Navn: Aleksander Dybwik
Alder: 32
Utdanning: Sykepleier ved Høgskolen i Bergen (2010-2013)

Jobber som: Redningsmann ved 330 Skvadronen avdeling Bodø

Hva består jobben din i? Hvordan kan en typisk arbeidshverdag se ut?

– Arbeidsdagene varierer i stor grad, avhengig av om man er på vakt eller ikke. Når vi er på vakt har vi 24 timers beredskap, med 15 minutter responstid med helikopter og legebil. Vi er en besetning bestående av to piloter, en maskinist, en navigatør/systemoperatør, en anestesilege og en redningsmann, der alle har forskjellige oppgaver. En av pilotene har det overordnede ansvaret ombord, mens legen har det medisinske ansvaret og redningsmannen har det redningstekniske ansvaret for oppdraget som skal løses. Vi løser primært søk- og redningsoppdrag i regi av Hovedredningssentralen, men flyr i tillegg ambulanseoppdrag i regi av AMK når dette lar seg gjøre. I gjennomsnitt flyr vi ett oppdrag om dagen og har ett legebiloppdrag i uken. Når det ikke er oppdrag flyr vi i utgangspunktet to treningsturer hver dag. Treningsturene settes sammen slik at alle crewmedlemmene får trent på de momentene som er relevante for de typene søk og redning vi kan komme bort i, blandt annet fjellredning og søk og redning av personer i havet. For meg som redningsmann innebærer dette blandt annet trening på heising på båt, heising i fjellet, søk etter skredtatte, landing i terrenget og liknende. I praksis varierer dagene mye. Denne vakten startet med en treningstur hvor vi heiste personell opp fra en livbåt etterfulgt av to oppdrag på ettermiddagen. På det første oppdraget ble lege og redningsmann heist ned på en cruicebåt for å behandle og evakuere en pasient med pusteproblemer, før vi hadde utrykning med legebilen for å assisstere en ambulanse som trengte hjelp til å smertelindre en pasient med invalidiserende og alvorlig hodepine. Dagen etter bestod av briefer og forefallende arbeid.

– Når vi ikke er på vakt bruker vi tiden til å vedlikeholde medisinske- og redningstekniske ferdigheter, samt fysisk form. Medisinske ferdigheter blir i hovedsk vedlikeholdt gjennom kurs og hospitering, mens de redningstekniske ferdighetene vedlikeholdes gjennom prosedyretrening og scenariobaserte øvelser. I tillegg møtes alle redningsmenn ved 330 skvadronen en til to ganger i året for å trene sammen, samt for å utveksle erfaringer fra sine baser.

Hvorfor valgte du å bli sykepleier?

– Jeg hadde jobbet i Forsvaret i flere år og ønsket faglig påfyll og en utdanning som kunne være relvant også utenfor Forsvaret. Da jeg fikk tilbud om lønnet sykepleierutdanning takket jeg selvfølgelig ja til dette. Hovedgrunnen til at jeg valgte sykepleier var muligheten for å søke opptak som redningsmann, men samtidig fikk jeg en utdanning som var relevant, uavhengig av om vi har på øvelse i Norge eller på en operasjon i utlandet.

Hvordan havnet du i jobben du er i nå?

– Jeg har lenge hatt et ønske og mål om å bli redningsmann, og jeg brukte flere år på å skaffe meg medisinske kunnskaper og redningstekniske ferdigheter for å være best mulig skikket for å søke opptak. Langsiktig og målbevisst jobbing er en viktig grunn til at jeg har den jobben jeg har, men det er også mange støttespillere og tilfeldigheter som har hjulpet meg på veien. Etter å ha kommet inn på opptak våren 2016 var jeg ferdig utdannet og klar til å gå min første vakt som redningsmann juni 2017.

Hva elsker du med jobben din?

– Jeg synes det er utrolig spennende å jobbe i et crew hvor alle har forskjellig bakgrunn og utdanning, men alle jobber sammen for at personen/pasienten skal komme seg hjem eller til sykehus på den beste og mest effektive måten. Samtidig er det svært givende å ha en jobb hvor jeg kjenner på en personlig utvikling, både mentalt og ferdighetsmessig. I tillegg er det veldig motiverende å se at denne utviklingen bidrar til at vi som crew løser stadig mer komplekse oppdrag sammen.

– Jeg en stor tilhenger at av folk skal ha muligheten til å bruke den til tider ekstreme naturen som finnes i Norge, med vissheten om at hvis noe skulle gå galt så finnes det en statlig organisert redningstjeneste som gjør sitt beste for at de skal komme seg trygt hjem eller til en plass hvor de kan få medisinsk behandling. Gjennom jobben møter vi utrolig mange flinke folk, både profesjonelle og frivillige som gjør en fantastisk innsats for at det skal være mulig å ferdes i norsk natur på en trygg måte. Det er jeg stolt av å være en del av.

