Ønskelig eller ikke, med ChatGPT har skolen fått ny teknologi å forholde seg til. Spørsmålet nå er om vi skal la det bli en ny måte å jukse på eller om vi skal invitere teknologien inn i klasserommet og møte både utfordringene og mulighetene som følger med.
Kunstig intelligens (KI), og spesielt ChatGPT, er blitt et mye omdiskutert tema i skolen og nyhetsbildet de siste årene. NRK publiserte i februar en artikkel der budskapet var klart. Overskriften lød «ChatGPT i skolen: Et jukseverktøy». I artikkelen blir språkmodellen fremstilt som nettopp et verktøy for juks, og pedagogene uttrykker at de mangler retningslinjer. Elevene på sin side føler derimot at de er et steg foran lærerne. Stemmene som ytrer usikkerhet og skepsis rundt KI i skolen tar opp en stor del av debatten, men godt skjult i mylderet av skepsis kommer det også frem stemmer som mener at KI er mer enn bare juks og oppfordrer lærere til å ta i bruk teknologien. Er det på tide at disse stemmene får ta større plass?
I boken “Kunstig intelligens i skriveopplæringen” sammenligner Agnar Lirhus (2024, s. 69) ChatGPT med den sylskarpe kjøttkniven på skolekjøkkenet som elevene blir lært til å behandle med varsomhet. Med dette mener han at ChatGPT, og lignende teknologi, kan bidra til å utvikle elevenes skriveferdigheter, hvis det brukes med varsomhet. Det vil si å bruke verktøyet på en læringsfremmende måte, fremfor å åpne opp for at elevene kan bruke det for å jukse.
Da vi fikk internett i skolen var mange lærere overbevist om at dette var slutten på såkalt klassisk undervisning. Ramaskriket om at «elevene kan jo bare google alt!» ble en kjent sjargong blant folk tilknyttet skolen. Men hva skjedde egentlig? Plutselig var en skattekiste av informasjon tilgjengelig bare ved et tastetrykk unna. Det ble raskt en unisont enighet om at dette var en superkraft og ikke den fryktinngytende skurken man først fryktet. Hvis vi drar paralleller til KI, kan en kanskje med tiden gi den tittelen «den usannsynlige helten». La oss utdype dette mer.
Forestill deg en hverdag hvor KI er den ultimate assistenten. «Ja, da er det bare å snu bunken» rommes det ved skolestart på lærerværelset. Hva om KI faktisk kan lage undervisningsopplegg og fornye «bunken»? Hva om den kan gjøre at lærere faktisk kan bruke mer tid på undervisning istedenfor å rette oppgaver samt komme med endeløse tilbakemeldinger i det brede og abstrakte som elevene bruker null sekunder på å lese? KI kan til og med være den lojale vennen og støttespilleren til eleven som gjør at «arbeidslyst treng deg på, her skal du motstand finne» blir et like dødt sitat som det endeløse pugging er i en moderne skole. Vi mener oppriktig at vi må se på muligheter og ikke begrensninger, men hva vet vi.