Skrevet av: Førsteamanuensis Astrid Marie Holand, Nord universitet

Forsynings- og gjenreisningsdepartementet, en nyordning av det eldre Innenriksdepartementet, tok på seg det overordnede ansvaret for å bygge landet opp igjen etter okkupasjonsmaktens herjinger. Boliger og infrastruktur sto øverst på arbeidslista. Finnmarkskontoret fikk ansvaret for den praktiske utførelsen av gjenreisningsarbeidet i den sterkt krigsskadde nordligste delen av Norge. Dette kontoret opplevde raskt behovet for å ha sin egen presse- og opplysningstjeneste som fulgte det offentlige ordskiftet – og med sitt arkiv bevarte de for ettertiden hva de fant relevant i dette ordskiftet. Bakom alle avisutklippene de samlet inn, bakom alle skjemaer, talloppgaver, rapporter og typetegninger for gjenreisningshus, bakom der finnes en historie om diametrale motsetninger.

Norsk gjenreisningspropaganda anno 1945 – en kampanje som feilet

«Da finnmarkskontoret tok til med sin virksomhet hadde vel noen gang være av oss med en aldri så liten anelse om at det lå så å si et hav av uløste oppgaver i horisonten […] Å gripe etter disse oppgavene var som å gripe etter geléaktige glassmaneter som yrer omkring i et opprørt hav».[1]

Slik innleder Presse- og opplysningstjenesten ved Finnmarkskontoret i Oslo historien om sin egen tilblivelse. Og videre: «Ønsket om å ha noe mer positivt til å holde seg til, en fastere masse å forsyne seg av, når alle spørsmål fra sør og nord begynt å hagle inn over kontoret, ga vel idéen til å få en ordnet presse- og opplysningstjeneste.» [2]

Innsamlingsarbeidet de gjorde sikret ettertiden et innblikk i den offentlige debatten omkring situasjonen i Finnmark i årene 1945-48. De eldste klippene er fra mai 1945, bare et par uker etter den tyske kapitulasjonen. Hovedinntrykket er at når det var gått noen måneder, og de helt store resultatene lot vente på seg, fikk gjenreisningsmyndighetene mye krass kritikk – et folkelig uttrykk fra samtiden kan være dekkende:  De fikk så ørene flagret!

Internasjonal interesse for de brente steder

Finnmarks tragedie vakte internasjonal oppmerksomhet. Forsynings- og gjenreisningsminister Oscar Torp (A) beskrev omfanget av ødeleggelsene på denne måten til en sveitsisk journalist:

De ødelagte områder strekker seg over et areal av 60.000 kvadratkilometer det vil si 1/5 av Norges samlede areal eller 1 ½ Danmark. Her bodde ialt 75.000 mennesker, hvorav 45.000 ble tvangsevakuert og cirka 25.000 ble igjen. Resten hadde evakuert frivillig tidligere. 3/4 av hele området ble 100% ødelagt, resten 60 til 70%. Brukbare hus sto kun igjen for 6-7000 mennesker.

Første punkt i gjenreisningsplanen var minerydding og fjerning av piggtråd, fortalte Torp videre, dernest gjenoppbygging av havner, veier, post, telefon og telegraf, så skulle den arbeidsdyktige evakuerte befolkningen komme hjem, og man måtte da bygge provisoriske tilholdsrom for dem.[3]

I Finnmarkskontorets kommunikasjonsplan inngikk både informasjon til norsk og utenlandsk presse, samarbeid med presse og kringkasting, produksjon av eget informasjonsmateriell – og å følge med på den offentlige mening. Å vise gode resultater av gjenreisningsarbeidet var avgjørende. Presse- og opplysningstjenesten skulle gi «et billede av det Finnmark som det var, det som ikke var, det som er i sin vorden og det som blir det arbeidende og landsbyggende Finnmark». Da gjaldt det å samle bilder fra tiden før og etter tyskernes ødeleggelser – helst tatt fra samme punkt. Videre ville det gjelde å dokumentere den nye bebyggelsen som vokste fram. Bildene skulle brukes til artikler, foredrag eller annet propaganda- og opplysningsarbeid.