Hva er ditt beste tips/råd til sykepleiestudenter?

– Ikke være redd for å sette deg hårete mål, men vær heller ikke redd for å bruke lang tid på å nå dem. Det finnes mange muligheter på veien som kan bidra til at du når målet ditt, kanskje på en litt annen måte enn du først hadde tenkt. Vær åpen med de rundt deg om hva du ønsker å oppnå. Det er overraskende mange som ønsker å bidra på veien og som kan gi deg støtte når du trenger det. I tillegg vil jeg anbefale alle å oppsøke et arbeidsmiljø som man trives i. Husk at dette kanskje er en annen plass i landet enn der du er nå.

– For de som skulle være interessert i å søke opptak som redningsmann vil jeg anbefale å lese “Nasjonal Standard for Redningsmenn”. Dette dokumentet beskriver alle formelle og uformelle krav og gir en god beskrivelse av hva som forventes av de som kunne tenke seg en slik jobb. Lykke til på veien.

Nysgjerrig på å bli redningsmann?

Les mer her:

• Hva skal til for å bli redningsmann?
• Hva gjør en redningsmann?

Navn: Maren Falch Lindberg
Alder: 42
Utdanning: Sykepleier, Master i klinisk helsearbeid, Ph.d – smerteforløp etter kneprotesekirurgi

Jobber som: Fagutviklingssykepleier, kombinert med stilling som forsker (postdoktor) ved kirurgisk klinikk, på Lovisenberg Diakonale Sykehus

Hva består jobben din i? Hvordan kan en typisk arbeidshverdag se ut?

– Jeg har en veldig variert jobb. Jeg veksler annen hver uke mellom jobb i klinikken og forskning. I klinikken utfører jeg pre og postoperativ sykepleie til kirurgiske pasienter. Jeg har også kontordager som fagsykepleier, da kan jeg for eksempel jobbe med prosedyrer, eller med opplæring av nyansatte i medisinsk teknisk utstyr, planlegging og gjennomføring av undervisning, og mye annet. I perioder har vi masterstudenter i Avansert Sykepleie fra Universitetet i Oslo som har praksisstudier hos oss. Da er jeg med å veilede og tilrettelegger slik at de får øve seg på å undersøke pasienter. Dessuten er jeg med på å jobbe mer overordnet med ulike fagutviklingsprosjekter. For eksempel har jeg vært med i en arbeidsgruppe med formål å sikre at vi jobber evidensbasert gjennom hele pasientforløpet, og med å forbedre organisering av sykepleien og pasientbehandlingen. Dette er veldig spennende!

– Forskningsdagene mine er helt annerledes. For tiden jobber jeg med datasamling til en studie, jeg veileder master og ph.d studenter, og skriver artikler. Forskningen innebærer også en del reising, blant annet har vi et samarbeidsprosjekt i St Petersburg, Russland. Det er veldig spennende å forske og det burde flere sykepleiere vurdere som en karrierevei videre.

Hvorfor valgte du å bli sykepleier?

– Sykepleieryrket virket som en spennende og meningsfull jobb med mange muligheter. Jeg ville gjerne jobbe med pasientbehandling og jeg likte ideen om å jobbe tverrfaglig.

Hvordan havnet du i jobben du er i nå?

– Jeg søkte meg til kirurgisk klinikk fordi jeg ønsket å få mer erfaring med kirurgisk sykepleie. Jeg startet som nattevakt men oppdaget fort at jeg egentlig er et A-menneske. Jeg gikk snart over i tredelt turnus. De siste årene har jeg ikke jobbet turnus. Jeg trives veldig godt på kirurgen helt fra starten av. Jeg har fått mange spennende arbeidsoppgaver og muligheter til videreutdanning. Først tok jeg videreutdanning til klinisk sykepleiespesialist, og senere ble det en master i klinisk helsearbeid. Masteren har vært veldig relevant for jobben min som fagutviklingssykepleier. Senere fikk jeg muligheten til å bruke 50% av stillingen min til å ta en doktorgrad, og det resulterte i at jeg nylig disputerte. Nå har jeg fått stipend i 3 år fra Helse Sør-Øst for å fortsette å forske i en postdoktor-stilling, kombinert med jobben som fagsykepleier.

Hva elsker du med jobben din?

– Jobben min er som et kinderegg – jeg får holde på med tre spennende ting på en gang. Jeg treffer pasientene når jeg er i klinikken. På forskningsdagene mine studerer store grupper av pasienter. Da får jeg oversikt over hvordan resultatet blir over tid, og pasientfaktorer som har betydning for hvordan det går med pasientene over tid. Det er en veldig spennende kombinasjon. Sist men ikke minst jobber jeg jo også med fagutvikling, og det betyr at jeg også får være med på å implementere endringer som kommer direkte til nytte for pasientene.

