Åpent prosjektseminar på Samisk hus i Oslo

Velkommen til et seminar tilknyttet forskningsprosjektet INDHOME – Urfolk og hjemmets betydning for kulturell overlevelse: Kulturell resiliens mot effektene av kolonisering og assimilering. Dette er et prosjekt, finansiert av det samiske forskningsprogrammet i Norges forskningsråd. I dette prosjektet undersøker vi betydningen av hjemmet for kulturell overlevelse blant samer og inuit i Norge, Sverige, Danmark og Grønland. Da ser vi på både arkitektur, interiør, aktiviteter og boformer. Vi skal også undersøke hvordan bolig- og velferdspolitikken myndighetene førte bidro til å assimilere urfolk indirekte, fordi det kanskje ikke ble tatt hensyn til urfolks hverdagsliv og behov. Vi har et sammenliknende perspektiv der vi ser om det finnes likhetstrekk i hva slags bolig- og velferdspolitikk de ulike har ført, og effektene av denne. Et formål med prosjektet er å finne ut av hvordan folk har klart å ta vare på sin kultur på tross av vanskeligheter, både i fortid og nåtid, gjennom å skape et hjem hvor deres kultur kunne overleve. Vi vil gjøre kvalitative intervjuer, observasjoner, foto- og dokumentstudier av hjem og boligpolitikk.
Program:
1. Presentasjon av prosjektet ved prosjektleder Astri Dankertsen (Nord universitet) og introduksjon av medarbeidere
2. Et historisk tilbakeblikk
• Boligpolitikk i Sápmi og på Grønland ved prosjektmedarbeidere Astrid Marie Holand (Nord universitet), Inge Seiding (Ilisimatusarfik/Grønlands Universitet), Astrid Nonbo Andersen (DIIS – Dansk institutt for internasjonale studier)
3. Hjemmets betydning for kulturell overlevelse i Sápmi ved prosjektleder Astri Dankertsen (Nord universitet) og prosjektmedarbeider Majken Paulsen (Nordlandsforskning). Empiriske eksempler fra Norge.
4. Presentasjon av PhD-stipendiater og masterstudent
5. Spørsmål og diskusjon
Mer om prosjektet kan leses på prosjektets nettside: https://site.nord.no/ihas/project-description/
Ønsker du å bli intervjuet i forbindelse med prosjektet, registrer deg gjerne her: https://nettskjema.no/a/289663

Dykk i arkivet etter Finnmarkskontorets presse- og opplysningstjeneste

Skrevet av: Førsteamanuensis Astrid Marie Holand, Nord universitet

Forsynings- og gjenreisningsdepartementet, en nyordning av det eldre Innenriksdepartementet, tok på seg det overordnede ansvaret for å bygge landet opp igjen etter okkupasjonsmaktens herjinger. Boliger og infrastruktur sto øverst på arbeidslista. Finnmarkskontoret fikk ansvaret for den praktiske utførelsen av gjenreisningsarbeidet i den sterkt krigsskadde nordligste delen av Norge. Dette kontoret opplevde raskt behovet for å ha sin egen presse- og opplysningstjeneste som fulgte det offentlige ordskiftet – og med sitt arkiv bevarte de for ettertiden hva de fant relevant i dette ordskiftet. Bakom alle avisutklippene de samlet inn, bakom alle skjemaer, talloppgaver, rapporter og typetegninger for gjenreisningshus, bakom der finnes en historie om diametrale motsetninger.

Norsk gjenreisningspropaganda anno 1945 – en kampanje som feilet

«Da finnmarkskontoret tok til med sin virksomhet hadde vel noen gang være av oss med en aldri så liten anelse om at det lå så å si et hav av uløste oppgaver i horisonten […] Å gripe etter disse oppgavene var som å gripe etter geléaktige glassmaneter som yrer omkring i et opprørt hav».[1]

Slik innleder Presse- og opplysningstjenesten ved Finnmarkskontoret i Oslo historien om sin egen tilblivelse. Og videre: «Ønsket om å ha noe mer positivt til å holde seg til, en fastere masse å forsyne seg av, når alle spørsmål fra sør og nord begynt å hagle inn over kontoret, ga vel idéen til å få en ordnet presse- og opplysningstjeneste.» [2]

Innsamlingsarbeidet de gjorde sikret ettertiden et innblikk i den offentlige debatten omkring situasjonen i Finnmark i årene 1945-48. De eldste klippene er fra mai 1945, bare et par uker etter den tyske kapitulasjonen. Hovedinntrykket er at når det var gått noen måneder, og de helt store resultatene lot vente på seg, fikk gjenreisningsmyndighetene mye krass kritikk – et folkelig uttrykk fra samtiden kan være dekkende:  De fikk så ørene flagret!

Internasjonal interesse for de brente steder

Finnmarks tragedie vakte internasjonal oppmerksomhet. Forsynings- og gjenreisningsminister Oscar Torp (A) beskrev omfanget av ødeleggelsene på denne måten til en sveitsisk journalist:

De ødelagte områder strekker seg over et areal av 60.000 kvadratkilometer det vil si 1/5 av Norges samlede areal eller 1 ½ Danmark. Her bodde ialt 75.000 mennesker, hvorav 45.000 ble tvangsevakuert og cirka 25.000 ble igjen. Resten hadde evakuert frivillig tidligere. 3/4 av hele området ble 100% ødelagt, resten 60 til 70%. Brukbare hus sto kun igjen for 6-7000 mennesker.

Første punkt i gjenreisningsplanen var minerydding og fjerning av piggtråd, fortalte Torp videre, dernest gjenoppbygging av havner, veier, post, telefon og telegraf, så skulle den arbeidsdyktige evakuerte befolkningen komme hjem, og man måtte da bygge provisoriske tilholdsrom for dem.[3]

I Finnmarkskontorets kommunikasjonsplan inngikk både informasjon til norsk og utenlandsk presse, samarbeid med presse og kringkasting, produksjon av eget informasjonsmateriell – og å følge med på den offentlige mening. Å vise gode resultater av gjenreisningsarbeidet var avgjørende. Presse- og opplysningstjenesten skulle gi «et billede av det Finnmark som det var, det som ikke var, det som er i sin vorden og det som blir det arbeidende og landsbyggende Finnmark». Da gjaldt det å samle bilder fra tiden før og etter tyskernes ødeleggelser – helst tatt fra samme punkt. Videre ville det gjelde å dokumentere den nye bebyggelsen som vokste fram. Bildene skulle brukes til artikler, foredrag eller annet propaganda- og opplysningsarbeid.

Arbeidsdeling mellom nord og sør

Etter hvert samarbeidet Oslo-kontoret med et tilsvarende informasjonskontor i Harstad. Sammen kartla de hva som ble skrevet av pressen, slik at de snarest kunne «gripe inn hvis noe uriktig, urettferdig eller skadelig skulle ha funnet vegen til offentligheten».  De ansvarlige, det vil si statsråden i Forsynings- og gjenreisningsdepartementet, konsultativ statsråd for Nord-Troms og Finnmark, Finnmarkskontorets avdelinger i Oslo og Harstad samt Bolig- og gjenreisningsdirektoratet, skulle holdes løpende oppdatert. «Fra avisutdragene trekkes ut det som har interesse for propagandavirksomheten», skrives det også.[4]

Arbeidsdelingen var ellers slik at Harstad-kontoret hadde «de mere utførende» oppgaver mens Oslo-kontoret var instansen som hadde de forberedende oppgaver og som svarte når det kom kritikk.[5] En sentral oppgave for informasjonstjenesten i Harstad var å holde finnmarkingene orientert om det som foregikk fra administrasjonens side. Dermed startet de meldingsbladet Melding fra Finnmarkskontoret som kom ut første gang 16. mars 1946 (forsiden vist til venstre).

Hvert poststed i Finnmark og Nord-Troms fikk med selvtillit tilsendt en bunke av disse bladene til fordeling blant de krigsskadelidte: «Meldingsbladet vil sikkert få stor betydning i arbeidet for å få finnmarkingene til å forstå hvorfor alt gjøres, at hvert skritt som foretas i gjenreisningen er til deres eget beste, og at disse skritt må til for å gi de beste resultat», het det.[6] Opplysningsarbeid for å gi folk den rette forståelsen, var et tema i seg selv.[7] Det ble endog påpekt at myndighetene i de fleste land drev gjenreisnings-propaganda for å få orden på sakene.

Propaganda med etterspill

En av de første oppgavene til pressekontoret, var å samle alt pressen skrev om krigsødeleggelsene i Nord-Troms og Finnmark i et klipparkiv. Innsamlingsarbeidet ble ikke opplevd som kjedelig. Informasjonsmedarbeiderne fikk energi «av stoffets varierende art, fra det komiske til det mest tragiske». Klipparkivet viser at gjenreisningsapparatet etter hvert fikk mye og hard kritikk. Hyppige tema var at finnmarkingene fikk for liten innflytelse – og at kontorfolkene som ledet arbeidet manglet oversikt. Ord som kaos, skandale og teater ble ofte brukt. «Det hadde vært fint å kunne bytte plass med de etterpåkloke», var konklusjonen til Presse- og opplysningstjenestens egne folk.[8]

Innsamlingen av presseklipp startet med Oslo-pressen 12. november 1945, «den dag da de første referater fra journalistenes finnmarks-reise dukket opp».[9] Dette var en reise for norske journalister, arrangert av pressekontoret. I disse reportasjene vises de samme før- og etter-bilder i flere ulike aviser. Hovedformålet her var å vise resten av landet hvilke forhold finnmarkingene levde under, og at behovet for hurtig gjenreisning skulle bli tydelig. Artiklene pekte på hvilke praktiske utfordringer gjenreisningen sto overfor, og at arbeidet hadde startet, men var i en tidlig fase.[10]

Disse tidlige reportasjene virker nøytrale til myndighetenes arbeid, men allerede da var det et tema at finnmarkingene selv måtte få bestemme hvordan deres bygder og byer skulle gjenreises. Og en kritisk notis påpekte at journalistene ble ledet av «ciceroner», og geleidet forbi det raserte Vardø i ly av nattemørket. Også senere kunne journalister som deltok på slike pressereiser få kritikk for å fly i flokk med blyant og blokk, ledet av gjenreisningens pressetjeneste.[11]

Sommeren 1946 ble det arrangert en tilsvarende reise for skandinaviske journalister. Deres reportasjer forteller mye av det samme som norske medier, men med et utenfra-blikk. Krigens herjinger, mangel på byggemateriale og finnmarkingenes skepsis mot ferdighus og boliglån er gjengangertema.[12]

Finnmarkskontoret fikk også lagd en dokumentarfilm om ødeleggelsene i 1944 og gjenreisningsarbeidet. Denne såkalte «Finnmarksfilmen» ble vist i både Norge og Sverige og vakte «enorm interesse», ifølge Presse- og opplysningstjenesten selv.[13]

Mottakelsen filmen fikk var likevel noe blandet.[14] Selv om formålet med den, som med resten av informasjonsarbeidet, ser ut til å ha vært et ønske om å skape oppslutning omkring et krevende arbeid, bidro det på den ene siden til en elendighetsbeskrivelse av Finnmark – hvor dårlig alt sto til – og på den andre siden til noe som ble oppfattet som skjønnmaling – hvor bra det gikk med gjenreisningen. Dermed var det ikke bare gjenreisningsarbeidet som fikk kritikk, men også deler av informasjonsarbeidet i seg selv. Kampanjen framstår dermed ikke som veldig vellykket.

Hva ble så den samla effekten på den offentlige samtalen? I ettertid har det eksistert en utbredt folkemening sør i landet om at det meste står dårlig til nordpå. Den kan i sin tid ha vokst ut av dette opplysningsarbeidet. En mannsalder senere sviktet torskefisket i Finnmark, og igjen ble da elendighetsbeskrivelser brukt for å få storstilt økonomisk støtte fra myndighetene i sør.[15] Lokale aktører visste da at dette var et verktøy som måtte brukes med omhu.[16] Men et offentlig bilde av «det håpløse Finnmark» som måtte hjelpes på beina igjen var altså etablert allerede – og mange ville fortsatt kunne huske det førti år etter krigen.

Bilder av finnmarkinger i provisoriske hjem – i en reportasje fra «Kvinnen og tiden» 01.01.1946 – klistret oppå en typetegning av et gjenreisningshus. Finnmarkskontoret ser ut til å ha hatt rikelig med informasjonsmateriell, iallfall brukes det ofte slik som vi ser her, som kartong til å lime presseklipp på. FFB A-0198, Boks 5, Mappe 12B.

Sjøfinnen som fikk seg norsk typehus – et spørsmål om samisk kultur?

Det ser ut til at samiske spørsmål og spørsmål om den enkeltes påvirkningskraft på gjenreisningsarbeidet ble forstått som adskilte tema i norsk offentlighet – også der de godt kunne kobles. Sjøsamen Nils Hansens møte med «Gjenreisingen» viser hvordan det kunne arte seg.

