Kritisk tenkning og skolens oppdrag i den digitale offentlighet

Kunstig intelligens og sosiale medier har endret måten vi konsumerer medieinnhold, hva vi ser, snakker om og tror på. Når vår oppmerksomhet er blitt en form for valuta må vi ta grep for å lære dagens barn unge den kritiske dømmekraften som kreves for å forstå maktforholdene som er i digitale medier.

Takket være sosiale medier har vi nå muligheten til å spre informasjon både raskere og billigere en noen sinne før. Innhold i digitale medier presenteres i dag gjennom algoritmestyrte nyhetsstrømmer som kombineres med personlig tilpasset annonseinnhold. De samler data om hva du er interessert i slik at de kan selge målrettede annonser (Aalen & Iversen 2021, s.139). Fordi de ulike mediene konkurrerer om oppmerksomheten vår, er ikke disse plattformene nødvendigvis optimalisert for sannhet eller hva vi anser som av samfunnsmessig verdi, men for engasjement og oppmerksomhet. Dette er fordi det er dette som tiltrekker og holder brukerne på sin plattform som i sin tur gir økte annonseinntekter.

Dette kan bringe med seg flere konsekvenser. Dette kan være teknologiske, demokratiske, men kanskje også pedagogiske konsekvenser. Makt handler ikke bare om muligheten til å utøve sanksjoner, men og om evnen til å forme vår forståelse av virkeligheten, en såkalt symbolsk makt (Schwebs 2020, s 292-294). Når algoritmene styrer hvilke bilder, tekster og videoer vi konsumerer er de med på å påvirke hva vi anser som viktig og sant. På den måten kan vi si at algoritmene har blitt en form for samfunnsaktør som holder en viss symbolsk makt, for selv om de ikke har en direkte virkning over handlingene våre, har de fortsatt makt til å forme hvordan vi forstår virkeligheten og samfunnet vi lever i, samt hvilke saker og temaer som får vår oppmerksomhet.

Tidligere så man hvordan redaksjonelle medier fungerte som portvoktere og selv bestemte hvilke saker som skulle opp i offentligheten, en denne rollen har blitt svært svekket som en konsekvens av moderne teknologi. Nå er det sosiale medier som har overtatt store deler av agendasettingen da journalister i dag må konkurrere om klikk og delinger. Om en uttalelse eller sak får mye oppmerksomhet på en annen plattform, føler mange journalister seg presset til å omtale saken for å holde seg aktuelle. (Aalen og Iversen 2021, s. 163-164).

Dermed er det ikke lenger objektive, journalistiske vurderinger rundt relevans, kvalitet og sannhet som avgjør hva vi snakke om, men algoritmenes vurdering og analyser av hva som får oss til å trykke oss inn, reagere og dele. Dette bidrar til at temaer som vekker følelser hos oss konsumenter kan få prioritet over hva som kan sees som sannferdig og relevant samfunnskunnskap. Dette kan i sin tur bidra til økt polarisering og økt rom for desinformasjon (NDLA 2024). Dette kan som nevnt over få konsekvenser for demokratiet, fordi det felles kunnskapsgrunnlaget som vi bygger meninger på vil bli svekket. Det betyr at dagens barn og unge må læres opp til å være særdeles kildekritisk, samt også evne å forstå hvorfor visse saker og temaer dukker opp øverst i feeden deres, og hvilke interesser som ligger bak dette.

De samme mekanismene som gir utfordringer i forhold til bl.a. personvern, er de samme mekanismene som legger til rette for personlig merkevarebygging og fremveksten av opinionsledere, mikrokjendiser og influencere. Dette er fordi SoMe gjør det mulig for enkeltindivider å bygge seg opp et stort publikum og følgerskare, utenfor og uavhengig av etablerte mediehus. (Aalen og Iversen 2021, s. 149-150).