Hva er ditt beste tips/råd til sykepleiestudenter?

– Det å være sykepleiestudent er spennende og gøy, men også ganske krevende! Prøv å få mest mulig ut av tida i praksis. Lag en plan hver dag på hva du har lyst til å lære og hva du trenger å øve på, så blir det lettere for din praksisveileder å tilrettelegge, og du får større utbytte av praksisstudiene. Man kan ikke alt når man er nyutdannet. Det første året etter at Bacheloren er i havn, lærer man enormt mye. Det kan være et tøft år men ikke gi opp, det blir snart bedre!

– Som sykepleier og forsker brenner jeg for at sykepleiestudenter skal bli interessert i å bruke forskning for å holde seg faglig oppdatert og ta i bruk kunnskap. Dette har vi et selvstendig ansvar for som helsepersonell. Moderne sykepleie er tuftet på forskning. Florence Nightingale var en pioner for moderne sykepleie, og det kom av at hun var nysgjerrig, systematisk og kunne sin statistikk. Hun regnes som en dyktig pioner innen epidemiologi og var spesielt opptatt av hvordan elendige sanitære forhold førte til unødvendige dødsfall blant britiske soldater. Hennes forskning førte til at myndighetene måtte gjøre store forbedringer i de sanitære forholdene for soldatene og dette reddet mange menneskeliv. I dag finnes et vell av forskning som er relevant for sykepleiefaget, men det tar ofte lang tid før ny kunnskap tas i bruk i praksis. Her kan sykepleiestudenter gå foran som gode eksempler og ta initiativ til en kulturendring når de går ut i jobb som ferdige sykepleiere.

Navn: Christer Holst
Alder: 40 år
Utdanning:  Bachelor i sykepleie ved Høgskolen i Bodø (2007-2010), Jordmorutdanninga ved Universitetet i Tromsø (2012-1014)

Jobber som:
Jordmor for:
– Leger uten grenser
– Kvinneklinikken, Nordlandssykehuset, Bodø

Hva består jobben din i? Hvordan kan en typisk arbeidshverdag se ut?

– Jobben som jordmor er ekstremt variert, men ved fødeavdelinga i Bodø har man i grove trekk 3 enheter; svangerskapsobservasjon, forløsning og barsel. Hver av fagfeltene har en rekke oppgaver og prosedyrer, og alle jordmødrene rullerer mellom å være på de 3 enhetene.

– På enheten for svangerskapsobservasjon håndterer vi alle gravide som har en eller annen form for komplikasjon i svangerskapet og trenger ekstra oppfølging. Mange blir lagt inn og ligger her til de føder, men noen kan dra hjem etter en dag. Komplikasjonene som kvinnene har, kan for eksempel være høyt blodtrykk, svangerskapsforgiftning, tidlig vannavgang, premature rier og hyperemesis (sykelig svangerskapskvalme). Dagen består i å sørge for å overvåke at mor og foster har det bra, og å utføre medisinske prosedyrer etter retningslinjer og gynekologenes forordninger. Det er viktig at kvinnene føler seg trygg og ivaretatt, og en del av det er at vi hele tiden vurderer sammen med legene om kvinnen skal ligge inne på sykehuset, på pasienthotellet eller om de kan dra hjem og så komme til kontroller. I noen tilfeller velger legene å sette i gang fødselen, slik at svangerskapet blir avsluttet så fort som mulig. Av og til beslutter de også å gjøre keisersnitt hvis faren for kvinnens eller barnets liv er stor.

– Arbeidsdagen på fødegangen avhenger av om det er kvinner i fødsel eller ikke. Når man kommer på jobb, vet man aldri hvordan dagen blir. Det kan være tomt på fødestuene, men på enden av dagen er 2-3 babyer født. Det kan også gå andre veien, at det har kommet inn flere kvinner med rier, men de kan dra hjem i påvente av at riene skal ta seg opp og livmorhalsen åpne seg mer. Som jordmor er det viktig å være bevisst på at man er en støttespiller og god hjelper. De fleste fødslene trenger ingen medisinsk innblanding, så den viktigste oppgaven blir å veilede og støtte kvinnen gjennom riene. En veileder jeg hadde under praksis i Danmark, vektla veldig at det mest utfordrende ikke er å ta i mot babyen når den kommer, altså de siste sekundene eller minuttene, men alt som skjer før selve forløsninga. Jeg må bla. passe på at kvinnen får i seg mat og drikke, at hun har vannlating og ikke minst skal jeg sørge for at hun og partneren føler seg trygge.

