When life imitates art imitating life. International public perceptions of Ukrainian president Volodymyr Zelenskyy.

This is a blog post written by our new PhD student, Charlotte Gehrke.

While some already call him a global icon, Volodymyr Zelenskyy remains a relatively new player on the international stage. Though many journalists and foreign policy experts outside of Ukraine have closely followed his political career since its early days in 2018, the international public’s awareness of the celebrity president is still young, and perceptions of Zelenskyy continue to evolve amid Russia’s invasion of Ukraine. This blog post briefly summarizes the president’s origin story, how the broader international public first became acquainted with Zelenskyy, and his newfound status as a heroic international icon.

Origin Story

Born to engineer Rimma Zelenska and computer science professor Oleksandr Zelenskyy in 1978, Volodymyr Oleksandrovych Zelenskyy grew up as a native Russian speaker in the Ukrainian city of Kryvyi Rhi. A law graduate of the Kryvyi Rih Institute of Economics, Zelenskyy decided to join into the entertainment business instead. Initially he was part of the Kvartal 95 improv group (named after Quarter 95, the Kryvyi Rhi neighbourhood Zelenskyy grew up in), and would later act in movies like No Love in the City and 8 First Dates. Beginning in October 2015, Zelenskyy became the co-creator and star of his own tv show, playing a history teacher turned president after his rant about political corruption goes viral. The show was called Servant of the People. The same name would later be given to Zelenskyy’s political party, founded by the show’s creator team in 2018. Following a protest candidate style campaign partially orchestrated by members of the same team, the 44-year-old became the 6^th president of Ukraine in 2019 with 73.17 percent of the vote.

Catching the Public Eye and Ear

In his first year in office, Zelenskyy garnered some attention for his comedic background. Most coverage, however, remained in line with typical coverage of presidential incumbents, running the gambit from Zelenskyy’s (in)ability to realize campaign promises to dropping poll numbers.

It wasn’t until the Ukrainian president became entangled with American politics that he garnered widespread international attention. In an interview with Marie Yovanovitch, Steven Colbert asked the former US ambassador, “What was the appeal of a comedian? How bad were things in the political landscape there that they went ‘Oh, let’s give the clown a try.’” Yovanovitch responded by pointing to similarities between Zelenskyy and former US president Donald Trump: a political outsider running as a protest candidate, whom the political establishment ridiculed and failed to take seriously.

It was also Zelenskyy’s connection to Trump that first caught the attention of the international public in what is now known as the “perfect” or the “I would like you to do us a favor, though” phone call. The so-called ‘Ukraine scandal’ emerged in 2019 when a whistleblower complaint claimed that in a phone call, then-president Trump attempted to pressure Zelenskyy to investigate his political rival, former vice president Joe Biden, and his son Hunter Biden by threatening to withhold $400 million in congressionally mandated military aid to Ukraine. While the aid funds were eventually released, the investigation into Trump’s misconduct that followed provided the basis for the first impeachment inquiry (the 45^th president was convicted by the US House of Representatives but acquitted by the Senate). It also led to an exodus of US government experts on Russia and Ukraine who were dismissed by the Trump administration or left of their own volition. Nevertheless, experts have predicted that the Ukraine scandal “likely will become a minor footnote” in Zelenskyy’s story, like Zelenskyy and his top aid Sergey Shefir being named in the 2021 Pandora Papers, or the Ukrainian president’s ties to oligarch Ihor Kolomoisky (owner of 1+1, which aired Servant of the People).

The following two years of Zelenskyy’s presidency would become defined by the COVID-19 pandemic. In 2021, this allowed Zelenskyy to join the club of shirtless statesmen as pictures of his vaccination were widely shared.

These images were also often contrasted with the hyper-masculine image that “has long been Russian President Vladimir Putin’s calling card,” from topless pictures of Putin riding horses or fishing to practicing martial arts, playing hockey, and shooting guns or rifles.

This comparison between the types of masculinity represented by Zelenskyy and Putin has taken on a new life amid Russia’s invasion of Ukraine, comparing Zelenskyy’s sense of self-humor and down-to-earth everyman appeal with Putin’s performance of masculinity, which is frequently interpreted as motivating his invasion of Ukraine.