Sjøsamen Nils Hansen som representant for Finnmarkingen

Hensyn til samisk levemåte i forbindelse med gjenreisningen er langt fra noe hovedtema i arkivet etter Finnmarkskontorets presse- og opplysningstjeneste. Like fullt finnes det ei egen mappe som omhandler samiske saker spesielt, noe som betyr at dette ikke var en total blindsone for dem som jobbet der – og heller ikke for pressen. Eksempelvis nevnes det at mange lapper rømte ut i naturen og dermed unngikk tvangsevakuering i 1944. Det nevnes at mange bor i gammer i 1945 og 1946.[17]  Betegnelsene «same», «finne» og «lapp» brukes for øvrig om hverandre.

I pressen ser den samepolitiske debatten samtidig ut til å være en debatt for seg, ikke direkte knyttet til gjenreisningen. Et sjeldent, og desto mer interessant eksempel er det når journalist (og Venstre-politiker) Gunnar Garbo fra Bergens Tidende lar «den fattige sjøfinnen» Nils Hansen representere menigmannen fra Finnmark i møte med gjenreisningsbyråkratiet:

I 1944 eide Nils Hansen et par gammer, et par kyr, og drev fiske. Høyet han trengte hadde han stående i en stakk året rundt. Da tyskerne satte fyr på alt han eide, ble Hansen en av de tusener krigsskadelidte i Finnmark. Han hadde ikke penger til nybygg. Han hadde forsikring, men det var uklart hvor mye han ville få utbetalt i erstatning. Tilsvarende uklart var det hvor mye han ville få i krigsskadetrygd. Men Staten hadde jo lovet å hjelpe finnmarkingene, så Hansen søkte byggetillatelse, og det fikk han. Nå gjorde Finnmarkskontorets lokale distriktskontor, «Gjenreisingen» som han kalte det, alt arbeidet for ham. Skaffet tegninger, materiale og kontrollerte byggingen av et toetasjes hus. Distriktsagronomen tegnet en ny løe for ham, men arbeidet pågikk fortsatt, så Hansen visste ennå ikke nøyaktig hva prisen kom til å bli. Men han som hadde vært gjeldfri før kom nå til å få et lån hos Statens Husbank, noe mange finnmarkinger var skeptiske til. Journalisten stilte også spørsmålet om hvordan det ville bli for Hansen å betjene lånet med sin beskjedne inntekt.[18]

I praktisk forstand virker det som at det å få huset satt opp gikk såpass greit for seg at Nils Hansen kan sies å være en av de heldige. Andre beretninger handler om bebyggende som verken fikk tegninger eller materiale før det hadde gått svært lang tid. Like fullt representerer han finnmarkingen med liten innflytelse på gjenreisningsarbeidet. Historien viser at kontorfolkene som ledet arbeidet ikke hadde oversikt over hvilken omveltning deres standardløsninger kanskje innebar for ham.

«Laila»-drømmer om nordnorsk turisme

Arbeiderbladet 28.08.1947: «Statsministeren treffer et medlem av samefamilien Hætta fra Kautokeino på fjellvidda». FFB A-0198, b. 5, mp. 12B.

Spørsmål om samisk kultur var nemlig relevante i andre sammenhenger. Ved siden av fiskeriene, så man for seg at turisme kunne bli en lukrativ næring i det gjenreiste Nord-Norge. Da gjaldt det å ha noe å markedsføre. Midnattssol, Nordkapp og samisk kultur kom høyt på lista, blant annet takket være den populære spillefilmen «Laila» fra 1929. Viddas fred og lappenes eksotiske livsstil ble ofte hentet fram i turistreklame for Nord-Norge, i den grad at det kunne vekke protester. Mer konkret gikk staten i gang med å finansiere nybygg av fjellstuer i Finnmark, for å kunne ta imot turister i økende antall. I slike sammenhenger er det ikke snakk om en snart fullført assimilering, men derimot at samisk språk og kultur er truet – og dermed sies det samtidig at dette er noe å ta vare på.

Særlig i reisereportasjer fra Nord-Norge ser det ut til at det er viktig å vise fram det eksotiske. Om det er statsminister Gerhardsen, en stortingskomite, en gruppe journalister eller en enkelt korrespondent som er på rundreise i Finnmark – de pleier å møte en same eller to.[19] Samtidig virker det maktpåliggende å ivareta det norske nasjonalfellesskapet. Det understøttes når journalisten møter en kven eller en flerkulturell, og de selv legger vekt på at de er norske. Et sjeldnere tilfelle er journalist E.O. Hauge som etter sin rundreise i Finnmark kaller det «lite demokratisk» å utslette samenes eldgamle kultur. [20]

En eldgammel kultur og en truet næring – og koblingen som mangler

I samlingen av presseklipp inngår flere utvalg av tekster som viser hva norske aviser tok opp av samiske spørsmål. Her omtales det samiske dels som noe eksotisk, dels som noe problemrammet. Eksempelvis får det fyldig omtale når samiske representanter organiserer et landsmøte i Tromsø, bare for å oppdage sterke interessemotsetninger seg imellom.[21]

Pressen skriver om problemer for reindriftsnæringa, om krigsskader – men like mye tyvslakting og tyveri av reinsdyr. I en oversikt avisa «Nordlys» lagde sommeren 1947 over gjenreisningen av næringslivet er reindriftens utfordringer tatt med som et eget punkt.[22] Berges Tidenes korrespondent Gunnar Garbo tar opp de samme utfordringene i sin reiseskildring som går over flere dager høsten 1947: «Tyvslaktingen truer fjellfinnenes eksistens – vi må ta opp problemet om å bevare den kulturen som de siste etlingene av dette nomadefolket representerer», skriver han da.[23]

I Nils Hansens historie var bevaring av samisk kultur ikke tema, der var fokuset et annet. Men med sitt nye toetasjes hus gikk han kanskje over fra å bo på samisk vis til å bo på norsk vis. Uten typetegningene fra «Gjenreisingen» hadde han kanskje ikke gjort det. Samtidig ble han kanskje tvunget til å legge om fra delvis naturalhusholdning til full pengehusholdning for å kunne betjene det nye husbanklånet sitt. Garbo problematiserer den økonomiske siden ved denne overgangen – men ikke den kulturelle.

Dette illustrerer godt hvordan samiske spørsmål og spørsmål om den enkeltes påvirkningskraft på gjenreisningsarbeidet ble behandlet som to adskilte spørsmål – også der de kunne kobles sammen.

Fiskeindustri og vannkraft – motorer i det gjenreiste Finnmark

Den første etterkrigstida var de store planenes tid. En nedbrent landsdel åpnet mulighetene for å skape et nytt Finnmark. «Finnmark må ikke gjenreises slik det var», ble hevdet fra flere hold. Moderne fiskeindustri, og storstilt kraftutbygging skulle sørge for at det ble nye tider. Byfornyelse, havneutbygging og sentralisering var andre stikkord. For å illustrere skalaen det ble planlagt i: Hele Vardø by skulle flyttes og anlegges på et nytt sted. Hva slags tankegods bygde slike planer på?

Klondyke-stemning i Finnmark

Flere steder i presseklippene beskrives en Klondyke-stemning i Finnmark, med referanse til gullgravertiden i Alaska på 1800-tallet. Uttrykket brukes i ulike sammenhenger – for det første gjelder det utsiktene for å få arbeid til gode tariffer, gjerne brukt for å tiltrekke seg arbeidskraft fra Sør-Norge. For det andre gjelder det utsiktene til å gjenreise landsdelen etter nye, mer moderne og større standarder enn før.

Det er klart at en nedbrent landsdel som skal gjenreises i sin helhet innebærer store muligheter for å realisere visjoner om et annet samfunn. Vardø og Hammerfest er typiske eksempler på storskalaplanene, men selv planene for lille Polmak var preget av en framtidsoptimisme som gikk langt utover det å skulle skaffe hus til folk. Denne optimismen er gjennomgående fra Alta til Kirkenes.[24] Vardø skulle flyttes fra festningsøya til fastlandet. I Hammerfest ble det tidlig en stor diskusjon omkring størrelsen på det nye sykehuset – hvor mange innbyggere skulle det dimensjoneres for? Og når det gjelder havner skulle disse ikke bare gjenreises, men kapasiteten skulle utvides – noen steder femti (!) ganger så stor som før krigen.

Også i arkitektstanden var det gjort klart at gjenreisningen handlet om mer enn å gi folk tak over hodet. En lang rekke oppgaver inngikk i planene; det skulle bygges kraftforsyning, havneanlegg, fiskerianlegg, kommunikasjoner og infrastruktur; «alle de saker som gir grunnlaget for landsdelens næring». Det skulle bygges skoleinternater, som skulle bli «de kulturelle centre som tiden krever». Det skulle lages reguleringsplaner for byer og tetthygde strøk, og 6000 gårdsbruk skulle gjenreises. Arbeidet ville kreve «full innsats av landsdelens folk og av myndighetene», det var viktig at folk og myndigheter samarbeidet, at innbyggerne ble hørt – og «Byggekunst» oppfordret selv folk som skulle bygge i Nord-Troms og Finnmark til å sende inn sine synspunkter, så skulle deres meninger komme fram «til de rette instanser».[25]

Internasjonal innflytelse: fra tyske til svenske og anglo-amerikanske forbilder

De norske arkitektene som virket i etterkrigstiden var tydelig del av et internasjonalt fagfellesskap. Sommeren 1945 foreslo Norske Arkitekters Landsforbund for regjeringen at det ble oppnevnt sakkyndige byplanfolk fra våre naboland, for å gjennomgå planene fra Brente Steders Regulering (BSR).[26] Departementet fulgte ikke dette forslaget, for gjenreisningsarbeidet måtte ikke bli forsinket. Men forslaget sier i seg selv noe om hvordan arkitektstanden i 1945 orienterte seg.

Brente Steders Regulering var en offentlig etat som ble etablert sommeren 1940 med norske arkitekter, og med oppdrag om å lage reguleringsplaner etter norsk tradisjon for de stedene som var rammet av krigshandlinger. BSR ble først ledet av arkitekt Sverre Pedersen, mannen som i 1920-årene innførte begrepene distriktsplanlegging og regional planlegging i Norge. I 1945 ble han avløst av arkitekt Erik Rolfsen, en sterk tilhenger av funksjonalisme i byplanlegging.[27] Før krigen hadde norske arkitekter gjerne hentet inspirasjon fra Tyskland, men nå var dette blitt uhørt. Da det etter krigen ble oppfattet slik at BSRs planer var påvirket av okkupasjonsmakten, kom det krav om at deler av arbeidet måtte gjøres på nytt – selv om det ville føre til at arbeidet tok ekstra tid.[28]

I sin beretning om planleggerprofesjonens utvikling gjennom de siste hundre år legger Rolf H. Jensen vekt på at krigen medførte en total nyorientering for arkitektene. De vendte seg vekk fra Tyskland og orienterte seg isteden mot Sverige og England, dit mange flyktet og var faglig aktive i krigsårene – og etter hvert mer og mer USA. I mellomkrigsårene knyttet særlig Arbeiderpartiets ledende menn seg til utviklingen av økonomisk planlegging ved Universitetet i Oslo. Denne tenkningen var inspirert av den britiske økonomen John Maynard Keynes. De hentet også inspirasjon fra USA, slik som det industrielle utviklingsprosjektet i Tennessee Valley, et ledd i president Roosevelts politikk for å utvikle og modernisere en «tilbakestående» region. Dette bidro i sin tur til at gjenreisningen under Arbeiderpartiets innflytelse ble konsentrert om økonomisk og industriell utvikling. [29]

Denne beskrivelsen resonnerer godt med materialet etter Finnmarkskontorets presse- og opplysningskontor. Blant godbitene i arkivet finnes en rapport fra Tennessee Valley Authority (TVA) og en om boligspørsmålet i USA generelt, pluss eksemplarer av magasinene «Byggekunst» og «Bonytt» der inspirasjonen fra Sverige er tydelig. Men enda mer påtagelig er det økonomiske fokuset: Dette å gjenreise boligmassen og næringslivet hånd i hånd ser ut til å være et av Finnmarkskontorets kjerneoppdrag. Og det var særlig fiskerinæringen som det skulle satses på. Når Finnmarkskontoret skulle bidra i gjenreisingen ikke bare av bebyggelse men også av næringslivet kom kontoret samtidig i en særstilling i forhold til Gjenreisingsadministrasjonen, som ellers bare hadde med bygningsforhold å gjøre.[30]

Kraftutbygging, industri- og boligbygging satt i sammenheng

Finnmark i 1946-47-48 skulle realisere Gerhardsen-regjeringens visjoner, slik framsto det iallfall i Arbeiderpressen. Manus fra foredrag, taler utgitt som opplysningsmateriell, NRKs opplysningsarbeid vitner om sosialdemokratiske vyer og om moderniseringsiver –  der fiskeindustri og vannkraftutbygging ble tildelt sentrale roller.[31]

Hørepressen så også lyst på framtidsmulighetene, men var tilsvarende mer opptatt av at næringslivet skulle blomstre og det private initiativ skulle få slippe til. Det begge posisjoner hadde stor tro på, var at fiskeindustrien skulle bli en viktig motor i det gjenreiste Finnmark. Men mens Høyre-ideen gikk ut på at privat næringsliv skulle drive industrien, mente Arbeiderpartiet at staten skulle gå aktivt inn.