– Barsel er de 4-6 første ukene etter fødselen, men et barselopphold på sykehuset er bare noen dager. Da er det fokus på å få en god start på amminga. Samtidig følger vi også med at kvinnen har moderat blødning og ellers føler seg vel etter fødselen. De kvinnene som har hatt komplikasjoner i graviditet og fødsel, gir vi ekstra oppfølging hvis det er nødvendig. Det kan være å følge opp blodtrykket hos de med svangerskapshypertensjon, og følge med at det normaliserer seg etter fødselen, eller gi væske, jern og/eller blod hvis det har vært en større blødning.

– Arbeidsdagen for Leger uten grenser, som jordmor i det borgerkrigsrammede utviklingslandet Sør-Sudan, var veldig forskjellig fra jobben i Norge. Pga. mangel på trent helsepersonell, er man nødt til å ha et større ansvarsområde enn i Norge. Sør-Sudan har iflg. WHO 1 jordmor per ca 39 000 innbyggere og 1 lege per 65 000 innbyggere, så man trenger ikke så veldig mye fantasi for å skjønne at det faller mye mer ansvar på den enkelte jordmor, lege og sykepleier enn i vestlige, industrialiserte land. Som jordmor ved Leger uten grensers klinikk ved flyktningeleiren Doro, jobbet jeg i skjæringa mellom en vestlig jordmor og en gynekolog. Vi jordmødrene var de med høyest kompetanse på fødselshjelp og gynekologi, så mye ansvar og mange oppgaver falt på oss. Hvis vi hadde behov for keisersnitt eller andre kirurgiske inngrep, kunne vi overflytte til et annet sykehus, 20 minutters kjøring unna, som hadde lege med trening i generell kirurgi.

– Det jeg liker veldig godt med å jobbe for Leger uten grenser, er at det er viktig å lære opp lokalbefolkninga til å klare seg selv. Den dagen den akutte krisa er over og prosjektet kan avsluttes, så er det mange personer blant lokalbefolkninga og flyktningene som sitter igjen med en masse kompetanse om både helsehjelp og organisering av dette, og er i stand til å utføre mye god helsehjelp uten assistanse.

– Kvinnene i flyktningeleiren i Doro lever et svært hardt liv. Jeg kommer aldri til å glemme de høygravide kvinnene langs veiene i flyktningeleiren, som kom bærende på svære kanner med vann. De jobber hele svangerskapet, for hvis ikke de henter vann, lager mat, passer barn, dyrker grønnsaker og passe de eldre, så er det ingen andre som gjør det. Tilværelsen er brutal og nådeløs. Vi hadde mange kvinner som kom med spontane aborter, og mange av kvinnene sa at utstøtinga hadde begynt i forbindelse med arbeid eller henting av vann.

– Spontane aborter kan føre til infeksjoner, så det var viktig at vi overvåket kvinnene i hvert fall et døgn og evt. startet opp med antibiotika. Hvis ikke hele fosteret og morkaka ble utstøtt og/eller hun hadde blødning, måtte jeg utføre evakuering av livmora med manuell vakuumaspirering (MVA). Mange fikk også aborter eller fødte prematurt som en følge av infeksjoner. Det var særlig mye urinveisinfeksjoner, ofte residiverende, og malaria. Noen tilfeller av syfilis hadde vi også hver uke.

– En historie som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, var den lille gutten som ble født med hjertefeil. Han var kvikk og rask, ammet fint hos mora og gikk raskt opp i vekt, men vi oppdaget fort at noe var i veien med respirasjonen hans. Han hadde lav oksygenmetning og selv med oksygentilførsel hadde han takypné. Barnelegen vår fikk ikke foretatt en endelig diagnose, da ultralyd ikke var tilgjengelig, men utfra kliniske tegn og en helhetsvurdering, så besluttet hun at det ikke var mer vi kunne gjøre. Det var tungt da vi måtte koble babyen fra oksygenkonsentratoren og skrive han ut. Det var ikke mer vi kunne gjøre for gutten, men mora fikk komme tilbake med han, med jevne mellomrom, for at hun skulle føle seg ivaretatt. Det siste jeg hørte om gutten var fra en kollega, som var flyktning og kjente til familien. Han fortalte at gutten, som da må ha vært ca. 3 måneder, fortsatt var i live, men at respirasjonsfrekvensen fortsatt var svært høy. Han kom nok ikke til å overleve i mer enn 1-2 år.

Hvorfor valgte du å bli sykepleier?

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å jobbe i helsevesenet i det hele og store. Hjertet mitt var i fotograferingen og musikken, men ironisk nok var det pga. av dette at jeg begynte i helsevesenet. Jeg hadde behov for litt sikker inntekt, og fikk i 2004 jobb som assistent ved nå nedlagte Røsvik Bo -og behandlingssenter, en avdeling under Nordlandssykehuset.

