Navn: Christer Holst
Alder: 40 år
Utdanning: Bachelor i sykepleie ved Høgskolen i Bodø (2007-2010), Jordmorutdanninga ved Universitetet i Tromsø (2012-1014)
Jobber som:
Jordmor for:
– Leger uten grenser
– Kvinneklinikken, Nordlandssykehuset, Bodø
Hva består jobben din i? Hvordan kan en typisk arbeidshverdag se ut?
– Jobben som jordmor er ekstremt variert, men ved fødeavdelinga i Bodø har man i grove trekk 3 enheter; svangerskapsobservasjon, forløsning og barsel. Hver av fagfeltene har en rekke oppgaver og prosedyrer, og alle jordmødrene rullerer mellom å være på de 3 enhetene.
– På enheten for svangerskapsobservasjon håndterer vi alle gravide som har en eller annen form for komplikasjon i svangerskapet og trenger ekstra oppfølging. Mange blir lagt inn og ligger her til de føder, men noen kan dra hjem etter en dag. Komplikasjonene som kvinnene har, kan for eksempel være høyt blodtrykk, svangerskapsforgiftning, tidlig vannavgang, premature rier og hyperemesis (sykelig svangerskapskvalme). Dagen består i å sørge for å overvåke at mor og foster har det bra, og å utføre medisinske prosedyrer etter retningslinjer og gynekologenes forordninger. Det er viktig at kvinnene føler seg trygg og ivaretatt, og en del av det er at vi hele tiden vurderer sammen med legene om kvinnen skal ligge inne på sykehuset, på pasienthotellet eller om de kan dra hjem og så komme til kontroller. I noen tilfeller velger legene å sette i gang fødselen, slik at svangerskapet blir avsluttet så fort som mulig. Av og til beslutter de også å gjøre keisersnitt hvis faren for kvinnens eller barnets liv er stor.
– Arbeidsdagen på fødegangen avhenger av om det er kvinner i fødsel eller ikke. Når man kommer på jobb, vet man aldri hvordan dagen blir. Det kan være tomt på fødestuene, men på enden av dagen er 2-3 babyer født. Det kan også gå andre veien, at det har kommet inn flere kvinner med rier, men de kan dra hjem i påvente av at riene skal ta seg opp og livmorhalsen åpne seg mer. Som jordmor er det viktig å være bevisst på at man er en støttespiller og god hjelper. De fleste fødslene trenger ingen medisinsk innblanding, så den viktigste oppgaven blir å veilede og støtte kvinnen gjennom riene. En veileder jeg hadde under praksis i Danmark, vektla veldig at det mest utfordrende ikke er å ta i mot babyen når den kommer, altså de siste sekundene eller minuttene, men alt som skjer før selve forløsninga. Jeg må bla. passe på at kvinnen får i seg mat og drikke, at hun har vannlating og ikke minst skal jeg sørge for at hun og partneren føler seg trygge.
– Barsel er de 4-6 første ukene etter fødselen, men et barselopphold på sykehuset er bare noen dager. Da er det fokus på å få en god start på amminga. Samtidig følger vi også med at kvinnen har moderat blødning og ellers føler seg vel etter fødselen. De kvinnene som har hatt komplikasjoner i graviditet og fødsel, gir vi ekstra oppfølging hvis det er nødvendig. Det kan være å følge opp blodtrykket hos de med svangerskapshypertensjon, og følge med at det normaliserer seg etter fødselen, eller gi væske, jern og/eller blod hvis det har vært en større blødning.
– Arbeidsdagen for Leger uten grenser, som jordmor i det borgerkrigsrammede utviklingslandet Sør-Sudan, var veldig forskjellig fra jobben i Norge. Pga. mangel på trent helsepersonell, er man nødt til å ha et større ansvarsområde enn i Norge. Sør-Sudan har iflg. WHO 1 jordmor per ca 39 000 innbyggere og 1 lege per 65 000 innbyggere, så man trenger ikke så veldig mye fantasi for å skjønne at det faller mye mer ansvar på den enkelte jordmor, lege og sykepleier enn i vestlige, industrialiserte land. Som jordmor ved Leger uten grensers klinikk ved flyktningeleiren Doro, jobbet jeg i skjæringa mellom en vestlig jordmor og en gynekolog. Vi jordmødrene var de med høyest kompetanse på fødselshjelp og gynekologi, så mye ansvar og mange oppgaver falt på oss. Hvis vi hadde behov for keisersnitt eller andre kirurgiske inngrep, kunne vi overflytte til et annet sykehus, 20 minutters kjøring unna, som hadde lege med trening i generell kirurgi.
– Det jeg liker veldig godt med å jobbe for Leger uten grenser, er at det er viktig å lære opp lokalbefolkninga til å klare seg selv. Den dagen den akutte krisa er over og prosjektet kan avsluttes, så er det mange personer blant lokalbefolkninga og flyktningene som sitter igjen med en masse kompetanse om både helsehjelp og organisering av dette, og er i stand til å utføre mye god helsehjelp uten assistanse.
