi informerte pasienten om den feilen som hadde skjedd, og vi informerte legen som hadde skrevet kurven. Jeg var oppløst i tårer og fagsykepleieren på avdelingen måtte bruke en halvtime på å roe meg ned såpass mye at jeg kunne klare å gå hjem.

Learning by burning

Dagen etterpå kontaktet legen meg. Hun virket svært stram og sa at neste gang jeg syntes det var noe merkelig med hennes ordinasjoner så skulle jeg ringe henne i stedet for å bare gjøre egne antagelser. Learning by burning. Det var en ubehagelig samtale og jeg hadde problemer med å se henne i øynene i lang tid framover. Men i ettertid har jeg tenkt at hun nok heller ikke hadde det så greit. Kommategnet hennes var helt umulig å skille fra enden av to-tallet. Det SÅ helt ut som det sto 25 mg der, ikke 2,5 mg. Jeg hadde ikke nok erfaring som sykepleier til å forstå at 25 mg var en helt uvanlig dose og derfor forstå at det var litt slurvete håndskrift som egentlig betydde 2,5 mg.  Hun klandret kanskje også seg selv.

Sykepleieren som utførte dobbeltkontroll for meg kontrollerte at utblandingen min var korrekt og at riktig medikament var trukket opp. Hun stilte meg derimot ikke spørsmål om hvor mange milliliter av sprøytens innhold jeg hadde tenkt å gi og dermed ble ikke feilen min stoppet ved dobbeltkontrollen. Kanskje følte også hun skyld etterpå selv om hun hadde gjort kontroll «som vanlig»?

I ettertid bestemte avdelingen at morfin skulle doseres i hele milligram. Det skal heller stå 2 mg eller 3 mg enn 2,5 mg. Systemet prøvde dermed å unngå at en lignende feil oppstår igjen.

Og jeg – jeg lærte «by burning», men slapp unna uten en skrape siden ingen faktisk ble skadd.

Så heldig var ikke den nyutdannede sykepleieren på Sonjatun sykehjem. Jeg kjenner hverken henne eller sykehjemmet og jeg kjenner saken kun gjennom media. Men i lille Nordreisa kommune vet nok alle hvem denne sykepleieren er. Selv om Helsetilsynet nå vurderer saken og om de skal gi henne og kommune en advarsel så tipper jeg at dommen i lokalsamfunnet allerede er avlagt. Og den er ikke nådig. På Nordlys sin vegg på Facebook var mange kjappe med å dømme henne ut fra nyhetssaken og la ut kommentarer som «Håper vedkommende får straff», «Er dem sinnssyk der, håper at vedkommende får sparken fra jobben sin» og «Moralen er hold deg langt unna Sonjatun». Det som sies på bygda kan tenkes å være verre.

Meld avvik!

Så lenge det er mennesker som jobber i helsetjenesten vil det skje feil. Til og med om roboter hadde gjort all jobben hadde vi ikke vært garantert et feilfritt helsevesen. Jeg gjorde en alvorlig feil og det eneste jeg vet sikkert er at jeg kommer til å gjøre feil også i framtiden. Likevel kan jeg med ganske stor selvsikkerhet si at jeg mener at jeg er en flink sykepleier. Jeg er pliktoppfyllende, dedikert og kunnskapssøkende. Jeg gjør alltid mitt ytterste for å gi mine pasienter den beste behandlingen.

Sykepleieren fra Nordreisa kan også bli en dyktig sykepleier som flere tiår framover kommer til å gi pasientene sine nødvendig helsehjelp. Jeg håper hun har ryggrad til å stå i jobben og gode støttespillere rundt seg. Hun har nå noen dyrekjøpte erfaringer. Men både hun, og ikke minst systemet har lært noe som kan forhindre at lignende feil kommer til å skje i framtiden.

Feil vil skje. Men vi må lære av dem. Derfor er avvikmeldinger viktige, også når utfallet ikke ble så alvorlig som i denne saken.

Meld avvik!
Med feil skal feil fordrives.