Kan «Minsk II» reddes? Sannsynligvis ikke.

Kristian Åtland, sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt og professor II ved Nord universitet

Det gjøres i disse dager iherdige forsøk på å redde den såkalte «Minsk II»-avtalen fra 2015, som skulle gjøre slutt på krigen i Donbas. Spørsmålet er om avtalen kan reddes.

Helt siden våren 2014, da de første trefningene fant sted mellom russiskstøttede opprørsstyrker og ukrainske regjeringsstyrker øst i Ukraina, har det vært gjort gjentatte forsøk på å bringe konflikten til opphør. Siktemålet med disse bestrebelsene har vært å oppnå en stans i kamphandlingene, en tilbaketrekking av tunge våpen fra frontlinjen og en politisk-diplomatisk prosess som kan bringe varig fred til regionen og gjøre slutt på sivilbefolkningens lidelser.

Fra «Minsk» I til «Minsk II»

Det første gjennombruddet i forhandlingsprosessen kom i begynnelsen av september 2014. Partene undertegnet da en tolvpunkts våpenhvileavtale, kjent som «Minsk-protokollen», eller «Minsk I». I tillegg til en umiddelbar og fullstendig våpenhvile, overvåket av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), inneholdt avtalen et sett av politiske, økonomiske og humanitære tiltak som skulle legge grunnlaget for en politisk normalisering.

Slik gikk det imidlertid ikke. Allerede vinteren 2014–2015 ble det klart at «Minsk I» ikke ville holde. Bruddene på våpenhvilen økte i antall og alvorlighetsgrad. I begynnelsen av februar 2015 kulminerte denne fasen av krigen med det blodige slaget ved Debaltseve, nordøst for millionbyen Donetsk, der ukrainske regjeringsstyrker ble presset på defensiven og til dels omringet av fremrykkende separatiststyrker støttet av Russland.

Den 12. februar 2015 undertegnet representanter for OSSE, Russland, Ukraina og de selverklærte «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk en ny våpenhvileavtale, kjent som «Minsk II». Innholdet var i grove trekk det samme som i den første avtalen, men «Minsk II» var enda mer ufordelaktig for den ukrainske part, noe som etter alt å dømme hadde sammenheng med den militære dynamikken i den foregående perioden.

Implementering i stampe

Under fredsforhandlingene i Minsk i 2014 og 2015 ble det tidlig klart at Russland og Ukraina stod svært langt fra hverandre, både i synet på konfliktens karakter og i spørsmålet om hvem som skulle eller burde være tilstede ved forhandlingsbordet som parter.

Den ukrainske regjeringen gikk etter hvert motvillig med på å føre direkte samtaler med lederne for de selverklærte «folkerepublikkene». Russland på sin side insisterte på å bli betraktet som en nøytral, tredjeparts megler på linje med Tyskland og Frankrike. Landet var ikke villig til å erkjenne noe ansvar for konflikten eller vedgå at det fantes russiske styrker og våpen på ukrainsk jord. Under disse omstendighetene var det mildt sagt vanskelig å føre fredsforhandlinger.

I dag, sju år senere, må det konstateres at Minsk-prosessen står i stampe. Utsiktene for en vellykket implementering av «Minsk II» er, når sant skal sies, tilnærmet lik null. Ingen av avtalens 13 punkter er blitt innfridd til fulle, og bare noen få av punktene er blitt delvis innfridd. Årsakene til Minsk-prosessens ulykksalige skjebne er sammensatte, men det er nærliggende å trekke frem faktorer som avtalenes vage og tvetydige ordlyd, og spørsmålet om rekkefølgen til de fremforhandlede tiltakene.

Vage formuleringer

I et forsøk på å identifisere øyer av enighet i et hav av uenighet, endte forhandlerne i Minsk opp med et slags minste felles multiplum, i form av vage og til dels tvetydige formuleringer som både Russland, Ukraina og representanter for de to «folkerepublikkene» kunne leve med. For eksempel ble det slått fast, i artikkel 10 av «Minsk II», at det skulle gjennomføres en tilbaketrekking av «alle utenlandske væpnede grupperinger, våpen og leiesoldater».

