Focus on the Greenlandic home

PhD student Birgitte Rigtrup-Lindemann is zooming inn on the Inuit home in Kalaallit Nunaat.

Birgitte has made an important start on collecting data for the INDHOME project through ethnographic fieldwork in Kalaallit Nunaat. The fieldwork is ongoing over the course of a year where Birgitte conducts several long-term stays at different places in Kalaallit Nunaat.

During the month of March, Birgitte has been temporarily living in Nuuk with her family. From here, she has had the opportunity to get closer to everyday life in West Greenland and has been invited into small and large homes to talk about home and everyday life.

Talking about home in a home provides a unique insight into everyday life and the opportunity to shed light on some of the small details and everyday activities that we are often unaware of, but which can be important and central for your culture. When Birgitte visits the project participants, the opportunity arises to do interviews while moving around inside of the house or in the local environment and talk based on shared observations. During an interview, for example, the opportunity arises to delve into food recipes or talk about a song playing on the radio. Food and music are examples of important topics that can arise from small details that are often overlooked when communicating from a distance.

By staying in Kalaallit Nunaat, Birgitte not only has the opportunity to conduct interviews at home, she also has the opportunity to be an active participant in everyday life in the Greenlandic towns and settlements she is staying in.

By actively taking part in everyday life, common references are created that are based on everyday surroundings and activities. For example food shopping, happenings in the bus, observations in the local area, conversations with a local taxi driver or childhood stories from the local hairdresser – all experiences and observations that help form a picture of everyday life for kalaallit today. These experiences take on an extra level as Birgitte brought her family along on her first stay in March.

Traveling and living in a place together with your family creates different experiences and opportunities than when you travel alone as a researcher. Experiences that in turn create relationships and recognition for the families that Birgitte has visited during her stay.

An important part of Birgitte’s stay in Kalaallit Nunaat is to improve her language skills. Language is an incredibly important part of our culture. We carry our culture in language, in our pronunciation, in dialects, in words and in the silence when we communicate without words. And we also lose a part of our culture when we lose language. Learning Kalaallisut and meeting Kalaallit through language has therefore been a central and important part of the project for Birgitte. 

If you would like to participate in the project by contributing personal knowledge and if you have cultural and historical roots in Kalaallit Nunaat, you are very welcome to contact Birgitte via the following form:

Fokus på det grønlandske hjem

INDHOME-projektets ph.d. -studerende Birgitte Rigtrup-Lindemann er i gang med at sætte ekstra fokus på det inuitiske hjem i Kalaallit Nunaat.

Birgitte har fået en vigtig start på indsamling af data til INDHOME-projektet ved hjælp af etnografisk feltarbejde i Kalaallit Nunaat. Feltarbejdet pågår løbende over et års tid, hvor Birgitte gennemfører flere længerevarende ophold forskellige steder i Kalaallit Nunaat.

Således har Birgitte i løbet af marts måned midlertidigt været bosat i Nuuk sammen med sin familie. Herfra har hun haft muligheden for at komme tættere på den grønlandske hverdag i Vestgrønland og er blevet inviteret ind i små og store hjem til en snak om hjem og hverdagsliv.

At snakke om hjem i et hjem giver en helt unik indsigt i hverdagslivet og mulighed for at belyse nogle af de små detaljer og hverdagsaktiviteter, vi ofte ikke er bevidste om, men som kan være vigtige og centrale kulturbærer i vores liv. Når Birgitte er på besøg hos projektets deltagere opstår muligheden for at gå rundt i huset eller i lokalmiljøet og snakke ud fra fælles observationer. I løbet af et interview opstår dermed for eksempel muligheden for at dykke ned i madopskrifter eller snakke om en sang, der spiller i radioen. Mad og musik er eksempler på vigtige emner, som kan udspringe fra små detaljer, der ofte bliver overset når kommunikationen sker på afstand.

Ved at opholde sig i Kalaallit Nunaat har Birgitte ikke kun mulighed for at gennemføre interviews hjemme hos kalaallit, hun har samtidig mulighed for at være en aktiv deltager i hverdagslivet i de grønlandske byer og bygder, hun opholder sig i.

Ved aktivt at tage del i hverdagen skabes fælles referencer, som tager afsæt i hverdagens omgivelser og aktiviteter. Det er for eksempel fødevarer indkøb, stemninger i bussen, observationer i lokalområdet, snakke med en lokal taxi chauffør eller barndomshistorier fra den lokale frisør – alt sammen oplevelser og observationer, som er med til at danne et billede af hverdagen for kalaallit i dag. Disse oplevelser får et ekstra niveau, idet Birgitte har haft sin familie med på sit første ophold i marts.

At rejse og opholde sig et sted med sin familie, skaber andre oplevelser og muligheder end når man rejser alene som forsker. Oplevelser som igen skaber relationer og genkendelse for de familier, som Birgitte har besøgt på sit ophold.

En vigtig del af Birgittes ophold i Kalaallit Nunaat er at blive bedre til sproget. Sproget er en utrolig vigtig del af vores kultur. Vi bærer vores kultur i sproget, i vores udtale, i dialekter, i ord og i stilheden når vi kommunikerer uden ord. Og vi mister også en del af vores kultur, når vi mister sproget. Det har derfor været en stor og vigtig del for Birgitte at lære sig kalaallisut og møde kalaallit igennem sproget.  

Har du lyst til at deltage i projektet ved at bidrage med personlig viden, og har du en kulturel og historisk forankring i Kalaallit Nunaat, er du meget velkommen til at kontakte Birgitte via følgende skema:

INDHOME – a summary of the year that has passed

Treasure hunting in the archives and qualitative interviews are some key keywords for what the INDHOME gang has been up to in 2023.

In 2023, the researchers on the INDHOME project have been busy conducting interviews and visiting archives. In this post, we will summarize the year that has passed, and give a brief description of some of what we have been doing, and our experiences so far.

New people in the project

In the past year, we have had the pleasure of having two full-time fellows, Anne Schäfer and Birgitte Rigtrup on our project, and these have also got off to a good start with their projects. In addition, we have had a master’s student, Edvard Kristensen, associated with the project, who has started his task. At the end of the year, we also learned that in the new year we will have a new master’s student, Camilla Tranås Kristiansen, associated with the project. She started in the autumn and just before Christmas found out that she has been admitted to the new Nord Master Plus program at Nord University, a research school for master’s students.

Visits to the archives

We began the year 2023 with an article on, in which the project members Astrid Nonbo Andersen (DIIS), Astrid Marie Holand (Nord) and Inge Høst Seiding (Ilisimatusarfik) wrote about some of what we had found so far in the archives related to houses and housing policies in post-war Norway and Greenland. Since then, we have continued the mapping of the early post-war period’s view of indigenous peoples in the Scandinavian countries, i.e. Inuit in Greenland – subject to Denmark – and Sámi in Norway and Sweden.