– Deretter ble det en av de psykiatriske akuttpostene i Bodø. Noen av kollegaene mine oppmuntret meg til å begynne på sykepleien, og på en nattevakt på sommeren 2007 bestemte jeg meg endelig for å søke. Jeg fant ut at det var noe som het restopptak, og på høgskolen fortalte de meg at det var gode sjanser for at det ble ledige plasser i Mo i Rana. Det var det, og så ble det 3 år sør for Saltfjellet.

Hvordan havnet du i jobben du er i nå?

– Det er et resultat av tilfeldigheter. I Mo i Rana hadde jeg 2 uker observasjonspraksis ved Helgelandssykehuset. Jeg husker at jeg likte godt stemninga på avdelinga og det var stort å få være med på 2 fødsler. Jordmødrene tok godt i mot meg, og da jeg spøkte med at jeg skulle bli jordmor, så husker jeg godt at de var entusiastiske og sa at det burde jeg gjøre. Så gikk det noen år. Jeg ble sykepleier og begynte i somatikken ved sykehuset i Bodø.

– Etter 2 år var jeg klar for videreutdanning, og jeg ønska å ta en av de lengre løpene. Den gang var det kun jordmorutdanninga som var 2 år, og derfor et alternativ, men jeg hella mer mot anestesi som var 1,5 år. Ei natt på hjerteovervåkinga i Bodø, jobba jeg sammen med ei som gikk på jordmorutdanninga, og hun overtalte meg til å søke. Det ble til at jeg søkte på både jordmor og anestesi, og kom inn på begge. Magefølelsen min sa jordmor, og da valgte jeg å stole på den, noe jeg aldri har angret på.

Hva elsker du med jobben din?

– Det er mange ting jeg er glad i med jobben min. Kollegaene mine er supre, og fødekvinnene og partnerne deres er det alltid trivelig å bli kjent med. Det er en ære å få lov til å være med å hjelpe familier med å bli etablert eller økt i antall. Kort og godt kan man si at jeg setter stor pris på samspillet mellom kvinnene som føder, partnerne deres og oss som hjelper til under graviditeten, fødselen og i barseltida.

– Jeg syns det er svært trivelig å få lov til å skrive et innlegg på denne sykepleierbloggen, men ironisk nok vil jeg bruke litt plass på å skrive om forholdet mellom rollen som jordmor kontra rollen som sykepleier. Jeg er personlig veldig tydelig på at jeg primært en autorisert jordmor og ikke spesialisert sykepleier. Hvorfor er dette så viktig for meg?

– En av jordmødrenes viktigste oppgaver kan kort oppsummeres på følgende måte: Å holde den normale graviditet og fødsel normal. En graviditet er en fullstendig normal fysiologisk prosess, og har med mindre det oppstår komplikasjoner og sykdom hos mor eller foster, så er den ikke en sykdom. Kvalme, oppkast, tretthet, bekkensmerter, sure oppstøt, hyppig vannlating og hovenhet er helt normale tegn på at en kvinne er gravid, og skal ikke behandles. Overbehandling kan derimot føre til unødvendige innleggelser og ubehag for kvinnen og kan skape komplikasjoner som kunne vært unngått. Derfor er det veldig viktig at det finnes en profesjon som passer på at det normale ikke blir forvekslet med patologi. Selvfølgelig skal en hver komplikasjon følges opp og behandles av lege, og dette er jordmødrene flinke til å identifisere og henvise videre til spesialisthelsetjenesten. Det heter seg at hvis man er trygg på hva som er normalt, så vet man også når det normale har gått over til å bli unormalt. Dette var for meg en stor overgang fra min jobb som sykepleier på medisinsk avdeling. Som sykepleier var jeg vant til å jobbe med sykdom og observasjon av symptomer. Hverdagen bestod av bla. målinger, stell, medisinering, væsketerapi og registrering av urin, avføring og ernæringsinntak. Da jeg begynte på jordmorutdanninga, hadde jeg denne tankemåten godt innarbeidet. Jeg husker godt hvor forundret jeg var da læreren min kritiserte meg i et refleksjonsnotat fordi jeg hadde foreslått å gi glukose til en fødende kvinne, som var sliten. I dag skjønner jeg godt hvorfor. For det første er det mer trivelig å spise ei brødskive og drikke et glass juice enn å få intravenøs, og for det andre så er det dumt å være lenket til et dryppstativ når det er viktig å kunne bevege seg fritt og skifte stilling for å takle smertene bedre. Jeg må understreke at jeg trivdes veldig godt med å jobbe som sykepleier, men jeg mener begge profesjonene er tjent med at de har sine egne identiteter.