Det ble utarbeidet planer om bygging av fiskerianlegg med Båtsfjord som modell.[32] En redegjørelse over Finnmarkskontorets arbeid med gjenreisningen av fiskerinæringen fra august 1946[33] er mindre relevant for samisk historie, men derimot et svært interessant stykke nordisk industri- og fiskerihistorie. Denne typen arbeid peker nemlig framover mot det statseide fiskerikonsernet Finotro – Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri. I løpet av 1950-årene ble Finotro en legemliggjøring av Arbeiderpartiets grunnide om industrien som ryggrad i gjenreisningen av landet, der produksjonsanlegg for frossenfilet ble hjørnesteinsbedrifter i mange kystsamfunn.[34]

Tankene om storstilt kraftutbygging peker framover mot rapporten Kraftforsyningen i Finnmark fylke fra Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen og Finnmark fylkes elektrisitetsforsyning. Her ble det foreslått å demme opp Alta-Kautokeino-vassdraget og sette det samiske samfunnet i Masi under vann. I rapporten ble dette kun henvist til som «Dam kote 262 (Masi)».[35] Dette ga støtet til selveste Alta-aksjonen, en protestaksjon som for alvor åpnet øynene for samiske rettigheter i norsk sammenheng. Vassdraget ble demmet opp, men Masi ble tatt ut av planen.

Kraftforsyningen i Finnmark fylke i 1980, slik planleggerne forestilte seg den i 1968 (NVE/FFE, 1968, vedl. 12).

Hva var god boligstandard i 1945?

De aller første husene som ble tiltenkt de krigsherjede distriktene var en type enkle laftehus, og etter planen skulle 200 slike settes opp i høsten 1945. Andre etappe i gjenreisningen ble innledet ved at Gjenreisningsdirektoratet lyste ut en arkitektkonkurranse for hustyper til bruk i Troms og Finnmark, som permanent bebyggelse. Kravene til konkurransebidragene gir viktige hint om hva tidens arkitekter var opptatt av, og hva de mente trengtes i Nord-Troms og Finnmark.

Den store typehus-konkurransen

Kravene i arkitektkonkurransen forteller mye om hvordan man så for seg at den nye boligstandarden i Nord-Troms og Finnmark skulle være. Alle husene skulle for eksempel ha vindfang med bislag, det vil si et utbygg til vern mot vind og vinterkulde, utenfor inngangsdøren. Håpefulle arkitekter og -studenter kunne sende inn bidrag i fire ulike klasser, beregnet for byens eller landsbygdas levemåte:

  1. toetasjes enebolig med grunnflate på inntil 50 m2 for byer eller bymessige strøk,
  2. toetasjes enebolig med grunnflate på inntil 55 m2 for kyst- og innlandsdistriktene,
  3. en etasjes enebolig med innredet loft og grunnflate på inntil 60 m2 for kyst- og innlandsdistriktene,
  4. åpen klasse.

Hva som ble stilt av krav til kjøkkenet – hjemmets midtpunkt, sier også sitt om under hvilke forutsetninger man så for seg at beboerne skulle leve der:

Hustype A skulle ha kjøkken med spiskammer og spiseplass, og måtte «uten vesentlige ulemper» kunne bebos av to familier «i de første par år mens boligsituasjonen ennå er vanskelig». Hustype B og C skulle ha stort kjøkken med spiskammer, og et arbeidsrom i kjelleren eller i uthus, der en kunne drive med garnbøting eller liknende arbeid. Av andre krav til innredning er det interessant å notere at  alle hustyper skulle ha innlagt vann og badstu – interessant nok omtalt som «kvæn-bad» – i kjelleren. Mens hustype A skulle ha vannklosett, skulle B og C ha utedo.[36]

Det kom inn nesten 400 konkurransebidrag, jevnt fordelt på konkurransens fire ulike klasser. «Premiehusene» som de ble kalt ble senere en gjenganger i Finnmarkskontorets saksmapper, da flere av vinnerbidragene skulle settes i produksjon som ferdighus. Konkurransehusene ville utgjøre en nokså stor del av byggeprogrammet for 1946. Det var meningen å oppføre 800 – 1000 hus etter disse tegningene i løpet av året. Finnmarkskontoret i Harstad skulle foreslå hvilke hustyper som skulle bygges, og hvor. Hovedparten av byggingen ville allikevel bli «individuelle hus, etter eiernes egne planer», het det i Byggekunsts presentasjon av konkurransevinnerne.[37]

Store deler av Byggekunst nr. 5/ 1945 var viet arkitektkonkurransen noe forsideillustrasjonen også bærer bud om. Husene som er tegnet i silhuett her representerer innsendte bidrag i konkurransen.
Førstepremie i klasse C, og en av juryens favoritter. Dette huset ble valgt ut til å settes i produksjon.

Kjøkkenet – fortsatt hjemmets kjerne

En aktiv og tydelig røst i gjenreisningsarbeidet var distriktsarkitekt Kirsten Sand i Skjervøy, senere Tromsø. Hun tilhørte en generasjon arkitekter som var engasjert i tidens behov – det ville si å møte en skrikende bolignød, først i raskt voksende byer, senere i krigsrammede strøk. Tidlig i karrieren gjorde Sand studiereiser til utlandet, jobbet en tid i Sverige, og var godt kjent med tidens arkitektoniske strømninger. Hun var en av sin tids få kvinner med arkitektutdannelse, og hadde med seg bakgrunn som boliginspektør for Helserådet og Boligundersøkelsen i Oslo da hun reiste nordover med sekk og sovepose sommeren 1945. Hun hadde da allerede erfart mye om krig, kjent virkningen av krakk og knapphet og sett bolignøden på nært hold.[38]

Kirsten Sand startet med å reise rundt i Nord-Troms og Alta, og bo hjemme hos folk –  i telt, brakker, løer og skur. Slik fikk hun høre deres opplevelser med evakueringen, hvordan de hadde bodd før – og hva slags hus de ønsket seg for fremtiden.[39] Hun satte seg inn kvinnenes arbeidsoppgaver, og bygde planløsningene opp rundt deres arbeidsplass. Dette fikk henne til å bryte med en av tidens funksjonalistiske trender: Hun forkastet det minimale kjøkkenet der det bare skulle være plass for husmoren og hennes matlaging. Sand mente at kjøkkenet, hvor det er varmt og godt, måtte gi plass for hele familiens sysler som før. Husmoren og hennes arbeid skulle ikke isoleres fra det de andre holdt på med. Kjøkken med behov for både å tilberede mat, i et tilnærmet naturalhushold, og samtidig ha oversikt over familien; bryggerhus greit tilgjengelig og boder for mat og til brensel som kunne nås uten å gå ut, ble et kjennetegn ved husene Sand tegnet.[40]

Et kjennetegn ved korrespondansen hennes, slik den fremstår i arkivet etter Finnmarkskontoret, er at hun har solid kunnskap om lokale forhold.[41] Allerede i 1945 tar hun på en troverdig måte til orde for å lytte til dem som skal bo i husene. Hun advarer samtidig mot å krisemaksimere. For dystre bilder av situasjonen gir inntrykk at forholdene er så dårlige at nærmest hva som helst nytt vil være en forbedring. Men, her som ellers vil folk helst bestemme selv hvordan de vil bo, og ferdighusene må dessuten være fleksible nok til å kunne tilpasses klima og lokale forhold, påpekte Sand. Hun hadde selv sett eksempler der så ikke var tilfelle.[42]

Så selv om viktige hovedtrender i tidens planarbeid ble hentet fra internasjonalt tankegods, og nærmest la til grunn at landskapet måtte tilpasses disse ideene, gikk noen motsatt vei, og tilpasset ideene til landskapet med utgangspunkt i lokale behov og meninger.

Tre verdener kolliderer

60 000 mennesker mistet sine hjem, og verdier for 4,25 milliarder kroner[43] gikk tapt da de tyske okkupasjonsstyrkene sprengte og brente seg ut av Norges nordligste deler i november 1944. Kaier, naust, sjømerker, fabrikker, veier, bruer, kommunikasjonsanlegg og elektrisitetsforsyning – alt ble rasert. Enkelte kirker ble likevel spart, og der flyttet de husløse inn. En plass var likhuset den eneste bygningen som sto igjen – der kom det et provisorisk bakeri. Det er klart at gjenreisningsarbeidet som startet i 1945 var en enormt krevende og kompleks oppgave. Ikke nok med det: Meningene om hvordan oppgaven best skulle løses var nærmest uforenlige.

Tre ulike hovedsyn

Litt skjematisk fremstilt kan vi si at det fantes tre ulike hovedposisjoner: Den planorienterte sosialdemokratiske, den markedsorienterte borgerlige, og den delvis naturalhusholdningsbaserte. Disse ulike posisjonene sto for ulike syn når det gjaldt kollektive løsninger, standardisering, regulering, personlig frihet og det å sette seg i gjeld. Når Finnmarkskontoret startet ut med en plan om masseproduserte ferdighus, lånefinansiert gjennom den nyopprettede Husbanken, ble disse motsetningene satt på spissen. Mens planleggerne representerte den første posisjonen, var også de to andre posisjonene godt representert blant innbyggere og næringsdrivende i Finnmark. Motsetningene bunner i ulike økonomiske grunnsyn, som igjen bygger på ulike sosiale og materielle erfaringer. Finnmarkskontorets presseklippsamling gir verdifulle innblikk i datidens offentlige ordskifte også om disse spørsmålene, og kan slik bidra til å forklare hvorfor det ble så mye strid og splid underveis i et viktig arbeid.

Takket være det at norsk presse i denne perioden hadde en tydelig partipolitisk tilknytning kommer motsetningene fram i lyset; gjennom sin kritikk av politiske motstandere synliggjør avisene hva de selv står for. Mens Arbeider-pressen ble et talerør for den første posisjonen, ble den borgerlige pressen talerør for den andre posisjonen. Den tredje posisjonen hadde ikke egne talerør på samme måte eller i samme utstrekning, men kommer likevel til orde her og der, i intervjuer og leserbrev.

Den planorienterte sosialdemokratiske posisjon

Saksdokumentene etter Finnmarkskontoret vitner også om hva de ansatte der var opptatt av, eller iallfall hva oppdraget deres gikk ut på, og hvordan dette kom til uttrykk. Et hovedinntrykk er at planlegging var metoden de satte sin lit til. I en situasjon der det meste annet manglet er det ikke så vanskelig å forstå.

Deres første oppgave var å opprette og bemanne sin egen administrasjon, med ulike underkontorer for sentrale oppgaver som boliger, fiskeri, landbruk, administrasjon og regnskap. Dernest måtte de forsøke å få oversikt over de forestående oppgavene, i et landskap der alt manglet; arbeidskraft, utstyr, byggematerialer – og sikre transportruter for å skaffe dette sørfra, da Finnmarkskysten fortsatt var minelagt og de fleste kaianlegg var ødelagt.

Så heller enn å la nær 50 000 evakuerte reise hjem til Nord-Troms og Finnmark og starte gjenreisningen selv, fikk de midlertidig forbud mot å vende tilbake (!). Alt var ikke klart. De måtte vente inntil de i det minste kunne få et midlertidig tak over hodet – som oftest i form av en såkalt tyskerbrakke. Det skulle staten ordne! I 1945/46 ble flere tusen slike tyske forlegningsbygg demontert og sendt fra Helgeland, Trøndelag og lenger sør i landet, nordover med båt dit det gikk an å legge til kai. Brakkene ble mange landflyktiges første bosted da de fikk vende tilbake våren 1946.

Oversikt over krigsskadde eiendommer. (FFB A-0198, boks 7, mappe D3).

Etter den første provisoriske fasen, kom fasen der innbyggerne skulle få permanente hus å bo i. Byggematerialer var fortsatt underlagt rasjonering, og i et planleggingsperspektiv var den raskeste og rimeligste løsningen å bestille standardiserte byggesett av typehus til fordeling på ulike tettsteder.[44] Flere tusen hus trengtes, raskt. Ingen ferdighusfabrikker kunne levere alt alene, så oppdraget ble fordelt på flere produsenter i Sør-Norge. En nasjonal arkitektkonkurranse for hvordan ferdighusene skulle se ut ble holdt, der det ble lagt vekt på estetikk og gode planløsninger. Med utbetalt krigsskadetrygd og husbanklån skulle enhver få råd til pene og moderne hus. Ingeniører og arkitekter hadde sentrale posisjoner, og vi har vært litt inne på hva de så ut til å være inspirert av.

