Av Lars Molden
Innlegget ble publisert i Trønder-Avisa 07.05.2022
Jeg deltok nylig på en konferanse hvor en av mine utenlandske kolleger spurte om hva som er det norske samfunns største økonomiske utfordring. Hun vet godt at vi har milliarder på bok så hun lurte på om alt var fryd og gammen. Og det er jo fort en del faktorer jeg kunne drøftet sammen med henne, men for meg ble det umiddelbart klart. Jeg svarte at den største utfordringen er økonomisk og ikke-økonomisk på samme tid; den utfordringen er ulikhet.
Men, vil mange si, Norge er blant de landene i verden med lavest sosial ulikhet. Det er riktig, men ulikheten i Norge er også økende på lik linje med andre land. Forskning fra Verdensbanken kartlegger økonomisk ulikhet i land over hele verden, og de siste årene har økonomisk ulikhet gått opp i Norge. Så dette er en høyaktuell problemstilling.
Det økonomiske aspektet ved ulikhet er knyttet til at norske husholdninger har ulik inntekt. Denne ulikheten er delvis naturlig i og med at husholdningene har ulik utdanningsbakgrunn, familiebakgrunn, arbeidsmengde og sosiale koblinger, for å nevne noen. Problemet er at husholdninger i det øvre sjiktet har hatt en større lønnsvekst enn de med lavere lønn. Fortsetter denne utviklingen flyttes mye politisk makt til de med store formuer. Dette fenomenet er grundig dokumentert av økonomen Thomas Piketty som for alvor satte økonomisk ulikhet på agendaen. Samtidig, i boken «The Price of Inequality» presenterer nobelprisvinner i økonomi, Joseph Stiglitz, en solid analyse av hvordan konsentrasjon av velstand fører til konsentrasjon av politisk makt. Begge argumenterte med at ulikhet er et biprodukt av kapitalistisk tankegang, og at ulikhet har store konsekvenser for sysselsetting, innovasjon og investeringsadferd. Samtidig, for å forstå omfanget på problemet, har økonomen Mary Daly regnet ut at økonomisk ulikhet har kostet USA 184 000 milliarder kroner siden 1990. Det er med andre ord et betydelig problem.
Men i tillegg til de rent økonomiske ulempene med høy økonomisk ulikhet, er de største konsekvensene å finne i vår egen helse. Høy økonomisk ulikhet henger nemlig tett sammen med dårlig helse i befolkningen som tilhører de mindre bemidlede av oss. Effektene av økonomisk ulikhet på helse ble grundig dokumentert av ekteparet Wilkinson og Pickett i 2009 med en oppfølger i 2018. Funnene var slående. Mennesker fra lavere segmenter av inntektsfordelingen, altså de med mindre inntekt, hadde betydelig større sjanse for dårligere fysisk og mental helse, stoffmisbruk, fengselsopphold, overvekt og graviditet i tenårene. I tillegg har de dårligere tilgang til utdanning og utsettes oftere for vold i nære relasjoner. Samtidig viser nyere forskning at folk i større grad forblir i den sosiale strata de er født i. Det vil si at dersom foreldrene dine er fattige er det stor sjanse for at du også blir fattig. Vi kaller dette sosial mobilitet og vi observerer at den blir stadig svakere over hele OECD.
Det finnes med andre ord en meget god og grundig forskning bak min bekymring for ulikhet. Hva vi gjør med dette problemet er vanskeligere å svare på, men nyere forskning viser at en universell helsetjeneste er til betydelig hjelp. Og nettopp gratis helsetjeneste er noe vi har lange tradisjoner for i Norge. Så dersom jeg skulle svare min kollega om Norges største økonomiske utfordring, er dette fortsatt ulikhet. Og vi må verne om vår universelle helsetjeneste både fordi det er smart helsemessig og økonomisk.