Granavolden 17.januar 2019. Frp, Høyre, Venstre og KrF stemte for en borgerlig firepartiregjering og vedtok regjeringserklæringen om en felles politisk plattform. Denne politiske plattformen skal svare til de store utfordringene Norge står overfor. Den beskriver tiltak som kan gjennomføres i de neste to årene, samtidig som den viderefører og støtter nytt omstillingsarbeid og reformer som strekker seg over tid. En av de store utfordringene som Norge står overfor er klimaforpliktelsene – å ta vår del av ansvaret for å løse klimautfordringene. I erklæringen står det at innfrielse av klimaforpliktelser og samtidig opprettholde finansiell stabilitet, krever stor satsing på ny grønn teknologi og utvikling av markeder for nullutslippsløsninger. Vårt nye arbeidsliv må altså være grønt, smart og nyskapende. Slik reduserer vi Norges klimarisiko.
Først en liten begrepsforklaring. Klimarisiko, som erklæringen referer til, er ikke et nytt begrep i den forstand, men begrepet tolkes forskjellig verden over. Mark Carney, den britiske sentralbanksjefen og tidligere leder i G20-landenes Financial Stability Board, organiserte i 2016 en ekspertgruppe med den tidligere New York-ordføreren Michael Bloomberg i spissen. Ekspertgruppen fikk navnet Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD) og de utarbeidet 11 rapporteringspunkter for hvordan selskaper bør rapportere om klimarisiko i fremtiden. En av de viktigste komponentene i arbeidet var nettopp etablering av et felles begrepsapparat. Begrepet klimarisiko har derfor fått noe struktur og man deler det gjerne inn i tre kategorier:
Ifølge regjeringens strategi for grønn konkurransekraft (2017) må finansieringen av omstillingen i all hovedsak komme fra private kilder. Det vil si at finansnæringen er gitt en viktig rolle i utviklingen av Norges grønne konkurransekraft. Teknologiutvikling, karbonprising og reguleringer kan endre globale markedsbetingelser for karbonintensive varer og tjenester. Endret klimapolitikk og rask teknologiutvikling vil påvirke lønnsomheten negativt dersom langsiktige investeringer er låst inn i virksomhet som opplever brå pris- og verdifall, eller permanent etterspørselsreduksjon. Omstilling bort fra fossile energibærere kan gi fall i verdien av reserver og realkapital (stranded assets), som også kan skape forstyrrelser for banker og andre finansinstitusjoner. Store endringer på kort tid kan representere en fare for global finansiell ustabilitet. Finansnæringen må derfor, som følge av sin rolle i utvikling av Norges grønne konkurransekraft, forebygge tap og skade gjennom å prise klimarisiko.
Klima som finansiell risiko – et kjempespennende og komplisert tema. Nasjonalt er vi i startgropa når det kommer til forskning på området, og det er noen kunnskapshull som må dekkes før vi lykkes med klimamål og finansiell stabilitet i det grønne skiftet. Et etablert begrepsapparat, godt implementerte rapporteringsrutiner og velfungerende verktøy for prising av klimarisiko er utvilsomme forutsetninger. Men vi trenger uansett mer kunnskap om hvordan bedrifter kan generere profitt, gitt klimautfordringene som begrensede omstendigheter. Spørsmålet er vel om det i det heletatt er mulig å takle klimautfordringene og samtidig opprettholde finansiell stabilitet. Dersom Attenborough har rett her så må i så fall en opprettholdelse av finansiell stabilitet innebære kontrollert stopp i veksten, noe som igjen vil måtte medføre en ganske omfattende redistribusjon av ressurser.
For oss som er opptatt av digital innovasjon og grønn bærekraft er regjeringsplattformen uansett svært positiv lesing, og det blir spennende å se hvordan Norge skal innfri de politiske målene mot neste stortingsvalg. I mellomtiden skal det forskes!