– Kvinnene i flyktningeleiren i Doro lever et svært hardt liv. Jeg kommer aldri til å glemme de høygravide kvinnene langs veiene i flyktningeleiren, som kom bærende på svære kanner med vann. De jobber hele svangerskapet, for hvis ikke de henter vann, lager mat, passer barn, dyrker grønnsaker og passe de eldre, så er det ingen andre som gjør det. Tilværelsen er brutal og nådeløs. Vi hadde mange kvinner som kom med spontane aborter, og mange av kvinnene sa at utstøtinga hadde begynt i forbindelse med arbeid eller henting av vann.
– Spontane aborter kan føre til infeksjoner, så det var viktig at vi overvåket kvinnene i hvert fall et døgn og evt. startet opp med antibiotika. Hvis ikke hele fosteret og morkaka ble utstøtt og/eller hun hadde blødning, måtte jeg utføre evakuering av livmora med manuell vakuumaspirering (MVA). Mange fikk også aborter eller fødte prematurt som en følge av infeksjoner. Det var særlig mye urinveisinfeksjoner, ofte residiverende, og malaria. Noen tilfeller av syfilis hadde vi også hver uke.
– En historie som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, var den lille gutten som ble født med hjertefeil. Han var kvikk og rask, ammet fint hos mora og gikk raskt opp i vekt, men vi oppdaget fort at noe var i veien med respirasjonen hans. Han hadde lav oksygenmetning og selv med oksygentilførsel hadde han takypné. Barnelegen vår fikk ikke foretatt en endelig diagnose, da ultralyd ikke var tilgjengelig, men utfra kliniske tegn og en helhetsvurdering, så besluttet hun at det ikke var mer vi kunne gjøre. Det var tungt da vi måtte koble babyen fra oksygenkonsentratoren og skrive han ut. Det var ikke mer vi kunne gjøre for gutten, men mora fikk komme tilbake med han, med jevne mellomrom, for at hun skulle føle seg ivaretatt. Det siste jeg hørte om gutten var fra en kollega, som var flyktning og kjente til familien. Han fortalte at gutten, som da må ha vært ca. 3 måneder, fortsatt var i live, men at respirasjonsfrekvensen fortsatt var svært høy. Han kom nok ikke til å overleve i mer enn 1-2 år.
Hvorfor valgte du å bli sykepleier?
– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å jobbe i helsevesenet i det hele og store. Hjertet mitt var i fotograferingen og musikken, men ironisk nok var det pga. av dette at jeg begynte i helsevesenet. Jeg hadde behov for litt sikker inntekt, og fikk i 2004 jobb som assistent ved nå nedlagte Røsvik Bo -og behandlingssenter, en avdeling under Nordlandssykehuset.
– Deretter ble det en av de psykiatriske akuttpostene i Bodø. Noen av kollegaene mine oppmuntret meg til å begynne på sykepleien, og på en nattevakt på sommeren 2007 bestemte jeg meg endelig for å søke. Jeg fant ut at det var noe som het restopptak, og på høgskolen fortalte de meg at det var gode sjanser for at det ble ledige plasser i Mo i Rana. Det var det, og så ble det 3 år sør for Saltfjellet.
Hvordan havnet du i jobben du er i nå?
– Det er et resultat av tilfeldigheter. I Mo i Rana hadde jeg 2 uker observasjonspraksis ved Helgelandssykehuset. Jeg husker at jeg likte godt stemninga på avdelinga og det var stort å få være med på 2 fødsler. Jordmødrene tok godt i mot meg, og da jeg spøkte med at jeg skulle bli jordmor, så husker jeg godt at de var entusiastiske og sa at det burde jeg gjøre. Så gikk det noen år. Jeg ble sykepleier og begynte i somatikken ved sykehuset i Bodø.
– Etter 2 år var jeg klar for videreutdanning, og jeg ønska å ta en av de lengre løpene. Den gang var det kun jordmorutdanninga som var 2 år, og derfor et alternativ, men jeg hella mer mot anestesi som var 1,5 år. Ei natt på hjerteovervåkinga i Bodø, jobba jeg sammen med ei som gikk på jordmorutdanninga, og hun overtalte meg til å søke. Det ble til at jeg søkte på både jordmor og anestesi, og kom inn på begge. Magefølelsen min sa jordmor, og da valgte jeg å stole på den, noe jeg aldri har angret på.
Hva elsker du med jobben din?
