Kunstig intelligens (KI) er på vei inn i skolen i høyt tempo. Den kan være en nyttig ressurs for elever og lærere, men samtidig utfordrer den grunnleggende verdier som kritisk tenkning, danning og lærerens profesjonelle rolle. Hvordan kan KI brukes på en måte som styrker læring?
Innledning
KI har de siste årene utviklet seg fra å være en visjonær idé til å bli en konkret realitet i klasserommene. Elever kan benytte språkmodeller til å skrive tekster, søke informasjon eller få forklaringer på fagstoff. Lærere kan bruke KI til å lage opplegg, gi tilpassede oppgaver eller analysere elevers progresjon. Denne utviklingen utfordrer tradisjonelle forestillinger om undervisning og læring.
I denne refleksjonen vil vi drøfte hvordan KI kan støtte og hindre læring, og hvordan dette henger sammen med sentrale begreper som kritisk tenkning, digitalt medborgerskap og lærerens profesjonelle ansvar.
KI som ressurs
Et av potensialene ved KI i skolen er muligheten for tilpasset læring. Holmes et al. (2022) peker på hvordan KI kan analysere elevers behov og tilby skreddersydd støtte, selv om de også understreker viktigheten av evidensbasert bruk og elevautonomi. En matematikkapp med KI gi ekstra utfordringer til elever som ligger foran, samtidig som den hjelper elever som strever. Slik kan KI bidra til inkludering og mestring, men det kreves nøye vurdering av både pedagogiske og etiske aspekter.
Et annet eksempel er bruk av språkmodeller i skriveopplæring. Elever kan få umiddelbar tilbakemelding på grammatikk, ordvalg eller struktur, og dermed oppleve en raskere læringsprosess. Sørhaug (2025) understreker betydningen av samskriving som læringsstrategi, der elever utvikler både faglige og sosiale ferdigheter i fellesskap. Når KI brukes i slike prosesser, kan den fungere som en idébank eller språkstøtte, som senker terskelen for samarbeid og refleksjon.
KI som hinder
Samtidig kan bruken av KI føre til overfladisk læring. Dersom elever overlater hele skriveprosessen til teknologien, mister de muligheten til å utvikle ferdigheter som planlegging, refleksjon og argumentasjon. Holmes et al. (2022) advarer mot denne faren og påpeker at KI kan skape en illusjon av kunnskap uten at elevene faktisk forstår innholdet. Dette kan føre til depersonalisering av læringsprosessen og svekke elevens aktive rolle.
Ryen og Sandvik (2022) viser hvordan nyheter kan brukes som inngang til kritisk tenkning. Elever lærer å stille spørsmål, oppdage perspektiver og vurdere kilder. Samtidig må de lære å stille spørsmål til KI: Uten denne kompetansen risikerer man at KI hemmer utviklingen av den kritiske refleksjonen skolen skal fremme.
Heller ikke alle elever har lik tilgang til KI-verktøy hjemme. Dersom skolen ikke gir felles rammer, kan KI skape skille mellom de som behersker teknologien og ikke.
Digitalt medborgerskap
Begrepet digitalt medborgerskap er sentralt for å forstå skolens rolle i møte med KI. Bergsjø (2022) definerer det som evnen til å bruke digitale ressurser på en ansvarlig, kritisk og demokratisk måte. Richardson og Milovidov (2019) mener at digitalt medborgerskap ikke bare handler om tekniske ferdigheter, men også verdier som respekt, ansvarlighet og evnen til å delta aktivt i samfunnet.
KI stiller nye krav til dette. Elever må lære at KI ikke er nøytral: Den bygger på algoritmer, data og valg gjort av mennesker, som igjen kan være preget av skjevheter og mangler. Holmes et al. (2022) viser til algoritmisk skjevhet, der systemer gjentar eller forsterker eksisterende ulikheter i samfunnet.
Dersom skolen bruker KI for kritisk refleksjon, kan teknologien styrke elevenes digitale medborgerskap. Men brukt ukritisk, kan KI svekke evnen til å tenke selvstendig og ansvarlig.
Lærerens ansvar
Schwebs (2020) beskriver medias samfunnsrolle som å informere, kontrollere og legge grunnlag for demokrati. Denne beskrivelsen kan overføres til lærerrollen.
