Denne uken, nærmere bestemt 10 september, var verdensdagen for selvmordsforebygging. Dagen skal sette søkelys på at forebyggende arbeid fungerer for å redusere antallet selvmord. I Norge er det organisasjonen LEVE som har ansvar for markeringen av verdensdagen for selvmordsforebygging. LEVE er en organisasjon for mennesker som er etterlatte ved, eller berørt av, selvmord, les mer her.
Som sykepleiere kan vi møte selvmordstruede pasienter i alle områder av helsevesenet. Jeg har aldri jobbet i psykiatrien, men har allikevel møtt flere pasienter som sliter med selvmordstanker, og det kan være utfordrende å vite hvordan man skal møte disse menneskene, og hva man kan gjøre for å hjelpe. Her kan du lese litt mer om selvmord, og hva du som sykepleier kan gjøre for å hjelpe.
Hva er selvmord?
Selvmord kalles også selvdrap, og er det å ta livet av seg selv. Det er en aktiv, og villet handling som fører til døden. På verdensbasis dør nesten 800 000 mennesker årlig som følge av selvmord, det er flere som dør av selvmord enn drap og krig til sammen.
De fleste selvmord skjer i aldersgruppen under 50 år, og det er den nest vanligste dødsårsaken i aldersgruppen 15-25 år. I Norden tar selvmord i dag flere liv enn trafikkulykker, overdoser og kreft. Selv om det er nesten tre ganger så mange kvinner enn menn som gjør selvmordsforsøk, så begås ca. 2/3 av alle selvmord av menn. Les mer om selvmord i Folkehelserapporten om Selvmord i Norge.
Vi kan også anbefale å se Else Kåss Furuseths serie på TvNorge som omhandler selvmord, den kan sees helt gratis her.
Hvorfor tar noen selvmord?
Årsakene til selvmord er sammensatte og det kan være vanskelig å oppfatte faresignalene. Ofte er det en kombinasjon av ulike faktorer som fører til at en person velger å ta sitt eget liv. Risikofaktorene varierer med kjønn, alder og etnisk gruppe, og kan endres over tid, noe som gjør det vanskeligere å fange opp signaler på selvmordstanker.
Varselsignaler for selvmordstanker kan f.eks. være uro, brått endret oppførsel uten åpenbar grunn, økende tristhet og følelser av at det er vanskelig å holde ut, at man snakker om selvmord eller at man gjør selvmordsforsøk.
De viktigste risikofaktorene for selvmord er tidligere selvmordsforsøk, selvskading og psykiske lidelser som f.eks. depresjon eller schizofreni. Vi vet også at familiehistorie med selvmord, belastende livshendelser som tap av nære relasjoner (ved dødsfall eller samlivsbrudd), mobbing, sosial isolasjon, vold og misbruk kan øke risikoen for selvmordsatferd.
Hva kan sykepleiere gjøre?
Selvmordsforebygging er ikke bare et ansvar som ligger hos spesialistene, det er et samfunnsansvar og ikke minst et sykepleieansvar. Alle sykepleiere kan møte mennesker med selvmordstanker i sitt arbeid, og sykepleiere er sentral i selvmordsforebygging blant annet fordi de møter mennesker i en situasjon der livet i øyeblikket er vanskelig.
De fleste selvmordsnære sender direkte eller indirekte signaler om behov for hjelp, men som mottaker av disse signalene må vi lære oss å tolke signalene, og vite hva vi skal gjøre med dem. En god måte å lære seg litt mer om selvmordsatferd og selvmordsforebygging er ved å delta på kurs. Jeg har selv tatt kurs i «Førstehjelp ved selvmordsfare» som gir en verktøy for hvordan man kan se og møte mennesker som tenker på selvmord. Slike kurs arrangeres over hele landet og er utviklet for å hjelpe helsepersonell som møter selvmordsnære mennesker i sitt arbeid. Les mer om kurset her.
Det viktigste jeg tok med meg fra kurset var at dersom du oppdager at noen sliter med selvmordstanker må du tørre å spørre om de vurderer å ta livet sitt. Terskelen for å spørre er gjerne veldig høy, men åpenhet er ofte en fornuftig måte å forebygge på. Man kan f.eks. si at: «mange som har det så vanskelig noen ganger tenker på å ta sitt eget liv, gjør du det?». Da må man tåle å stå i den samtalen og lytte til personen, veilede eller hjelpe til å søke ytterligere hjelp og sørge for at personen med selvmordstanker er trygg til han eller hun får hjelp. Ved akutt selvmordsfare vil det kunne innebære å fjerne tilgangen til selvmordsmidler (som skytevåpen, høye bygg og giftige stoffer) da det fører til høy dødsrisiko.
Det er en myte at man gir folk ideer ved å stille slike spørsmål. Hvis en person er i en livskrise som er så ille at tankene dveler rundt om det er bedre å ikke leve mer, vil det lette på trykket å snakke om det. Helsebiblioteket har samlet retningslinjer for selvmordsforebygging her.
Etterlatte ved selvmord
Selvmord har betydelige konsekvenser for familie og andre nære personer, og for samfunnet for øvrig. I Norge begår 500-600 mennesker selvmord per år. For hvert selvmord er det anslått at det står omkring ti nære etterlatte og berørte tilbake. Mange av oss har derfor erfaringer med, eller kjenner noen som har begått selvmord og flere etterlatte rammes av posttraumatiske stressreaksjoner, forlenget sorg, depresjon, angst og selvmordstanker.
Her kan du lese mer i helsedirektoratets veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord.
Lever du selvmordstanker, eller er du bekymret for noen?
Ring Mental Helses telefon på 116 123.
Ved akutt selvmordsfare, ring medisinsk nødtelefon – 113.
Hvorfor ble du sykepleier?
Vi lærte selv en ting eller ti gjennom dette spillet og mener at det kan være et nyttig og underholdende læringsverktøy for både sykepleiestudenter og sykepleiere.
Sykepleiere står stadig i utfordrende hendelser som må håndteres akutt. Kriser som i stor grad overbelaster helsetjenestens kapasitet til å motta alle pasienter og gi dem optimal undersøkelse og behandling, skjer derimot svært sjelden. De fleste store norske sykehus kan håndtere trafikkulykker med 5-10 skadde, men de er ikke dimensjonert for å ta imot f.eks. 50 skadde. I en slik situasjon vil antallet skadde overskride sykehuset kapasitet og det oppstår et misforhold mellom behovene til de skadde, og ressursene tilgjengelig. Dermed må nivået på behandlingen for hver enkelt pasient i verste fall reduseres for å kunne redde flest mulig liv. Når en krise oppstår står man med andre ord overfor andre utfordringer enn man normalt gjør og man må ta beslutninger med manglende tilgang til informasjon.
Som sykepleier kan man ha ulike roller dersom det skulle oppstå en krise/masseskade. Det er naturlig å tenke at sykepleiere som arbeider på ambulanse, akuttmottak og intensivavdelinger vil ha sentrale roller i slike tilfeller, men sykepleiere i mange deler av helsevesenet kan bli aktivert dersom antall skadde er stort nok. Sykehuset nærmest skadested vil i slike tilfeller utløse «Katastrofealarm» og innkalle alt ledig personell til sykehuset. De vil jobbe med å flytte innlagt pasienter over til andre sykehus eller andre institusjoner for å skape sengeplasser til mottak av nye pasienter/skadde. I tillegg til behandling, omsorg og pleie til allerede innlagt pasienter og nye pasienter/skadde, kan du som sykepleier få ansvar for organisering/gjennomføring av slike overflyttinger.