Av Odil Sætertrø, 15. desember 2025
I etter- og videreutdanning møter vi erfarne praktikere som ofte har klare forventninger til hvordan læring bør foregå. Når undervisningen beveger seg bort fra tradisjonelle forelesninger til digital læringsstier, refleksjon og samarbeid, kan det skape uro. Som undervisere blir vi stadig minnet om at læring ikke bare handler om å tilegne seg ny kunnskap, men også om å utfordre etablerte forståelser.
Men hva gjør vi når studentene har et helt annet syn på hva som faktisk skaper læring?
For en tid tilbake møtte jeg en deltaker på et videreutdanningskurs som satte ord på nettopp dette. Etter en undervisningsøkt kom h*n bort til meg, engasjert – og kanskje litt frustrert:
«Det blir lite faglig påfyll når det er så få forelesninger og alle disse læringsstiene og så mye gruppearbeid.»
Utsagnet ble værende hos meg. Jeg kjente meg først litt truffet – som underviser investerer jeg mye tid på å utvikle undervisningsopplegg som skal stimulere til faglig refleksjon og profesjonell utvikling. Men etter hvert meldte nysgjerrigheten seg: Hva lå egentlig bak dette utsagnet? Kanskje var det ikke først og fremst et ønske om flere forelesninger, men et uttrykk for motstand – et signal om at læringsformen utfordret det kjente. Hvordan møter vi slik motstand på en god og konstruktiv måte?
Motstand kan beskrives som en naturlig og nødvendig del av voksnes læring hevder Brookfield (2015). Han argumenterer for at motstand ikke bare er forventet, men også verdifull fordi den gir innsikt i studenters perspektiver og kan brukes konstruktivt til refleksjon og forbedring i undervisningen. Når erfarne studenter møter uvante læringsformer – for eksempel bruk av læringsstier, refleksjon og gruppearbeid – kan det oppleves uvant og krevende. Motstanden trenger ikke være tegn på manglende interesse, men et uttrykk for at læringen faktisk berører noe vesentlig. Den peker på spenningen mellom etablerte måter å forstå kunnskap på, og nye læringsformer som gjerne brukes i etter- og videreutdanning i dag. Mezirows (1991) teori om transformativ læring viser at voksne lærer gjennom kritisk refleksjon over egne antakelser og handlingsmønstre. Når den voksne studenten møter situasjoner som utfordrer etablerte forståelser av seg selv og verden, oppstår det Mezirow kaller et «disorienting dilemma». Endring av denne forståelsen kan skje gjennom kritisk refleksjon og dialog med andre. Slik læring kan skape ubehag, fordi den utfordrer den profesjonelle tryggheten og den selvforståelsen som er bygget opp gjennom år i yrkeslivet. Motstand kan dermed ses på som et forsøk på å beskytte denne tryggheten og å håndtere usikkerhet.
Uventet motstand – en katalysator for læring og et uttrykk for trygghetsbehov i møte med nye læringsformer.
Som Bartunek et al. (2025) påpeker, krever dypere endring mer enn justerte handlinger; den forutsetter kritisk refleksjon som åpner for ny forståelse. Studentenes etterspørsel etter mer «faglig påfyll» kan derfor forstås ikke bare som kritikk av studentaktive metoder, men som et uttrykk for savn etter en kjent og trygg læringsform. I møte med nye læringsformer blir både studenter og undervisere bedt om å tre ut av etablerte roller: fra kunnskapsmottaker og formidler til aktive samarbeidspartnere i læring. Mezirow (1991) og Brookfield (2015) viser hvordan slik motstand, når den møtes med dialog og nysgjerrighet, kan åpne for ny forståelse. Sett i dette lyset blir motstanden ikke et hinder, men en inngang til dypere faglig og personlig utvikling – for alle som deltar i læringsprosessen.
Når underviseren selv er student, kan det oppstå spenning.
Faglig påfyll handler ikke bare om å delta på konferanser og holde seg oppdatert på forskning. Det innebærer også å møte egen motstand. Da jeg nylig deltok i kurset «Dialog med digitale verktøy» i regi av Senter for kompetanseutvikling og læring ble jeg introdusert for- og utfordret til å bruke flere digitale – og for meg ganske «fancy» – verktøy. Jeg kjente den velkjente spenningen: er dette ubehag eller står jeg midt i det Mezirow kaller et disorienting dilemma? Nettopp i øyeblikkene som rykker oss ut av det trygge, åpner læringsmulighetene seg. For å utvikle undervisningen vår må vi være villige til å undersøke egne antakelser og justere dem i møte med nye erfaringer.
Refleksjon er mer enn metode, det er en holdning.
Når vi går fra å være kunnskapsformidlere til læringspartnere, forstår vi at motstand ikke er et hinder, men et signal om at noe er i bevegelse. I roller der vi både er undervisere og studenter samtidig, utfordres vi til å se egen praksis med nye øyne. Slik blir motstand en døråpner for innsikt og vekst.Behovet for faglig påfyll forsvinner ikke med erfaring – det øker. Jo, mer vi kan, desto mer ser at praksis må utvikles. Å undervise i dag handler ikke bare om å lære bort – det handler om å våge å lære selv. Motstand i klasserommet er ikke et hinder – det er en invitasjon. En invitasjon til både studentene og oss som undervisere om å vokse, utforske og lære på nye måter.
Oppsummert foreslår jeg tre grep som kan gjøre motstand til en ressurs:
1. Møt motstand med nysgjerrighet– Se motstand, hos studentene og i deg selv, som et signal om at læring kan skje. Nysgjerrighet åpner rom for utvikling.
2. Våg å være en lærende deltaker – Samarbeid med den voksne studenten, la egne antakelser utfordres og utforsk nye perspektiver sammen. Slik skapes ny innsikt.
3. Gjør refleksjon til en vane – Se refleksjon som en kontinuerlig praksis som beriker både undervisningen og din egen faglige utvikling
Når vi tar motstand på alvor og lar oss selv bli utfordret, forvandles uro, frustrasjon og spenning til muligheter, nysgjerrighet og faglig vekst. Det er i disse øyeblikkene vi virkelig lærer – og samtidig utvikler oss som undervisere og gode samarbeidspartnere.
Referanser:
- Bartunek, J. M., Hansen, H., Ianniello, A., & Cable, M. S. (2025). Generative resistance: The importance of enabling differences. Organization Theory, 6(1), 1–20. https://doi.org/10.1177/26317877251351640
- Brookfield, S. D. (2015). The Skillful Teacher: On Technique, Trust, and Responsiveness in the Classroom (3rd ed.). Jossey-Bass
- Mezirow, J. (1991). Transformative Dimensions of Adult Learning. San Francisco: Jossey-Bass