Av Lars Molden
Innlegget er publisert i Trønder-Avisa 04.12.2022
Hvor kommer egentlig trangen til å sentralisere fra? Ideen som har slått rot hevder at sentralisering må til for felleskapets beste. Men ideen er mer eksplosiv enn vi liker.
Sentralisering av mennesker og ressurser hang sammen med en sammenhengende økonomisk utvikling gjennom mange år. Kreative metropoler ble motoren i innovasjon, nyskapning og økonomisk vekst. Denne trenden ledet fremtredende økonomer som Richard Florida og Edward Gleaser til å trekke frem byenes «kreative klasse» som drivkraften i det moderne samfunnet.
Rurale distrikter med sin lavere produktivitet og kompetansenivå klarte ikke å leve opp til en slik sammenlikning. Fraflytting ble uunngåelig. Dette var ikke noe særnorsk fenomen. På mange måter var denne sentraliseringstendensen størst i land som USA og Storbritannia. Men Skandinavia, inkludert Norge, har også beveget seg langt i denne retningen.
Og lenge var dette en vinnerstrategi og politikken la til rette for byenes vekst. De mer uklare konsekvensene kom imidlertid etterhvert til overflaten i form økende ulikhet mellom by og land. Ikke bare økonomisk, men også kulturelt og sosialt. Professor Kathy Cramer kaller denne utviklingen «the politics of resentment», mens professor Arlie Hocschild beskriver en voksende empativegg mellom urbane «eliter» og rurale innbyggere.
Den beste analysen på dette kommer imidlertid fra en fremtredende økonom som virkelig forstår økonomisk utvikling: Oxford- og Harvard professor Paul Collier. I sin nyeste bok «The Future of Capitalism» legger han frem et kraftfullt resonnement bakket opp med solid forskning:
Brede politiske koalisjoner som skapte velferdssamfunnet og en stabil økonomisk utvikling i perioden 1945 til 1970 baserte sine politiske valg på en felles identitet og mål om en etisk stat. I dette lå en forutsetning om «gjensidig forpliktelse» hvor en delt tilhørighet skapte aksept for overføringer mellom by og land, fra fattig til rik også videre.
Gradvis forvitret den gjensidige forpliktelsen mellom by land og by. Denne forvitringen har skapt nettopp empativeggen. Karikert kan vi si at på den ene siden finner vi velutdannede, kosmopolitiske og urbane mennesker med masse ressurser og store nettverk verden over. På den andre siden av veggen finner vi, også karikert, mindre utdannede og fattigere mennesker. Selv om det er mye solidaritet fra byfolk til verden for øvrig, er omtanken for bygdene ikke veldig sterk. På samme tid strekker bygdas empati seg ofte ikke til nærmeste storby.
Så selv om urbanisering har vært en vinneroppskrift i lang tid (det har tross alt skapt stor velstand og godt med innovasjon) har politikken skapt ubalanser mellom samfunnsgrupper som er gjensidig avhengig av hverandre. Forståelsen av en gjensidig forpliktelse har blitt erstattet ideen om en klientrelasjon mellom byen og landsbygda hvor førstnevnte gir og den andre tar. I en slik kontekst vil et hvert forsøk på å argumentere for rurale strøk bli oppfattet som en bønn om almisser heller enn et rasjonelt engasjement for bredere økonomisk utvikling. Resultatet kan være giftig og har vist seg potent i land som USA og Storbritannia med fremveksten av populisme fra venstre og høyre.
Byenes byrde da eller?
Et fortsatt råkjør på sentralisering er ikke bare fordums politikk, det er også en farlig lek med ilden. Vi trenger å tenke gjennom hvordan vi innretter politikken rundt sentralisering. Historien om «byenes byrde» må skrives om til en historie om felles ansvar for bred velstandsutvikling. Det legger mye ansvar på bygda så vel som byen. Men det har fungert tidligere så det vil fungere igjen. Og alternativet kan være veldig mye verre.