Problemet var bare at partene hadde ulike og i stor grad uforenlige syn på hva som lå i denne formuleringen. Den ukrainske part betraktet formuleringen som en referanse til russiske styrker og leiesoldater på ukrainsk jord, mens den russiske part tolket den som en referanse til ukrainske regulære styrker og frivillige. Tvetydigheten gjorde utvilsomt implementeringen vanskelig.
«Rekkefølge-problemet»

Det andre problemet knytter seg den manglende spesifiseringen av rekkefølgen til de ulike tiltakene. Noe enkelt kan man si at Russlands veikart til fred i Donbas starter med de politiske tiltakene, det vil si gjennomføring av lokalvalg, konstitusjonell reform i Ukraina og vedtakelse av en lov om særstatus for de to «folkerepublikkene». Først når disse punktene er gjennomført vil det, ifølge Russland, kunne bli aktuelt med en militær tilbaketrekking.

Ukraina på sin side ønsker å starte med de militære punktene i «Minsk II» – full etterlevelse av våpenhvilen, tilbaketrekking av fremmede og ulovlige væpnede grupperinger og gjenetablering av ukrainsk kontroll over alle deler av landets grense mot Russland. Ukrainas argument er at det i praksis er umulig å gjennomføre frie, uavhengige og internasjonalt observerbare valg i Donbas så lenge det ikke foreligger en fungerende våpenhvile og så lenge Ukrainas østgrense kontrolleres av tungt bevæpnede russiske/russiskstøttede styrker.

Russisk anerkjennelse av «folkerepublikkene»?

Russland har i de siste ukene økt det politiske presset mot Ukraina, parallelt med den militære styrkeoppbyggingen. Gjennomgangstonen på russisk side har vært at den manglende fremdriften i implementeringen av Minsk-avtalene ene og alene skyldes manglende vilje på ukrainsk side. Moskva har sågar bedt om Vestens hjelp til å «tvinge» ukrainske myndigheter til å innfri nevnte avtaler på Russlands premisser. Dette til tross for at Russland selv ikke har levert på viktige punkter i avtalene.

Krefter i det russiske parlamentet, deriblant Kommunistpartiet, ønsker å gå enda lenger. De har nylig oppfordret Russlands president til å anerkjenne Donetsk og Luhansk som «selvstendige stater», slik Russland gjorde i 2008 med de georgiske regionene Sør-Ossetia og Abkhasia.
En slik utvikling vil trolig gjøre konflikten enda mer fastlåst enn den allerede er, og i praksis umuliggjøre en videre implementering av «Minsk II».

Kronikken er også publisert i VG:  https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/1O0JjX/minsk-ii-avtalen-kan-sannsynligvis-ikke-reddes

Genus och våldsbejakande extremism

Gender, WTF?

Under min studietid i Uppsala berättade en kompis i vår studiegrupp att hon skulle börja läsa en master i ”gender”. ”Gender? WTF skulle man kunna jobba med det?” var det de flesta undrade. Gender var då fortfarande ett begrepp som först långsamt började formas och etableras. Ett begrepp som sen inte skulle bara vara trendig utan, speciellt med bakgrund av den svenska feministiska utrikespolitiken, även vara objekt till aktiv debatt i det svenska samhället. På globalt sätt, ingen hade då haft fokuset på Sverige, ett land vilket skulle vara ledande inom inkludering av kvinnor i samhället, kvinnorättigheter och genderperspektiv, även i samtliga humanitära bistånd och utvecklingsåtgärder internationellt.

Eftersom Sverige idag är ett land som strävar mot jämställdhet, förs kampen på många plan. Arbete för ett rättvist samhälle kan – vid sidan av frågor om jämställdhet mellan kvinnor med män – ha med båda lagar och kulturella normer att göra. Ett stort problem när det gäller genus och jämställdhet är synen på manligt och kvinnligt och de värderingar som idag och sedan tidigare har lett till vad som värderas högst. Män har genom hela historien har varit de som tagit plats i det offentliga rummet. Men på senare tid har även kvinnor tagit större plats och Sverige, som ett flertal andra länder, har på det sättet blivit ett mer jämställt samhälle.

