Av Mary Ann Jermstad, 1. desember 2025
Begrepet livsfasestudenten er et forsøk på å anerkjenne mangfoldet blant studentene våre, noe som kan hjelpe oss å tenke nytt om hvordan vi designer for læring. Vi lærer forskjellig, fordi vi lever forskjellig.
Hvem er egentlig studentene vi møter i høyere utdanning i dag? Studentgruppen er langt mer mangfoldig enn før. Mange av dem er ikke førstegangsstudenter som kommer rett fra videregående, men mennesker i ulike faser av livet – med jobb, familie, ansvar og omfattende livserfaringer. Det betyr at de møter læring med helt andre forutsetninger.
I Norge har vi tradisjonelt brukt begrepet «voksen student» for å beskrive denne gruppen. Det fungerer greit når vi skal telle og rapportere. Men det forteller oss veldig lite om hvem studenten er, eller hvilke rammer og vilkår som faktisk påvirker læringsprosessen, deltakelse og motivasjon.
For hva er egentlig en «voksen student»?
- Det kan være Maria en alenemor på 32, som jobber turnus, har to små barn og leser pensum når resten av huset endelig er stille.
- Det kan være Hassan på 41, ny i Norge, og i gang med sin første grunnutdanning for å få et bedre fotfeste i arbeidslivet.
- Eller det kan være Ingrid på 50, som er i full jobb og tar en videreutdanning for å styrke kompetansen sin – samtidig som tenåringen hjemme trenger hjelp med eget skolearbeid. De har ulik alder. De er i ulike faser i livet, men deler det samme behovet for å lære, og en forventning om at det må være mulig å kombinere utdanning med hverdagslivet.
Andre begreper finnes også – livslang lærende i politikk og strategier, eller non-traditional student i internasjonal forskning. Disse begrepene har sin plass, men de treffer ikke helt den situasjonen vi møter i universitetssektoren i dag. De sier lite om hvordan livsfase og livssituasjon påvirker læringsprosess, deltakelse og motivasjon.
Det er bakgrunnen for at vi ved PLUS nå har startet å bruke begrepet livsfasestudenten.
Illeris (2003, 2018) beskriver hvordan læring endrer seg gjennom ulike faser i livet, og at voksenes læring i stor grad formes av livssituasjon, erfaringer, roller og ansvar. Han viser at voksne ofte lærer med utgangspunkt i tidligere erfaringer, etablerte identiteter og de utfordringene de står i som del av arbeid, familie og samfunnsliv. Dette blir en del av bakteppet for begrepet livsfasestudenten
Begrepet livsfasestudent henter inspirasjon fra nettopp denne forståelsen. Det handler ikke om alder, men om kontekst: hvordan livssituasjon, erfaring og ansvar påvirker læringssituasjonen og deltakelse. For mange skjer studiene i mellomrommene – mellom jobb, familie og andre forpliktelser. Dette krever fleksibilitet, ikke fordi studentene er mindre engasjerte, men fordi livet krever det.
For oss oppleves begrepet livsfasestudenten som et mer inkluderende begrep. Det åpner for en bredere forståelse av hvem som studerer, uten å markere et skille mellom «ordinære» og «voksne» studenter. Det synliggjør at studentene kan befinne seg i ulike livsfaser med ulike erfaringer, og kan dermed bidra til økt tilhørighet til læringsfellesskapet. Det signaliserer også at erfaring og livskunnskap er verdifulle bidrag, ikke noe som skal tones ned for å passe inn.
Hva betyr dette for når vi skal designe for læring?
Når vi tar studentenes ulike livsfaser på alvor, får vi et helt annet grunnlag for å forstå hva som faktisk påvirker læringssituasjonen deres. Livsfaseperspektivet gjør det mulig å se hvilke praktiske og psykologiske rammer de har for å delta, og hvilke valg de må ta for å få studiene til å fungere i en travel hverdag.
Det gir oss innsikt i:
- hvilke strategier Maria, Hassan eller Ingrid må bruke for å kombinere studier med arbeid og omsorgsansvar.
- hva som motiverer dem for å studere
- hvordan erfaringene deres fra arbeidsliv og livssituasjon kan være en ressurs i læringsprosessen
- hvilke barrierer de møter, enten det handler om tid, digitale ferdigheter, språk eller andre forhold
Da blir det også enklere å se når og hvilken type fleksibilitet som er nødvendig.
Når vi snakker om behovet for fleksibilitet, handler det ikke om et generelt ønske om “mer frihet”, men om konkrete forhold som påvirker muligheten til å delta i læring. Vi kan bruke fleksibilitetens åtte dimensjoner (Kompetanse Norge, 2017) som et rammeverk for å beskrive dette. Dimensjonene viser hvordan fleksibilitet kan handle om tid (når læring kan skje), sted (hvor læringen foregår), omfang (hvor mye som skal læres), progresjon (hvor raskt studenten kan bevege seg), innhold, vurderingsformer, samhandling og formalisering (for eksempel opptak gjennom realkompetanse eller valg mellom studiepoeng og kursbevis).
Dette rammeverket gjør det lettere å se hvilke deler av studietilbudet som faktisk må tilpasses for at ulike studenter skal kunne delta, og hvorfor. For en livsfasestudent er det sjelden ett stort hinder, men mange små barrierer som til sammen kan avgjøre om læringen blir mulig eller ikke.
For Maria kan fleksibilitet i tid og progresjon være avgjørende fordi hverdagen er uforutsigbar. For Hassan kan fleksibilitet i formalisering, innhold og samhandling gjøre det mulig å koble ny kunnskap til tidligere erfaringer. For Ingrid kan fleksibilitet i organisering, omfang og vurderingsformer gjøre det realistisk å studere ved siden av full jobb.
For mange voksne studenter setter livet rundt studiene premissene for når og hvordan læring kan skje. Når vi tar dette inn over oss, får vi også nye måter å tenke om læringsdesign, læringsmiljø og hvordan vi møter et mangfold av studenter i praksis. Det gjør oss bedre i stand til å skape et inkluderende, fleksibelt og relevant læringsmiljø – i et universitet som møter studenter i stadig flere faser av livet