Alt så bra ut på papiret, men i praksis gikk det annerledes. Planene tok ikke nok høyde for logistiske utfordringer, og ikke for den strenge vinteren. Byggematerialer kom på avveie, byggetegninger kom for sent og passet ikke med grunnmuren som alt var satt opp, byggingen ble avbrutt av uvær, husene var ikke tilstrekkelig isolert for vinterkulda, det ene og andre ble dyrere enn planlagt, etc., etc. Slike brister ga meningsmotstanderne noe å konkret å kritisere, og de brukte det for alt det var verdt. Sentrale arbeiderpartipolitikere og arbeiderpressen var frustrert over det de kalte høyrepressens ødeleggende agitasjon. Ansatte ved Finnmarkskontoret var også frustrert, og ville som nevnt gjerne byttet plass med de «etterpåkloke».[45]

Den markedsorienterte borgerlige posisjon

Selvstendig næringsdrivende i Nord-Troms og Finnmark så ut til å ha en annen innstilling enn Finnmarkskontoret i mange sammenhenger. De ville ikke vente på staten, de ville gjenopprette virksomheten sin så snart det lot seg gjøre og i egen regi – noe som heller ikke er vanskelig å forstå. Samlingen med presseklipp vitner også om at de så gjorde. De stiftet lokale næringsforeninger med det mål å ta hånd om utviklingen av det nye samfunnet som nå skulle skapes. De hadde både kapital og kontaktnett, og sto således ikke på bar bakke. Når de uttalte seg til pressen var gjennomgangstonen «La finnmarkingene ta seg av gjenreisninga selv!». Banksjef Hay i Hammerfest ble en gjennomgangsfigur som kritiker av den sentralstyrte gjenreisningsadministrasjonen.[46]

En interessant person i denne sammenheng er venstrepolitiker og fylkesmann i Finnmark 1928-48, Hans Gabrielsen. Han var Norges første gjenreisningsminister, i en tverrpolitisk samlingsregjering ledet av Arbeiderpartiets frontfigur Einar Gerhardsen. Høsten 1945 overtok en ren Arbeiderparti-regjering, og Gabrielsen ble avløst av Peder Holt (A) som fikk tittelen konsultativ statsråd for Finnmark. Holt arbeidet heretter i tospann med forsyningsminister Oscar Torp (A). Gabrielsen (V) fortsatte imidlertid å uttale seg offentlig om gjenreisningsarbeidet, og synes å være en stemme som nøt stor respekt og ble lyttet til. Han virket som en forsonende figur. Det er interessant å merke seg, siden en av hans partifeller på Stortinget, Trygve Utheim, var blant Finnmarkskontorets skarpeste kritikere. Disse borgerlige politikerne gikk hardt ut mot byråkratisering, pengebruk og rot – og krevde også at finnmarkingene selv måtte få bestemme mer, at deres pågangsmot og arbeidslyst måtte verdsettes mye mer i gjenreisningsarbeidet.

Karikatur av forsyningsminister Torp i «Pedro»s strek. VG, 05.07.1947 (FFB A-0198, boks 3, mappe 10).

Den såkalte gjenreisningsdebatten på Stortinget i mars 1947 kan tjene som eksempel på hvordan de politiske motsetningene kom til uttrykk. Stor mangel på byggemateriale var en betydelig utfordring. Avisreferatene vitner om en opphetet diskusjon, der mulig svindel med trelastfrakten til Finnmark var tema, igjen belyst fra ulike politiske ståsteder takket være partipressen. Borgerlige stortingsmenn med Venstres Utheim i spissen ga forsyningsministeren skylden for problemene, mens Arbeiderpartiets representanter hevdet at private firma var skyldige i å ta høyere fraktepriser enn det som var tillatt etter tidens prisreguleringer. [47] Dermed fikk Arbeiderpressen anledning til å hevde at problemet i denne saken var at det private initiativ gikk for langt.[48] Et mistillitsforslag mot statsråden ble møtt av kabinettspørsmål, og et borgerlig krav om granskning ble nedstemt av Arbeiderpartiet – som hadde flertall i forsamlingen.[49]

Fra Finnmarks fylkesting kom det også kritikk mot sentralisering, det kom signaler om å avvikle Finnmarkskontoret – som uansett bare var en midlertidig etat – og gjøre gjenreisningen til et lokalt/regionalt og privat ansvar før heller enn senere. Og, interessant nok: Røstene nordfra advarte mot å gjøre gjenreisningen til «en brikke i det partipolitiske spill».[50]

Dette «partipolitiske spill» handlet nettopp om dragkampen mellom den planorienterte og den markedsorienterte posisjonen. Overordnet gikk en debatt om planøkonomi versus privat initiativ ved siden av en debatt om hvorvidt fagfolk eller fastboende visste best hvordan det skulle bygges. Kritikk mot papirmølle og manglende oversikt hos planleggerne er gjennomgående fra den borgerlige siden.[51] Kritikken mot selve planøkonomien kunne arte seg som dette: «Myndighetenes prispolitikk fører til fantastisk fordyrelse og forsinkelse av oppbygginga i Finnmark» … «Finnmarkskontoret kritiseres for mangelfull innsikt og forståelse av gjenreisningsproblemene»… «Det synes som administrasjonen har løskoblet seg fra fylket som skal gjenreises».[52] Denne kritikken går på mer grunnleggende forhold enn de konkrete enkeltsakene, men knyttes også gjerne til eksempler på at finnmarkingene helst vil bygge selv.[53] Spørsmålet om personlig frihet er imidlertid også sammensatt, som vi snart skal se.

Den delvis naturalhusholdningsbaserte posisjon

For vanlige folk, som bare ville hjem, kunne det fortone seg noe voldsomt å bli møtt med reiseforbud (noen dro likevel), krav om å søke byggetillatelse og få huset godkjent før man kunne begynne å bygge på egen tomt (noen gjorde det likevel), forbud mot å hente materialer selv utenom rasjoneringsordningen (noen gjorde det likevel), venting på reguleringsplaner, venting på tegninger og materialer, etc., etc. Og så var det ikke mye som kom på plass likevel. Voldsomt virker det særlig når det høyst provisoriske dagliglivet beskrives nøkternt som i «En husmors beskrivelser» fra Berlevåg i 1947, eller «Kvinnenes dagligliv: tre invasjoner her: tyskerne, russerne og gjenreisninga» fra 1948.[54] De manglet fortsatt det meste, både kaffekvern og symaskin – så alt det daglige arbeidet ble ekstra tidkrevende. Ikke så rart om de store visjonene ikke helt vant gjenklang, de må ha virket veldig fjerne fra dette daglige strevet.

Ser vi etter eldre konfliktlinjer, finner vi den gamle dragkampen i nordnorske fiskevær mellom den mektige væreieren, og den fattige fiskeren som konstant sto i gjeld til væreieren. Væreieren var grunneier i fiskeværet, handelsmann og bank i samme person – den som lånte fiskeren penger på forskudd til å kjøpe utstyr og båt, og den som kjøpte fangsten til priser han selv bestemte. Lånet kunne fiskeren ikke regne med å bli kvitt i sin levetid.

Da fiskerne fagorganiserte seg i mellomkrigsårene var det nettopp for å sikre seg en sterkere stilling i dette egentlig gjensidige avhengighetsforholdet mellom sjøsiden og landsiden i fiskerinæringen. Rester av den gamle striden med væreierne kommer til syne i gjenreisningspolitikken der det blir aktuelt å ekspropriere væreiergrunn.[55] Slik sett fantes det et politisk appellgrunnlag blant fiskerne som Arbeiderpartiet kunne bruke, men samtidig bidro idealet om den frie fiskeren til at fiskerne sto et godt stykke unna den planorienterte posisjonen. Fiskeren måtte tilpasse seg været og fiskens luner, og kunne ikke operere med noe skjema i sitt yrke, bortsett når fangsten var tatt og skulle selges. Skjemaet kunne således ikke fylles ut på forhånd, og ikke kunne det se bort fra vær og årstid – det ville være galimatias. Heller ikke dette er vanskelig å forstå.

Fiskerbondeøkonomien gjorde seg fortsatt gjeldende i Nord-Norge i mellomkrigstida. Den var sesongstyrt og basert på en delvis naturalhusholdning. På samme måte var sjøsamenes liv styrt av sesongene. Det gjaldt også reindriftssamene, som flyttet mellom sommerboplassen i Norge og vinterboplassen i Sverige. De var alle vant med å lage mye av det de trengte til eget bruk selv, både mat, klær og redskaper. Kollektive løsninger var de godt kjent med, fordi næringsdriften deres var tuftet på samarbeid i fiskeværet, grenda eller siidaen. Dette var løsninger de selv hadde tenkt ut og utviklet. De var vant til å klare seg selv med det de hadde, også under provisoriske forhold. For denne posisjonen handlet personlig frihet om å la naturens årshjul styre – ikke myndighetspersoner. Personlig frihet handlet om å være sin egen herre – selvstendig, selvforsynt og selvhjulpen – uavhengig av både rikfolk og myndigheter, og å slippe gjeldsrenter og byråkrati. Det er en interessant observasjon at nordmenn og samer inntar denne posisjonen sammen, og behandles deretter fra Finnmarkskontorets side. Når den planorienterte velgjører ikke kan begripe hvorfor finnmarkingen vegrer seg for å ta opp husbanklån skilles det nemlig ikke på om han er norsk eller same.

En gjennomgående kritikk mot gjenreisningsarbeidet springer nettopp ut av motviljen mot tvungen lånefinansiering. Hvorfor skulle myndighetene nekte folk å skaffe seg materiale til hus på egen hånd, og så påtvinge dem et ferdig tegnet hus som det heftet lån ved? Motviljen bygde på en frykt for aldri å kunne nedbetale lånet helt – slik at man i realiteten ikke eide sitt eget hus, noe mange hadde gjort fram til okkupantene kom og satte fyr på det. Hvordan skulle sjøsamen Nils betjene lånet, hvordan skulle en vanlig fisker betjene lånet, var spørsmål som går igjen i det offentlige ordskiftet.[56] Spørsmålet ble stilt av journalister, og av innbyggere selv i form av innsendte leserbrev.

I slike sammenhenger kunne det bli påpekt at den lovede krigsskadeerstatningen, som lot vente på seg, kom til å bli relativt lav sammenliknet med hva det nye huset ville koste. Det stemte også, etter Boligdirektoratets egne beregninger.[57]

Prisen på et nytt hus (der det gamle ikke var gjeldfritt), beregnet av Boligdirektoratet, 05.08.1946. (FFB A-0198, boks 9, mappe 16).

 

Boligdirektoratet, Husbanken, Finnmarkskontoret – og næringslivet – hadde alle som utgangspunkt at det nye Finnmark som nå tok form ikke skulle være som det gamle Finnmark, hva nå det innebar. Sannsynligvis hadde de ulike visjoner for det nye Finnmark, men for begge disse posisjonene så det ut til å involvere ny industri, moderne infrastruktur og vannkraftutbygging.[58]

Arbeiderbladet 06.07.1948 bruker en torvgamme i Tana som eksempel på helsefarlig bolig (FFB A-0198, boks 12, mappe D1).

Det å bo i gamme, for eksempel, hørte fortiden til. Uregulerte hjem, bygd «på frihånd» hørte fortiden til. Fotografier av ikke-arkitekttegnede hus ble vist fram til skrekk og advarsel, og som kontrast til de godkjente typetegningene. Overordnede planer trengtes, og ett av kravene som fulgte gjenreisningsdebatten i 1947 var kravet om en mer samordnet plan for det hele. Det peker framover mot det omfattende Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge (ofte kalt Nord-Norge-planen) fra 1951, senere omtalt som et sosialdemokratisk utstillingsvindu for regional utvikling («a social democratic showcase of regional development»).[59]

Listen over tvangsevakuerte og overvintrede – det vil si folk som tilbragte vinteren 1944/45 i telt, båter eller fjellhuler – sier noe om hvor ødeleggelsene var størst, og samtidig noe om hvor befolkningen var best rustet for å bo utendørs. I oversikten framstår ødeleggelsene som mindre omfattende i Karasjok og Kautokeino, men det at nær 2500 innbyggere som soknet til disse stedene stakk til skogs istedenfor å bli tvangsevakuert i 1944 sier også sitt i seg selv.

Listen over tvangsevakuerte og overvintrede – det vil si folk som tilbragte vinteren 1944/45 i telt, båter eller fjellhuler – sier noe om hvor ødeleggelsene var størst, og samtidig noe om hvor befolkningen var best rustet for å bo utendørs. I oversikten framstår ødeleggelsene som mindre omfattende i Karasjok og Kautokeino, men det at nær 2500 innbyggere som soknet til disse stedene stakk til skogs istedenfor å bli tvangsevakuert i 1944 sier også sitt i seg selv.

Med samhold skal landet bygges?

