Av Ruth-Elin Ingeborg Øfsti, 20. april 2026
Hvordan kan utdanninger utformes slik at de faktisk svarer på behovene i helse- og omsorgstjenestene? Og hvilken rolle bør universitetet ha – ikke bare som tilbyder av utdanning, men som samarbeidspartner og medutvikler i sektoren?
Dette er sentrale spørsmål i arbeidet med videreutdanning og kompetanseutvikling generelt. Erfaringer fra ulike utviklingsprosesser viser tydelig hvor avgjørende det er å utvikle utdanninger i tett dialog med praksisfeltet. Når utdanning og praksis møtes, styrkes relevansen i innholdet, koblingen til reelle utfordringer blir tydeligere, og læringen får større overføringsverdi i arbeidshverdagen.
Samtidig er det viktig at akademia gir noe tilbake til fagmiljøene som bidrar med tid, erfaring og kunnskap. Et gjensidig samarbeid, der forskning, utdanning og praksisfeltet utvikles sammen, gir ikke bare bedre utdanninger, men bidrar også til styrket kompetanse, fagutvikling og kvalitet i tjenestene.
Utdanning i samspill med praksisfeltet
Et naturlig utgangspunkt for å utvikle treffsikre utdanninger, er å lytte til dem som står i arbeidshverdagen. Kartlegging av kompetansebehov i praksisfeltet er ikke bare fornuftig, det er helt avgjørende.
I arbeidet med å utvikle en ny videreutdanning innen helseledelse ved Nord universitet ble det gjennomført en spørreundersøkelse rettet mot både spesialist- og primærhelsetjenesten. Resultatene ga et nyansert og realistisk bilde av hvilke kompetansebehov helsepersonell faktisk opplever i hverdagen. Samtidig avdekket undersøkelsen barrierer som gjør det krevende å delta i videreutdanning til tross for stort engasjement og motivasjon.
Informantene beskrev pressede arbeidshverdager, begrenset mulighet til frikjøp, økende krav til samhandling, digital kompetanse og evne til å lede endring. Mange uttrykte et tydelig ønske om en videreutdanning som er relevant, anvendbar og realistisk å kombinere med lederansvar.
På denne måten blir praksisfeltet mer enn bare mottakere av kompetanse – de blir aktive medutviklere. Innspillene fra undersøkelsen har hatt stor betydning for hvordan denne videreutdanningen utformes, både når det gjelder struktur, innhold og pedagogisk tilnærming. Erfaring viser at når videreutdanning utvikles som et felles prosjekt mellom akademia og praksis, øker både relevansen og nytteverdien betydelig.
Fleksibilitet som et uttrykk for respekt
Når utdanning utvikles med utgangspunkt i praksisfeltets faktiske rammebetingelser, sier det noe viktig om hvordan utdanningsinstitusjonen forstår samfunnsoppdraget sitt.
Helseledere og helsepersonell har ofte begrenset mulighet til å delta i tradisjonelle, samlingsbaserte studier. Fysiske samlinger innebærer kostnader, både økonomisk og organisatorisk, for arbeidsgiver og deltaker. Når driftsrammene i kommuner og helseforetak blir stadig strammere, kan videreutdanning raskt bli et privilegium for noen få – fremfor et tilgjengelig tilbud til mange.
Med dette som bakteppe er det viktig å tenke annerledes. Ved å utvikle et mer fleksible studietilbud senkes terskelen for deltakelse og legge til rette for reell tilgjengelighet – også for ansatte i små kommuner og i mer perifere områder.
For meg handler dette om langt mer enn digitale løsninger og alternative undervisningsformer. Det handler om å ta praksisfeltets situasjon på alvor, og om å anerkjenne at kompetanseutvikling må kunne skje innenfor, ikke på tvers av de rammene ledere faktisk arbeider innenfor. Når fleksibilitet bygges inn i utdanningen, blir den ikke bare mer tilgjengelig, men også mer relevant.