We have investigated what role the Lappefogden in Nordland played for the Sámi’s rights there, during and just after the Second World War, mainly in the period 1940-1952. We see that long-time Lappfogd Peder Hagen was a committed advocate who did not go out of his way [AS1] to criticize the occupying power if Sámi were refused to travel to Sweden with their reindeer herd, or if it was suspected that soldiers had stolen reindeer. He would hardly have been able to do this and remain in his job, if there was not a certain respect among the occupying Germans for the Sámi way of life.

Researcher Astrid Marie Holand, master’s student Edvard Kristensen and project partner Stig Morten Kristensen from Duaddara ráfe visited the State Archives in Trondheim, where the Lappefogden archive is located. A main impression from this excursion is that for the Sámi in Nordland, the recovery after the war was largely about getting the reindeer herding industry up and running again. The war years involved large losses of animals, partly due to poaching. But decisive changes were underway. So to what extent is it really about restoration?

A main impression is that the reconstruction authorities were mostly concerned with what should be called reconstruction: They wanted to build the society in a new and more modern version. This meant that people would not necessarily live in the same place, or do the same things as they did before the war. Lappefogd Hagen also writes himself that the link between being Sámi and herding reindeer is no longer as close as it used to be; of course, a Sámi can take up any profession, and the reindeer herding industry is more in line with other forms of business. At the same time, the position of the reindeer husbandry industry as a carrier of culture is weakened. Competition for the right to natural areas is thus intensified; the pressure from sheep farming, cottage fields and power development is increasing.

Our PhD student Anne Schäfer traveled to Sweden and visited both the National Archives in Östersund and the Sámi press clippings archive in Vilhelmina to find out how ‘Sáminess’ was portrayed in contemporary media in Sweden in the 50s and 60s. From 1966 onwards, everything that was published about the Sámi was collected in the press clippings archive in Vilhelmina, a collection ranging from articles in regional and national daily and weekly newspapers to special reports and interviews in magazines and special editions. The National Archives in Östersund have, in addition to some newspaper articles and reports, also a number of protocols and minutes from the meetings of the Svenska Samernas Riksförbund from the 1950s available.

When reading this potpourri of archived material published in varying contexts – is it a regional newspaper reporting on local issues or a national publication geared mostly towards an audience that has no or very few points of contact with Sámi and Sámi culture in their everyday lives? – a deep chasm between the perception and representations of ‘real’ Sámi and  their life situations and their actual everyday lives becomes apparent. While there is the occasional article about how most Sámi live in modern homes, that is to say in actual houses with running water and electricity, and use modern amenities like freezers and cars, a common theme for the majority of pictures accompanying the articles and reports depicts Sámi in front of traditional semi-nomadic living structures, like a lávvu or a goahti. More often than not such photographs are captioned or referred to as examples of ‘real’ Sámi culture and lifestyle. What is more, the majority of these representations of ‘real’ Sáminess are either closely connected to reindeer herding – no doubt also a consequence of the ‘Lapp ska vara Lapp’ policies that enacted the two tiered approach to Sámi issues in the Swedish parts of Sápmi – or heavily romanticize the contentment of those Sámi who still live like it was the 19th century. This perceived contentment and the romanticization thereof is called into question by the almost sensational reporting on modernization developments in some samebyer (“Sámi villages”) and outspoken calls by Tomas Cramér, Sweden’s first Sámi ombudsman, to elevate all Sámi’s life standards to the modern times, because it is in fact not the 19th century anymore, and Sámi are equal members of the modern Swedish welfare state and should be treated as such.

Here are some photos from the visits to the archives:

Qualitative interviews and observations of Sámi homes

Project manager Astri Dankertsen and researcher Majken Paulsen have made a good start with the interviews, and during the year have conducted interviews both in Nordland and in Finnmark. Many of the interviews have been conducted in people’s homes, which has provided an incredibly exciting insight into people’s everyday lives. We are incredibly grateful to everyone who has welcomed us, opened up their homes and shared their knowledge from their own everyday lives. It’s amazing how much Sami we find in people’s homes in terms of equipment, objects and activities when we look for them. For many, Sami pictures and decorative items are an important part of the home. People also often have books with Sami content. Duodji, Sami craftsmanship, is something that is important to people, and we find a lot of this in people’s homes, whether they have made it themselves, received it or bought it. Food production is also something we find a lot of. Many people are interested in hunting, fishing and harvesting berries and other food, and we have been shown around both people’s freezers and potato cellars

Here are some of the photos that we have taken during our work.

We have also presented our preliminary data at the NAISA (Native American and Indigenous Studies Association) conference in Toronto in May. This is a large indigenous research conference with researchers from all over the world, and the same conference that will come to Bodø in 2024. We also participated in the Nordic STS conference in Oslo in June. Here, Astri Dankertsen also helped organize a joint session with researchers from the project Urban Transformation in a Warming Arctic – The continued effects of Nordic colonialism in urban planning and development (UrbTrans), a project that examines the development of Nuuk in Greenland from 1950- the number up to today.

The researchers will continue with interviews in 2024 as well, and will then visit other Sámi areas. If you want to participate, please contact the researchers directly, or sign up here:

INDHOME – en oppsummering av året som har gått

Skattejakt i arkivene og kvalitative intervjuer er noen sentrale stikkord for hva INDHOME-gjengen har holdt på med i 2023.

Forskerne på INDHOME-prosjektet har i 2023 vært opptatt med å gjøre intervjuer og besøke arkiver. I dette innlegget vil vi oppsummere året som har gått, og gi en kort beskrivelse av litt av det vi har drevet med, og våre erfaringer så langt.

Nye folk på prosjektet

Vi har det siste året hatt gleden av å ha to fulltidsansatte stipendiater, Anne Schäfer og Birgitte Rigtrup på prosjektet oss, og disse har også kommet godt i gang med sine prosjekter. I tillegg har vi hatt en masterstudent Edvard Kristensen tilknyttet prosjektet som har kommet igang med sin oppgave. På tampen av året fikk vi i tillegg vite at vi på nyåret får en ny masterstudent, Camilla Tranås Kristiansen, tilknyttet prosjektet. Hun begynte i høst og fikk nå før jul vite at hun er tatt opp på det nye programmet Nord Master Plus på Nord universitet, en forskerskole for masterstudenter.


Vi innledet året 2023 med en artikkel på, der prosjektmedarbeiderne Astrid Nonbo Andersen (DIIS), Astrid Marie Holand (Nord) og Inge Høst Seiding (Ilisimatusarfik) skrev om litt av det vi så langt hadde funnet i arkivene knyttet til hus og boligpolitikk i etterkrigstidens Norge og Grønland. Siden har vi fortsatt kartleggingen av den tidlige etterkrigstidens syn på urfolk i de skandinaviske landene, det vil si inuit i Grønland – underlagt Danmark – og samer i Norge og Sverige.

Vi har undersøkt hvilken rolle Lappefogden i Nordland spilte for samenes rettigheter der, under og like etter 2. verdenskrig, hovedsakelig i perioden 1940-1952. Vi ser at mangeårig lappefogd Peder Hagen var en engasjert talsmann som ikke gikk av veien for å kritisere okkupasjonsmakten dersom flyttsamer ble nektet å reise over til Sverige med reinflokken sin, eller dersom det var mistanke om at soldater hadde tyvslaktet rein. Dette hadde han neppe kunnet gjøre og forbli i jobben, dersom det ikke fantes en viss tysk respekt for samisk levemåte.