Arbeidsdeling mellom nord og sør

Etter hvert samarbeidet Oslo-kontoret med et tilsvarende informasjonskontor i Harstad. Sammen kartla de hva som ble skrevet av pressen, slik at de snarest kunne «gripe inn hvis noe uriktig, urettferdig eller skadelig skulle ha funnet vegen til offentligheten».  De ansvarlige, det vil si statsråden i Forsynings- og gjenreisningsdepartementet, konsultativ statsråd for Nord-Troms og Finnmark, Finnmarkskontorets avdelinger i Oslo og Harstad samt Bolig- og gjenreisningsdirektoratet, skulle holdes løpende oppdatert. «Fra avisutdragene trekkes ut det som har interesse for propagandavirksomheten», skrives det også.[4]

Arbeidsdelingen var ellers slik at Harstad-kontoret hadde «de mere utførende» oppgaver mens Oslo-kontoret var instansen som hadde de forberedende oppgaver og som svarte når det kom kritikk.[5] En sentral oppgave for informasjonstjenesten i Harstad var å holde finnmarkingene orientert om det som foregikk fra administrasjonens side. Dermed startet de meldingsbladet Melding fra Finnmarkskontoret som kom ut første gang 16. mars 1946 (forsiden vist til venstre).

Hvert poststed i Finnmark og Nord-Troms fikk med selvtillit tilsendt en bunke av disse bladene til fordeling blant de krigsskadelidte: «Meldingsbladet vil sikkert få stor betydning i arbeidet for å få finnmarkingene til å forstå hvorfor alt gjøres, at hvert skritt som foretas i gjenreisningen er til deres eget beste, og at disse skritt må til for å gi de beste resultat», het det.[6] Opplysningsarbeid for å gi folk den rette forståelsen, var et tema i seg selv.[7] Det ble endog påpekt at myndighetene i de fleste land drev gjenreisnings-propaganda for å få orden på sakene.

Propaganda med etterspill

En av de første oppgavene til pressekontoret, var å samle alt pressen skrev om krigsødeleggelsene i Nord-Troms og Finnmark i et klipparkiv. Innsamlingsarbeidet ble ikke opplevd som kjedelig. Informasjonsmedarbeiderne fikk energi «av stoffets varierende art, fra det komiske til det mest tragiske». Klipparkivet viser at gjenreisningsapparatet etter hvert fikk mye og hard kritikk. Hyppige tema var at finnmarkingene fikk for liten innflytelse – og at kontorfolkene som ledet arbeidet manglet oversikt. Ord som kaos, skandale og teater ble ofte brukt. «Det hadde vært fint å kunne bytte plass med de etterpåkloke», var konklusjonen til Presse- og opplysningstjenestens egne folk.[8]

Innsamlingen av presseklipp startet med Oslo-pressen 12. november 1945, «den dag da de første referater fra journalistenes finnmarks-reise dukket opp».[9] Dette var en reise for norske journalister, arrangert av pressekontoret. I disse reportasjene vises de samme før- og etter-bilder i flere ulike aviser. Hovedformålet her var å vise resten av landet hvilke forhold finnmarkingene levde under, og at behovet for hurtig gjenreisning skulle bli tydelig. Artiklene pekte på hvilke praktiske utfordringer gjenreisningen sto overfor, og at arbeidet hadde startet, men var i en tidlig fase.[10]

Disse tidlige reportasjene virker nøytrale til myndighetenes arbeid, men allerede da var det et tema at finnmarkingene selv måtte få bestemme hvordan deres bygder og byer skulle gjenreises. Og en kritisk notis påpekte at journalistene ble ledet av «ciceroner», og geleidet forbi det raserte Vardø i ly av nattemørket. Også senere kunne journalister som deltok på slike pressereiser få kritikk for å fly i flokk med blyant og blokk, ledet av gjenreisningens pressetjeneste.[11]

Sommeren 1946 ble det arrangert en tilsvarende reise for skandinaviske journalister. Deres reportasjer forteller mye av det samme som norske medier, men med et utenfra-blikk. Krigens herjinger, mangel på byggemateriale og finnmarkingenes skepsis mot ferdighus og boliglån er gjengangertema.[12]

Finnmarkskontoret fikk også lagd en dokumentarfilm om ødeleggelsene i 1944 og gjenreisningsarbeidet. Denne såkalte «Finnmarksfilmen» ble vist i både Norge og Sverige og vakte «enorm interesse», ifølge Presse- og opplysningstjenesten selv.[13]

Mottakelsen filmen fikk var likevel noe blandet.[14] Selv om formålet med den, som med resten av informasjonsarbeidet, ser ut til å ha vært et ønske om å skape oppslutning omkring et krevende arbeid, bidro det på den ene siden til en elendighetsbeskrivelse av Finnmark – hvor dårlig alt sto til – og på den andre siden til noe som ble oppfattet som skjønnmaling – hvor bra det gikk med gjenreisningen. Dermed var det ikke bare gjenreisningsarbeidet som fikk kritikk, men også deler av informasjonsarbeidet i seg selv. Kampanjen framstår dermed ikke som veldig vellykket.