While Zelenskyy once stated in an interview with The Times of Israel that “nobody cares” about his Jewish heritage, it took on new significance in light of Putin’s claim to pursue the “de-Nazification” of Ukraine. This provoked Zelenskyy to ask, “How could I be a Nazi?” citing his grandfather’s experience fighting the Nazis in World War II and three of his great-uncles being killed in the Holocaust.

International Icon

There have been many think pieces discussing the ways in which Zelenskyy’s background as a comedian and actor may have prepared and poised him for the leadership role he has assumed amidst Russia’s invasion of Ukraine. However, like other comedians-turned-politicians (such as former US Senator Al Franken) before him, Zelenskyy’s self-portrayal as a political candidate and president has largely been that of a serious leader and businessman. He has continued to project earnestness, stoicism, and bravery in his wartime leadership, being likened to Winston Churchill, whose 1940 ‘We Shall Fight On the Beaches’ speech Zelensky referenced in his recent address to the British House of Commons. When Zelenskyy reportedly replied to the US offer to evacuate him saying “I need ammunition, not a ride” the line became an instant rallying cry, meme, and even merchandise.

Nonetheless, with many in search of more lighthearted content, videos of Zelenskyy’s past entertainment work have gone viral, including comedy troupe performances of “Hava Nagila” and “Cossacks [Козаки],” appearances on Tantsi z zirkamy (the Ukrainian version of Strictly Come Dancing), and the animated film Paddington Bear (Zelenskyy voiced Paddington in the Ukrainian dubbed version).

Sketch troupe pretending to play “Hava Nagila” using their genitals

Zelenskyy on Tantsi z zirkamy (the Ukrainian version of Strictly Come Dancing)

Hugh Bonneville’s tweet about Zelenskyy dubbing Paddington (Bonneville plays Henry Brown in the Paddington films)

In this spirit of life imitating art, others have already begun to create art imitating life, including memes, fan art, and remixes of the president’s videos. As social media expert Ankana Susarla has noted, Zeleskyy’s ‘selfie videos’ have been particularly successful in conveying authenticity and connecting with social media users, as well as being vital assets in the ongoing information war.

International comedy icons have also paid tribute to the Zelenskyy, with Trevor Noah noting, “This man has more than stepped up to the crisis,” and Stephen Colbert telling his Late Night audience, “my new comedy idol is Volodymyr Zelenskyy… Normally, I am against electing comedians to political office… But this guy is inspiring the world with his courage in the face of the Russian invasion.” While the infectious courage of the Ukrainian population and president has already captured the international public’s attention, reports of officials mimicking Zelenskyy’s stoic everyman leadership have also begun to emerge.

As the first draft of history is being written, the ingenuity, sense of duty, and humor of the Ukrainian people continues to inspire the world and provide moments of joy and hope amid the terrors of war. Zelenskyy’s inclusion as part of this imaginative group of Ukrainian people speaks not just to his frequently described everyman persona, but rather the larger notion that “democracy does not need – and should not seek – the sorts of hero worship that authoritarians like Putin demand.”

27. desember 2021

Genus och våldsbejakande extremism

Gender, WTF?

Under min studietid i Uppsala berättade en kompis i vår studiegrupp att hon skulle börja läsa en master i ”gender”. ”Gender? WTF skulle man kunna jobba med det?” var det de flesta undrade. Gender var då fortfarande ett begrepp som först långsamt började formas och etableras. Ett begrepp som sen inte skulle bara vara trendig utan, speciellt med bakgrund av den svenska feministiska utrikespolitiken, även vara objekt till aktiv debatt i det svenska samhället. På globalt sätt, ingen hade då haft fokuset på Sverige, ett land vilket skulle vara ledande inom inkludering av kvinnor i samhället, kvinnorättigheter och genderperspektiv, även i samtliga humanitära bistånd och utvecklingsåtgärder internationellt.