Det kan vi forstå gjennom Schwebs’ (2020, s. 294) definisjon av symbolsk makt, at de som lykkes i å definere hvilke temaer og perspektiver som får vår oppmerksomhet, utøver en reel makt over meningsformingen vår. I praksis betyr dette at hva unge anser som viktig ofte styres av innholdsskapere som produserer innhold for å få mest mulig klikk. Dette kan være incluencere, men det kan også være innhold lagd av KI, som KI-genererte tekster eller såkalte ‘’deep fakes’’, som raskt kan spres og fremstå som troverdig.

Dette blir forsterket av at algoritmene ‘’belønner’’ det som vekker reaksjoner hos oss konsumenter, fordi klikk, reaksjoner og delinger signaliserer at innholdet er relevant (Aalen og Iversen, 2021 s. 140). Samtidig er det irrelevant for de annonsedrevne plattformen hva som deles, enten det er en oppskrift på ‘’marry me pasta’’ eller om det er konspirasjonsteorier og desinformasjon, det som er relevant er hvor effektivt den fanger oppmerksomheten vår. (Aalen og Iversen, 2021, s. 139).

Algoritmenes logikk og analyser kan slik komme i konflikt med hva vi anser som skolens formål, utdannelse, kritisk tekning og meningsdannelse som er kunnskapsbasert fordi plattformene heller belønner rask emosjonell respons. Dette er noe vi som lærere burde snakke om med elevene som en del av arbeidet rundt digitalt medborgerskap. Det er ikke lenger nok med utelukkende faglig undervisning, vi må og hjelpe elevene våre forstå hvordan teknologi og økonomiske interesser påvirker hvilke informasjon de blir presentert. Digital kildekritikk i dag krever innsikt i både kildenes troverdighet og de motivene og forretningsmodellene som ligger bak plattformen. (NDLA, 2024).

Dette kan enkelt vises i en typisk klasserom setting, der elevene sammenligner  hvordan nyhetssaker kan ha ulike fremstillinger i ulike aviser og medier, de kan sammenligne og se nærmere på hvorfor feeden deres ser ulik ut. Dette vil effektivt synliggjøre algoritmene og funksjonen de har. Det er og viktig at de blir forklart hvorfor journalister aktivt etterstreber å følge journalistiske normer, som kildekritikk, etterprøvbarhet og god presseskikk, og hvordan dette er annerledes fra innhold som er produsert av influencere eller KI-verktøy.

En annen viktig oppgave for skolen vil være å bygge en motstandsdyktighet mot desinformasjon og ekkokamre, blant elevene. Når algoritmene skaper ekkokamre der elevene får bekreftet allerede eksisterende synspunkter, kan unge lett trekkes inn i bl.a. ekstreme grupper og ekstreme holdninger. Symbolsk makt virker ofte gjennom språk og fortolkning, det må vi som lærere hjelpe elevene med å gjennomskue (Schwebs, 2020 s. 293-294).

Algoritmer og KI har endret spillereglene for hva bi ser og snakker om, og svekket funksjonen redaksjonelle medier hadde som portvoktere. (Aalen & Iversen, 2021, s. 163). Det er derfor opp til oss som lærere å hjelpe elevene forstå hvordan de påvirkes av teknologien. Vi må lære de opp til å stille spørsmål samt være kritisk til hvilke informasjon de blir presentert. Slik kan de lettere stå imot manipuleringen vi utsettes for i vårt møte med internett, og er essensielt for å delta i samfunnsdebatten på en kunnskapsbasert og kritisk måte.

Kilder

Aalen, I., & Iversen, M. (2021). Sosiale medier (2. utg.) Vigmostad & Bjørke AS

NDLA. (2024). Kildekritikk og sosiale medier. Hentet 5. oktober 2025 fra https://ndla.no/nb/r/medie–og-informasjonskunnskap-1/kildekritikk/5a4ed5bc66/2286

Schwebs, T. (2020). Medias i samfunnet. Samlaget