Ansvaret i møte med KI kan forstås i flere dimensjoner:
- Pedagogisk ansvar – Holmes et al. (2022) viser hvordan KI kan fremme tilpasset læring og øke inkludering dersom den brukes med pedagogisk hensikt. Læreren må integrere teknologien på måter som styrker læringsprosesser, men være oppmerksom på at KI kan hemme dybdelæring.
- Etisk ansvar – Bergsjø (2022) og Richardson og Milovidov (2019) understreker at digitalt medborgerskap handler om ansvarlighet, refleksjon og verdibevissthet i møte med teknologi. For læreren betyr dette å vurdere når KI er et hjelpemiddel, og når elevene bør arbeide uten.
- Demokratisk ansvar – KI former både samfunnsdebatt og arbeidsliv (Holmes et al., 2022). Læreren har et oppdrag som ligner på medias samfunnsrolle: legge til rette for at elevene får innsikt i teknologiens makt og konsekvenser, så de kan delta aktivt og kritisk i et demokratisk samfunn (Schwebs, 2020).
Læreren kan ikke være en tilskuer til teknologisk utvikling, men må ta en aktiv rolle i å vurdere, styre og reflektere over hvordan KI brukes.
Et danningsperspektiv
Skolens oppdrag handler ikke bare om kunnskapsformidling, men også om danning. Elevene skal utvikle seg til selvstendige, kritiske og ansvarlige borgere. Her kan KI være både en støtte og en trussel.
På en side kan KI frigjøre tid til refleksjon og samtale. Når teknologien tar seg av rutineoppgaver, kan læreren bruke mer tid på å diskutere verdier, perspektiver og kritiske spørsmål. På den andre siden kan KI gjøre at elevene mister erfaringen med å streve, feile og lære gjennom egne forsøk.
Balanse og bevissthet
Hvordan bør skolen forholde seg til KI? Svaret er trolig ikke å omfavne teknologien ukritisk, men heller ikke å avvise den. KI bør forstås som et verktøy – et redskap som kan støtte læring, men som krever tydelig styring.
Tre prinsipper kan være veiledende:
- Kritisk bruk – Elever må trenes i å stille spørsmål, ikke bare til kilder, men også til teknologien selv.
- Bevisst integrasjon – Lærere må vurdere når KI fremmer læring, og når det kan være mer hensiktsmessig å arbeide uten.
- Demokratisk forankring – Bruken av KI i skolen bør bidra til å utvikle digitalt medborgerskap, slik at elever blir rustet til å delta i et samfunn preget av teknologi.
Avslutning
KI i skolen er et tveegget sverd. På den ene siden kan teknologien tilpasse læring, gi rask tilbakemelding og åpne for nye former for samarbeid. På den andre siden kan den hemme kritisk tenkning, skape ulikhet og svekke danning dersom den brukes ukritisk.
Løsningen ligger i lærerens profesjonelle ansvar. Læreren må balansere mulighetene og utfordringene, og samtidig være bevisst på skolens samfunnsoppdrag. KI skal ikke erstatte verken læreren eller eleven, men brukes som en støtte til å utvikle kompetente og reflekterte borgere.
Spørsmålet er ikke om KI skal inn i skolen, men hvordan lærerne bruker den.
Referanseliste
Bergsjø, L. O. (2022). Digitalt medborgerskap. I H. F. Nilsen, H. Nilsen & H. Friis Nilsen (Red.), Myndig medborgerskap : demokrati i lærerutdanningen (s. 135-154). Universitetsforlaget.
Holmes, W., Persson, J., Chounta, I.-A., Wasson, B. & Dimitrova, V. (2022). Artificial intelligence and education: A critical view through the lens of human rights, democracy and the rule of law (1. utg.). Namur: Council of Europe.
Richardson, J. & Milovidov, E. (2019). Digital citizenship education handbook: Being online, well-being online, and rights online (1. utg.). Namur: Council of Europe.
Ryen, E. & Sandvik, M. (2022). Nyheter som ingang til kritisk tenkning. I E. Andersson-Bakken, T. Bjørkvold, K. M. Jegstad, E. A. Bakken & E. Andersson (Red.), Kritisk tenkning i barneskolen : teori og praksis (Bd. 2022 nr. 5, s. 56-61). OsloMet – storbyuniversitetet.
Schwebs, T. (2020). Media i samfunnet. I T. Schwebs, B. Ytre-Arne & H. Østbye (Red.), Media i samfunnet (8. utg., s. 291-331). Samlaget.
Sørhaug, J. O. (2025). Samskriving i skolen : med og utan kunstig intelligens. Samlaget.