Å lære tverrfaglig ved å arbeide tverrfaglig
Et annet sentralt grep i studietilbudet er det tverrfaglige læringsdesignet – både i innhold og i utviklingsprosessen. At Fakultet for sykepleie og helsevitenskap og Handelshøyskolen samarbeider tett i utformingen av utdanningstilbudet, er ikke tilfeldig, men et bevisst valg som speiler den virkeligheten deltakerne står i.
Helse- og omsorgssektoren kjennetegnes av komplekse utfordringer som ingen enkelt profesjon, fagtradisjon eller organisasjon kan håndtere alene. Ledelse i sektoren krever både helsefaglig innsikt og forståelse for organisasjon, økonomi, styring og endring. Når ulike fagmiljøer møtes i utdanningen, skapes det rom for å utvikle nettopp den samhandlingskompetansen sektoren selv etterspør.
For meg er samarbeidet mellom de to fakultetene en viktig påminnelse om hva videreutdanning egentlig handler om. Det dreier seg ikke bare om å formidle kunnskap fra ett fagfelt til et annet, men om å skape læringsarenaer hvor perspektiver brytes, felles begrepsforståelse utvikles, og tillit og relasjoner bygges på tvers. Denne typen kompetanse er vanskelig å tilegne seg gjennom individuelle studier alene, men blir mulig når tverrfaglighet både praktiseres og erfares i selve utdanningen.
Universitetet som samarbeidspartner
Utviklingen av studietilbudet berører flere sider av universitetets samfunnsoppdrag. For det første handler det om regional kompetanseutvikling i en landsdel med store geografiske avstander og varierende tilgang på arbeidskraft, -og viktigheten av å tilby utdanninger som er tilgjengelige for dem som allerede står i jobb.
For det andre har prosessen synliggjort verdien av tverrfaglig samarbeid internt i akademia. Samarbeidet mellom Handelshøgskolen og Fakultet for sykepleie og helsevitenskap gir nye perspektiver, både faglig og metodisk. For meg personlig styrker dette forståelsen av hvordan ledelsesfaglige perspektiver kan tilpasses og videreutvikles i møte med helsefaglige problemstillinger.
For det tredje styrker samarbeidet med kommuner, helseforetak og regionale aktører universitetets rolle som kunnskapspartner – ikke bare som tilbyder av ferdige studieløp, men som en aktør som lytter, tilpasser seg og gir noe tilbake.
Å gi noe tilbake til fagmiljøet
En av de viktigste lærdommene med dette arbeidet er nettopp betydningen av gjensidighet. Når praksisfeltet deler sine erfaringer, åpner dørene for samarbeid og investerer tid i utviklingsprosesser, følger det også et ansvar for akademia: å bidra tilbake i form av relevant kunnskap, faglig støtte og utviklingsmuligheter.
For meg er dette kanskje noe av kjernen i arbeidet med videreutdanning: Å bygge varige relasjoner som styrker både sektoren og universitetet. Partnerskapene som er etablert rundt dette studietilbudet gir et godt grunnlag for videre samarbeid – både innen utdanning, forskning og innovasjon.
Avslutningsvis
For meg har dette samarbeidet tydeliggjort hvor avgjørende det er at utdanninger utvikles i tett dialog med praksisfeltet. Når vi lytter til, lærer av og samarbeider med dem som står i tjenestene, øker sjansen for at studiene faktisk gjør en forskjell.
Samtidig gir slike prosesser verdifulle impulser tilbake til fagmiljøene ved universitetet. De utfordrer oss til å tenke nytt, samarbeide på tvers og utvikle utdanninger som er både faglig solide og samfunnsrelevante.
Jeg mener slike videreutdanningstilbud har potensial til å bidra til mer robuste, samarbeidsorienterte og innovative helse- og omsorgstjenester når kompetanseutvikling og samarbeid går hånd i hånd. Fremtidens videreutdanninger må derfor bygges i samspill mellom praksisfeltet og akademia.