Eftersom Sverige idag är ett land som strävar mot jämställdhet, förs kampen på många plan. Arbete för ett rättvist samhälle kan – vid sidan av frågor om jämställdhet mellan kvinnor med män – ha med båda lagar och kulturella normer att göra. Ett stort problem när det gäller genus och jämställdhet är synen på manligt och kvinnligt och de värderingar som idag och sedan tidigare har lett till vad som värderas högst. Män har genom hela historien har varit de som tagit plats i det offentliga rummet. Men på senare tid har även kvinnor tagit större plats och Sverige, som ett flertal andra länder, har på det sättet blivit ett mer jämställt samhälle.

Bristen på genusförståelse i militära operationer

Driven av genusfrågor som jag är insåg jag under min första kontraterrorism uppdrag i Afrika, att vi västlänningar i uniform dock saknar ett genusperspektiv som skiljer mellan olika samhällsgrupper. Men att ha bra förståelse för och om genusfrågor är väl avgörande för att kunna begripa den lokala civilsamhällen man jobbar med och man jobbar i. Hur, utan kunskap om den lokala befolkningen, deras behoven och utmaningar, skulle vi ens kunna hjälpa dem eller motsvara terrorism och extremism i landet?

Vara del av en av försvarets första kontingenten i landet, gällde det nu att utveckla den underrättelse- och analysverksamheten genom att inkludera ett genusperspektiv i våra militära kontraterrorismoperationer.

Det är viktigt att förstå att begreppet genus, eller gender, används för att urskilja vad som formar kvinnors och mäns sociala beteende. Genus handlar därför om könsroller och betraktar dem som en kulturell och social konstruktion. Det handlar till exempel om hur vi skapar normer för manligt och kvinnligt beteende och åsikter i vår vardag genom kroppsspråk, val av kläder, yrken, intressen och så vidare. De senaste decennierna intresset för kön, genus och/eller gender i allmänhet ökat, men används ofta som en synonym för «kvinnor». Att bara fokusera på kvinnor istället för alla samhällsgrupper (såsom kvinnor, män, ungdomar, seniorer) innebär dock risken att inte fullt ut förstå de olika roller män, och likaså kvinnor, kan spela i våldsbejakande extremism. Hur genus konstrueras beror på historiska, sociala och kulturella sammanhang. Synen på vad som anses vara manligt eller kvinnligt är därför något som ständigt förändras.

Men hur är synen på genus och vad som betraktas att vara en man eller manligt kopplade till extremism och terrorism?

Könsrelationer förutsäger, tjänar och sprider våldsbejakande extremism och det blir allt tydligare att extremistiska grupper såsom al Qaeda eller IS aktivt utnyttjar könsdynamiken och synen på maskulinitet och femininitet i sina rekryteringsmetoder.

Våldsbejakande extremistgruppers propaganda tenderar att framställa sina krigare genom hypermaskulina bilder. En ”riktig man” använder våld som motsvarar den maskulina etiken av fysisk styrka, användning av vapen och förnedring. Sådana grupper uppmuntrar också unga män att visa manlighet genom våldsbejakande extremism och övergrepp mot kvinnor.

Men även kvinnor reproducerar patriarkala syn om maskulinitet, till exempel genom att uppmuntra eller förvänta sig män att joina väpnade grupper eller genom att skämma ut dem som väljer att inte delta i strid. På sådant taktiskt sätt använder ISIS lokala kvinnor och barn som budbärare av skam och avsmältning för att (riktiga) män ska joina dem.

I min forskning har jag särskilt intresse för den lokala ”mansbilden” i Sahel-regionen; vad betyder det att vara man och manlig? Hur och på vilket sätt utnyttjar extremistgrupper manliga sårbarheter och syn i representation av sina krigare och inom rekrytering? Bara när vi, som jobbar mot extremism och terrorism, hittar svar på dessa frågor och ökar förståelse om samhällen vi jobbar i, kan vi på effektivt sätt motsvara hotet och hjälper sårbara lokala grupper.

Dominik Emil D.

Stipendiat

23. november 202123. desember 2021

På hvilke måter går en kulturs overlevelse gjennom hjemmet?