Forsker Astrid Marie Holand, masterstudent Edvard Kristensen og prosjektpartner Stig Morten Kristensen fra Duaddara ráfe besøkte Statsarkivet i Trondheim hvor arkivet etter Lappefogden befinner seg. Et hovedinntrykk derfra er at for samene i Nordland handlet gjenreisningen etter krigen i stor grad om å få reindriftsnæringen opp og gå igjen. Krigsårene innebar store tap av dyr, blant annet på grunn av tyvslakting. Men det var avgjørende endringer på gang. Så i hvilken grad er det egentlig snakk om gjenreisning?

Et hovedinntrykk er nemlig at gjenreisningsmyndighetene var mest opptatt av det man burde kalle for nyreisning: De ønsket å bygge samfunnet i en ny og mer moderne utgave. Det innebar at folk ikke nødvendigvis skulle bo på samme sted, eller drive med det samme som de gjorde før krigen. Lappefogd Hagen skriver også selv at koblingen mellom det å være same og det å drive med rein ikke lenger er så tett som den pleide å være; selvsagt kan en same ta seg et hvilket som helst yrke, og reindriftsnæringen er mer på linje med andre former for næringsdrift. Det gjør samtidig at reindriftsnæringens posisjon som kulturbærer svekkes. Dermed skjerpes konkurransen om retten til naturarealer; presset fra sauenæring, hyttefelt og kraftutbygging øker.

Vår stipendiat Anne Schäfer reiste til Sverige og besøkte Riksarkivet i Östersund og det samiske pressklipparkiv i Vilhelmina for å finne ut hvordan ‘det samiske’ ble fremstilt i samtidsmediene i Sverige på 1950- og 60-tallet. Fra 1966 ble alt mulig som ble publisert og handler om samer samlet i pressklipparkivet i Vilhelmina. Det var alt fra artikler i regionale og nasjonale dags- og ukeaviser til spesielle reportasjer og intervjuer i magasiner og spesialutgaver. Riksarkivet i Östersund har, i tillegg til noen avisartikler og reportasjer, også en del referater fra Svenska Samernas Riksförbunds møter fra 50-tallet tilgjengelig.

Når man leser dette sammensurium av arkivert materiale publisert i noen ganger ganske forskjellige sammenhenger – er det en regional avis som skriver om lokale saker eller en nasjonal publikasjon rettet mest mot et publikum som har ingen eller svært få berøringspunkter med samer og det samiske i hverdagen? – kommer en dyp kløft mellom oppfatninger og representasjoner av «ekte» samer og deres livssituasjon og deres faktiske hverdagsliv til syne. Mens det finnes en og annen artikkel om hvordan de fleste samer bor i moderne hjem, det vil si i faktiske hus med innlagt vann og elektrisitet, og bruker moderne bekvemmeligheter som frysere og biler, så viser de fleste bildene som følger med artiklene og rapportene samer foran tradisjonelle bygninger, som en lávvu eller en goahti. Oftere enn ikke er disse bildene referert til som eksempler på «ekte» samisk kultur og livsstil. Dessuten er flertallet av disse representasjonene av «ekte» samer enten nært knyttet til reindrift – uten tvil også en konsekvens av «Lapp ska vara Lapp»-politikken som organiserte den todelte tilnærmingen til samiske spørsmål i de svenske delene av Sápmi – eller romantiserer den tilfredsheten til de samene som fortsatt lever som det var 1800-tallet. Denne opplevde tilfredsheten og romantiseringen av den trekkes i tvil av den oppsiktsvekkende rapporteringen om moderniseringsutviklingen i noen samebyer og frittalende oppfordringer fra Tomas Cramér, Sveriges første samiske ombudsmann, om å heve alle samers livsstandarder til den moderne tiden, fordi det faktisk ikke er 1800-tallet lenger, og samer er likeverdige medlemmer av den moderne svenske velferdsstaten og bør behandles som det.

Under følger noen bilder som forskerne har tatt fra arkivbesøkene sine.

Kvalitative intervjuer og observasjoner av samiske hjem

Prosjektleder Astri Dankertsen og forsker Majken Paulsen har kommet godt i gang med intervjuene, og har i løpet av året gjort intervjuer både i Nordland og i Finnmark. Mange av intervjuene har blitt gjort hjemme hos folk, noe som har gitt en utrolig spennende innsikt i folks hverdagsliv. Vi er utrolig takknemlig for alle som har tatt oss imot, åpnet opp sine hjem og delt av sin kunnskap fra sitt eget hverdagsliv. Det er utrolig hvor mye samisk vi finner hjemme hos folk både av utstyr, gjenstander og aktiviteter når vi ser etter. For mange er samiske bilder og pyntegjenstander en viktig del av hjemmet. Folk har også ofte bøker med samisk innhold. Duodji, samisk håndverk, er noe som er viktig for folk, og dette finner vi mye av hjemme hos folk, enten de har laget det selv, fått det eller kjøpt det. Matproduksjon er også noe vi finner mye av. Mange er opptatt av jakt, fiske og høsting av bær og annen mat, og vi har blitt vist rundt både i folks frysere og potetkjellere.

Under er noen av bildene vi har tatt underveis.

Vi har også presentert våre foreløpige data på NAISA-konferansen (Native American and Indigenous Studies Association) i Toronto i mai. Dette er en stor urfolksforskningskonferanse med forskere fra hele verden, og den samme konferansen som kommer til Bodø i 2024. Vi deltok også på den nordiske STS-konferansen i Oslo i juni. Her var Astri Dankertsen også med på å arrangere en felles sesjon med forskere fra prosjektet Urban Transformation in a Warming Arctic – The continued effects of Nordic colonialism in urban planning and development (UrbTrans), et prosjekt som undersøker utviklingen av Nuuk i Grønland fra 1950-tallet frem til idag.

Forskerne vil fortsette med med intervjuer i 2024 også, og vil da besøke flere samiske områder. Om du er interessert i å delta, kan du ta kontakt direkte med forskerne, eller melde deg på her:

Blogindlæg fra Nuuk: Dansk boligpolitik i Grønland i efterkrigstiden

Skrevet av Inge Høst Seiding

Grønlandskommissionen af 1950 – betænkning og de første planer

Studierne af dansk og norsk boligpolitik i henholdsvis Grønland og Finnmark er så småt begyndt at køre parallelt i INDHOME. Astrid Marie Holand skriver i sit blogindlæg om sine første arkivstudier i Finnmarkskontorets arkiv i Riksarkivet. Her i Nuuk (og København) er vi endnu ikke nået ind i arkiverne (hvoraf flere befinder sig i København), men vi er startet med at orientere os i nogle af de vigtigste trykte kilder som fortæller om både de store linjer og den, måske, overraskende detaljerigdom i boligplanlægningen. Den udgjorde en betydelig del af den danske grønlandspolitik i forbindelse med nyordningen og den formelle indlemmelse af Grønland i kongeriget Danmark og de store ændringer i den danske politik vedr. Grønland der startede allerede inden grundlovsændringen i 1953.[1]

Efter krigen, hvor den danske administration af Grønland fra København blev afbrudt pga. den tyske besættelse af Danmark, fik kritikken af levevilkårene og medbestemmelsen i Grønland ny styrke. Samtidigt voksede et pres på Danmark udefra, internationalt, til at afkolonisere.[2] Ligesom i Norge, prægedes dansk politik også af socialdemokratiske valgprogrammer og deraf afledte reformer med fokus på omfattende og stærkt statsstyret velfærdspolitik på alle områder. Det kom også til at præge den politiske planlægning i Danmark for den tidligere koloni, nu nye ’landsdel’ Grønland, i tiden helt frem til indførelse af Hjemmestyre – i 1979.

