Kunstig intelligens (KI) har dukket opp som et moderne læringsverktøy i norske klasserom, og gir nye muligheter for helhetlig læring. Det reiser imidlertid også bekymringer rundt etikk, kildekritikk og lærerens rolle. Hvordan kan KI styrke elevenes kritiske tenkning og digitale medborgerskap, samtidig som den bevarer elevenes autonomi og skolens verdier?
KI (kunstig intelligens), som en gang var et teoretisk løfte, er nå et håndgripelig verktøy i norske skoler. Det er naturlig for hver av oss å være bekymret for dette raske spranget mellom fordeler og konsekvenser. Som lærere og skoleledere må vi dyrke kritisk tenkning og myndiggjorte borgere. Spørsmålet gjenstår: hvordan kan KI integreres for å nå disse målene? Hva er de tillatte rammeverkene, verdiene og den profesjonelle praksisen for bruk av KI? I denne oppgaven vil jeg fremheve noen av mulighetene og utfordringene ved bruk av KI i skolene, med støtte i noen sentrale pensumkilder: Holmes m.fl. (2022) deres bok Artificial intelligence and education, Richardson & Milovidov (2019) deres Digital citizenship education handbook, Kalsnes (2019) sin bok om Falske nyheter og Bergsjø (2022) sin artikkel om Digitalt medborgerskap.
KI muligheter og utfordringer i skolen
KI gjør undervisning mer effektiv når den foreslår klare rammeverk for elever som ennå ikke vet hvordan de skal begynne, forslag til struktur og sekvensielle trinn, og støtte fra pålitelige kilder. Holmes m.fl. (2022, s. 19) beskriver slike lærer- og elevstøttende systemer som designet for å gi trinnvis veiledning, tilpassede oppgaver og formativ tilbakemelding i fag med tydelig struktur for eksempel matematikk, men prinsippene kan overføres til språk og samfunnsfag når vi holder oss tett på didaktikken.
Mange støttefunksjoner for KI, som transkripsjon, oversettelse og tekst-til-tale, forenkler tilgang og læringsprosessen. For eksempel kan en flerspråklig elev få tilgang til informasjon på sitt eget språk, mens en annen elev med lese- og skrivevansker kan høre teksten. Richardson og Milovidov (2019, s. 25–31) etterlyser å identifisere og redusere barrierer slik at alle kan delta, og teknologi som blir brukt på en riktig måte, kan spille en rolle i å bli en inkluderende bro, ikke en ny portvokter.
Holmes og kolleger (2022, s. 24) forklarer hvordan KI muliggjør læring om læring, forenkler og gir en bedre forståelse av læringsprosesser, samtidig som den sikrer at folk beholder kontrollen over tolkningen og analysen av data. Jeg mener at kunstig intelligens spiller en betydelig rolle som en god driver i undervisning i kildekritikk og medieforståelse. Studentene kan selv kritisere kilden og deretter be roboten om å forbedre den. Richardson & Milovidov (2019, s. 43–50) ligger medie- og informasjonskompetanse som en nøkkeldimensjon. Elevene må kunne lage, analysere og evaluere innhold, forstå algoritmenes rolle og gjenkjenne risikoen for feilinformasjon.
KI forkorter mange stadier for elever under navnet «smarte forslag», og eliminerer dermed mange relativt vanskelige, men pedagogisk viktige stadier for elever, som å strebe, velge, feile og repetere. Holmes m.fl. (2022, s. 33–36) advarer om at mange av løsningene som er lett tilgjengelige gjennom KI undergraver elevenes handlefrihet og læringsbyrå, noe moderne utdanning søker å forbedre.
Holmes og kolleger (2022, s. 48–49) tar også opp emosjonsdeteksjon og atferdsovervåking (elektronisk overvåking basert på kunstig intelligens) som et etisk problem, teknisk svakt og utsatt for feil. Disse verktøyene kan krenke menneskelig verdighet og privatliv, og mistenksomhet vil da seire i skolekulturen i stedet for tillit. Ved å forstå og erfare digitale verktøy, inkludert algoritmer, blir studentene mindre sårbare for algoritmenes vilkårlige kraft, noe som øker deres bevissthet om å bli aktive og positive digitale borgere i bruk av digital teknologi, forsvare menneskeverd og unngå denne typen etiske dilemmaer (Holmes m.fl., 2022, s. 23).
En av de viktigste utfordringene som ble fremhevet i høringsrapporten som ble opprettet av styringskomiteen for utdanningspolitikk og -praksis i 2016, er mangelen på bevissthet blant lærere om viktigheten av å utvikle kompetanse innen digitalt medborgerskap for velværet til unge mennesker som vokser opp i vår utviklende digitale verden (Richardson & Milovidov, 2019, s. 9). Denne delen tar for seg to utfordringer. Den første er mangel på bevissthet blant lærere. Mange lærere mangler en klar forståelse av viktigheten av å utvikle digitalt medborgerskap hos elever. Deres oppdrag slutter ikke med bruk av teknologi, men strekker seg til å gi elevene mulighet til å delta ansvarlig, trygt og respektfullt i det digitale samfunnet. Den andre utfordringen er mangelen på pedagogiske ressurser, ettersom det mangler kvalitetsundervisningsmateriell som er spesielt utviklet for å effektivt lære elevene digitalt medborgerskap.
Holmes m.fl. (2022, s. 74) understreker behovet for etisk design og sterke rettighetsbaserte rammeverk før bruk av KI. Dette betyr at elevene ikke bør levere KI-tekst som den er, men at læreren heller bør gjennomføre en faglig diskusjon, og eleven bør begrunne valget. Teksten bør gjennomgås, noe som beskytter elevenes autonomi.
Framveksten av et globalt informasjonssamfunn på nettet har økt kravet til kildekritikk. Internettet muliggjør umiddelbar og allmenn tilgang til det offentlige rom. Samtidig betyr dette også at enhver er blitt medieprodusent. Denne utviklingen har medført en økning av informasjon som ikke er kvalitetssikret (Bergsjø, 2022, s. 138). I verste fall kan informasjon spres som propaganda, hvor målet er å sikre at folk lever og tenker på en måte som er i tråd med produsentens virkelighetssyn, noe som forekommer i land som Russland og Kina (Kalsnses, 2019, s. 94-95). Dessverre er dette også et problem selv i Norge. Bente Kalsnes (2019, s. 66) viser til at syv av de 20 mest delte sakene i Norge i 2018 kom fra nettsteder som kan karakteriseres som «virale, partiske eller innholdsmarkedsføring.» Disse produsentene følger ikke nødvendigvis de redaksjonelle normene og reglene og her er hovedformålet altså alt annet enn å informere leseren. En slik utvikling medfører et økende krav til kildekritikk i skolen.
Avslutning
Til slutt er kunstig intelligens en utdanningsmetode som må utnyttes og formes i samsvar med skolens verdier, med fokus på kvalitetsstandarder for digitalt medborgerskap, nemlig menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper. Samtidig må det styrke det vi lenge har ønsket, som å utvikle elevenes ferdigheter i dømmekraft, kritikk, språk, ansvar og kreativitet.