Karakteristisk for kongens, regjeringens og ledende kulturpersonligheters taler i 1945 og 1946 var budskapet om at nasjonalt samhold var grunnpilaren i gjenreisningsarbeidet.[60] Men norsk gjenreisningshistorie er på ingen måte historien om en suksessrik sosialdemokratisk alenegang med stor oppslutning. Tvert imot. Arkivet inneholder avisartikler der Finnmark fremstår som en politisk slagmark, også lokalt, der sosialister, kommunister og høyrefolk – eller fiskere, arbeidere og væreiere – står mot hverandre.[61]

Overskriften «Tre verdener kolliderer» varslet at det side om side fantes tre svært ulike virkelighetsoppfatninger, og de bunnet i grunnleggende ulik økonomisk forståelse og erfaring. Det ledet igjen til ulike løsningsforslag: Veien ut av den strenge og gjennomregulerte krigsøkonomien kunne gå via planøkonomiske løsninger. I praksis innebar det å videreføre elementer av krigsøkonomien som iallfall hadde hatt legitimitet – for eksempel varerasjonering og priskontroll. Eller, veien kunne gå raskere i retning av markedsfrihet – noe som ville innebære deregulering på mange områder. Figurene under skal illustrere hvordan de ulike posisjonene stilte seg til personlig frihet versus kollektive løsninger, standardisering og regulering, og til det å sette seg i gjeld. Et hovedpoeng er at blant disse sentrale punktene fantes det ikke ett hvor alle tre posisjoner var enige.

I realiteten ble det en serie mellomløsninger mellom en planorientert og en markedsorientert orientering som presset seg fram – som det praktiske utfallet av dragkampen mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene. Så, joda, gjenreisningen ble gjenstand for det partipolitiske spillet. Dette bidro på sin måte til å sette den samiske levemåten under press, og det er grunn til å spørre om den i det hele tatt ble tatt på alvor. Dette til tross for at den eksotiske samen gjerne fortsatt skulle finnes, om ikke annet så for turistnæringens skyld. Det tjente nok ikke samens sak å bli satt i bås med fiskerbonden. Fiskerbonden representerte det gammeldagse, det som skulle være tilbakelagt stadium, dermed ble dette den tapende part. Tilbake til naturalhusholdning og bygging i fri regi skulle ingen! Det skulle planmyndighetene iallfall sørge for, og det ble nok gjort i beste mening.

 

[1] Finnmark fylkesbibliotek (FFB), A-0198, b. 1, Mappe «I. Nord-Troms og Finnmark. 1. Oslo-kontoret», Notat datert 04.05.1946, Finnmarkskontorets presse- og opplysningsarkiv.

[2] FFB A-0198, b. 1, mp. I.1, Notat datert 04.05.1946.

[3] FFB A-0198, b. 1, mp. I.1, Notat fra intervju, oversatt til norsk, u.d.

[4] FFB A-0198, b. 1, mp. I.1, Notat datert 04.05.1946.

[5] FFB A-0198, b. 1, mp. I.1, Notat datert 13.04.1946.

[6] FFB A-0198, b. 1, mp. I.1, Notat datert 04.05.1946.

[7] FFB A-0198, b. 5, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. C. 1. Uttalelser, artikler, reisebrev 1946».

[8] FFB A-0198, b. 1, Mp. I.1, Notat datert 04.05.1946.

[9] FFB A-0198, b. 1, Mp. I.1, Notat datert 04.05.1946.

[10] FFB A-0198, b. 6, Mp. «12. Generelt. D. 1. Uttalelser, artikler, reisebrev 1945».

[11] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 1»

[12] FFB A-0198, b. 6, Mp. «12. Generelt. C. 2. Artikler etter skandinaviske journalisters reise juni 1946»

[13] FFB A-0198, b. 1, Mp. I.1, Notat datert 08.06.1946.

[14] FFB A-0198, b. 8, mp. 15.

[15] Mer om dette, se f.eks. Arbo, P., & Hersoug, B. «Fiskerinæring og regional utvikling i Finnmark. Russetorsken – en ny redning østfra?» I B. Hersoug, Ressurskrise og markedstilpasning – fiskerinæringene i Norden på 1990-tallet (København: Nordisk Ministerråd, 1994);  Finstad, B.-P., Henriksen, E., & Holm, P. «Fra krise til krise – forventinger og svik i norsk fiskerinæring». Økonomisk fiskeriforskning (1), 2012, 32-53; Holand, Hvordan nød og nye ideer skaper nye lover. Speilvendingen av sjøgrenseloven i 1992, PhD-avhandling (Tromsø: UiT, 2017).

[16] Holand, 2017, 104.

[17] FFB A-0198, b. 2, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 8. Befolkning B. Lapper og rein»

[18] Bergens Tidende 02.11.47, FFB A-0198, b. 4, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 2», Undermappe «Artikler av Gunnar Garbo».

[19] FFB A-0198, b. 5, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. B. Uttalelser, artikler, reisebrev»; Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark 1946. 12 Generelt. C. 1. Uttalelser, artikler, reisebrev»; B. 6, mp. «12. Generelt. C. 2. Artikler etter skandinaviske journalisters reise juni 1946»

[20] Drammens Tidende, Buskeruds Blad, 15.12.1947, FFB A-0198, b. 5, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. B. Uttalelser, artikler, reisebrev».

[21] FFB A-0198, b. 2, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 8. Befolkning B. Lapper og rein»

[22] Nordlys, 09.07.1947, FFB A-0198, b. 3, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 10. Politikk»

[23] Bergens Tidende 04.11.47, FFB A-0198, b. 4, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 2», Undermappe «Artikler av Gunnar Garbo».

[24] FFB A-0198, b. 20-23.

[25] «Byggekunst. Norske arkitekters tidsskrift» nr. 5, 1945, s. 85.

[26] «Byggekunst. Norske arkitekters tidsskrift» nr. 2, 1945, 34.

[27] Jensen, R.H., «Planleggerprofesjonens utvikling gjennom de siste hundre år», Plan, 4-5, 2013. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3045-2013-04-05-03

[28] «Byggekunst.» nr. 2, 1945, 34.

[29] Jensen, 2013, 8.

[30] «Byggekunst» nr. 2, 1945, 34.

[31] FFB A-0198, B. 8, Mp. «13. Foredragssaker. A. Foredrag»

[32] FFB A-0198, B. 7, mp. «12. generelt. D. 3. Tidsbundne oversikter, orienteringer, forslag 1947-48».

[33] FFB A-0198, B. 1, Mp. «Oversikt over Finnmarkskontorets arbeid med gjenreisningen av fiskerinæringen».

[34] Holand, 2017, 207. Se også Finstad, B.-P. Finotro: statseid fiskeindustri i Finnmark og Nord-Troms: fra plan til avvikling. PhD-avhandling. (Tromsø: Universitetet i Tromsø, 2005).

[35] Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen/Finnmark fylkes elektrisitetsforsyning: «Kraftforsyningen i Finnmark fylke: organisasjon – økonomi – drift», 1968, Statsarkivet i Tromsø, Produkt- og elektrisitetstilsynet Region Nord-Norge, arkivkode Dab 80.

[36] Byggekunst. Norske arkitekters tidsskrift, nr. 5, 1945, 85-86.

[37] «Byggekunst» nr. 5, 1945, 85.

[38] Seip, E., «Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid». Nordlit. 61. 10.7557/13.3697, 2015, 62-67.

[39] Sand, K., «Reisebrev fra Alta og Nord-Troms». Byggekunst, nr. 5, 1945, 101-102.

[40] Seip, 2915, 71-72.

[41] FFB A-0198, B. 7, Mp. «I Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. E. Uttalelser spesielt for Nord-Troms.

[42] Sand (1945) s. 101.

[43] 180 millioner norske kroner i 1945 tilsvarer 4,25 milliarder i 2021, ifølge Norges Banks priskalkulator.

[44] FFB A-0198, b. 9, mp. «17. Krigen i Nord-Norge og beretninger om samme»

[45] FFB A-0198, b. 1, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 1. Oslo-kontoret»: Notat datert 04.05.1946.

[46] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 1»

[47] FFB A-0198, b. 3, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 10. Politikk»

[48] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 2»

[49] FFB A-0198, b. 3, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 10. Politikk»

[50] FFB A-0198, b. 3, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 10. Politikk»: Hhv. «Nordlys», 09.07.1947; «Bladet Tromsø», 09.07.47; «Friheten» 04.07.47; «Bladet Tromsø», 03.04.47.

[51] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 2»

[52] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 1»: Hhv. «Ny Tid», Trondheim, 21.03.46; «Nordlys», u.d.

[53] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 1»

[54] FFB A-0198, B. 7, Mp. «12. generelt. D. 3. Tidsbundne oversikter, orienteringer, forslag 1947-48».

[55] FFB A-0198, B. 5, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. B. Uttalelser, artikler, reisebrev»; b. 10, Mp. «II Finansiering. 3. Ekspropriasjon».

[56] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 2», Undermappe «Artikler av Gunnar Garbo»: «Bergens Tidende», 02.11.47.

[57] FFB A-0198, b. 8, Mp. «13. Foredragssaker. B. Tall og annet for foredrag»; B. 9, Mp. «16. Finnmark i går og i dag»; b. 10, Mp. «II Finansiering. 1. Krigsskadetrygd».

[58] FFB A-0198, b. 5, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. C. 1. Uttalelser, artikler, reisebrev 1946»; B. 6, Mp. «12. Generelt. D. 1. Uttalelser, artikler, reisebrev 1945»; B. 7, Mp. «12. generelt. D. 3. Tidsbundne oversikter, orienteringer, forslag 1947-48».

[59] Neumann (2009): Returning practice to the linguistic turn: the case of diplomacy. I H. Bauer, E. Brighi, Bauer, & Brighi (Red.), Pragmatism in international relations (ss. 82-99), s 92-93.

[60] FFB A-0198, B. 7, Mp. «12. generelt. D. 3»; B. 8, Mp. «13. Foredragssaker. A. Foredrag»; B. 8, Mp. «13. Foredragssaker. B. Tall og annet for foredrag».

[61] F.eks. «Friheten», 27.05.1947, FFB A-0198, B. 5, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. B. Uttalelser, artikler, reisebrev».

Blogindlæg fra Nuuk: Dansk boligpolitik i Grønland i efterkrigstiden

Skrevet av Inge Høst Seiding

Grønlandskommissionen af 1950 – betænkning og de første planer

Studierne af dansk og norsk boligpolitik i henholdsvis Grønland og Finnmark er så småt begyndt at køre parallelt i INDHOME. Astrid Marie Holand skriver i sit blogindlæg om sine første arkivstudier i Finnmarkskontorets arkiv i Riksarkivet. Her i Nuuk (og København) er vi endnu ikke nået ind i arkiverne (hvoraf flere befinder sig i København), men vi er startet med at orientere os i nogle af de vigtigste trykte kilder som fortæller om både de store linjer og den, måske, overraskende detaljerigdom i boligplanlægningen. Den udgjorde en betydelig del af den danske grønlandspolitik i forbindelse med nyordningen og den formelle indlemmelse af Grønland i kongeriget Danmark og de store ændringer i den danske politik vedr. Grønland der startede allerede inden grundlovsændringen i 1953.[1]

Efter krigen, hvor den danske administration af Grønland fra København blev afbrudt pga. den tyske besættelse af Danmark, fik kritikken af levevilkårene og medbestemmelsen i Grønland ny styrke. Samtidigt voksede et pres på Danmark udefra, internationalt, til at afkolonisere.[2] Ligesom i Norge, prægedes dansk politik også af socialdemokratiske valgprogrammer og deraf afledte reformer med fokus på omfattende og stærkt statsstyret velfærdspolitik på alle områder. Det kom også til at præge den politiske planlægning i Danmark for den tidligere koloni, nu nye ’landsdel’ Grønland, i tiden helt frem til indførelse af Hjemmestyre – i 1979.

I 1948 nedsatte den danske statsminister Hans Hedtoft en kommission bestående af 16 repræsentanter udvalgt af de danske ministerier, den danske Rigsdag og de grønlandske landsråd. Hertil kom en række underkommissioner som hver beskæftigede sig med særlige emner. I alt 109 kommissionsmedlemmer fik til opdrag at udarbejde en betænkning som skulle analysere grundlaget for en gennemgribende reform af det grønlandske samfund og styrelse. Betænkningen udkom i 1950 og brød med den hidtidige danske politik der havde holdt Grønland som et lukket territorium med spredt bebyggelse, handelsmonopol og en økonomi baseret på småskala-fiskeri og fangst. Nu skulle Grønland åbnes, monopolet brydes og fiskeri og fiskeindustri drive økonomien og samle befolkningen i langt færre og større byer i åbentvandsområder på vestkysten. Kommissionen var utroligt hurtigt arbejdende. På under et år var de 1100 sider klar, men som det senere er påpeget havde Grønlands Styrelse i stor udstrækning forberedt arbejdet med en række betænkninger og rapporter der lå til grund for arbejdet inden kommissionen og underkommissionerne gik i gang med arbejdet.[3]

I dag kan vi følge det sporet af den boligpolitik der blev formet i årene op til og lige efter 1953 i Grønlandskommissionens betænkning fra 1950 og det byplanforslag der blev udarbejdet umiddelbart efter.[4]

Grønlandskommissionens betænkning 1950

Det digre værk der i 1950 udkom som Grønlandskommissionens betænkning I-VI indledes af en del I med titlen Placering og udformning af bebyggelser – Den fremtidige anlægsvirksomhed. Titlen viser at landsplan, byplaner, industriel udvikling og boliger var blevet behandlet under et og det var store ændringer i landets beboelsesmønster og levevis man lagde op til. Selv de mindste detaljer i planerne skulle understøtte en forandring samfundets struktur og det enkelte menneske. Særligt det sidste kommer til udtryk i afsnittet om boligbyggeri.