I 1948 nedsatte den danske statsminister Hans Hedtoft en kommission bestående af 16 repræsentanter udvalgt af de danske ministerier, den danske Rigsdag og de grønlandske landsråd. Hertil kom en række underkommissioner som hver beskæftigede sig med særlige emner. I alt 109 kommissionsmedlemmer fik til opdrag at udarbejde en betænkning som skulle analysere grundlaget for en gennemgribende reform af det grønlandske samfund og styrelse. Betænkningen udkom i 1950 og brød med den hidtidige danske politik der havde holdt Grønland som et lukket territorium med spredt bebyggelse, handelsmonopol og en økonomi baseret på småskala-fiskeri og fangst. Nu skulle Grønland åbnes, monopolet brydes og fiskeri og fiskeindustri drive økonomien og samle befolkningen i langt færre og større byer i åbentvandsområder på vestkysten. Kommissionen var utroligt hurtigt arbejdende. På under et år var de 1100 sider klar, men som det senere er påpeget havde Grønlands Styrelse i stor udstrækning forberedt arbejdet med en række betænkninger og rapporter der lå til grund for arbejdet inden kommissionen og underkommissionerne gik i gang med arbejdet.[3]

I dag kan vi følge det sporet af den boligpolitik der blev formet i årene op til og lige efter 1953 i Grønlandskommissionens betænkning fra 1950 og det byplanforslag der blev udarbejdet umiddelbart efter.[4]

Grønlandskommissionens betænkning 1950

Det digre værk der i 1950 udkom som Grønlandskommissionens betænkning I-VI indledes af en del I med titlen Placering og udformning af bebyggelser – Den fremtidige anlægsvirksomhed. Titlen viser at landsplan, byplaner, industriel udvikling og boliger var blevet behandlet under et og det var store ændringer i landets beboelsesmønster og levevis man lagde op til. Selv de mindste detaljer i planerne skulle understøtte en forandring samfundets struktur og det enkelte menneske. Særligt det sidste kommer til udtryk i afsnittet om boligbyggeri.

Indledningsvis beskrives de nuværende boligtyper, ældre træhuse og tørvemurshuse (ofte kombineret med træbeklædning) og deres utilstrækkelighed ift. hygiejne, plads og vedligehold.

Dernæst gennemgås de væsentligste krav til de boliger som kommissionen anser som egnede, fremtidige boliger. Hygiejne i form bedre indeklima og lysforhold nævnes, men der ligger et markant fokus i teksten på en ønsket kulturforandring, altså boligen som en ramme der skal forme et nyt og anderledes liv passende til den samlede strategi der nu lægges for moderniseringen:

I de fleste af de eksisterende grønlandske huse har «briksen», hvorpå hele familien havde natteleje, været anset for et nødvendigt stykke inventar. Man bør imidlertid af sundhedsmæssige grunde helt udelade «briksen» i de nye grønlandske boliger, idet en mulig smittefare selvsagt er større, når alle familiens medlemmer sover umiddelbart ved siden af hinanden. Husene må derfor indrettes således, at der bliver plads til, at hver beboer kan få sin egen seng. Dette vil formentlig også have en vis videregående sundhedsmæssig-social betydning, idet den tidlige seksuelle aktivitet og den udbredte promiscuitet med den deraf følgende store udbredelse af kønssygdomme utvivlsomt befordres ved, at hele familien sover sammen på «briksen». (s. 46)[5]


Netop den fælles briks i et-rumshuset var karakteristisk for den inuits boliger der stammer fra før-kolonial tid og brugtes indtil den periode der indvarsledes med Grønlandskommissionens betænkning. Husets indretning med sit ene rum, fællessoveareal, briksen, som var en siddeplads og arbejdsplads om dagen, holdt effektivt på varmen og dannede rammen om arbejde, måltider og socialt liv, særligt om vinteren. Om sommeren åbnedes husene og familier spredtes på sommerbopladser i telte. Briksen var også en opbevaringsplads, og under den stod den balje med urin der anvendtes til bl.a. skindgarvning.[6]

Allerede i første halvdel af 1800-tallet ændredes husene af europæiske materialer, træbeklædning og kakkelovne, men den traditionelle grundplan og funktionalitet, direkte afledt af fangerlivets kultur, bestod:

Eksempel på traditionelt hus fra 1940´erne, med sovebriks og et-rumsindretning, som var et hjem for to mindre familier. [7]

Den måde at indrette sig på skulle nu – ligesom fangererhvervet og bosætningsmønstret – ændres som et vigtigt led i de forandringer Grønlandskommissionen anbefalede. Det gøres klart at netop boligerne spiller en central rolle i endemålet for reformerne:

Det er ikke for meget sagt, at en forbedring af boligstandarden i Grønland er en af grundbetingelserne for, at den fulde virkning kan nås af kommissionens forslag på de sundhedsmæssige, kulturelle, politiske og økonomiske områder. Specielt på det økonomiske område må man ikke undervurdere det omfang, i hvilket den lave boligstandard er årsag, direkte og indirekte, til den grønlandske befolknings nuværende ringe økonomiske effektivitet.[8]

Ligesom arkivalierne fra Finnmarkskontoret viser (se Astrid Marie Holands blogindlæg), var der tilsvarende planer om typehus-byggeri i Grønland. I Grønlandskommissionens betænkning står det dog både klart at man tænker på, hvem der skal bo der og, især, hvordan de der skal bo der, skal undergå en forandring (i teksten ‘udvikling’) fra udgangspunktet, både kulturelt, socialt og erhvervsmæssigt. Typehusforlagene i bilagene til betænkningen, 8 i alt, varierende fra 20 kvm til 90 kvm i et til to plan, var tegnet i Grønlands styrelses arkitektafdeling, og blev de første i et omfattende typehusbyggeri i Grønland der fortsattes helt frem til slutningen af 1990’erne. Disse første forslag til typer er i øvrigt ikke ulig de der ses i Finnmarkskontorets arkiv:

Typehus 5 og 6 i bilagene i Grønlandskommissionens betænkning

Byplanforlag i Vestgrønland 1951 og Igdlut Nutât 1954

Spørgsmålet om, hvorvidt der udveksledes erfaringer mellem Danmark og Norge i forbindelse de reformer og boligpolitikker der førtes i Grønland og Finnmark vil blive grundigt undersøgt i INDHOME, men allerede nu tegner der sig et billede af at man, på embedsmandsniveau, skelede til kollegers arbejde på tværs af landegrænserne i Skandinavien. I hvert fald indledes det første bud på en byplan for den grønlandske vestkyst, med en direkte reference til bosætningsmønstre på den norske kyst og de planer der lægges for Finnmarken. En anden tydelig parallel, er det både eksplicit og implicit formulerede formål at assimilere samer og inuit ind i de skandinaviske velfærdsstater som var under opbygning i Norge og Danmark.