Bristen på genusförståelse i militära operationer

Driven av genusfrågor som jag är insåg jag under min första kontraterrorism uppdrag i Afrika, att vi västlänningar i uniform dock saknar ett genusperspektiv som skiljer mellan olika samhällsgrupper. Men att ha bra förståelse för och om genusfrågor är väl avgörande för att kunna begripa den lokala civilsamhällen man jobbar med och man jobbar i. Hur, utan kunskap om den lokala befolkningen, deras behoven och utmaningar, skulle vi ens kunna hjälpa dem eller motsvara terrorism och extremism i landet?

Mali

Vara del av en av försvarets första kontingenten i landet, gällde det nu att utveckla den underrättelse- och analysverksamheten genom att inkludera ett genusperspektiv i våra militära kontraterrorismoperationer.

Det är viktigt att förstå att begreppet genus, eller gender, används för att urskilja vad som formar kvinnors och mäns sociala beteende. Genus handlar därför om könsroller och betraktar dem som en kulturell och social konstruktion. Det handlar till exempel om hur vi skapar normer för manligt och kvinnligt beteende och åsikter i vår vardag genom kroppsspråk, val av kläder, yrken, intressen och så vidare. De senaste decennierna intresset för kön, genus och/eller gender i allmänhet ökat, men används ofta som en synonym för «kvinnor». Att bara fokusera på kvinnor istället för alla samhällsgrupper (såsom kvinnor, män, ungdomar, seniorer) innebär dock risken att inte fullt ut förstå de olika roller män, och likaså kvinnor, kan spela i våldsbejakande extremism. Hur genus konstrueras beror på historiska, sociala och kulturella sammanhang. Synen på vad som anses vara manligt eller kvinnligt är därför något som ständigt förändras.

Men hur är synen på genus och vad som betraktas att vara en man eller manligt kopplade till extremism och terrorism?

Könsrelationer förutsäger, tjänar och sprider våldsbejakande extremism och det blir allt tydligare att extremistiska grupper såsom al Qaeda eller IS aktivt utnyttjar könsdynamiken och synen på maskulinitet och femininitet i sina rekryteringsmetoder.

Våldsbejakande extremistgruppers propaganda tenderar att framställa sina krigare genom hypermaskulina bilder. En ”riktig man” använder våld som motsvarar den maskulina etiken av fysisk styrka, användning av vapen och förnedring. Sådana grupper uppmuntrar också unga män att visa manlighet genom våldsbejakande extremism och övergrepp mot kvinnor.

Mali

Men även kvinnor reproducerar patriarkala syn om maskulinitet, till exempel genom att uppmuntra eller förvänta sig män att joina väpnade grupper eller genom att skämma ut dem som väljer att inte delta i strid. På sådant taktiskt sätt använder ISIS lokala kvinnor och barn som budbärare av skam och avsmältning för att (riktiga) män ska joina dem.

I min forskning har jag särskilt intresse för den lokala ”mansbilden” i Sahel-regionen; vad betyder det att vara man och manlig? Hur och på vilket sätt utnyttjar extremistgrupper manliga sårbarheter och syn i representation av sina krigare och inom rekrytering? Bara när vi, som jobbar mot extremism och terrorism, hittar svar på dessa frågor och ökar förståelse om samhällen vi jobbar i, kan vi på effektivt sätt motsvara hotet och hjälper sårbara lokala grupper.

Dominik Emil D.

Stipendiat

 

På hvilke måter går en kulturs overlevelse gjennom hjemmet?