Å skape seg et hjem er en grunnleggende kulturell praksis. Et hjem handler om helt konkrete praktiske ting, som vegger og tak. Men det handler også om en opplevelse av «å være hjemme», et sted der man føler seg komfortabel og kan være «seg selv». Dermed er «hjemliggjøring», prosessen av kulturelle praksiser knyttet til å skape et hjem knyttet sammen med dynamiske sosiale konstruksjoner som i varierende grad henger sammen med følelser, erfaringer, identitet, kjønn, familie, slekt, geografisk sted, og politiske beslutninger. Et hjem kan dermed forsåes som en relasjon, eller et sett med relasjoner, som skapes over tid. Til tross for å være så grunnleggende for oss mennesker, er disse nettverkene av praksiser og relasjoner som er med på å skape hva det vil si å være «hjemme» ofte oversett.

I Skandinavia er et sett med slike relasjoner forholdet mellom urbefolkningen og staten. Størstedelen av forskningen på urbefolkningers situasjon i Skandinavia har fokusert på direkte forsøk på assimilering av urbefolkningen. Mer indirekte assimileringsprosjekter, ofte i form av velmenende velferdsprogrammer, er i mindre grad undersøkt og forstått. Kan velferdsprogrammer overfor urbefolkninger forstås som en indirekte form for kolonisering, der målet for kolonimakten er å eliminere de kolonisertes kultur og erstatte den med sin egen? Det nystartede prosjektet INDHOME: Indigenous homemaking as survivance: Homemaking as cultural resilience to the effects of colonization and assimilation ønsker å se nærmere på relasjonen mellom urbefolkningen og staten i de Skandinaviske landene, for å komme nærmere et svar på hvordan ulike former for statlig bolig-og velferdspolitikk har formet urbefolkningers muligheter for hjemliggjøring i tråd med egne kulturelle praksiser.

Taasilaq på Østgrønnland. Foto: Wikimedia Commons.

Prosjektet vil besvare dette spørsmålet gjennom ulike tilnærminger. Prosjektet vil dokumentere og analysere boligpolitikk i Skandinavia i et historisk perspektiv, med øye for hvordan nettverk av politikere, arkitekter og byplanleggere i Skandinavia formet boligpolitikken mellom 1945 og 1979.

Videre vil studien sammenligne praksiser av hjemliggjøring blant urbefolkning i Skandinavia og på Grønland for å forstå hvordan urbefolkningene her har blitt påvirket av Skandinavisk bolig- og velferdspolitikk i etterkigstiden, og hvordan man kan unngå videre eliminering av urbefolkningskulturer. I dette arbeidet benytter prosjektet seg konseptuelt av begrepet «survivance» lansert av anishinaabe-forsker Gerald Vizenor. Survivance, skrev Vizenor, handler ikke bare om fysisk overlevelse, men også om noe mer:

“an active sense of presence, the continuance of native stories, not a mere reaction, or a survivable name. Native survivance stories are renunciations of dominance, tragedy, and victimry. Survivance means the right of succession or reversion of an estate, and in that sense, the estate of native survivancy.”

I forlengelse av det siste poenget, ønsker prosjektet også å utvikle ny kunnskap om hjemliggjøringspraksiser blant urbefolkningen i Skandinavia for å bidra til en bedre forståelse av hvordan slike hjemliggjøringspraksiser har betydning for urbefolkningens motstandsdyktighet og overlevelse i møte med staten. På hvilken måte går en kulturs overlevelse gjennom hjemmet? Gjennom bedre forståelse av dette spørsmålet ønsker prosjektet å bidra til bedre, og mer håpefull og optimistisk, bolig-og velferdspolitikk overfor urbefolkningen i Skandinaviske land.

MINS-leder Astri Dankertsen skal lede INDHOME-prosjektet.

Prosjektet er finansiert av norsk forskningsråd og er et samarbeid mellom Nord Universitet, Nordlandsforskning, Umeå Universitet, Dansk Institutt for Internasjonale Studier (DIIS) og Grønland Universitet under ledelse av MINS-leder Astri Dankertsen. Prosjektoppstart er 1. desember 2021, og vil gå over fire år. To stipendiatstillinger vil lyses ut i forbindelse med prosjektet. Stay tuned!