Der vil endvidere kunne drages nyttige erfaringer fra det planlægningsarbejde, som er blevet udført i det nordlige Norge efter sidste krigs ødelæggelser. Den norske stats planlægningsorganisation ”Brente Steders Regulering” har i sit arbejde med genopbygningsplanerne tilstræbt en lignende koncentrering af fiskeforarbejdningen på nogle få, større pladser som fandtes velegnede hertil. Bestræbelserne er vistnok endnu ikke lykkedes i ret høj grad, bl.a. fordi planlægningen ikke er blevet fulgt op af statens øvrige organer, og fordi det ikke er lykkedes at gøre befolkningen medinteresseret i tilstrækkelig grad. Begge disse vanskeligheder bør kunne overvindes i Grønland. (s. 13-15)[9]

Sådan står der i et af de indledende kapitler i det byplanforslag som blev udarbejdet af en gruppe danske byplanlæggere fra Dansk Byplanlaboratorium.[10] Planen var en direkte følge af Grønlandskommissionens betænkning.

                         Forslaget – dansk udgave fra 1951

 Teksten følger et eksempel, vist med to kort, på hvordan man i Norge planlægger organiseringen af fiskeriet i tre niveauer af havne, ankerpladser, fiskerihavne og fire større eksporthavne som man mener at man, løseligt, kan lade sig inspirere af for at effektivisere fiskeriet og fiskeindustrien.

Byplanen er baseret på en forudgående ‘byplanekspedition’ som en af byplanlæggerne, Poul Lyager, reflekterer over 50 år senere i en bog om ekspeditionen, planen og dens efterliv i den galopperende moderniseringsproces.[11] I dag lyder betegnelsen ‘ekspedition’ lidt besynderlig, men byplanlæggerne var ikke de eneste der var på ekspedition for at modernisere Grønland: I 1948-1949 var en gruppe jurister også sendt ud for at undersøge forholdene og udarbejde en betænkning om indførelse af danske retsforhold i Grønland hvilket senere resulterede i en ny kriminallov i Grønland.[12] I dag kan man undre sig over at danske embedsmænds arbejdsrejser benævntes ‘ekspeditioner’ men den lige linje fra fortidens videnskabelig ekspeditioner hvor der kortlagdes og observeredes, er tydelig: Europæiske akademikere der skal undersøge forholdene var der jo også tale om, de fleste uden forudgående viden landet (hvad der fremgår tydeligt af Lyagers erindringer) og med et specifikt videnskabeligt formål. I efterkrigstiden er formålet dog rykket tættere på Grønland: Både byplanlæggerne og juristerne skulle producere en anbefalet plan for samfundet som kunne få enorm betydning for den grønlandske befolkning.

Byplanlæggerne fulgte i store træk Grønlandskommissionens betænkning, men brød på et afgørende punkt med den – boligtyperne. De anbefalede fritliggende typehuse af træ, så de ingen perspektiver i. Der skulle bygges i højden og med materialer der krævede mindre vedligehold end træ. Blokbyggeriet var på vej til Grønland, omend ikke i så ekstrem udstrækning som byplanlæggerne, næsten drillende, satte i spil med i deres forlag:

En hel by i en blok? [13]

Trods den væsentligt anderledes vision om boligbyggeriet end kommissionens træhuse, var de boliger planen (ikke i detaljer – det var jo byplaner) foreslog, meget lig tanken bag typehusene: Moderne boliger for kernefamilien. Og byplanlæggerne, som havde haft meget ringe kontakt til befolkningen under deres ‘ekspedition’[14] holdt sig ikke fra at antage hvad man i Grønland ønskede sig af fremtidens boliger:

At landets indbyggere i en længst forsvunden tid har boet mange familier sammen i langhuse eller primitive former for rækkehuse, er vel ikke ensbetydende med, at befolkningen i dag vil finde det tilfredsstillende at bo dør om dør. […] Om befolkningen vil føle sig tillokket af etagehuslejligheder afhænger af hvor fordelagtige de vil vise sig for dem. Mange grønlændere er fra besøg i Danmark kendt med denne boligform, og mange vil antagelig være tilbøjelige til at tage danske boligvaner til forbillede.[15]

I Grønlands Styrelse gjorde man sig mange tanker om de mennesker der skulle bo i de nye boliger, og det gjorde byplanlæggerne også. De nye boliger, i betonblokke eller typehuse, (og jeg tør godt afsløre at det blev et miks af begge) skulle forme beboerne til at passe ind i alle de andre forandringer der skete i samfundet omkring dem. Dermed skulle beboerne i de nye huse helst forlade den fælles briks, droppe urinbaljen, lade børnene læse lektier i deres eget værelse og ikke bo sammen med deres slægtninge og gamle længere. Der var også kultur, social organisering og livsstil knyttet tæt til de traditionelle boliger, hvor flerfamiliehusstanden både praktisk og økonomisk organiserede dagliglivet og arbejdet på bopladserne.[16]

Detaljeniveauet i den styring staten ønskede på boligområdet var højt. I 1954 udgav det danske statsministerium en vejledning til de grønlændere der ønskede at bygge deres egne huse gennem det statslige boligstøtteprogram og den tykke manual omfattede alt fra det mindste søm til husets beliggenhed – og indretning:

Statsministeriets vejledning til indretning af selvbyggerhuse, 1954 [17]

Igdlut Nutât (Nye Huse) som vejledningen hed, er et eksempel på den ’opdragende’ effekt man ønskede de nye boligformer skulle have på beboerne. Her var anvisninger på indretning ned til mindste detaljer som f.eks. nips, farver og placering af møbler. Også her var der viet flere sider til beskrivelsen af sengepladserne og bygning og placering af senge, hvor det også blev understreget at man skulle sove adskilt.

Boligpolitikken efter 1950 fik utroligt store konsekvenser for befolkningen i Grønland. De næste årtier var også boligerne en del af de mange forandringer der mødte større og større kritik fra det grønlandske samfund. Og selvfølgelig blev boligerne heller ikke – helt – som de så ud på arkitekternes skriveborde, efter de blev fyldt med liv – på godt og ondt. Det er noget af det som INDHOME-projektet kommer til at udforske og fortælle meget mere om de næste par år.


Frandsen, Niels H, Hans Christian Gulløv, Jens Heinrich, Einar Lund Jensen, Ole Marquardt, Søren Rud, and Inge Høst Seiding. Grønland – Den Arktiske Koloni. Edited by Hans Christian Gulløv. Copenhagen: G.E.C. Gads Forlag, 2017.