– Det er viktig at vi jordmødrene tar vare på vår rolle i helsevesenet og samfunnet. I en verden der dårlig tid, tidsklemme, karrierejag og stort personlig press er blitt viktige deler av folks liv, er det viktig å ha noen som hjelper til med familiedannelsesprosessen, uansett om det er nybakte foreldre som stifter familie eller familieforøkelse. Vi trenger noen som bidrar til å alminneliggjøre graviditeten og fødselen. Vi trenger noen som har spisskompetanse på amminga, som i enkelte tilfeller kan være en utfordring. Vi trenger noen som kan få nybakte foreldre til å føle at de er verdens flinkeste. Og vi trenger noen som har en helhetlig forståelse av reproduktiv helse; altså alt som har med graviditet, amming, prevensjon, abort, familiedannelse og familieplanlegging å gjøre.

– Da jeg hadde praksis i kommunehelsetjenesten i Umeå, fikk jeg se hvordan svenskene har klart å bygge opp et system der jordmor har det overordnede ansvaret for kvinnehelse. Hvis ikke kvinnen ønsker noe annet og det ikke oppstår komplikasjoner som trenger legeassistanse, så går hun kun til jordmor fra graviditetens start til etterkontrollen 6 uker etter fødselen. Hos jordmor kan hun også diskutere familieplanlegging og få skrevet ut prevensjonsmidler og få satt inn både implantat og spiral. Slik er det i enkelte kommuner i Norge, men det er ennå ikke blitt standarden. Jeg håper vi vil få til dette i fremtida. Da jeg hadde praksis i Danmark, fikk jeg vite en del om kjent-jordmor, en ordning der et team med jordmødre følger kvinnen gjennom svangerskap, fødsel og barseltid. En av jordmødrene er kvinnens primærkontakt, men hun blir kjent med de andre, slik at hun uansett får et kjent ansikt å forholde seg til hvis primærkontakten er på ferie eller opptatt på annen måte. Mulighetene er mange, og jeg håper og tror at jordmødrene fortsatt vil være en viktig og særegen profesjon i fremtida.

Foto: Christer Holst

Navn: Lars Morgan Karlsen
Alder: 42
Utdanning: Spesialsykepleier/Operasjonssykepleier
Jobber som: Seniorkonsulent DIPS AS (Elektronisk journal og pasientadministrasjon)

Hva består jobben din i? Hvordan kan en typisk arbeidshverdag se ut?

– En typisk arbeidsdag vil variere basert på hvilket prosjekt jeg jobber med, det kan også være perioder der jeg jobber i flere prosjekter samtidig. Vanligvis kan jeg selv bestemme når jeg begynner på jobb og når jeg er ferdig, så lenge timene stemmer og jobben gjøres har jeg stor grad av fleksibilitet, noe jeg verdsetter veldig høyt. I noen prosjekter kreves det at man jobber sammen med kunder, da gjerne ute på sykehus. Slik prosjektbasert arbeid gjør at man har en veldig variert arbeidssituasjon, at man blir kjent med masse interessante mennesker i både klinisk praksis og administrativ drift.

– Som konsulent er man ofte bindeleddet mellom forvaltning og klinisk sykehusdrift på den ene siden, og utviklere og produktansvarlige i bedriften på den andre siden. Noen dager deltar man på møter og kan være med å gi innspill til løsningsforslag basert på produkter vi har, eller å designe løsningen på fremtidige produkter. I forbindelse med overgangen til DIPS Arena har konsulenter mer og mer ansvar for design og utvikling av løsningen basert på arketyper (kliniske modeller). I tillegg til å designe fremtidens løsninger bistår en konsulent i utredningsarbeid, kartlegging og risikoanalyser, testprosjekter og anbudsarbeid. Det er virkelig en variert arbeidsdag.

Lars illustrerer variasjonen i arbeidsdagen ved hjelp av to eksempler:

– Gjennom arbeid med leger og sykepleiere i Stavanger har vi utviklet elektroniske tavler til gjennomføring av såkalte tavlemøter. Dette er tverrfaglige møter som holdes 1 til 3 ganger daglig der leger og sykepleiere samles ved en stor skjerm og går gjennom pasientene de har. Her snakker de om hva som feiler pasienten, hva som er gjort og hva som er planlagt videre for oppholdet. De har visse målepunkter å gå gjennoms som sikrer at pasienten får en trygg og rask utredning og behandling. Tavlene tilpasses hver enhet sitt behov, men typiske målepunkter er kateter, sentralvenekateter, perifer venekanyle, trykksårrisiko, ernæringssvikt risiko, fallrisiko, status på pleie og omsorgsmeldinger med kommune, tromboserisiko, dato for planlagt utskriving etc.