Å skape seg et hjem er en grunnleggende kulturell praksis. Et hjem handler om helt konkrete praktiske ting, som vegger og tak. Men det handler også om en opplevelse av «å være hjemme», et sted der man føler seg komfortabel og kan være «seg selv». Dermed er «hjemliggjøring», prosessen av kulturelle praksiser knyttet til å skape et hjem knyttet sammen med dynamiske sosiale konstruksjoner som i varierende grad henger sammen med følelser, erfaringer, identitet, kjønn, familie, slekt, geografisk sted, og politiske beslutninger. Et hjem kan dermed forsåes som en relasjon, eller et sett med relasjoner, som skapes over tid. Til tross for å være så grunnleggende for oss mennesker, er disse nettverkene av praksiser og relasjoner som er med på å skape hva det vil si å være «hjemme» ofte oversett.

I Skandinavia er et sett med slike relasjoner forholdet mellom urbefolkningen og staten. Størstedelen av forskningen på urbefolkningers situasjon i Skandinavia har fokusert på direkte forsøk på assimilering av urbefolkningen. Mer indirekte assimileringsprosjekter, ofte i form av velmenende velferdsprogrammer, er i mindre grad undersøkt og forstått. Kan velferdsprogrammer overfor urbefolkninger forstås som en indirekte form for kolonisering, der målet for kolonimakten er å eliminere de kolonisertes kultur og erstatte den med sin egen? Det nystartede prosjektet INDHOME: Indigenous homemaking as survivance: Homemaking as cultural resilience to the effects of colonization and assimilation ønsker å se nærmere på relasjonen mellom urbefolkningen og staten i de Skandinaviske landene, for å komme nærmere et svar på hvordan ulike former for statlig bolig-og velferdspolitikk har formet urbefolkningers muligheter for hjemliggjøring i tråd med egne kulturelle praksiser.

Taasilaq på Østgrønnland. Foto: Wikimedia Commons.

Prosjektet vil besvare dette spørsmålet gjennom ulike tilnærminger. Prosjektet vil dokumentere og analysere boligpolitikk i Skandinavia i et historisk perspektiv, med øye for hvordan nettverk av politikere, arkitekter og byplanleggere i Skandinavia formet boligpolitikken mellom 1945 og 1979.

Videre vil studien sammenligne praksiser av hjemliggjøring blant urbefolkning i Skandinavia og på Grønland for å forstå hvordan urbefolkningene her har blitt påvirket av Skandinavisk bolig- og velferdspolitikk i etterkigstiden, og hvordan man kan unngå videre eliminering av urbefolkningskulturer. I dette arbeidet benytter prosjektet seg konseptuelt av begrepet «survivance» lansert av anishinaabe-forsker Gerald Vizenor. Survivance, skrev Vizenor, handler ikke bare om fysisk overlevelse, men også om noe mer:

an active sense of presence, the continuance of native stories, not a mere reaction, or a survivable name. Native survivance stories are renunciations of dominance, tragedy, and victimry. Survivance means the right of succession or reversion of an estate, and in that sense, the estate of native survivancy.”

I forlengelse av det siste poenget, ønsker prosjektet også å utvikle ny kunnskap om hjemliggjøringspraksiser blant urbefolkningen i Skandinavia for å bidra til en bedre forståelse av hvordan slike hjemliggjøringspraksiser har betydning for urbefolkningens motstandsdyktighet og overlevelse i møte med staten. På hvilken måte går en kulturs overlevelse gjennom hjemmet? Gjennom bedre forståelse av dette spørsmålet ønsker  prosjektet å bidra til bedre, og mer håpefull og optimistisk, bolig-og velferdspolitikk overfor urbefolkningen i Skandinaviske land.

MINS-leder Astri Dankertsen skal lede INDHOME-prosjektet.

Prosjektet er finansiert av norsk forskningsråd og er et samarbeid mellom Nord Universitet, Nordlandsforskning, Umeå Universitet, Dansk Institutt for Internasjonale Studier (DIIS) og Grønland Universitet under ledelse av MINS-leder Astri Dankertsen. Prosjektoppstart er 1. desember 2021, og vil gå over fire år. To stipendiatstillinger vil lyses ut i forbindelse med prosjektet. Stay tuned!

 

 

Hva skal vi egentlig med Svalbard?