Goldschmidt, Verner, Per Lindegaard, and Agnete Weis Bentzon. “Betænkning Afgivet Af Den Juridiske Ekspedition Til Grønland 1948-1949.” Copenhagen, 1950.

“Grønlandskommissionens Betænkning.” Copenhagen, 1950.

“Igdlut Nutât – Byg Bedre.” Copenhagen, 1954.

Jensen, Marianne. “Postkoloniale Ofre Eller Selvforskyldte Problemer? Beslutningsprocesser i Anlægsvirksomhede 1950-60.” Ilisimatusarfik – University of Greenland, 2020.

Lund Andersen, Hugo, Poul Lyager, Mogens Boertmann, and Flemming Teisen. “Byplanforslag i Vestgrønland. Narssaq – Sukkertoppen – Egedesminde – Godthaab.” Copenhagen, 1951.

Lyager, Poul. Om Byplan i Grønland – Mellem Præstestyre Og Hjemmestyre. Copenhagen: Dansk Byplanlaboratorium, 2000.

Madsen, Jens Christian. Grønlandske Boliger – Selvbyggeri Og Typehuse. Nuuk: Atuagkat, 2000.

Petersen, R. “Settlements, Kinship and Hunting Grounds in Traditional Greenland.” Meddelelser Om Grønland/Man and Society 27 (2003).


[1] Niels H Frandsen et al., Grønland – Den Arktiske Koloni, ed. Hans Christian Gulløv (Copenhagen: G.E.C. Gads Forlag, 2017).

[2] Ibid.

[3] Marianne Jensen, “Postkoloniale Ofre Eller Selvforskyldte Problemer? Beslutningsprocesser i Anlægsvirksomhede 1950-60” (Ilisimatusarfik – University of Greenland, 2020). Side 30-32.

[4] Hugo Lund Andersen et al., “Byplanforslag i Vestgrønland. Narssaq – Sukkertoppen – Egedesminde – Godthaab” (Copenhagen, 1951).

[5] “Grønlandskommissionens Betænkning” (Copenhagen, 1950).

[6] Jens Christian Madsen, Grønlandske Boliger – Selvbyggeri Og Typehuse (Nuuk: Atuagkat, 2000).

[7] Madsen.

[8] “Grønlandskommissionens Betænkning.” S. 51.

[9] Lund Andersen et al., “Byplanforslag i Vestgrønland. Narssaq – Sukkertoppen – Egedesminde – Godthaab.”


[11] Poul Lyager, Om Byplan i Grønland – Mellem Præstestyre Og Hjemmestyre (Copenhagen: Dansk Byplanlaboratorium, 2000).

[12] Verner Goldschmidt, Per Lindegaard, and Agnete Weis Bentzon, “Betænkning Afgivet Af Den Juridiske Ekspedition Til Grønland 1948-1949” (Copenhagen, 1950).

[13] Lund Andersen et al., “Byplanforslag i Vestgrønland. Narssaq – Sukkertoppen – Egedesminde – Godthaab.” S. 32

[14] Lyager, Om Byplan i Grønland – Mellem Præstestyre Og Hjemmestyre. S. 43

[15] Lund Andersen et al., “Byplanforslag i Vestgrønland. Narssaq – Sukkertoppen – Egedesminde – Godthaab.” S. 35

[16] R Petersen, “Settlements, Kinship and Hunting Grounds in Traditional Greenland,” Meddelelser Om Grønland/Man and Society 27 (2003). S.39-43

[17] “Igdlut Nutât – Byg Bedre” (Copenhagen, 1954).

Arkivet etter Finnmarkskontoret (FiKo)

Skrevet av Astrid Marie Holand

Arkivet etter Finnmarkskontoret (FiKo), Riksarkivet mai 2022, Del 1

Det kongelige Forsynings- og gjenreisningsdepartementets Finnmarkskontor framstår som et slående eksempel på hvordan det nordiske sosialdemokratiet ruller ut sitt topptunge og byråkratiske organisasjonsapparat for å løse problemer. Som et tungt tog, lastet med skjemaer og standardløsninger, ruller det ut i det nedbrente Finnmark – uten at det fins noen skinnegang der.

Etter fire hele dager omgitt av arkivmateriale etter Finnmarkskontoret for perioden 1945 til 1951 – med vekt på 1946-48, begynner det å danne seg et bilde av arbeidet deres. Materialet oppbevares hos Riksarkivet, og selve det å sitte der på lesesalen og bla gjennom 21 akrivbokser med rapporter og korrespondanse gir en helt egen nærhet til materialet. Flortynne kopiark i lysegrønt, lyserødt og gult gir et detaljert innblikk i arbeidshverdagen til ansatte i Finnmarkskontorets system, hovedsakelig ved hovedkontoret i Harstad. Hovedinntrykket herfra er at de hadde sterk tro på planlegging og sentralstyrt organisering, og at dette var utgangspunktet for deres organisasjonslogikk. Det hele virker som et typisk eksempel på mellom- og etterkrigstidens problemløsning: Man går ut på bred front med standardiserte universalløsninger.

Likevel blir dette mest en fortelling om kollisjoner; mellom planer og realiteter, mellom ulike tankesett. Om kaos. Oppi dette ser det ikke ut til at de som skulle håndtere gjenreisningens mange praktiske utfordringer hadde så mye plass for å tenke over hvem de nå var disse folka som skulle bo og jobbe i landsdelen, og hvordan de ville ha det.

Utfordringer og muligheter om hverandre

Finnmarkskontoret sorterte under Forsynings- og gjenreisningsdepartementet, og hadde en egen konsultativ statsråd, Peder Holt (A) som selv var fra Vardø i Finnmark.[1] De hadde en stor oppgave foran seg. Det var disse som skulle se til at gjenreisningsoppdraget ble utført i praksis.

Situasjonen i Nord-Troms og Finnmark i den første etterkrigstiden var prekær; alt manglet, både av byggematerialer, redskaper og utstyr. De som drev landbruk og fiske hadde mistet båter, redskaper og dyr. Slike mangler hadde Finnmarkskontorets fått i oppdrag å hjelpe til med å løse – men først og fremst skulle de reise mengder av nye hus; bolighus, fjøs og offentlige bygg som forsamlingshus og skoler.

I materialet er det beskrevet flere varianter av standardiserte typehus for boliger, byggesett som skulle bygges på en murt grunnmur eller enklere varianter som kunne bygges uten grunnmur. Noen ferdighus kalles Premiehus, og det er fordi tegningene ble laget gjennom en arkitektkonkurranse utlyst i Norge. Noen typetegninger ble også laget ved distrikts-arkitektkontorer opprettet rundt omkring i landsdelen. Under vises eksempel på en typetegning.[2]

Det er ganske tydelig at arbeidet med å gjenreise Finnmark ble sett på som en utfordring, fordi det manglet så mye og det var så mye å ta fatt i, men samtidig en mulighet til å gjenreise denne delen av landet på en måte som gjorde den moderne, attraktiv og konkurransedyktig.