– Vestre Viken i Helse Sør Øst innførte elektronisk operasjonsplanlegging for å effektivisere planlegging og gjennomføring av operasjoner. Dette var en jobb jeg hadde vært med på tidligere i forbindelse med at jeg var superbruker under innføringen av det samme systemet der jeg var operasjonssykepleier. Før det elektroniske systemet DIPS ble innført måtte vi bruke papirblanketter med gjennomslag som legen fylte ut i akuttmottaket eller på post. Vi fikk den ene delen av blanketten. Ikke så sjelden måtte vi ringe opp legen å spørre hva det var de hadde skrevet, dette ble eliminert med bruk av elektronisk system, der kan man i alle fall ikke skrive uleselig. I tillegg ble operasjonsbestillingen tilgjengelig for alle som skulle bruke informasjonen for å planlegge å gjennomføre operasjonen. Assistentlegen som skal assistere, koordinator som satte opp programmet, anestesilegen og anestesisykepleier som skulle forberede bedøvelse, postsykepleier som skulle forberede pasienten, intensivsykepleier som klargjorde postoperativ, operasjons-sykepleiere som forberedte operasjonsstuer, utstyr og klargjorde til leiring (hvordan pasienten ligger på bordet, det er mange varianter avhengig av inngrep). Alt dette arbeidet som må gjøres før en operasjon ble uendelig mye mer effektivt ved at alle involverte fikk dele informasjonen samtidig. Tidligere var blankettene i hendene på en person av gangen, informasjonen ble avskrevet for hånd i ulike protokoller og ble tilsvarende foreldet med en gang operatøren trengte å gjøre endringer. Elektronisk operasjonsplanlegging og gjennomføring

Hvorfor valgte du å bli sykepleier?

Yrket fremsto som interessant på grunn av at det er fleksibelt i forhold til arbeidssted og arbeidsform. Før jeg begynte på utdanningen så jeg at mange sykepleiere jobbet utenfor sykehus, sykehjem og hjemmesykepleie, de er å finne i militæret, offshore, private institusjoner, legevakt, legemiddelindustri og utallige andre stillinger. Dessuten virket sykepleie som et yrke der du gjør noe fornuftig og utgjør en forskjell i livet til andre mennesker.

Hvordan havnet du i jobben du er i nå?

Etter å ha jobbet på operasjonsavdelingen noen år ønsket jeg å se meg om etter andre utfordringer, jeg søkte både på et par interne jobber i sykehuset og denne jeg nå har som konsulent i DIPS. DIPS var raskest ute med å tilby meg jobb, og dermed valgte jeg dem. Jeg var allerede kjent med DIPS som programvare fra akuttmottaket i den tiden vi innskrev alle pasientene, og jeg hadde vært med som «superbruker» under innføringen av DIPS operasjonsplan på nordlandssykehuset, jeg hadde et veldig godt inntrykk av bedriften og produktene, så valget var ikke vanskelig.

Hva elsker du med jobben din?

Det jeg elsker med jobben min er i hovedsak tre ting:

• Fleksibilitet – jeg kan i stor grad påvirke min egen arbeidsdag, noe som har vært utrolig flott i perioden jeg var småbarnsfar. Å gå fra turnusarbeid med natt og kveldsvakt til en dagstilling med fleksitid når man har småbarn er uvurderlig.
• Variasjon – IT systemer i er utvikling hele tiden, det er alltid noe nytt å lære og nye utfordringer som skal løses, dette er ikke en jobb man kjeder seg i.
• Meningsfylt – å ha som mål at man skal lage et system som forbedrer arbeidsdagen til helsepersonell, til beste for pasienter og behandlere gir motivasjon og arbeidslyst.

Hva er ditt beste tips/råd til sykepleiestudenter?

Jobb på sykehjem, sykehus, hjemmesykepleie ved siden av studiene, det gir økonomien løft og man lærer så utrolig mye av å være nær pasientene og det dyktige helsepersonellet.

Man kan lese om resusitering, anafylaksi, pneumoni, ulcerøs colitt, nyresvikt, barn med diabetes, kreft etc. og det er viktig, men når man først har vært der, sett det, og opplevd pasientene som har lidelsene, så vil det å lese om det være mye mer interessant og givende. Kunnskapen fra bøkene og forelesningen får en helt annen dimensjon når man kan relatere det til erfaringer fra menneskene som har og behandler lidelsene.

Foto: Bodø i Vinden

Navn: Lise Toubro Bratberg
Alder: 44 år
Utdanning: Ullevål sykepleierhøyskole ferdig 1996. Videreutdanning i intensivsykepleie i Australia 2002. Master i klinisk sykepleievitenskap ved HIOA 2015.

Jobber ved Oslo universitetssykehus, Ullevål:

• intensivsykepleier 50% stilling ved Medisinsk intensiv
• donoransvarlig sykepleier 50% stilling i Donorenheten

Hva består jobben din i?