Hva ble så den samla effekten på den offentlige samtalen? I ettertid har det eksistert en utbredt folkemening sør i landet om at det meste står dårlig til nordpå. Den kan i sin tid ha vokst ut av dette opplysningsarbeidet. En mannsalder senere sviktet torskefisket i Finnmark, og igjen ble da elendighetsbeskrivelser brukt for å få storstilt økonomisk støtte fra myndighetene i sør.[15] Lokale aktører visste da at dette var et verktøy som måtte brukes med omhu.[16] Men et offentlig bilde av «det håpløse Finnmark» som måtte hjelpes på beina igjen var altså etablert allerede – og mange ville fortsatt kunne huske det førti år etter krigen.

Sjøfinnen som fikk seg norsk typehus – et spørsmål om samisk kultur?

Det ser ut til at samiske spørsmål og spørsmål om den enkeltes påvirkningskraft på gjenreisningsarbeidet ble forstått som adskilte tema i norsk offentlighet – også der de godt kunne kobles. Sjøsamen Nils Hansens møte med «Gjenreisingen» viser hvordan det kunne arte seg.

Sjøsamen Nils Hansen som representant for Finnmarkingen

Hensyn til samisk levemåte i forbindelse med gjenreisningen er langt fra noe hovedtema i arkivet etter Finnmarkskontorets presse- og opplysningstjeneste. Like fullt finnes det ei egen mappe som omhandler samiske saker spesielt, noe som betyr at dette ikke var en total blindsone for dem som jobbet der – og heller ikke for pressen. Eksempelvis nevnes det at mange lapper rømte ut i naturen og dermed unngikk tvangsevakuering i 1944. Det nevnes at mange bor i gammer i 1945 og 1946.[17]  Betegnelsene «same», «finne» og «lapp» brukes for øvrig om hverandre.

I pressen ser den samepolitiske debatten samtidig ut til å være en debatt for seg, ikke direkte knyttet til gjenreisningen. Et sjeldent, og desto mer interessant eksempel er det når journalist (og Venstre-politiker) Gunnar Garbo fra Bergens Tidende lar «den fattige sjøfinnen» Nils Hansen representere menigmannen fra Finnmark i møte med gjenreisningsbyråkratiet:

I 1944 eide Nils Hansen et par gammer, et par kyr, og drev fiske. Høyet han trengte hadde han stående i en stakk året rundt. Da tyskerne satte fyr på alt han eide, ble Hansen en av de tusener krigsskadelidte i Finnmark. Han hadde ikke penger til nybygg. Han hadde forsikring, men det var uklart hvor mye han ville få utbetalt i erstatning. Tilsvarende uklart var det hvor mye han ville få i krigsskadetrygd. Men Staten hadde jo lovet å hjelpe finnmarkingene, så Hansen søkte byggetillatelse, og det fikk han. Nå gjorde Finnmarkskontorets lokale distriktskontor, «Gjenreisingen» som han kalte det, alt arbeidet for ham. Skaffet tegninger, materiale og kontrollerte byggingen av et toetasjes hus. Distriktsagronomen tegnet en ny løe for ham, men arbeidet pågikk fortsatt, så Hansen visste ennå ikke nøyaktig hva prisen kom til å bli. Men han som hadde vært gjeldfri før kom nå til å få et lån hos Statens Husbank, noe mange finnmarkinger var skeptiske til. Journalisten stilte også spørsmålet om hvordan det ville bli for Hansen å betjene lånet med sin beskjedne inntekt.[18]

I praktisk forstand virker det som at det å få huset satt opp gikk såpass greit for seg at Nils Hansen kan sies å være en av de heldige. Andre beretninger handler om bebyggende som verken fikk tegninger eller materiale før det hadde gått svært lang tid. Like fullt representerer han finnmarkingen med liten innflytelse på gjenreisningsarbeidet. Historien viser at kontorfolkene som ledet arbeidet ikke hadde oversikt over hvilken omveltning deres standardløsninger kanskje innebar for ham.

