Har du noen gang lurt på hvor mange elever som egentlig bruker kunstig intelligens for å «jukse» seg til toppkarakterer? Spoiler: Det er flere enn du tror, og tallet vokser!
Det er ingen tvil om at kunstig intelligens (KI) har kommet som et stormskritt inn i klasserommet. Enten du elsker det eller hater det, er realiteten at teknologien påvirker hvordan elevene lærer – og hvordan de jukser. Lærere over hele landet river seg i håret, og byråkrater henger etter mens elevene stadig finner smutthull i teknologien. Så, hva kan vi gjøre med det? Og skal vi gjøre noe med det?
Kunstig intelligens har revolusjonert skolen, men til hvilken pris? En undersøkelse utført blant lærere på videregående skole viser at hele 32 % av lærerne mener at elever bruker KI for å jukse i stor grad (Molnes, 2024). Dette er ikke bare et teknologisk problem – det er også et sosialt og pedagogisk dilemma. Elevene har plutselig tilgang til avanserte verktøy som ChatGPT, og mange ser på det som en gyllen mulighet til å slippe unna med minst mulig innsats. Professor Eyvind Elstad (2023) beskriver denne typen elever som «kalkulerende», og de bruker KI som en snarvei til å levere et tilsynelatende akseptabelt produkt, selv om det ikke nødvendigvis gjenspeiler ekte kunnskap eller innsats.
Dette har skapt en enorm utfordring for lærere, som ofte sliter med å bevise at en elev har brukt KI på en «ulovlig» måte. Det blir som å leke uendelig katt og mus, der teknologien stadig ligger et skritt foran.
Teknologien som utjevner – eller gjør den det?
Men vent litt! Kan KI faktisk ha noen positive sider? Forfatter og lærer Agnar Lirhus (2024) ser på kunstig intelligens som et potensielt hjelpemiddel for å utjevne forskjeller blant elever. I dagens skolesystem er det en kjent sak at elever med ressurssterke foreldre ofte presterer bedre, rett og slett fordi de får mer støtte hjemme. Lirhus påpeker at KI kan bidra til å jevne ut disse forskjellene, ved å gi alle elever tilgang til den samme typen hjelp, uavhengig av foreldrenes ressurser (Lirhus, 2024, s. 53). Men det finnes alltid en hake: for at KI skal fungere som et verktøy for læring, må elevene ha en viss kompetanse i å bruke det. Hvis ikke, kan det ende opp med at KI kun blir brukt overfladisk, noe som reduserer læringsutbyttet samtidig som det øker risikoen for juks.
Og som om ikke utfordringene var mange nok, er det et stort problem at ingen – verken elever, lærere eller politikere – vet helt sikkert hvordan KI egentlig kan brukes i undervisningen. Mange peker på byråkratiet og politikerne som de store sinkene. Molnes (2024) påpeker at utdanningsdirektoratet og politikerne henger etter i den teknologiske utviklingen, og det finnes per i dag ikke et klart rammeverk for hvordan KI skal brukes i skolen. Det fører til en vill vest-situasjon der lærere må improvisere, mens elevene tester grensene for hva de kan slippe unna med.
Løsningen? Kanskje…
Så hva er løsningen på KI-juks i skolen? Elstad (2023) mener at lærerne kan vurdere å holde muntlige prøver uten hjelpemidler dersom de mistenker juks, for på den måten å få et bedre bilde av hva eleven faktisk kan. Og legger samtidig til at lærere bør modellere gode måter å bruke KI på, som for eksempel til idémyldring, organisering av tekst og som et verktøy for tilbakemeldinger i skriveprosessen.
Men kanskje handler løsningen også om noe dypere. I en verden der KI allerede er tillatt i de fleste yrker og oppgavesituasjoner, utenfor skolen, må vi kanskje revurdere hva vi egentlig anser som juks. Hvis «hvermannsen» kan bruke KI som et verktøy for å effektivisere og forbedre arbeidsprosesser, hvorfor skal ikke elever få gjøre det samme? Kanskje er det ikke teknologien som er problemet, men hvordan vi definerer læring og kunnskap.
Så neste gang du hører noen klage over «de late elevene som bruker KI til å jukse», husk: problemet er større enn bare elevene. Kanskje er det systemet som henger etter?