Det mest geniale med et velfungerende marked er dets evne til å formidle informasjon. Gjennom prisen signaliserer markedet hva et produkt er verdt for konsumenter. Dersom prisen settes for høyt, går etterspørselen ned. Dersom den settes for lavt, går etterspørselen opp, men bedriftene tjener ikke nok penger til å dekke sine kostnader. Slik oppnår vi det som økonomisk teori omtaler som en «likevekt»: Prisen signaliserer kunders betalingsvillighet og er en slags tilnærming til kvalitet. Og slik har det vært i hundrevis av år med stadig mer raffinerte måter å avdekke pris på.
Men fortsatt er det kun pris som gjelder. Og alle som har vært på Biltema vet at du kan oppleve at enkelte ting du kjøper har en kvalitet som er langt over det du forventet basert på pris (andre ganger ikke). Så prisen er en for enkel måte å signalisere produkters kvalitet og nytte på. Og selvfølgelig blir dette enda mer trøblete jo mer kompleks tjenesten og produktet blir.
I boken Reinventing Capitalism in the Age of Big Data skriver Viktor Mayer-Schönberger og Thomas Ramge om datarike markeder. Gjennom stadig mer omfattende og rike kilder til informasjon samlet i skyløsninger og generert gjennom «internet of things» får alle markedsaktører flere kilder til informasjon. Denne overgangen fra pengeøkonomi til dataøkonomi har noen veldig klare implikasjoner for hvordan markeder og bedrifter opptrer.
Markeder og hierarkier
I 1975 skrev Nobelprisvinner Oliver Williamson boken «Markets and Hierarchies» hvor han argumenterer for at bedrifter oppstår fordi transaksjonskostnader i markedet er for store, og fordi enkelte irreversible investeringer må tas for å kunne serve viktige konsumentsegmenter (enkelt sagt). Det er for kostbart for de med overskudd på sparekontoen sin og finne den rette å låne disse pengene ut til. Derfor oppstår banker. Det er for dyrt at hver enkelt bonde selger sine egne grønnsaker direkte i et marked mot konsumenter fordi det er vanskelig å få tilstrekkelig stort nok marked lokalt. Disse kostnadene kalles transaksjonskostnader og er altså, i følge Williamson, årsaken til at vi velger å organisere økonomisk aktivitet i hierarkier som f.eks bedrifter. Men hva skjer dersom transaksjonskostnadene går mot null? I en datarik verden hvor alle kan lage transaksjoner med alle andre med tilnærmet null i transaksjonskostnad, så vil den hierarkiske organiseringen som bedrifter i dag er tuftet på, være avleggs. Banker trengs ikke fordi lånegivere og lånetakere kan skape egne transaksjoner gjennom blokkjeder og smarte kontrakter. Bedrifter som i dag selger varer vil bli markedsplasser for transaksjoner mellom enkeltpersoner – slik som Amazon har blitt for bøker og alt mulig annet.
Adferd og ledelse
Gjennom sin innholdsrike karriere har Daniel Kahneman og Amos Tversky vist at menneskelig beslutningstaking har innebygde skjevheter (biases) som gjør at vi fatter urimelig mange dårlige beslutninger. Dette spiller inn i hvordan vi handler i markeder og gir opphav til det en av mine store helter, Herbert Simon, beskrev som «begrenset rasjonalitet». Mennesker er rett og slett dårlige til å ta beslutninger.
Frem til nå har vi måttet leve med beslutningstakere som har disse innebygde begrensningene. Årsaken er at mennesker har vært de beste til å predikere fremtiden og samtidig gi mening til kaos. Som beskrevet i tidligere poster på denne bloggen, har imidlertid avanserte maskiner i kombinasjon med rike datamengder demonstrert at rasjonelle og bedre beslutninger er innenfor rekkevidde. Dette betyr at datarike markeder også løfter beslutningstaking/ management bort fra det menneskelige domenet. Organisasjoner kan altså i større grad styres av smarte algoritmer, skal vi tro forfatterne.
Pengenes dalende rolle
Samtidig som bedriftenes- og ledelsens natur endres, påvirkes også markedene i seg selv. Som beskrevet litt tidligere vil datarike markeder gi nye plattformer fremfor nye bedrifter. Mye av aktiviteten vil bli desentralisert og mer mellom individer (peer-to-peer). Pengenes verdi i økonomien står for fall og dette er dårlig nytt for den finansielle økonomien som har laget sin forretningsmodell på akkurat dette. Eller som forfatterne skriver selv: “(r)ather than equating markets with money and the economy with finance capitalism in which money rules supreme, markets will be understood to surge because of rich data flows (not money). Finance capitalism will be as old-fashioned as Flower Power.”
Boken er veldig godt skrevet og fremmer et veldig tanke provoserende argument. Overgangen til datarike markeder har store implikasjoner på styring og regulering. Og det stiller økende krav til anti-trust og konkurranseregulering. Data er ikke den nye oljen, men heller en ny form for kapital på lik linje med human-, sosial- og intellektuell kapital. Det betyr også at meningsfull økonomisk vekst vil komme gjennom data innovasjoner og at datatilgang bør være første prioritet for regulerende myndigheter.
Det er mye i boken som kanskje er i overkant naivt og frakoblet institusjonelle betingelser og menneskelige behov for tillit utover det blokkjeder og andre remedier kan gi. Samtidig er det et interessant perspektiv at økonomifaget trolig må videreutvikles dramatisk, og at vi vil ha behov for nye organisasjonsformer og nye typer reguleringer. Det er vi i DigInn veldig opptatte av.