Av Lars Molden
Hjulet har ofte blitt brukt som symbol på menneskehetens største nyvinninger. Og vi sier ofte at det ikke er noe poeng i å finne opp hjulet på nytt. Men hva om hjulet er ubetydelig i forhold til den virkelig store oppfinnelsen i vår historie? Og hva om vi faktisk for alt i verden bør finne det opp på nytt?
Jeg har tenkt masse på hva som har vært viktig for å bringe oss hit vi er i dag. Og jeg vil hevde at hverken ilden, hjulet eller kruttet har vært det mest sentrale. Den største oppfinnelsen og nyvinningen vi mennesker har gjort er å stole på hverandre. Den første huleboeren som tok sjansen på å henge seg på naboen sin uten å slå han i hjel, ja hun gjorde noe veldig lurt. Denne beskjedne gesten startet trolig en liten bevegelse mot samarbeid. Det ble nok snart klart for disse to at det å holde sammen slett ikke var så dumt. De kunne jakte på større dyr slik at de totalt sett brukte mindre tid på jakt mellom seg. De kunne dele på oppgaver, og de kunne få tid til å tenke nytt.
Snart fant de nok ut at en av de var litt bedre enn den andre til å drepe dyr, mens den andre var best på å tilberede. Slik utviklet kanskje en arbeidsdeling seg som videre økte det totale resultatet. Men jo mer vi ble en del av et større samhold, jo større ble fallet dersom vi ble utstøtt eller valgte å tre ut av fellesskapet. Derfor er frykten for å bli utstøtt eller å være alene noe grunnleggende i oss mennesker.
Og nettopp utenforskap og ensomhet har blitt et stort folkehelse- og samfunnsproblem. Regjeringens «Folkehelsemelding» fra 2019 vektlegger forebygging av ensomhet som et av sine viktigste satsingsområder. Og en nyere studie USA viser at økt bruk av sosiale medier forsterker følelsen av ensomhet og utenforskap.
Utenforskap trekkes også frem som en viktig årsak til fremveksten av populistiske politiske krefter i Europa og USA. Krefter som bringer forlokkende enkle løsninger på komplekse problemer, og som undergraver verdien av inkludering og samarbeid. Når følelsen av å bli satt utenfor blir sterk skapes det sosiologen Arlie Hochschild beskriver som en empativegg: Vi har vanskelig for å bry oss om hverandres situasjon. Økonomen Paul Collier omtaler denne tilstanden skapt av utenforskap som «den nye angsten» og viser hvor skadelig den er for samfunnet og tilliten vi har til hverandre.
Jeg leverte onsdag denne uken min doktorgradsavhandling. Der ser jeg på hvordan bedrifter klarer å tilpasse seg når verden rundt endrer seg. Enkelte bedrifter klarer dette, mens andre overlever ikke. Og akkurat nå står vi foran en kjempestor endring. Klimakrisen sammen med økende sosiale ulikheter og en rasende teknologisk utvikling skaper den «perfekte stormen» av endringer som påvirker oss alle. Både oss som individer, og oss som organisasjoner og samfunn blir påvirket. Bedriftene våre må også endre seg i takt med nye rammebetingelser og muligheter. Jeg finner i mitt arbeid at dette er mulig for bedrifter, men at dette vil naturlig nok vil kreve samarbeid mellom individer og høy grad av tillit. Ikke veldig sjokkerende akkurat det, men samtidig veldig krevende.
Og da kommer jeg tilbake til menneskehetens største nyskapning: samarbeid. Det har aldri vært viktigere å skape samarbeid mellom folk, mellom bedrifter og mellom samfunn og land. Likevel skaper utenforskap og mangel på inkludering høye empativegger og massive utslag av «den nye angsten». Så selv om man ikke trenger å finne opp hjulet på nytt, kan det være en vesentlig ide å gjenskape mer samarbeid.