Den offisielle norske Svalbard-politikken har ligget fast siden 1985, men målene er mange: Norge skal på en og samme tid håndheve norsk suverenitet, ivareta norske bosettinger og sikre norske næringsinteresser, ta hensyn til miljø og klima, og holde spenningsnivået mellom Norge og Russland på et lavt nivå. Disse målene går ikke alltid overens, og det kan også tenkes at det er et spenn mellom offisielle mål og faktisk prioriterte interesser.

Tiril Vold Hansen forsker på hvilke interesser som vinner frem på Svalbard.

I disse dager blir for eksempel forslaget om nytt miljøregelverk heftig diskutert. For hvordan skal man balansere hensynet til et kommersielt bærekraftig reiseliv, målet om en fast bosetning og Svalbards sårbare natur? Det er tydelig at vi i norsk Svalbard-politikk har med mange mulige interessekonflikter å gjøre.

Dette reiser et interessant spørsmål, som også er den overordnede problemstillingen i min avhandling: Hvilke interesser vinner fram i norsk Svalbard-politikk, og på hvilken måte vinner disse interessene fram?

Hvilke interesser vinner fram i norsk Svalbard-politikk, og på hvilken måte vinner disse interessene fram?

Dette spørsmålet kan forstås som et spørsmål om makt. Jeg vil undersøke hva makt i norsk Svalbard-politikk er, og derigjennom bidra til å gjøre makten forståelig, avdekke maktforhold og synliggjøre konsekvenser av disse.

Jeg lener meg her på Bourdieus maktbegrep (kapital), som innebærer at makt forstås som sosiale ressurser med begrenset omfang, tillagt bestemt verdi av og innenfor et sosialt fellesskap, og en forskjellskapende evne1. Det som muliggjør en aktørs evne til å vinne fram med sine interesser, er dens hierarkiske plassering i tilgangen til forskjellige former for kapital.

Svalbard-politikk er et relativt avgrenset politisk område, som samtidig er en del av den norske politikken som helhet. Det gir derfor mening å beskrive Svalbard-politikk som det Bourdieu kaller et sosialt felt; en bestemt type mønster eller struktur på mellomnivå2. Ifølge Bourdieu har hvert felt sin feltspesifikke kapital. Skiller det som gir aktørene innflytelse i Svalbard-politikken seg fra det som gir innflytelse på andre politiske områder? Og hvordan har dette endret seg med samfunnsutviklingen på Svalbard?

Jeg vil undersøke disse spørsmålene med utgangspunkt i casestudier av politiske beslutningsprosesser knyttet til hvilke aktiviteter som skal bedrives på Svalbard. Det meste av faglitteraturen om Svalbard-politikk i nyere tid har handlet om konflikter knyttet til Svalbards havområder. Det er derfor særlig grunn til å undersøke det som skjer på land.

Historisk sett har kullnæringen spilt en stor rolle, men med nedstengningen av gruve 7 går det norske kulleventyret på Svalbard mot slutten. Dette er på den ene siden helt i takt med klimamålene og den lange tradisjonen for miljøreguleringer på Svalbard. På den andre siden kan det tenkes at nedleggelsen går på bekostning av ønsket om å opprettholde norsk næringsliv og bosetting på Svalbard, og derigjennom Norges evne til å understøtte suvereniteten over Svalbard.

Nå er det forskning og reiseliv som overtar som grunnpilarene i Svalbard-samfunnet. Når det gjelder forskningen står norske myndigheter ovenfor et dilemma: skal forskningspolitikken først og fremst være et middel for å fremme suverenitetsprinsippet på Svalbard, eller skal man omfavne internasjonalt vitenskapelig samarbeid?  I tilfellet reiseliv er den store utfordringen for norske myndigheter å støtte opp om denne stadig viktigere næringa og samtidig ta vare på Svalbards sårbare natur.

Målet med avhandlingen er å finne ut av hva som kjennetegner det Svalbard-politiske felt og dets feltspesifikke kapital. For hva skal vi egentlig med Svalbard – og hvem bestemmer dette?

Tiril Vold Hansen, Stipendiat.