– I intensivavdelingen er jeg i vanlig turnus som intensivsykepleier med pasientarbeid. I Donorenheten er jeg en av tre donoransvarlige sykepleiere i 50% stilling ved Oslo universitetssykehus. Vi jobber for at organdonasjon fra avdøde givere skal ivaretas på best mulig måte ved sykehuset vårt. Dette består blant annet i å være tilgjengelig som ressursperson for leger og sykepleiere som har ansvaret for potensielle donorer og deres pårørende. Vi skal sørge for at rutiner og prosedyrer er på plass, undervisning av helsepersonell, samt å undersøke om muligheten for donasjon ble vurdert ved alle dødsfall, slik transplantasjonsloven tilsier. Oppfølgingen av pårørende er en stor og viktig del av arbeidet med organdonasjon. Hvert år arrangerer vi i Donorenheten ved OUS en sammenkomst for pårørende til organdonorer i hele Sør Norge. Hensikten med arrangementet er å formidle en stor takk til de som har donert organer og deres pårørende, og at de pårørende kan få møte andre som har vært i en liknende situasjon.

– For at organdonasjon skal være mulig må pasienten dø på en intensivavdeling. Ved Oslo universitetssykehus er det totalt 11 intensivavdelinger som kan ha organdonorer, 4 ved Rikshospitalet og 7 ved Ullevål. I fjor hadde Oslo universitetssykehus 41 av landets 107 organdonorer.

– Vårt arbeid i Donorenheten strekker seg utenfor vårt eget sykehus, blant at vi i enkelt tilfeller har bistått donasjonsprosesser ved andre donorsykehus. Jeg har også fått muligheten til å være styremedlem i Stiftelsen organdonasjon. Stiftelsen jobber for å informere og bevisstgjøre befolkningen om organdonasjon og å fremme en positiv holdning. Jeg og en annen kollega bidro ved utarbeiding av en barnebok om organdonasjon og transplantasjon som Stiftelsen har utgitt.

– En av mine sykepleierkollegaer i Donorenheten sitter i Norsk Ressursgruppe for Organdonasjon (NOROD) som jobber for å utdanne helsepersonell i organdonasjon. Hun var også med i lovutvalget som utarbeidet NOU:2011:21 «Når døden tjener livet», som var grunnlaget for den nye Transplantasjons- og donasjonsloven som kom i 2016.

Hvorfor valgte du å bli sykepleier?

– Litt tilfeldig … Egentlig visste jeg ikke så mye om hva jeg gikk til, men jeg har aldri angret på at jeg ble sykepleier.

Hvordan havnet du i jobben du er i nå?

– Etter to år på Gastromedisinsk sengepost flyttet jeg til Medisinsk intensiv. Her trives jeg så godt at jeg nå har vært der i 17 år! Medisinske intensivpasienter er en spennende pasientgruppe og så er det så godt miljø på avdelingen. I 2010 søkte jeg på stillingen i Donorenheten og fikk den. Jeg synes det er en veldig fin kombinasjon med de to stillingene; å kunne opprettholde kompetanse i klinisk arbeid «bedside» på intensivavdelingen og å få være med å drive arbeid innen organdonasjon på tvers av avdelinger og klinikker. Stillingen som donoransvarlig sykepleier krever god fagkompetanse og at man har evne både til selvstendig arbeid og samarbeid med andre.

Hva elsker du med jobben din?

– Å få være del av et godt team rundt pasienten hvor vi alle jobber intenst for å gjøre vårt beste for pasienten og de pårørende. Når en pasients liv ikke står til å redde kan organdonasjon i noen tilfeller være en mulighet. Å jobbe med organdonasjon er krevende, men også svært meningsfullt. Å være villig til å donere sine organer etter sin død, når man selv ikke lenger kan ha nytte av dem, er for meg den ultimate medmenneskelige handling. Her ligger det en stor takknemlighet både til organdonorene og til deres pårørende. Midt i sjokket og sorgen over å miste en av sine kjære har pårørende stått ved avdødes vilje eller måtte ta beslutningen på avdødes vegne, og gitt andre mennesker nye livsmuligheter ved å si ja til organdonasjon.

Hva er ditt beste tips/råd til sykepleiestudenter?

– Det er viktig at du som sykepleier har et bevisst forhold til organdonasjon. Din kunnskap og holdning til organdonasjon vil påvirke de du møter både privat og i jobbsammenheng. Som intensivsykepleier har du en utrolig viktig rolle for å ivareta den potensielle donor og deres pårørende på en best mulig måte. Sykepleiere med spesialkompetanse i organdonasjon er også viktige for å øke kunnskap og engasjement blant sine kollegaer i intensivavdelingen. Jeg håper at det i fremtiden vil det blir flere stillinger for slike sykepleiere i Norge. Flere andre land, blant annet England, USA, Australia og Spania har slike spesialiserte sykepleiere i organdonasjon.

Foto: Yina Chan/Stiftelsen Organdonasjon