Generelt om selve arkivet/arkivskaperen er det greit å vite at Finnmarkskontorets organisering ble endret i løpet av de årene det virket. Dette var hele tiden en midlertidig organisasjon som var tenkt å skulle fullføre oppgavene sine i løpet av ganske få år, og deretter legges ned. I arkivprotokollen er det bemerket at omorganiseringene har gjort det mer krevende å ordne arkivet i ettertid. Enn i dag er arkivet bare delvis ordnet, noe ble gjort av arkivar Marthinsen på 1986-88 på oppdrag fra Kommunaldepartementet, og noe av studenter under hans ledelse i 1995.[3] Arkivet utgjør 122 hyllemeter, og befinner seg i Riksarkivets aller nederste etasje.

Arkivet etter Finnmarkskontoret (FiKo), Riksarkivet mai 2022, Del 2

Ikke uventet virker situasjonen kaotisk i det gjenreisningsarbeidet starter sommeren og høsten 1945, men også mens arbeidet pågår er det vanskeligheter. Mengder av uforutsette problemer oppstår. Det å se på korrespondanse og rapporter fra denne perioden gir et godt innblikk i hvordan 1940-tallets planleggere forsto oppgaven sin, hva de la vekt på, hvilke problemer de møtte og hvordan disse ble forsøkt håndtert.

Finnmarkskontoret hadde også mangel på utstyr selv, og det fantes ikke uten videre ledige lokaler der de kunne holde til. Dette ble oppgitt som begrunnelsen for at hovedkontoret ble plassert i Harstad og ikke lenger nord enn som så: Harstad var det nordligste stedet hvor det fantes brukbare lokaler, og telefonlinjene sørover var intakte.[4] Finnmarkskontorets folk flyttet inn i tyskerbrakker på Trondenes, i det som ble kalt for Brakkeleiren og Sama-leiren. Her jobbet de, og her bodde de.

Ulike perspektiver

Fra Harstad reiste inspektører på inspeksjonsreiser med jevne mellomrom oppover i Nord-Troms og Finnmark for å forsøke å få oversikt over situasjonen. Materialet vitner om at det var store forskjeller i tankesett mellom representantene fra Finnmarkskontorets og hjemvendte innbyggere, lokalt næringsliv og kommunestyrene rundt omkring, eller eksempelvis de lokale byggenemndene. Representantene for det lokale Finnmark og Nord-Troms hadde slett ikke samme tro på den sentralstyringen som Finnmarkskontorets folk representerte. Dette ga utslag i samarbeidsproblemer, kritikk – og store mengder korrespondanse om detaljer i saksforhold der det hadde oppstått misforståelser og forsinkelser. Til tross for tydelige intensjoner om planmessighet, ryddig organisering og et ønske om å legge til rette for gode standarder særlig når det kom til husbygging, som var hovedoppdraget, så virker Finnmarkskontorets arbeid heller kaotisk. Det framstår i hvert fall slik gjennom det arkivmaterialet som til nå er gjennomgått.

Så helt overordnet, her har man en fullstendig uoversiktlig situasjon med mangel på alt. Dette er forsøkt møtt på en gjennomorganisert måte, men organisasjonsapparatet og planene som blir lagt er ikke fleksible nok til å håndtere forsinkelser, utakt i når det finnes byggematerialer og når det finnes arbeidskraft, og ikke minst utfordrende værforhold og problemer med logistikk. Eksempelvis lot det seg ikke gjøre å få orden på både fordeling av ferdighus til de ulike kommuner og tettsteder, produksjon av disse ferdighusene ved ulike fabrikker i Sør-Norge, å skaffe nok bygningsmateriale og nok kyndig arbeidskraft, få alt skipet oppover og losset i brukbare havner, og ikke minst også få tilsendt riktige arbeidstegninger i tide før vinteren satte inn i 1946.

Byggeprogrammet for 1947 slår fast at hovedformålet i 1946 var «å få flest mulig av befolkningen ført tilbake og ervervslivet i gang», oppgavene kunne «bare løses etter statens initiativ, gjennom et temmelig sentralisert apparat og dette måtte nødvendigvis ofte bli nokså improvisert». I 1947 ville det imidlertid bli «på en helt annen måte, slik at den enkeltes ønsker og den enkeltes eget initiativ kommer mer til sin rett».[5]

Kommune- og herredstyrer, lokale byggenemnder og lokale handelsstandsforeningen er mye tettere på reelle lokale behov. Det er helt tydelig at det oppstår en kollisjon her; mellom planleggingen som skjer på kontoret og realitetene ute i den enkelte bygd og det enkelte fiskevær. I denne situasjonen ser det ut til at Finnmarkskontorets folk har nok med å holde rede på seg selv og oppgavene sine, og det ser ikke ut til å være særlig kapasitet til å ta innover seg hvem denne innbyggeren er, som skal hjelpes med nytt hus, vann- og strømforsyning, kanskje også nytt fjøs og ny buskap. Noen steder kommer det fram at finnmarkingen er mer individualist en gjennomsnittet, og dermed ikke er så mottagelig for standardiserte løsninger. Standardiserte løsninger er akkurat det som forsøkes brukt når Finnmark skal gjenoppbygges med store mengder ferdighus.

Gjenreisningsdepartementets apparat i Nord-Troms og Finnmark var for øvrig delt inn i seks distrikter. Her var det ansatt distriktsarkitekter og distriktsingeniører. Særlig distriktsarkitekt Kirsten Sand i Skjervøy utmerker seg ved å tale innbyggernes sak. Hun tar for eksempel opp med sine overordnede at de lokale innbyggere er skeptiske til å fullfinansiere det nye huset sitt gjennom husbanklån, noe planleggerne tok for gitt at alle ville godta.[6] Dette er ett av flere tydelige eksempler på helt ulike oppfatninger av hvordan gjenreisningen skulle foregå. «Man må ha en tykkhudet sjel for å holde ut her», skrev Kirsten Sand ved en annen anledning.[7]

Arkivet etter Finnmarkskontoret (FiKo), Riksarkivet mai 2022, Del 3

Hensynet til samisk levemåte eller næringsdrift ser ikke ut til å ha vært særlig sentralt i gjenreisningsarbeidet etter 2. verdenskrig. Det finnes noen enkelteksempler i materialet fra Finnmarkskontoret som hittil er gjennomgått, men der det samiske kommer fram er det ikke i kraft av å være spesifikt samisk. Tvert imot. Eventuelle samiske koblinger fremheves ikke, bortsett fra i en utsendt medarbeiders fremtidsvisjoner – og da er det ikke noe pluss.

I en brosjyre om jordbruket i Finnmark og Nord-Troms (forside, se under) kommer planleggernes visjoner for den nybygde landsdelen ganske tydelig fram. Her er også næringer som fiskeri og reindrift nevnt. Legg merke til anbefalingen om å anskaffe reinsdyr som var «mere storvokste».[8] Denne brosjyren er samtidig et eksempel på hvordan planleggerne henvendte seg til dem som skulle bygge og bo i landsdelen.