1Meld. St. 32 (2015-2016). Svalbard. Justis- og beredskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-32-20152016/id2499962/

2Bugge, L. (2002). Pierre Bourdieus teori om makt. Agora, 20(3-4), 224-248. https://doi.org/10.18261/ISSN1500-1571-2002-03-04-13

3Hansen, M. N. (1999). Makt i Pierre Bourdieus sosiologi. In F. Engelstad (Ed.), Om makt: teori og kritikk (2 ed., pp. 43-76). Gyldendal akademisk.

Den russiske tilbaketrekkingen i Ukraina er verken total eller irreversibel

22. april annonserte Russlands forsvarsminister, Sergej Sjoigu, at han ville iverksette en tilbaketrekking av de russiske styrkene som i de foregående tre ukene hadde ansamlet seg langs Russlands grense mot Ukraina. Verden trakk et lettelsens sukk. Det ble ingen storkrig mellom Europas største og nest største land, iallfall ikke denne gangen.

 

Men hva er status for den russisk-ukrainske konflikten? Hva var hensikten med den massive russiske styrkedemonstrasjonen? Og hvordan vil sikkerhetssituasjonen i regionen utvikle seg i tiden som kommer?

 

 

Innleggforfatter er sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Kristian Åtland. Foto: FFI

Ingen fred i sikte

Selv om faren for en storkrig mellom Russland og Ukraina trolig er lavere i dag enn den var for noen uker siden, er den på ingen måte blitt redusert til null. Ukraina lever hver dag med konsekvensene av krigen i Donbas og risikoen for en militær eskalering av denne. Krigen øst i Ukraina har nå vart i mer enn sju år.

 

Den har krevd mer enn 14 000 menneskeliv og drevet halvannen million mennesker på flukt. Våpenhvileavtalen som ble inngått i februar 2015, kjent som «Minsk II», brytes jevnlig. Tapstallene i Donbas har i de siste månedene gått opp, og totalt sett har over halvparten av de stridsrelaterte dødsfallene i konflikten kommet etter inngåelsen av Minsk II.

 

Mer enn 400 kilometer av Ukrainas grense mot Russland, og mer enn 2,5 prosent av Ukrainas landterritorium, er fortsatt kontrollert av de russiskstøttede «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk, som har et innbyggertall på ca. 3,6 millioner. Men den russiske-ukrainske konflikten er større enn som så.

 

Den utspiller seg også på Krim og i de tilstøtende kyst- og havområdene, dog uten samme grad av militær intensitet. Krimhalvøya utgjør 4,5 prosent av Ukrainas internasjonalt anerkjente territorium og ble de facto innlemmet i Den russiske føderasjon i mars 2014. Dette skjedde i strid med Folkeretten og til sterke protester fra det internasjonale samfunnet.

 

Makt versus rett

I årene som har gått siden den russiske anneksjonen, har Russland bygget opp betydelige militære styrker på halvøya. Krim betraktes i økende grad betraktes som et springbrett for russisk dominans i Svartehavsregionen og maktprojeksjon mot det østlige Middelhavet. Det maritime domenet, det vil si Svartehavet, Kertsjstredet og Azovhavet, er på mange måter blitt «den tredje fronten» i den russisk-ukrainske konflikten.

Russland er den den militært overlegne parten i konflikten, kanskje enda mer i dag enn for sju år siden, og ukrainerne vet at de har liten sjanse til å lykkes med en militær offensiv overfor Russland.

Ukrainas bestrebelser på å gjenvinne kontrollen over sitt landterritorium, sitt sjøterritorium, sin økonomiske sone og sine maritime ferdselsårer har i stor grad foregått langs politiske, diplomatiske og rettslige spor, snarere enn militære. Ukraina har i stor grad vunnet gehør for sine synspunkter i saker som landet har brakt inn for internasjonale domstoler i Haag, uten at dette i nevneverdig grad har bidratt til å endre på de maktpolitiske realitetene.

 

Russland er den den militært overlegne parten i konflikten, kanskje enda mer i dag enn for sju år siden, og ukrainerne vet at de har liten sjanse til å lykkes med en militær offensiv overfor Russland.