– Det er mange ting jeg er glad i med jobben min. Kollegaene mine er supre, og fødekvinnene og partnerne deres er det alltid trivelig å bli kjent med. Det er en ære å få lov til å være med å hjelpe familier med å bli etablert eller økt i antall. Kort og godt kan man si at jeg setter stor pris på samspillet mellom kvinnene som føder, partnerne deres og oss som hjelper til under graviditeten, fødselen og i barseltida.
– Jeg syns det er svært trivelig å få lov til å skrive et innlegg på denne sykepleierbloggen, men ironisk nok vil jeg bruke litt plass på å skrive om forholdet mellom rollen som jordmor kontra rollen som sykepleier. Jeg er personlig veldig tydelig på at jeg primært en autorisert jordmor og ikke spesialisert sykepleier. Hvorfor er dette så viktig for meg?
– En av jordmødrenes viktigste oppgaver kan kort oppsummeres på følgende måte: Å holde den normale graviditet og fødsel normal. En graviditet er en fullstendig normal fysiologisk prosess, og har med mindre det oppstår komplikasjoner og sykdom hos mor eller foster, så er den ikke en sykdom. Kvalme, oppkast, tretthet, bekkensmerter, sure oppstøt, hyppig vannlating og hovenhet er helt normale tegn på at en kvinne er gravid, og skal ikke behandles. Overbehandling kan derimot føre til unødvendige innleggelser og ubehag for kvinnen og kan skape komplikasjoner som kunne vært unngått. Derfor er det veldig viktig at det finnes en profesjon som passer på at det normale ikke blir forvekslet med patologi. Selvfølgelig skal en hver komplikasjon følges opp og behandles av lege, og dette er jordmødrene flinke til å identifisere og henvise videre til spesialisthelsetjenesten. Det heter seg at hvis man er trygg på hva som er normalt, så vet man også når det normale har gått over til å bli unormalt. Dette var for meg en stor overgang fra min jobb som sykepleier på medisinsk avdeling. Som sykepleier var jeg vant til å jobbe med sykdom og observasjon av symptomer. Hverdagen bestod av bla. målinger, stell, medisinering, væsketerapi og registrering av urin, avføring og ernæringsinntak. Da jeg begynte på jordmorutdanninga, hadde jeg denne tankemåten godt innarbeidet. Jeg husker godt hvor forundret jeg var da læreren min kritiserte meg i et refleksjonsnotat fordi jeg hadde foreslått å gi glukose til en fødende kvinne, som var sliten. I dag skjønner jeg godt hvorfor. For det første er det mer trivelig å spise ei brødskive og drikke et glass juice enn å få intravenøs, og for det andre så er det dumt å være lenket til et dryppstativ når det er viktig å kunne bevege seg fritt og skifte stilling for å takle smertene bedre. Jeg må understreke at jeg trivdes veldig godt med å jobbe som sykepleier, men jeg mener begge profesjonene er tjent med at de har sine egne identiteter.
– Det er viktig at vi jordmødrene tar vare på vår rolle i helsevesenet og samfunnet. I en verden der dårlig tid, tidsklemme, karrierejag og stort personlig press er blitt viktige deler av folks liv, er det viktig å ha noen som hjelper til med familiedannelsesprosessen, uansett om det er nybakte foreldre som stifter familie eller familieforøkelse. Vi trenger noen som bidrar til å alminneliggjøre graviditeten og fødselen. Vi trenger noen som har spisskompetanse på amminga, som i enkelte tilfeller kan være en utfordring. Vi trenger noen som kan få nybakte foreldre til å føle at de er verdens flinkeste. Og vi trenger noen som har en helhetlig forståelse av reproduktiv helse; altså alt som har med graviditet, amming, prevensjon, abort, familiedannelse og familieplanlegging å gjøre.
– Da jeg hadde praksis i kommunehelsetjenesten i Umeå, fikk jeg se hvordan svenskene har klart å bygge opp et system der jordmor har det overordnede ansvaret for kvinnehelse. Hvis ikke kvinnen ønsker noe annet og det ikke oppstår komplikasjoner som trenger legeassistanse, så går hun kun til jordmor fra graviditetens start til etterkontrollen 6 uker etter fødselen. Hos jordmor kan hun også diskutere familieplanlegging og få skrevet ut prevensjonsmidler og få satt inn både implantat og spiral. Slik er det i enkelte kommuner i Norge, men det er ennå ikke blitt standarden. Jeg håper vi vil få til dette i fremtida. Da jeg hadde praksis i Danmark, fikk jeg vite en del om kjent-jordmor, en ordning der et team med jordmødre følger kvinnen gjennom svangerskap, fødsel og barseltid. En av jordmødrene er kvinnens primærkontakt, men hun blir kjent med de andre, slik at hun uansett får et kjent ansikt å forholde seg til hvis primærkontakten er på ferie eller opptatt på annen måte. Mulighetene er mange, og jeg håper og tror at jordmødrene fortsatt vil være en viktig og særegen profesjon i fremtida.
Foto: Christer Holst