Reindriftsnæringen fikk støtte i noen sammenhenger, og det finnes eksempler på at Finnmarkskontoret hjelper reineiere med å få erstatning for tapte dyr og kjøpe nye fra Sverige.[9]

Hva med det samiske, sånn ellers?

Finnmarkskontoret var kjent med at gammer var en vanlig type bygninger i Finnmark. Det finnes både tegninger og fotografier av gammer til boligformål og fjøsgammer (se under).[10] Disse er ikke omtalt som spesifikt samiske, det er heller snakk om tradisjonell byggeskikk i Finnmark. Det er jo også kjent at ikke bare samisk men også norsk befolkning brukte gammer til ulike formål. Bare i ett tilfelle er det snakk om finnegammer, som tilbys solgt fra Sverige. Det kan likevel være verdt å nevne at gammene ikke ble med på den vanlige lista over typebebyggelse beregnet på Finnmark.

I et skjema som husbyggere skulle fylle ut for å få byggestøtte er det rom for å oppgi om det skal drives smånæring i huset, type husflid eller annet, som krever spesielle tilpasninger.[11] Det betyr at dersom noen drev med duodji så ville det i teorien være rom for å gi opplysninger om dette.

Gammefjøs, beskrevet av Distriktsdyrlegen i Vadsø, 1938.

«Gammefjøs av betong», signert Finnmarkskontoret, Landbruksavdelingen, 1946.

Såkalt «Finnegamme» fra Sverige.

Hvorfor er det samiske så lite tilstede?

Det finnes ulike mulige forklaringer på at det var slik. Siden forklaringene virker på ulike nivåer, er de ikke gjensidig utelukkende.

En åpenbar organisatorisk forklaring er at Finnmarkskontoret hadde avdelinger for boligbygging, landbruk og fiskeri men ikke for reindrift, som dermed ikke var blant deres kjerneoppgaver. Det å ivareta samiske hensyn sorterte under andre instanser, for eksempel Lappefogden. Det å ha klare regler for hvem som hadde myndighet og ansvar i hvilke sammenhenger – og å følge slike regler – var viktig i den styringslogikken vi møter her. Materialet bekrefter at det var sånn, når vi finner eksempler på at det oppsto diskusjoner og misnøye dersom fastlagt oppgavefordeling ikke ble fulgt, eller noen blandet seg inn på andres ansvarsområde.

En mer praktisk forklaring er at Finnmarkskontorets ansatte hadde mer enn nok arbeid med å organisere seg selv og kjerneoppgavene sine, som stort sett var av praktisk art. Da ble det kanskje ikke så mye kapasitet til å ta innover seg eventuelle ulike behov i befolkningen, eller hvem mottakerne av ferdighus-byggesettene egentlig var. Hensynet til samisk befolkning ser heller ikke ut til å ha vært noe tema, og det må nærmest skrives på samme regning. Ansvaret gikk ut på å få husene opp, og det var krevende nok.

På et politisk plan er en mulig forklaring er at det å tilby en standardløsning som i utgangspunktet er lik for alle – men gir rom for noen tilpasninger – kan forstås som uttrykk for den sosialdemokratiske likhetstanken, der alle skal få like muligheter, stilles likt. Det å behandle alle innbyggere likt er da ensbetydende med å tilby det samme til alle, og når dette ikke passet inn ble det opplevd som at nordlendingen var en lite standardisert type, som ikke satte pris på denne måten å løse oppgaver på. Det virker heller ikke som at lokale initiativ blir spesielt verdsatt fra Finnmarkskontorets side dersom disse initiativene handler om noe annet enn å ta imot standardhjelpen og dermed lette arbeidet for Finnmarkskontorets folk. Dette kommer blant annet til uttrykk i et brev fra en frustrert funksjonær som ikke kan forstå hvorfor de man skulle tro hadde mest bruk for hjelp var de mest motvillige.[12]

En annen forklaring, også på politisk plan, kan være at assimileringen av den samiske befolkningen ble regnet for å være bortimot fullført. Det ville i så fall harmonere godt med etterkrigs-Statens behov for å etablere en samlet nasjon og et sterkt interessefellesskap, der det ikke var ønskelig å ha potensielle gnisninger mellom ulike befolkningsgrupper. På den annen side – den som så for seg at assimileringen av den samiske befolkningen var i ferd med å bli fullført kunne komme til å mene at det ikke var nødvendig å ta spesielle hensyn til samisk levevis. En slik holdning kommer eksplisitt til uttrykk i en ellers på mange måter visjonær fremstilling av landsdelens muligheter fra 1945, ført i pennen av distriktsingeniør Kristen Friis i Tromsø. Han skriver følgende:

Rasemessig er befolkningen sterkt oppblandet med finsk og lappisk blod. Der er fra statens side på langt nær ikke gjort tilstrekkelig for gjennom systematisk skolegang å bibringe barna norsk tenkesett og lynne. En flerhet av de eldre snakker fremdeles lappiske eller finsk. Ungdomsskolen i Lyngseidet hvis tilblivelse skyldes en enkelt mann, skolebestyrer [navn] danner her en unntagelse og har bidratt sterkt til å utjevne raseforskjeller. Det er kun et tidsspørsmål når denne raseforskjell er ute av verden. Assimileringen er allerede langt på vei. Som etterkommere av verdens beste idrettsfolk bringer det finske innslag med seg en seig utholdenhet som ikke går tapt i første omgang. Det lappiske innslag er selvsagt vanskeligere idet det skal mere enn en generasjon til for et nomadefolk til å bli fastboende.[13]

Det er ganske påfallende at det gikk an å uttrykke seg på en slik måte i en offentlig sammenheng!


[2] 431B/7 (7) «H, 7-1»; Direktør Lunds sakarkiv; Mappe XVIX Husbygging.

[3] Dette er omtalt i Finnmarkskontoret 1945-1961. Katalog Riksarkivet 1995. Katalog nr. 1290.3/14 bd. 1 (fotografert).

[4] 425C/9 (39) «B»; Administrasjons og regnskapsavdelingen, 1945-53; Pro Memoria til staten.

[5] 425C/9 (39) «B»; Administrasjons og regnskapsavdelingen, 1945-53; Byggeprogrammet 1947.

[6] 431B/7 (7) «H, 7-1»; Direktør Lunds sakarkiv; Mappe XVIX Husbygging.

[7] 425B/8 (38) «E, 38-2»; Administrasjons og regnskapsavdelingen, 1945-53.

[8] 431B/7 (7) «H, 7-1»; Direktør Lunds sakarkiv.

[9] 427C/7 (17) «I»; Landbruksavd., hovedkontoret, Harstad, 1946-51.

[10] 429C/7 (38) «D, 38-1»; Landbruksavdelingen, hovedkontoret, Harstad; mappe «Gammer».

[11] 425B/8 (38) «E, 38-2»; Adm. og regnskapsavdelingen, 1945-53; 70 Krigsskadetrygden for bygninger og løsøre.

[12] 431B/7 (7) «H, 7-1»; Direktør Lunds sakarkiv.

[13] 431B/7 (7) «H, 7-1»; Direktør Lunds sakarkiv.