Av Lars Molden
Innlegget er publisert i Trønder-Avisa 16.10.2022
Jeg har en mormor som bor på pleiehjem. Der blir hun veldig godt ivaretatt av hjelpe- og sykepleiere som sørger for at hun har det bra. Når jeg besøker mormor får jeg imidlertid en følelse av at pleierne selv føler at tiden ikke strekker til. At de er for få til å gjøre jobben riktig. De norske pleierne er ikke alene; kravene øker, og ressursene minker. Moderne ledelsesteori, som er utviklet for bedrifter, har fått fullt tilsagn også i helsevesenet hvor det nå snakkes om «key performance indicators», ledelsesmål, måling og effektivitet. Pasientene blir råvarer i et system basert på sentral styring og standardisering.
Den anerkjente ledelsesguruen Margareth Heffernan har skrevet om «industrialisert helsehjelp» i sin nyeste bok «Uncharted». Her møter vi sykepleieren Joos DeBlock som jobber som sykepleier i Nederland. Joos er lei av å være en del av den industrialiserte helsehjelpen der «pasienter blir behandlet som epler; plukket og pakket ned». Standardisering av omsorg er vanskelig i seg selv, men samtidig blir lokalt initiativ tatt bort slik at pleiere nærmest pasienten har lite å si om hvordan hjelp skal gis. Nettopp fordi omsorgsbehov varierer fra tilfelle til tilfelle, er det notorisk vanskelig å predikere. Heffernann beskriver hvordan det å ta tilbake fagkunnskapen lokalt er en løsning på problemet med å skulle lage standardiserte løsninger i helsevesenet. Med andre ord: Pleierne burde få friere spillerom i sitt daglige arbeid.
Men her kommer det spennende. Joos inviterte 12 av sine kolleger til å fortelle Nederlands helseminister om sin arbeidshverdag. Dette møtet endte med at ministeren bestilte en evaluering av mulighetene som ligger i å gi pleierne større lokal selvråderett og rett vil å vurdere hver enkelt pasient. Med bakgrunn i denne bestillingen arrangerte DeBlock et eksperiment der en håndfull pleiere fikk fritt spillerom over en periode.
Da revisjonsselskapet EY evaluerte eksperimentet fant de at større selvråderett til pleierne halverte tiden det tok pasienter å bli bedre etter en operasjon eller endring i helsetilstand. Eksperimentet til Joos ble stadig utvidet og man så over tid at kostnadene var 30% lavere enn hva «industrialisert medisin» medførte. Et enkelt eksperiment hadde åpnet øynene til ledelse og politikere i Nederland.
Da Joos DeBlock ble spurt om hva som overrasket han mest med eksperimentet, svarte han helt tydelig: «Jeg trodde aldri det skulle så lite til for å skape en så stor endring så fort». Resultatene av DeBlocks eksperimentering i omsorgssektoren har smittet over på andre deler av helsevesenet. Et eksempel er at hasteinnleggelser er redusert med 1/3 og innleggelsene er kortere. EY fant at dersom hele det nederlandske helsevesenet som jobber med eldre hadde adoptert DeBlocks tilnærming, ville man sett på en total besparelse på 2 milliarder euro.
Jeg synes det er særdeles interessant å lese om arbeidet Joos DeBlock har gjort og hvilke effekter det har hatt. Mye moderne ledelsesprat blir ofte for fjernt fra hvordan vi lever våre liv og utfører vårt virke. Det ligger mye endringskraft i å stole på at fagfolk er i stand til å gjøre jobben best mulig. I offentlig ledelsesteori finner vi begrepet «public service motivation» som rett og slett betyr at ansatte i offentlig sektor drives av noe utenfor dem selv. Begrepet ble lansert av James Perry og beskriver hvordan ansatte i, f.eks., helsevesenet blir motivert av å hjelpe flest mulig best mulig. Også den britiske politiske økonomen Julian LeGrand kommer med lignende analyser; altruisme er en viktig drivkraft i offentlig tjenesteproduksjon.
Jeg håper og tror mormor sine pleiere har stor selvråderett i hvordan de prioriterer sin hverdag. Resultater fra forskning antyder i hvert fall at dette er bra for pasientene så vel som budsjettposter og kostnader. Hvis ikke kan det være verdt å eksperimentere litt fremover.