Indledningsvis beskrives de nuværende boligtyper, ældre træhuse og tørvemurshuse (ofte kombineret med træbeklædning) og deres utilstrækkelighed ift. hygiejne, plads og vedligehold.

Dernæst gennemgås de væsentligste krav til de boliger som kommissionen anser som egnede, fremtidige boliger. Hygiejne i form bedre indeklima og lysforhold nævnes, men der ligger et markant fokus i teksten på en ønsket kulturforandring, altså boligen som en ramme der skal forme et nyt og anderledes liv passende til den samlede strategi der nu lægges for moderniseringen:

I de fleste af de eksisterende grønlandske huse har «briksen», hvorpå hele familien havde natteleje, været anset for et nødvendigt stykke inventar. Man bør imidlertid af sundhedsmæssige grunde helt udelade «briksen» i de nye grønlandske boliger, idet en mulig smittefare selvsagt er større, når alle familiens medlemmer sover umiddelbart ved siden af hinanden. Husene må derfor indrettes således, at der bliver plads til, at hver beboer kan få sin egen seng. Dette vil formentlig også have en vis videregående sundhedsmæssig-social betydning, idet den tidlige seksuelle aktivitet og den udbredte promiscuitet med den deraf følgende store udbredelse af kønssygdomme utvivlsomt befordres ved, at hele familien sover sammen på «briksen». (s. 46)[5]

 

Netop den fælles briks i et-rumshuset var karakteristisk for den inuits boliger der stammer fra før-kolonial tid og brugtes indtil den periode der indvarsledes med Grønlandskommissionens betænkning. Husets indretning med sit ene rum, fællessoveareal, briksen, som var en siddeplads og arbejdsplads om dagen, holdt effektivt på varmen og dannede rammen om arbejde, måltider og socialt liv, særligt om vinteren. Om sommeren åbnedes husene og familier spredtes på sommerbopladser i telte. Briksen var også en opbevaringsplads, og under den stod den balje med urin der anvendtes til bl.a. skindgarvning.[6]

Allerede i første halvdel af 1800-tallet ændredes husene af europæiske materialer, træbeklædning og kakkelovne, men den traditionelle grundplan og funktionalitet, direkte afledt af fangerlivets kultur, bestod:

Eksempel på traditionelt hus fra 1940´erne, med sovebriks og et-rumsindretning, som var et hjem for to mindre familier. [7]

Den måde at indrette sig på skulle nu – ligesom fangererhvervet og bosætningsmønstret – ændres som et vigtigt led i de forandringer Grønlandskommissionen anbefalede. Det gøres klart at netop boligerne spiller en central rolle i endemålet for reformerne:

Det er ikke for meget sagt, at en forbedring af boligstandarden i Grønland er en af grundbetingelserne for, at den fulde virkning kan nås af kommissionens forslag på de sundhedsmæssige, kulturelle, politiske og økonomiske områder. Specielt på det økonomiske område må man ikke undervurdere det omfang, i hvilket den lave boligstandard er årsag, direkte og indirekte, til den grønlandske befolknings nuværende ringe økonomiske effektivitet.[8]

Ligesom arkivalierne fra Finnmarkskontoret viser (se Astrid Marie Holands blogindlæg), var der tilsvarende planer om typehus-byggeri i Grønland. I Grønlandskommissionens betænkning står det dog både klart at man tænker på, hvem der skal bo der og, især, hvordan de der skal bo der, skal undergå en forandring (i teksten ‘udvikling’) fra udgangspunktet, både kulturelt, socialt og erhvervsmæssigt. Typehusforlagene i bilagene til betænkningen, 8 i alt, varierende fra 20 kvm til 90 kvm i et til to plan, var tegnet i Grønlands styrelses arkitektafdeling, og blev de første i et omfattende typehusbyggeri i Grønland der fortsattes helt frem til slutningen af 1990’erne. Disse første forslag til typer er i øvrigt ikke ulig de der ses i Finnmarkskontorets arkiv:

Typehus 5 og 6 i bilagene i Grønlandskommissionens betænkning

Byplanforlag i Vestgrønland 1951 og Igdlut Nutât 1954

Spørgsmålet om, hvorvidt der udveksledes erfaringer mellem Danmark og Norge i forbindelse de reformer og boligpolitikker der førtes i Grønland og Finnmark vil blive grundigt undersøgt i INDHOME, men allerede nu tegner der sig et billede af at man, på embedsmandsniveau, skelede til kollegers arbejde på tværs af landegrænserne i Skandinavien. I hvert fald indledes det første bud på en byplan for den grønlandske vestkyst, med en direkte reference til bosætningsmønstre på den norske kyst og de planer der lægges for Finnmarken. En anden tydelig parallel, er det både eksplicit og implicit formulerede formål at assimilere samer og inuit ind i de skandinaviske velfærdsstater som var under opbygning i Norge og Danmark.

Der vil endvidere kunne drages nyttige erfaringer fra det planlægningsarbejde, som er blevet udført i det nordlige Norge efter sidste krigs ødelæggelser. Den norske stats planlægningsorganisation ”Brente Steders Regulering” har i sit arbejde med genopbygningsplanerne tilstræbt en lignende koncentrering af fiskeforarbejdningen på nogle få, større pladser som fandtes velegnede hertil. Bestræbelserne er vistnok endnu ikke lykkedes i ret høj grad, bl.a. fordi planlægningen ikke er blevet fulgt op af statens øvrige organer, og fordi det ikke er lykkedes at gøre befolkningen medinteresseret i tilstrækkelig grad. Begge disse vanskeligheder bør kunne overvindes i Grønland. (s. 13-15)[9]

Sådan står der i et af de indledende kapitler i det byplanforslag som blev udarbejdet af en gruppe danske byplanlæggere fra Dansk Byplanlaboratorium.[10] Planen var en direkte følge af Grønlandskommissionens betænkning.

                         Forslaget – dansk udgave fra 1951

 Teksten følger et eksempel, vist med to kort, på hvordan man i Norge planlægger organiseringen af fiskeriet i tre niveauer af havne, ankerpladser, fiskerihavne og fire større eksporthavne som man mener at man, løseligt, kan lade sig inspirere af for at effektivisere fiskeriet og fiskeindustrien.

Byplanen er baseret på en forudgående ‘byplanekspedition’ som en af byplanlæggerne, Poul Lyager, reflekterer over 50 år senere i en bog om ekspeditionen, planen og dens efterliv i den galopperende moderniseringsproces.[11] I dag lyder betegnelsen ‘ekspedition’ lidt besynderlig, men byplanlæggerne var ikke de eneste der var på ekspedition for at modernisere Grønland: I 1948-1949 var en gruppe jurister også sendt ud for at undersøge forholdene og udarbejde en betænkning om indførelse af danske retsforhold i Grønland hvilket senere resulterede i en ny kriminallov i Grønland.[12] I dag kan man undre sig over at danske embedsmænds arbejdsrejser benævntes ‘ekspeditioner’ men den lige linje fra fortidens videnskabelig ekspeditioner hvor der kortlagdes og observeredes, er tydelig: Europæiske akademikere der skal undersøge forholdene var der jo også tale om, de fleste uden forudgående viden landet (hvad der fremgår tydeligt af Lyagers erindringer) og med et specifikt videnskabeligt formål. I efterkrigstiden er formålet dog rykket tættere på Grønland: Både byplanlæggerne og juristerne skulle producere en anbefalet plan for samfundet som kunne få enorm betydning for den grønlandske befolkning.

Byplanlæggerne fulgte i store træk Grønlandskommissionens betænkning, men brød på et afgørende punkt med den – boligtyperne. De anbefalede fritliggende typehuse af træ, så de ingen perspektiver i. Der skulle bygges i højden og med materialer der krævede mindre vedligehold end træ. Blokbyggeriet var på vej til Grønland, omend ikke i så ekstrem udstrækning som byplanlæggerne, næsten drillende, satte i spil med i deres forlag:

En hel by i en blok? [13]

Trods den væsentligt anderledes vision om boligbyggeriet end kommissionens træhuse, var de boliger planen (ikke i detaljer – det var jo byplaner) foreslog, meget lig tanken bag typehusene: Moderne boliger for kernefamilien. Og byplanlæggerne, som havde haft meget ringe kontakt til befolkningen under deres ‘ekspedition’[14] holdt sig ikke fra at antage hvad man i Grønland ønskede sig af fremtidens boliger:

At landets indbyggere i en længst forsvunden tid har boet mange familier sammen i langhuse eller primitive former for rækkehuse, er vel ikke ensbetydende med, at befolkningen i dag vil finde det tilfredsstillende at bo dør om dør. […] Om befolkningen vil føle sig tillokket af etagehuslejligheder afhænger af hvor fordelagtige de vil vise sig for dem. Mange grønlændere er fra besøg i Danmark kendt med denne boligform, og mange vil antagelig være tilbøjelige til at tage danske boligvaner til forbillede.[15]

I Grønlands Styrelse gjorde man sig mange tanker om de mennesker der skulle bo i de nye boliger, og det gjorde byplanlæggerne også. De nye boliger, i betonblokke eller typehuse, (og jeg tør godt afsløre at det blev et miks af begge) skulle forme beboerne til at passe ind i alle de andre forandringer der skete i samfundet omkring dem. Dermed skulle beboerne i de nye huse helst forlade den fælles briks, droppe urinbaljen, lade børnene læse lektier i deres eget værelse og ikke bo sammen med deres slægtninge og gamle længere. Der var også kultur, social organisering og livsstil knyttet tæt til de traditionelle boliger, hvor flerfamiliehusstanden både praktisk og økonomisk organiserede dagliglivet og arbejdet på bopladserne.[16]

Detaljeniveauet i den styring staten ønskede på boligområdet var højt. I 1954 udgav det danske statsministerium en vejledning til de grønlændere der ønskede at bygge deres egne huse gennem det statslige boligstøtteprogram og den tykke manual omfattede alt fra det mindste søm til husets beliggenhed – og indretning:

Statsministeriets vejledning til indretning af selvbyggerhuse, 1954 [17]

Igdlut Nutât (Nye Huse) som vejledningen hed, er et eksempel på den ’opdragende’ effekt man ønskede de nye boligformer skulle have på beboerne. Her var anvisninger på indretning ned til mindste detaljer som f.eks. nips, farver og placering af møbler. Også her var der viet flere sider til beskrivelsen af sengepladserne og bygning og placering af senge, hvor det også blev understreget at man skulle sove adskilt.

Boligpolitikken efter 1950 fik utroligt store konsekvenser for befolkningen i Grønland. De næste årtier var også boligerne en del af de mange forandringer der mødte større og større kritik fra det grønlandske samfund. Og selvfølgelig blev boligerne heller ikke – helt – som de så ud på arkitekternes skriveborde, efter de blev fyldt med liv – på godt og ondt. Det er noget af det som INDHOME-projektet kommer til at udforske og fortælle meget mere om de næste par år.

Litteratur

Frandsen, Niels H, Hans Christian Gulløv, Jens Heinrich, Einar Lund Jensen, Ole Marquardt, Søren Rud, and Inge Høst Seiding. Grønland – Den Arktiske Koloni. Edited by Hans Christian Gulløv. Copenhagen: G.E.C. Gads Forlag, 2017.

Goldschmidt, Verner, Per Lindegaard, and Agnete Weis Bentzon. “Betænkning Afgivet Af Den Juridiske Ekspedition Til Grønland 1948-1949.” Copenhagen, 1950.

“Grønlandskommissionens Betænkning.” Copenhagen, 1950.

“Igdlut Nutât – Byg Bedre.” Copenhagen, 1954.

Jensen, Marianne. “Postkoloniale Ofre Eller Selvforskyldte Problemer? Beslutningsprocesser i Anlægsvirksomhede 1950-60.” Ilisimatusarfik – University of Greenland, 2020.

Lund Andersen, Hugo, Poul Lyager, Mogens Boertmann, and Flemming Teisen. “Byplanforslag i Vestgrønland. Narssaq – Sukkertoppen – Egedesminde – Godthaab.” Copenhagen, 1951.

Lyager, Poul. Om Byplan i Grønland – Mellem Præstestyre Og Hjemmestyre. Copenhagen: Dansk Byplanlaboratorium, 2000.

Madsen, Jens Christian. Grønlandske Boliger – Selvbyggeri Og Typehuse. Nuuk: Atuagkat, 2000.

Petersen, R. “Settlements, Kinship and Hunting Grounds in Traditional Greenland.” Meddelelser Om Grønland/Man and Society 27 (2003).

 

[1] Niels H Frandsen et al., Grønland – Den Arktiske Koloni, ed. Hans Christian Gulløv (Copenhagen: G.E.C. Gads Forlag, 2017).

[2] Ibid.

[3] Marianne Jensen, “Postkoloniale Ofre Eller Selvforskyldte Problemer? Beslutningsprocesser i Anlægsvirksomhede 1950-60” (Ilisimatusarfik – University of Greenland, 2020). Side 30-32.

[4] Hugo Lund Andersen et al., “Byplanforslag i Vestgrønland. Narssaq – Sukkertoppen – Egedesminde – Godthaab” (Copenhagen, 1951).

[5] “Grønlandskommissionens Betænkning” (Copenhagen, 1950).

[6] Jens Christian Madsen, Grønlandske Boliger – Selvbyggeri Og Typehuse (Nuuk: Atuagkat, 2000).

[7] Madsen.

[8] “Grønlandskommissionens Betænkning.” S. 51.

[9] Lund Andersen et al., “Byplanforslag i Vestgrønland. Narssaq – Sukkertoppen – Egedesminde – Godthaab.”

[10] https://www.byplanlab.dk/

[11] Poul Lyager, Om Byplan i Grønland – Mellem Præstestyre Og Hjemmestyre (Copenhagen: Dansk Byplanlaboratorium, 2000).

[12] Verner Goldschmidt, Per Lindegaard, and Agnete Weis Bentzon, “Betænkning Afgivet Af Den Juridiske Ekspedition Til Grønland 1948-1949” (Copenhagen, 1950).

[13] Lund Andersen et al., “Byplanforslag i Vestgrønland. Narssaq – Sukkertoppen – Egedesminde – Godthaab.” S. 32

[14] Lyager, Om Byplan i Grønland – Mellem Præstestyre Og Hjemmestyre. S. 43

[15] Lund Andersen et al., “Byplanforslag i Vestgrønland. Narssaq – Sukkertoppen – Egedesminde – Godthaab.” S. 35

[16] R Petersen, “Settlements, Kinship and Hunting Grounds in Traditional Greenland,” Meddelelser Om Grønland/Man and Society 27 (2003). S.39-43

[17] “Igdlut Nutât – Byg Bedre” (Copenhagen, 1954).

Arkivet etter Finnmarkskontoret (FiKo)

Skrevet av Astrid Marie Holand

Arkivet etter Finnmarkskontoret (FiKo), Riksarkivet mai 2022, Del 1

Det kongelige Forsynings- og gjenreisningsdepartementets Finnmarkskontor framstår som et slående eksempel på hvordan det nordiske sosialdemokratiet ruller ut sitt topptunge og byråkratiske organisasjonsapparat for å løse problemer. Som et tungt tog, lastet med skjemaer og standardløsninger, ruller det ut i det nedbrente Finnmark – uten at det fins noen skinnegang der.

Etter fire hele dager omgitt av arkivmateriale etter Finnmarkskontoret for perioden 1945 til 1951 – med vekt på 1946-48, begynner det å danne seg et bilde av arbeidet deres. Materialet oppbevares hos Riksarkivet, og selve det å sitte der på lesesalen og bla gjennom 21 akrivbokser med rapporter og korrespondanse gir en helt egen nærhet til materialet. Flortynne kopiark i lysegrønt, lyserødt og gult gir et detaljert innblikk i arbeidshverdagen til ansatte i Finnmarkskontorets system, hovedsakelig ved hovedkontoret i Harstad. Hovedinntrykket herfra er at de hadde sterk tro på planlegging og sentralstyrt organisering, og at dette var utgangspunktet for deres organisasjonslogikk. Det hele virker som et typisk eksempel på mellom- og etterkrigstidens problemløsning: Man går ut på bred front med standardiserte universalløsninger.

Likevel blir dette mest en fortelling om kollisjoner; mellom planer og realiteter, mellom ulike tankesett. Om kaos. Oppi dette ser det ikke ut til at de som skulle håndtere gjenreisningens mange praktiske utfordringer hadde så mye plass for å tenke over hvem de nå var disse folka som skulle bo og jobbe i landsdelen, og hvordan de ville ha det.

Utfordringer og muligheter om hverandre

Finnmarkskontoret sorterte under Forsynings- og gjenreisningsdepartementet, og hadde en egen konsultativ statsråd, Peder Holt (A) som selv var fra Vardø i Finnmark.[1] De hadde en stor oppgave foran seg. Det var disse som skulle se til at gjenreisningsoppdraget ble utført i praksis.

Situasjonen i Nord-Troms og Finnmark i den første etterkrigstiden var prekær; alt manglet, både av byggematerialer, redskaper og utstyr. De som drev landbruk og fiske hadde mistet båter, redskaper og dyr. Slike mangler hadde Finnmarkskontorets fått i oppdrag å hjelpe til med å løse – men først og fremst skulle de reise mengder av nye hus; bolighus, fjøs og offentlige bygg som forsamlingshus og skoler.

I materialet er det beskrevet flere varianter av standardiserte typehus for boliger, byggesett som skulle bygges på en murt grunnmur eller enklere varianter som kunne bygges uten grunnmur. Noen ferdighus kalles Premiehus, og det er fordi tegningene ble laget gjennom en arkitektkonkurranse utlyst i Norge. Noen typetegninger ble også laget ved distrikts-arkitektkontorer opprettet rundt omkring i landsdelen. Under vises eksempel på en typetegning.[2]

Det er ganske tydelig at arbeidet med å gjenreise Finnmark ble sett på som en utfordring, fordi det manglet så mye og det var så mye å ta fatt i, men samtidig en mulighet til å gjenreise denne delen av landet på en måte som gjorde den moderne, attraktiv og konkurransedyktig.

Generelt om selve arkivet/arkivskaperen er det greit å vite at Finnmarkskontorets organisering ble endret i løpet av de årene det virket. Dette var hele tiden en midlertidig organisasjon som var tenkt å skulle fullføre oppgavene sine i løpet av ganske få år, og deretter legges ned. I arkivprotokollen er det bemerket at omorganiseringene har gjort det mer krevende å ordne arkivet i ettertid. Enn i dag er arkivet bare delvis ordnet, noe ble gjort av arkivar Marthinsen på 1986-88 på oppdrag fra Kommunaldepartementet, og noe av studenter under hans ledelse i 1995.[3] Arkivet utgjør 122 hyllemeter, og befinner seg i Riksarkivets aller nederste etasje.

Arkivet etter Finnmarkskontoret (FiKo), Riksarkivet mai 2022, Del 2

Ikke uventet virker situasjonen kaotisk i det gjenreisningsarbeidet starter sommeren og høsten 1945, men også mens arbeidet pågår er det vanskeligheter. Mengder av uforutsette problemer oppstår. Det å se på korrespondanse og rapporter fra denne perioden gir et godt innblikk i hvordan 1940-tallets planleggere forsto oppgaven sin, hva de la vekt på, hvilke problemer de møtte og hvordan disse ble forsøkt håndtert.

Finnmarkskontoret hadde også mangel på utstyr selv, og det fantes ikke uten videre ledige lokaler der de kunne holde til. Dette ble oppgitt som begrunnelsen for at hovedkontoret ble plassert i Harstad og ikke lenger nord enn som så: Harstad var det nordligste stedet hvor det fantes brukbare lokaler, og telefonlinjene sørover var intakte.[4] Finnmarkskontorets folk flyttet inn i tyskerbrakker på Trondenes, i det som ble kalt for Brakkeleiren og Sama-leiren. Her jobbet de, og her bodde de.

Ulike perspektiver

Fra Harstad reiste inspektører på inspeksjonsreiser med jevne mellomrom oppover i Nord-Troms og Finnmark for å forsøke å få oversikt over situasjonen. Materialet vitner om at det var store forskjeller i tankesett mellom representantene fra Finnmarkskontorets og hjemvendte innbyggere, lokalt næringsliv og kommunestyrene rundt omkring, eller eksempelvis de lokale byggenemndene. Representantene for det lokale Finnmark og Nord-Troms hadde slett ikke samme tro på den sentralstyringen som Finnmarkskontorets folk representerte. Dette ga utslag i samarbeidsproblemer, kritikk – og store mengder korrespondanse om detaljer i saksforhold der det hadde oppstått misforståelser og forsinkelser. Til tross for tydelige intensjoner om planmessighet, ryddig organisering og et ønske om å legge til rette for gode standarder særlig når det kom til husbygging, som var hovedoppdraget, så virker Finnmarkskontorets arbeid heller kaotisk. Det framstår i hvert fall slik gjennom det arkivmaterialet som til nå er gjennomgått.

Så helt overordnet, her har man en fullstendig uoversiktlig situasjon med mangel på alt. Dette er forsøkt møtt på en gjennomorganisert måte, men organisasjonsapparatet og planene som blir lagt er ikke fleksible nok til å håndtere forsinkelser, utakt i når det finnes byggematerialer og når det finnes arbeidskraft, og ikke minst utfordrende værforhold og problemer med logistikk. Eksempelvis lot det seg ikke gjøre å få orden på både fordeling av ferdighus til de ulike kommuner og tettsteder, produksjon av disse ferdighusene ved ulike fabrikker i Sør-Norge, å skaffe nok bygningsmateriale og nok kyndig arbeidskraft, få alt skipet oppover og losset i brukbare havner, og ikke minst også få tilsendt riktige arbeidstegninger i tide før vinteren satte inn i 1946.

Byggeprogrammet for 1947 slår fast at hovedformålet i 1946 var «å få flest mulig av befolkningen ført tilbake og ervervslivet i gang», oppgavene kunne «bare løses etter statens initiativ, gjennom et temmelig sentralisert apparat og dette måtte nødvendigvis ofte bli nokså improvisert». I 1947 ville det imidlertid bli «på en helt annen måte, slik at den enkeltes ønsker og den enkeltes eget initiativ kommer mer til sin rett».[5]

Kommune- og herredstyrer, lokale byggenemnder og lokale handelsstandsforeningen er mye tettere på reelle lokale behov. Det er helt tydelig at det oppstår en kollisjon her; mellom planleggingen som skjer på kontoret og realitetene ute i den enkelte bygd og det enkelte fiskevær. I denne situasjonen ser det ut til at Finnmarkskontorets folk har nok med å holde rede på seg selv og oppgavene sine, og det ser ikke ut til å være særlig kapasitet til å ta innover seg hvem denne innbyggeren er, som skal hjelpes med nytt hus, vann- og strømforsyning, kanskje også nytt fjøs og ny buskap. Noen steder kommer det fram at finnmarkingen er mer individualist en gjennomsnittet, og dermed ikke er så mottagelig for standardiserte løsninger. Standardiserte løsninger er akkurat det som forsøkes brukt når Finnmark skal gjenoppbygges med store mengder ferdighus.

Gjenreisningsdepartementets apparat i Nord-Troms og Finnmark var for øvrig delt inn i seks distrikter. Her var det ansatt distriktsarkitekter og distriktsingeniører. Særlig distriktsarkitekt Kirsten Sand i Skjervøy utmerker seg ved å tale innbyggernes sak. Hun tar for eksempel opp med sine overordnede at de lokale innbyggere er skeptiske til å fullfinansiere det nye huset sitt gjennom husbanklån, noe planleggerne tok for gitt at alle ville godta.[6] Dette er ett av flere tydelige eksempler på helt ulike oppfatninger av hvordan gjenreisningen skulle foregå. «Man må ha en tykkhudet sjel for å holde ut her», skrev Kirsten Sand ved en annen anledning.[7]

Arkivet etter Finnmarkskontoret (FiKo), Riksarkivet mai 2022, Del 3

Hensynet til samisk levemåte eller næringsdrift ser ikke ut til å ha vært særlig sentralt i gjenreisningsarbeidet etter 2. verdenskrig. Det finnes noen enkelteksempler i materialet fra Finnmarkskontoret som hittil er gjennomgått, men der det samiske kommer fram er det ikke i kraft av å være spesifikt samisk. Tvert imot. Eventuelle samiske koblinger fremheves ikke, bortsett fra i en utsendt medarbeiders fremtidsvisjoner – og da er det ikke noe pluss.

I en brosjyre om jordbruket i Finnmark og Nord-Troms (forside, se under) kommer planleggernes visjoner for den nybygde landsdelen ganske tydelig fram. Her er også næringer som fiskeri og reindrift nevnt. Legg merke til anbefalingen om å anskaffe reinsdyr som var «mere storvokste».[8] Denne brosjyren er samtidig et eksempel på hvordan planleggerne henvendte seg til dem som skulle bygge og bo i landsdelen.

Reindriftsnæringen fikk støtte i noen sammenhenger, og det finnes eksempler på at Finnmarkskontoret hjelper reineiere med å få erstatning for tapte dyr og kjøpe nye fra Sverige.[9]

Hva med det samiske, sånn ellers?

Finnmarkskontoret var kjent med at gammer var en vanlig type bygninger i Finnmark. Det finnes både tegninger og fotografier av gammer til boligformål og fjøsgammer (se under).[10] Disse er ikke omtalt som spesifikt samiske, det er heller snakk om tradisjonell byggeskikk i Finnmark. Det er jo også kjent at ikke bare samisk men også norsk befolkning brukte gammer til ulike formål. Bare i ett tilfelle er det snakk om finnegammer, som tilbys solgt fra Sverige. Det kan likevel være verdt å nevne at gammene ikke ble med på den vanlige lista over typebebyggelse beregnet på Finnmark.

I et skjema som husbyggere skulle fylle ut for å få byggestøtte er det rom for å oppgi om det skal drives smånæring i huset, type husflid eller annet, som krever spesielle tilpasninger.[11] Det betyr at dersom noen drev med duodji så ville det i teorien være rom for å gi opplysninger om dette.

Gammefjøs, beskrevet av Distriktsdyrlegen i Vadsø, 1938.
«Gammefjøs av betong», signert Finnmarkskontoret, Landbruksavdelingen, 1946.
Såkalt «Finnegamme» fra Sverige.

Hvorfor er det samiske så lite tilstede?

Det finnes ulike mulige forklaringer på at det var slik. Siden forklaringene virker på ulike nivåer, er de ikke gjensidig utelukkende.

En åpenbar organisatorisk forklaring er at Finnmarkskontoret hadde avdelinger for boligbygging, landbruk og fiskeri men ikke for reindrift, som dermed ikke var blant deres kjerneoppgaver. Det å ivareta samiske hensyn sorterte under andre instanser, for eksempel Lappefogden. Det å ha klare regler for hvem som hadde myndighet og ansvar i hvilke sammenhenger – og å følge slike regler – var viktig i den styringslogikken vi møter her. Materialet bekrefter at det var sånn, når vi finner eksempler på at det oppsto diskusjoner og misnøye dersom fastlagt oppgavefordeling ikke ble fulgt, eller noen blandet seg inn på andres ansvarsområde.

En mer praktisk forklaring er at Finnmarkskontorets ansatte hadde mer enn nok arbeid med å organisere seg selv og kjerneoppgavene sine, som stort sett var av praktisk art. Da ble det kanskje ikke så mye kapasitet til å ta innover seg eventuelle ulike behov i befolkningen, eller hvem mottakerne av ferdighus-byggesettene egentlig var. Hensynet til samisk befolkning ser heller ikke ut til å ha vært noe tema, og det må nærmest skrives på samme regning. Ansvaret gikk ut på å få husene opp, og det var krevende nok.

På et politisk plan er en mulig forklaring er at det å tilby en standardløsning som i utgangspunktet er lik for alle – men gir rom for noen tilpasninger – kan forstås som uttrykk for den sosialdemokratiske likhetstanken, der alle skal få like muligheter, stilles likt. Det å behandle alle innbyggere likt er da ensbetydende med å tilby det samme til alle, og når dette ikke passet inn ble det opplevd som at nordlendingen var en lite standardisert type, som ikke satte pris på denne måten å løse oppgaver på. Det virker heller ikke som at lokale initiativ blir spesielt verdsatt fra Finnmarkskontorets side dersom disse initiativene handler om noe annet enn å ta imot standardhjelpen og dermed lette arbeidet for Finnmarkskontorets folk. Dette kommer blant annet til uttrykk i et brev fra en frustrert funksjonær som ikke kan forstå hvorfor de man skulle tro hadde mest bruk for hjelp var de mest motvillige.[12]

En annen forklaring, også på politisk plan, kan være at assimileringen av den samiske befolkningen ble regnet for å være bortimot fullført. Det ville i så fall harmonere godt med etterkrigs-Statens behov for å etablere en samlet nasjon og et sterkt interessefellesskap, der det ikke var ønskelig å ha potensielle gnisninger mellom ulike befolkningsgrupper. På den annen side – den som så for seg at assimileringen av den samiske befolkningen var i ferd med å bli fullført kunne komme til å mene at det ikke var nødvendig å ta spesielle hensyn til samisk levevis. En slik holdning kommer eksplisitt til uttrykk i en ellers på mange måter visjonær fremstilling av landsdelens muligheter fra 1945, ført i pennen av distriktsingeniør Kristen Friis i Tromsø. Han skriver følgende:

Rasemessig er befolkningen sterkt oppblandet med finsk og lappisk blod. Der er fra statens side på langt nær ikke gjort tilstrekkelig for gjennom systematisk skolegang å bibringe barna norsk tenkesett og lynne. En flerhet av de eldre snakker fremdeles lappiske eller finsk. Ungdomsskolen i Lyngseidet hvis tilblivelse skyldes en enkelt mann, skolebestyrer [navn] danner her en unntagelse og har bidratt sterkt til å utjevne raseforskjeller. Det er kun et tidsspørsmål når denne raseforskjell er ute av verden. Assimileringen er allerede langt på vei. Som etterkommere av verdens beste idrettsfolk bringer det finske innslag med seg en seig utholdenhet som ikke går tapt i første omgang. Det lappiske innslag er selvsagt vanskeligere idet det skal mere enn en generasjon til for et nomadefolk til å bli fastboende.[13]

Det er ganske påfallende at det gikk an å uttrykke seg på en slik måte i en offentlig sammenheng!

[1] https://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representant/?perid=PEHO

[2] 431B/7 (7) «H, 7-1»; Direktør Lunds sakarkiv; Mappe XVIX Husbygging.

[3] Dette er omtalt i Finnmarkskontoret 1945-1961. Katalog Riksarkivet 1995. Katalog nr. 1290.3/14 bd. 1 (fotografert).

[4] 425C/9 (39) «B»; Administrasjons og regnskapsavdelingen, 1945-53; Pro Memoria til staten.

[5] 425C/9 (39) «B»; Administrasjons og regnskapsavdelingen, 1945-53; Byggeprogrammet 1947.

[6] 431B/7 (7) «H, 7-1»; Direktør Lunds sakarkiv; Mappe XVIX Husbygging.

[7] 425B/8 (38) «E, 38-2»; Administrasjons og regnskapsavdelingen, 1945-53.

[8] 431B/7 (7) «H, 7-1»; Direktør Lunds sakarkiv.

[9] 427C/7 (17) «I»; Landbruksavd., hovedkontoret, Harstad, 1946-51.

[10] 429C/7 (38) «D, 38-1»; Landbruksavdelingen, hovedkontoret, Harstad; mappe «Gammer».

[11] 425B/8 (38) «E, 38-2»; Adm. og regnskapsavdelingen, 1945-53; 70 Krigsskadetrygden for bygninger og løsøre.

[12] 431B/7 (7) «H, 7-1»; Direktør Lunds sakarkiv.

[13] 431B/7 (7) «H, 7-1»; Direktør Lunds sakarkiv.

Kickoff-seminar for prosjektet med opptak

 

Vi gjennomførte 8.februar 2022 et åpent Kick-off seminar for prosjektet «Indigenous homemaking as survivance: Homemaking as cultural resilience to the effects of colonization and assimilation» (INDHOME).
I prosjektet INDHOME utforsker vi hvordan samisk og inuittisk skapning av hjem som hverdagspraksis er en form for kulturell motstand mot ettervirkningene av assim​​ilering, kolonisering og velferdspolitikk etter krigen, med særlig vekt på boligpolitikk. Selv om det finnes mye forskning på direkte assimileringspolitikk, har det blitt gitt mye mindre oppmerksomhet til velmenende velferds- og boligpolitikk og dens innvirkning på urfolkskultur.

I tillegg til å dele noen grunnleggende trekk angående historie, språk, kultur, velferd og politikk, er de skandinaviske landene like i den forstand at debattene om kolonisering stort sett har vært opptatt av kulturer og samfunn i tidligere kolonier i ikke-europeiske territorier. Dette «uskyldige» bildet har fortiet den interne koloniseringen og assimileringen av urfolk i de skandinaviske landene.

Vi mener derfor at fokus på utforming av hjem som kulturell praksis i forskning trenger oppmerksomhet, siden det er en praksis som eksisterer i skjæringspunktet mellom individuell handlekraft og større kulturelle, ontologiske og politiske strukturer.​

​Program:

12.00 -12.30​: Introduksjon ved prosjektleder Astri Dankertsen

12.30: Innledninger fra prosjektmedarbeidere:
Inge Seiding: Introduksjon til Grønland I moderniseringsperioden

Pause

13.15: Krister Stoor: “Lapp skal vara lapp” – Den svenske stats samepolitikk og dets betydning for samiske hjem i fortid og nåtid

13.45: Majken Paulsen: Samisk matproduksjon og hjemmets betydning

Pause

Inviterte innledere:

14.30: Asta Mønsted – «Sometimes we preserve things best by renewing them» – a presentation of the Inuulluni project and its relevance in today’s Greenland

15.00: Britt Kramvig – Det å lage seg et teoretisk hjem

15.30: Arnstein Brekke – Bygningsvern og samiske hus og hjem i Bodø-området

 

 

Project kick-off seminar

«Coffee & Cupcake» by StephenLukeEdD is licensed under CC BY 2.0

If you are interested in learning more about INDHOME, attend our project kick-off seminar in February. The seminar will be held on February 8th at Nord University and online, the week after the Sámi Cultural Week and the Sámi National Day.

We will share more information about the event later!


Hvis du er interessert i å lære mer om INDHOME, delta på vårt kick-off seminar i februar. Seminaret vil bli holdt 8. februar på Nord universitet og online, uka etter Samisk uke og Samenes nasjonaldag.

Vi vil dele mer informasjon om seminaret senere!

Noen saker om prosjektet høsten 2021

Fra bloggen til MINS – faggruppe for miljø, internasjonale relasjoner, nordområder og samfunnssikkerhet: https://blogg.nord.no/mins/2021/11/23/pa-hvilke-mater-gar-en-kulturs-overlevelse-gjennom-hjemmet/

Nyhetssak fra Nord universitet: https://www.nord.no/no/aktuelt/nyheter/Sider/Preges-vi-av-overdrevet-selvbilde-Forskere-spor-samer-og-inuitter.aspx

Nyhetssak fra Nord universitet: https://www.nord.no/no/aktuelt/nyheter/Sider/Nordforskere-deler-24-millioner-fra-Forskningsradet.aspx

Nyhetssak fra Bodø NU, lokalavis i Bodø: https://bodonu.no/ideen-dukket-opp-under-korona-naa-faar-astri-sitt-prosjekt-12-mill-kr-i-stotte/26.06-07:01

 

 

Deltakelse på konferanse om Forskningsrådets satsing på samisk forskning

Prosjektleder Astri Dankertsen presenterte prosjektet på Forskningsrådets konferanse om samisk forskning, som ble arrangert 25.november 2021. Satsingen SAMISK III, som INDHOME har fått finansering fra, har siden 2017 finansiert forskning som skal bidra til å utvikle ny kunnskap for at den samiske folkegruppen skal kunne sikre og utvikle språket sitt, kulturen sin og samfunnslivet sitt. Konferansen kan sees i sin helhet i opptak i videoen under.

Program:

  • 12:00 Velkommen
  • 12:05 Presentasjon av prosjekt: «Urfolkskunnskap, planlegging og beslutninger i miljøforvaltningen. Lokal forankring av konsekvensutredninger»Lena Gross
  • 12:20 Presentasjon av prosjekt: «Kva inneber det å ha tilgang til språkteknologi for urfolksspråk» Prosjektleder Trond Trosterud
  • 12:35 Presentasjon av prosjekt «Sannhet og forsoning i en demokratisk velferdsstat; samer, kvener/norskfinner og majoritetssamfunnet» Prosjektleder Eva Josefsen
  • 12:55 Presentasjon av prosjekt “Urfolk og hjemmets betydning for kulturell overlevelse» Prosjektleder Astri Dankertsen
  • 13:15 Pause
  • 13:30 Hvilke prioriteringer/fokusområder deres institusjon har/vil ha innenfor samisk forskning, både nåværende prioriteringer og for den kommende perioden? Torjer Andreas Olsen, Universitet i Tromsø – Senter for samiske studier. Laila Susanne Vars, Samisk høgskole
  • 14:00 Felles innlegg kunnskapsdepartementet og kommunal- og moderniseringsdepartementet
  • 14:15 Samisk forskning inn i en ny tidsalder: Grønt skifte og en ny verdensorden. Sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen, Sametinget
  • 14:30 Veien videre. Fung. porteføljestyreleder Marit Myrvoll
  • 14:45 Avslutning og veien videre. Områdedirektør Jesper Simonsen
  • 15:00 Konferansen avrundes