Å skape seg et hjem er en grunnleggende kulturell praksis. Et hjem handler om helt konkrete praktiske ting, som vegger og tak. Men det handler også om en opplevelse av «å være hjemme», et sted der man føler seg komfortabel og kan være «seg selv». Dermed er «hjemliggjøring», prosessen av kulturelle praksiser knyttet til å skape et hjem knyttet sammen med dynamiske sosiale konstruksjoner som i varierende grad henger sammen med følelser, erfaringer, identitet, kjønn, familie, slekt, geografisk sted, og politiske beslutninger. Et hjem kan dermed forsåes som en relasjon, eller et sett med relasjoner, som skapes over tid. Til tross for å være så grunnleggende for oss mennesker, er disse nettverkene av praksiser og relasjoner som er med på å skape hva det vil si å være «hjemme» ofte oversett.
I Skandinavia er et sett med slike relasjoner forholdet mellom urbefolkningen og staten. Størstedelen av forskningen på urbefolkningers situasjon i Skandinavia har fokusert på direkte forsøk på assimilering av urbefolkningen. Mer indirekte assimileringsprosjekter, ofte i form av velmenende velferdsprogrammer, er i mindre grad undersøkt og forstått. Kan velferdsprogrammer overfor urbefolkninger forstås som en indirekte form for kolonisering, der målet for kolonimakten er å eliminere de kolonisertes kultur og erstatte den med sin egen? Det nystartede prosjektet INDHOME: Indigenous homemaking as survivance: Homemaking as cultural resilience to the effects of colonization and assimilation ønsker å se nærmere på relasjonen mellom urbefolkningen og staten i de Skandinaviske landene, for å komme nærmere et svar på hvordan ulike former for statlig bolig-og velferdspolitikk har formet urbefolkningers muligheter for hjemliggjøring i tråd med egne kulturelle praksiser.
Prosjektet vil besvare dette spørsmålet gjennom ulike tilnærminger. Prosjektet vil dokumentere og analysere boligpolitikk i Skandinavia i et historisk perspektiv, med øye for hvordan nettverk av politikere, arkitekter og byplanleggere i Skandinavia formet boligpolitikken mellom 1945 og 1979.
Videre vil studien sammenligne praksiser av hjemliggjøring blant urbefolkning i Skandinavia og på Grønland for å forstå hvordan urbefolkningene her har blitt påvirket av Skandinavisk bolig- og velferdspolitikk i etterkigstiden, og hvordan man kan unngå videre eliminering av urbefolkningskulturer. I dette arbeidet benytter prosjektet seg konseptuelt av begrepet «survivance» lansert av anishinaabe-forsker Gerald Vizenor. Survivance, skrev Vizenor, handler ikke bare om fysisk overlevelse, men også om noe mer:
“an active sense of presence, the continuance of native stories, not a mere reaction, or a survivable name. Native survivance stories are renunciations of dominance, tragedy, and victimry. Survivance means the right of succession or reversion of an estate, and in that sense, the estate of native survivancy.”
I forlengelse av det siste poenget, ønsker prosjektet også å utvikle ny kunnskap om hjemliggjøringspraksiser blant urbefolkningen i Skandinavia for å bidra til en bedre forståelse av hvordan slike hjemliggjøringspraksiser har betydning for urbefolkningens motstandsdyktighet og overlevelse i møte med staten. På hvilken måte går en kulturs overlevelse gjennom hjemmet? Gjennom bedre forståelse av dette spørsmålet ønsker prosjektet å bidra til bedre, og mer håpefull og optimistisk, bolig-og velferdspolitikk overfor urbefolkningen i Skandinaviske land.
Prosjektet er finansiert av norsk forskningsråd og er et samarbeid mellom Nord Universitet, Nordlandsforskning, Umeå Universitet, Dansk Institutt for Internasjonale Studier (DIIS) og Grønland Universitet under ledelse av MINS-leder Astri Dankertsen. Prosjektoppstart er 1. desember 2021, og vil gå over fire år. To stipendiatstillinger vil lyses ut i forbindelse med prosjektet. Stay tuned!