 

Den russiske styrkedemonstrasjonen

Sett mot ovennevnte bakgrunn, kan det kanskje virke besynderlig at Russland finner det nødvendig å mobilisere 100 000 soldater i en flere uker lang beredskapsøvelse i sørvest-Russland, på Krim og i havområdene utenfor Krim. Russland må åpenbart ha visst at dette ville påkalle bekymring, ikke bare i Ukraina, men også blant andre naboland i regionen og i Nato-kretser. Da Natos generalsekretær Jens Stoltenberg møtte Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba i Brussel den 13. april, omtalte han den russiske styrkeoppbyggingen som «uberettiget, uforklart og dypt foruroligende».

 

Russerne på sin side forsøkte å framstille styrkedemonstrasjonen som et defensivt tiltak for å møte en påstått trussel fra ukrainsk side. Som forskerkollega Gustav Gressel nylig har redegjort for, ble det mer enn antydet fra russisk side at Kyiv skulle ha til hensikt å søke en militær løsning på konflikten i Donbas, og at Nato og USA angivelig skulle ha konspirert med Ukraina om å ta tilbake Krim ved bruk av militære maktmidler.

 

En slik framstilling faller på sin egen urimelighet og har liten rot i realitetene. I den grad Volodymyr Zelensky i sine to år som president har forsøkt å gjenvinne kontrollen over Donbas og Krimhalvøya, har dette utelukkende skjedd ved bruk av politiske og diplomatiske virkemidler. Det er også lite som tyder på at Ukrainas venner i Brussel og Washington skal ha oppfordret Zelensky til å vurdere en militær offensiv, slik russerne påstår, snarere tvert imot.

 

Storkrig som alternativ

Putins massive styrkedemonstrasjon langs grensen mot Ukraina, på Krim og i Svartehavet føyer seg inn i et mønster vi har sett over lengre tid: Russland ønsker å spre frykt og usikkerhet blant sine vestlige naboland og få omverdenen til å slå seg til ro med situasjonen som Ukraina, Georgia og andre tidligere sovjetrepublikker befinner seg i.

 

Russland kontrollerer i dag syv prosent av Ukrainas territorium, og 20 prosent av Georgias, og ethvert forsøk på å endre på dette vil kunne resultere i en storkrig.

Den russiske tilbaketrekkingen er verken total eller irreversibel, og faren for militære konfrontasjoner i Europas sørøstlige hjørne er ikke blitt mindre enn den var før den russiske styrkedemonstrasjonen startet.

Det er iallfall budskapet som søkes formidlet fra russisk side.

 

På vestlig side bør vi kanskje reflektere litt over vår egen reaksjon på den russiske styrkemobiliseringen og den påfølgende tilbaketrekkingen. Stilt overfor muligheten av et verstefallscenario – en storkrig mellom Russland og Ukraina – så framstår det aktuelle utfallet av situasjonen – en delvis russisk tilbaketrekking – som et «godt» utfall.

 

Da kan det være på sin plass å påpeke at de underliggende realitetene i Russlands forhold til Ukraina og Vesten er alt annet enn «gode», og at sikkerhetssituasjonen i Svartehavsregionen er alt annet enn «god».

 

Den russiske tilbaketrekkingen er verken total eller irreversibel, og faren for militære konfrontasjoner i Europas sørøstlige hjørne er ikke blitt mindre enn den var før den russiske styrkedemonstrasjonen startet.

 

 

 

Teksten baserer seg blant annet på funn fra en større studie som tidligere i år ble utgitt i tidsskriftet European Security.

 

Blogginnlegget ble opprinnelig publisert som kronikk i Forsvarets forum om den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina.

Northwest Russia: Rural villages are becoming a new tourism attraction.

Julia Olsen (Senior Researcher)

With contributions from Grete K. Hovelsrud (Research Professor) Nordland Research Institute.

 

Since the Soviet collapse in 1991, the rural population has been exploring new economic opportunities. Tourism is one of them.

