Hva skjer når vi ikke lenger kan stole på det vi ser?

I Bente Kalsnes’ Falske Nyheter (2020) fremheves problematikken rundt kildekritikk og faktaresistens i sosiale medier i kontekst av såkalte deep fakes.

Deep fakes er et begrep som handler om visuell og audiovisuell manipulasjon. Teknologien bak manipulasjon av video og lyd er fremdeles ikke så avansert at det utgjør en stor trussel for den digitale offentligheten, men det er bare et tidsspørsmål før det skjer. (Kalsnes, 2020, s. 136)

Å betegne trusselen kunstig intelligens (KI) kan representere som et tidsspørsmål i 2020 er betimelig, for bare 2 år senere, i november 2022, lanserte OpenAI den første offentlig tilgjengelige versjonen av ChatGPT (Adamec, 2025). Med tilgjengeligheten av ChatGPT, og andre modeller som Gemini og Claude, har denne visuelle og audiovisuelle manipulasjonen Kalsnes viser til ikke bare kommet for å bli, men blitt tilgjengelig for enhver person med internettilkobling. Denne tilgjengeligheten, særlig merkbart av ChatGPT, kan nå sies å gjennomsyre det norske klasserommet. Dermed blir den naturlige problemstillingen; hvilke muligheter åpner dette for, og kan KI i klasserommet by på flere utfordringer enn ventet?

Et naturlig sted for pedagogen å begynne er ved å se på mulighetene en ressurs som ChatGPT åpner for. Naturlig nok kan en KI–en praterobot–prate med brukeren, og gi tilbakemeldinger på innhold som brukeren kommer med. “Programvarer som ChatGPT, Claude og Gemini er bygde på svære språkmodellar (Large Language Models)” (Sørhaug, 2025, s. 47). Det er blant andre disse Sørhaug refererer til når han bruker begrepet “Prateroboter”. Innhold generert av prateroboter kan overfladisk komme fra to kilder når en ser det i kontekst av klasserommet; lærer og elev. I første omgang kan en lærer, kjent med fag og gruppe, spørre KI om tilbakemeldinger på opplegg de har forberedt til en gruppe. Her kan KI bidra med muligheter for å få tilpasset opplegget til enkeltelever, noe som ofte kan være tidkrevende for en lærer. Samtidig kan opplegg som er for snevert eller spisset bli åpnet opp ved hjelp av KI slik at det bedre tilpasser gruppens nivå og forståelse.

KI kan, med andre ord, bidra med opplegg tilpasset gruppens sammensetning og faglige nivå. Her ligger det potensial for mye tidsbesparelse. Her er dog samtidig en av utfordringene til lærerens bruk av KI. Om KI kan gi tilbakemelding på et opplegg basert på input fra læreren, kan det ikke bare lage hele opplegget? Om formålet skal være tidsbesparelse, blir dette det mest naturlige svaret, og flere av oss har erfaringer med en lærer her og der som har landet på at dette er den mest naturlige konklusjonen. Her møter en dog på noe av problematikken i å bruke KI. Hverken ChatGPT, Gemini, Claude, eller noen av de andre språkmodellene som er tilgjengelige per dags dato har fundamentalt sett empatiske evner. Utformingen av et opplegg til en klasse må spille, ikke bare på pedagogens faglige kompetanse, men på lærerens kjennskap til gruppen, elevene, og hvordan de som pedagog samspiller med denne gruppen. “Prateroboten er dessutan heller ikkje ein person, det er eit digitalt dialogsystem, ei programvare […]” (Sørhaug, 2025, s. 45). Om en skal ta inn KI for å forme, skape, og bearbeide materiale som avhenger både av pedagogens kjennskap til faget og gruppen, må en anerkjenne at noe grunnleggende vil mangle hvis KI genererer det hele. På overflaten kan maskinen levere et tidsbesvarende svar til hvordan en kan legge opp en økt eller et tema, men til syvende og sist har den ikke den empatiske evnen til å forstå elevenes behov, ønsker, og forutsetninger.

Den andre enden av input fra klasserommet ligger i eleven, og deres evne til å generere materiale av undervisningen. Her kommer den naturlige utfordringen: hva skjer når vi som lærere ikke kan stole på at det elevene leverer, er elevenes verk? Sørhaug (2025, s. 98-99) foreslår blant annet prosessorientert skriving med prateroboten, der prateroboten blir brukt til å komme med tilbakemeldinger (med elevenes konkrete prompt om dette, se Sørhaug, 2025, s. 99) til elevers egenproduserte tekst. Elevene skal så notere ned responsen fra prateroboten i et eget dokument og deretter gå sammen i grupper der de diskuterer og vurderer kritisk tilbakemeldingene. Til slutt får elevene ferdigstille teksten basert på tilbakemeldingene de har fått. I dette eksemplet ser vi i gruppen både muligheter og utfordringer. På den ene siden er det klart en god mulighet til å jobbe med KI i klasserommet når elevene bes vurdere kritisk de tilbakemeldingene de har fått, samt at dette kan eller skal skje i grupper. På denne måten kan elevenes kritisk tenkning bli videreutviklet i deres evne til å ikke bare ta til seg input fra KI som fasit og på den måten konsumere, men også vurdere relevansen og nytteverdien av det prateroboten kommer med. Det ligger uten tvil både tidsbesparelse for læreren samt fremoverlent samskriving og læring for elevene i en slik prosess. Med det sagt, må det kommenteres at det foreslåtte opplegget virker noe utopisk. Flere av oss har erfaringer med at elevene ikke en gang leser tilbakemeldinger fra oss selv eller andre lærere. Når elevene ikke vurderer tilbakemelding fra noen de kjenner, en person de ideelt sett skal ha god relasjon til, som skal være en betydningsfull annen, virker det forholdsvis idealistisk at de skal gjøre dette når en maskin som ikke kan tenke gjør det.

“Kunstig intelligens […] blir vanlegvis forstått som evna ein maskin har til rasjonell oppgåveløysing” (Bøhn som sitert i Sørhaug, 2025, s. 47). Mengda av rasjonalitet og i kor stor grad desse evnene er intelligente på ein menneskelignande måte, er diskutabelt og vanskeleg å definere presist” (Sørhuag, 2025, s. 47). Derfor ser vi det som svært viktig at vi har disse samtalene med elevene våre, at vi understreker at praterobotene de anvender, enten til produksjon eller bearbeiding av for eksempel tekst, ikke er direkte pålitelige, men at outputen de får er basert på summen av svært store datasett, bestående av for eksempel “millionvis av tekstar og milliardar av ordkombinasjonar” (Sørhaug, 2025, s. 47-48). Dette gjelder også poenget vårt ovenfor med at prateroboten mangler den innsikten profesjonsutøveren lærer har i møte med klassen sin og elevene sine. På samme måte tenker vi at utstrakt bruk av KI og prateroboter i klasserommet, på elevenes side, kan hemme utvikling av viktige ferdigheter som oppbygging av argumentasjon, produksjon og reproduksjon av tekst og formuleringer.

Referanseliste

Adamec, V. (2025, 30. september). A Brief History of AI and the Rise of ChatGPT. Gauss Algorithmic. https://www.gaussalgo.com/knowledge-base/a-brief-history-of-ai-and-the-rise-of-chatgpt

Karlsnes, B. (2019). Falske nyheter. Løgn, desinformasjon og propaganda i den digitale offentligheten. Cappelen Damm Akademisk.

Sørhaug, J. O. (2025). Samskriving i skolen. Med og utan kunstig intelligens. Samlaget.


Publisert

i

av

Stikkord: