KI som idéstøtte: Muligheter og utfordringer
KI-skalaen som presenteres i Sørhaug (2025, s. 58-59) kan være et nyttig verktøy når vi ser på bruk av KI i skolen. Skalaen er delt inn i fem nivåer, og på nivå 2 finner vi bruk av KI som idéstøtte. Ved å arbeide med kunstig intelligens på dette nivået er tanken at elevene kan bruke KI i oppstartsfasen av arbeidet, i form av å få idéer og strukturere disse. Når elevene skal begynne med selve arbeidet, er dette uten videre bruk av KI (Sørhaug, 2025, s. 58). Det finnes flere muligheter ved bruk av KI som idéstøtte for elevene. Det å komme i gang med en oppgave kan være utfordrende for elever, og det kan da være nyttig å ta i bruk KI for å få noen idéer. Dette kan føre til at elevene kommer fortere i gang med selve arbeidet, og videre opplever økt motivasjon og mestring. En annen mulighet kan være at elevene utvikler sin kritiske sans. De må ta stilling til idéene de får, og bestemme seg for om de er relevante eller om de skal forkastes.
Det å bruke KI som idéstøtte kan også komme med utfordringer. Noen elever ønsker å bli fort ferdig, og vi kan derfor risikere at elever går videre med forslag uten å reflektere over valget. Dette kan føre til at elevene ikke får et godt læringsutbytte, og er også en mulig utfordring ved bruk av KI. En annen utfordring kan være at elevene mister sin kritiske sans. KI kan produsere forslag og idéer som er mangelfulle eller lite relevante. Elevene kan møte utfordringer med å vurdere kvaliteten på forslagene, og det er derfor viktig at læreren også er med som veileder i elevenes arbeid.
KI som skrivepartner: Muligheter og utfordringer
Dersom vi forsetter med å bruke KI-skalaen kan man også utforske muligheter og utfordringer knyttet til steg 4: KI som skrivepartner (Sørhaug, 2025, s. 58-59). På dette nivået fungerer den kunstige intelligensen som en aktiv medspiller gjennom hele skriveprosessen, noe som åpner for betydelige pedagogiske muligheter. Ved å bruke KI som skrivepartner kan elevene lære ved modellering, tekststruktur, setningsoppbygging og argumentasjon, samtidig som de skriver (Sørhaug, 2025, s. 58-59). Dette gir elevene umiddelbar og tilpasset veiledning, noe som kan styrke den formative vurderingen og hjelpe dem med å videreutvikle egne tanker. Videre kan verktøyet bidra til konkrete forslag knyttet til elevenes tekstproduksjon og hjelpe til med formuleringer og innhold. Gjennom å kontinuerlig vurdere og bearbeide innspillene fra skrivepartneren, trenes elevene i å reflektere mer bevisst over sine egne faglige og språklige valg. Dette krever også at elevene stiller seg kritiske spørsmål knyttet til egen tekst, som igjen styrker både vurderingsevnen og eierskapet til skriveprosessen.
Å ta i bruk KI som en skrivepartner skaper imidlertid også nye utfordringer i utdanningssammenhengen. En av de største risikoene er at elevene blir for avhengige av teknologiens forslag, slik at deres egen kritisk tenkning og personlige stemme svekkes. En ukritisk kopiering av forslag fra skrivepartneren kan gjøre det vanskelige å skille mellom elevens faktiske forståelse fra det teknologien har produsert. Dette reiser viktige etiske og vurderingsmessige spørsmål angående opphavsrett, men også hva som faktisk utgjør elevens egen kompetanse. Bruken av KI som skrivepartner krever derfor en høy grad av digital kildekritikk fra elevens side for å unngå å miste elevens stemme, kompetanse og kritiske forståelse. Læreren må derfor balansere støtten KI gir, slik at teknologien fungere som et stillas for læringen heller enn en erstatning for elevens egen skrive- og tankeprosess.
KI og digital myndighet
Et aspekt ved å bruke KI i undervisningen er muligheten for å bygge elevenes digitale myndighet. Som Bergsjø poengterer; «Barn og unge vil trenge å bli medborgere både i den fysiske og den digitale verden.» (Bergsjø, s.135). I en verden som blir i større og større grad digital og hvor KI blir et viktigere verktøy for mange er den digitale opplæringen i skolen noe man kanskje burde fokusere på. Å bygge digital myndighet og et digitalt medborgerskap vil da innebære å lære elevene hvordan de kan bedrive trygg og positivt bruk (Bergsjø, s. 136). Trygg og positivt bruk ville da være avhengig av å først utforske og lære hva et verktøy som KI er i stand til å gjøre og hva slags svakheter det har. Dette er noe man kan gjøre i en skolesammenheng, slik at elevene ikke trenger å finne ut av det alene.
Samtidig er det viktig at elevene blir klar over at denne typen digitalt bruk har sine risikoer. KI og informasjonen man kan få derfra, som andre medier, er en del av et digitalt samfunn som setter dømmekraften under press (Bergsjø, s. 138). Det blir vanskeligere å vite hva som er sant, spesielt når man bruker en informasjonskilde som har en tendens til å «hallusinere». Da er det viktig at elevene lærer seg hvordan de skal manøvrere disse farene og finne god informasjon. Det handler om å beherske mediene (Bergsjø, s. 146), ikke bli hersket av dem.
Oppsummering
KI kan støtte elevenes læring både som idestøtte og skrivepartner. Som idestøtte kan KI hjelpe elevene med oppstart, strukturere tanker og oppleve mestring. Som skrivepartner kan teknologien gi tilpassede innspill til språk, innhold og argumentasjon gjennom skriveprosessen. På den andre sida kan ukritisk bruk føre til avhengighet, redusert selvstendighet og læringsutbytte. Elevane må derfor lære å vurdere forslag, kontrollere informasjonen og holde fast på sin egen stemme. Læreren har en nøkkel rolle som veileder og må sikre at teknologien støtter elevenes arbeid. Gjennom bevisst bruk kan skolen bidra til digital myndighet, slik at elevene deltar trygt og kritisk i fellesskap.
Litteraturliste
Bergsjø, L. O. (2022). Digitalt medborgerskap. I H. F. Nilsen (Red.), Myndig medborgerskap (s. 135-154). Universitetsforlaget.
Sørhaug, J. O. (2025). Samskriving i skolen: med og utan kunstig intelligens. Samlaget.