 

Just an hour-long boat trip brings us from Arkhangelsk to Voznesenie.  It is one of nearly 50 small villages on islands in the delta of the Northern Dvina Riva. People have been living on the islands since the 15thcentury. They played a central role in trade and shipping development in the Russian North. Voznesenie, that is similar to many other villages in the Russian North, has recently become one of the tourist attractions in the Arkhangelsk region.

 

A small tourism group on the pier is about to explore the place. I am among them, exploring the area as a part of the research project “Shipping and Arctic communities”. Our guide (here a character that is based on several interviewed residents) mesmerizes the guests with the excursion program. The trip will follow the dirt roads along several decades’ old wooden houses. Our group will visit a rebuilt church and finally a space museum that in the Soviet time was a scientific station for exploring the Earth’s orbit.

 

 

Much has changed here since the Soviet collapse.

 

When the guide was just a teenage girl in the 1980s, the island settlements experienced a blooming period. She remembers the time when they had a well-developed and organized agricultural industry, several industries, a space scientific station and multiple social facilities.  Residents were employed and there was no need to look for job opportunities somewhere else.

 

In earlier 1990s, the reduction in state subsidies that followed the Soviet collapse turned the local development upside down. The collective farms and industries were shut down. Much of the rural population has migrated from the Russian North to the South and to urban areas. The population decrease continues today. The younger population who leaves the village for education or other job opportunities may not return to home. Lack of working opportunities is the most important reasons.

 

Recent changes in the river ice conditions create new barriers for local development. According to the local guide, the winters were more stable before. The river ice was formed in October-November and could last until April. Ice roads have always connected the island villages. In recent years, the ice and its stability are increasingly more unpredictable, and the ice-free period is getting longer. When the river is open, a local passenger boat connects the village with Arkhangelsk and brings new tourist groups to the islands.

 

 

Tourism is a new hope.

 

Despite the changes, our guide looks positively on the further tourism and the village development. The tourists are increasingly interested in the rural villages and several residents are engaged in attracting investments to the settlement.

 

The guide is so impatient about showing us around. We can hear how proud she is of local history, cultural heritage, and local nature, which in sum present a unique experience of what this rural Arctic destination can offer.  The space museum is the main tourist attraction of the settlement, a tourism pearl. The Soviet scientific station was established here in 1967. “Did you know that it was one of only four stations in the world where scientists studied the connection between the magnetic oscillations of our planet and cosmic radiation?”– the guide asks.

 

The number of tourists has increased since the opening of the local museum. The guide says that the influx of tourists to the village plays a big role: “life has become more eventful here”- she concludes.

 

Like Voznesenie, neighboring settlements offer several tourist attractions. A sea pilot museum that is interconnected with the history of Arkhangelsk, rebuilt churches, a new café, and bicycle trips are some examples. In addition, each tourist may experience a time travel back to the Soviet. Finally, the river journey on one of the local passenger vessels is a nice frame for this a day long excursion.

 

Tourism relies on several factors.

 

Tourism development keeps several small Arctic communities alive, often creating attractive places for both visitors and locals. Still, much of the development are shouldered by engaged individuals. Like other small Arctic destinations, the tourism in Arkhangelsk is in its infancy and depends on the eager residents who secure grants to establish tourist services and products. Our guide is one of a few residents who are employed in tourism-related activities. She believes that further tourism development will depend on marketing.

 

The local tourism center in Arkhangelsk actively promotes the trips to the island village, throughout the year. Still, most tourists visit the village during summertime when the river ice disappears. Further development will also depend on the availability of the transportation option of passenger boats. Currently, the timetables of local passenger boats are adjusted to meet local needs.

 

It looks like our exploration of the island may stop now to reach the last boat, back to Archangelsk.

 

More results are published in:

Olsen, J., Nenasheva, M. & Hovelsrud, G. K. (2020). ‘Road of life’: changing navigation seasons and the adaptation of island communities in the Russian Arctic. Polar Geography. doi: 10.1080/1088937X.2020.1826593

Olsen Julia, Marina Nenasheva, Grete K. Hovelsrud, Gjermund Wollan (2021). Arctic communities’ social capital and viability: a case study from the Arkhangelsk region. Arctic and North, 42.

 

(This text was originally published in High North News.)