«Laila»-drømmer om nordnorsk turisme

Spørsmål om samisk kultur var nemlig relevante i andre sammenhenger. Ved siden av fiskeriene, så man for seg at turisme kunne bli en lukrativ næring i det gjenreiste Nord-Norge. Da gjaldt det å ha noe å markedsføre. Midnattssol, Nordkapp og samisk kultur kom høyt på lista, blant annet takket være den populære spillefilmen «Laila» fra 1929. Viddas fred og lappenes eksotiske livsstil ble ofte hentet fram i turistreklame for Nord-Norge, i den grad at det kunne vekke protester. Mer konkret gikk staten i gang med å finansiere nybygg av fjellstuer i Finnmark, for å kunne ta imot turister i økende antall. I slike sammenhenger er det ikke snakk om en snart fullført assimilering, men derimot at samisk språk og kultur er truet – og dermed sies det samtidig at dette er noe å ta vare på.

Særlig i reisereportasjer fra Nord-Norge ser det ut til at det er viktig å vise fram det eksotiske. Om det er statsminister Gerhardsen, en stortingskomite, en gruppe journalister eller en enkelt korrespondent som er på rundreise i Finnmark – de pleier å møte en same eller to.[19] Samtidig virker det maktpåliggende å ivareta det norske nasjonalfellesskapet. Det understøttes når journalisten møter en kven eller en flerkulturell, og de selv legger vekt på at de er norske. Et sjeldnere tilfelle er journalist E.O. Hauge som etter sin rundreise i Finnmark kaller det «lite demokratisk» å utslette samenes eldgamle kultur. [20]

En eldgammel kultur og en truet næring – og koblingen som mangler

I samlingen av presseklipp inngår flere utvalg av tekster som viser hva norske aviser tok opp av samiske spørsmål. Her omtales det samiske dels som noe eksotisk, dels som noe problemrammet. Eksempelvis får det fyldig omtale når samiske representanter organiserer et landsmøte i Tromsø, bare for å oppdage sterke interessemotsetninger seg imellom.[21]

Pressen skriver om problemer for reindriftsnæringa, om krigsskader – men like mye tyvslakting og tyveri av reinsdyr. I en oversikt avisa «Nordlys» lagde sommeren 1947 over gjenreisningen av næringslivet er reindriftens utfordringer tatt med som et eget punkt.[22] Berges Tidenes korrespondent Gunnar Garbo tar opp de samme utfordringene i sin reiseskildring som går over flere dager høsten 1947: «Tyvslaktingen truer fjellfinnenes eksistens – vi må ta opp problemet om å bevare den kulturen som de siste etlingene av dette nomadefolket representerer», skriver han da.[23]

I Nils Hansens historie var bevaring av samisk kultur ikke tema, der var fokuset et annet. Men med sitt nye toetasjes hus gikk han kanskje over fra å bo på samisk vis til å bo på norsk vis. Uten typetegningene fra «Gjenreisingen» hadde han kanskje ikke gjort det. Samtidig ble han kanskje tvunget til å legge om fra delvis naturalhusholdning til full pengehusholdning for å kunne betjene det nye husbanklånet sitt. Garbo problematiserer den økonomiske siden ved denne overgangen – men ikke den kulturelle.

Dette illustrerer godt hvordan samiske spørsmål og spørsmål om den enkeltes påvirkningskraft på gjenreisningsarbeidet ble behandlet som to adskilte spørsmål – også der de kunne kobles sammen.

Fiskeindustri og vannkraft – motorer i det gjenreiste Finnmark

Den første etterkrigstida var de store planenes tid. En nedbrent landsdel åpnet mulighetene for å skape et nytt Finnmark. «Finnmark må ikke gjenreises slik det var», ble hevdet fra flere hold. Moderne fiskeindustri, og storstilt kraftutbygging skulle sørge for at det ble nye tider. Byfornyelse, havneutbygging og sentralisering var andre stikkord. For å illustrere skalaen det ble planlagt i: Hele Vardø by skulle flyttes og anlegges på et nytt sted. Hva slags tankegods bygde slike planer på?

Klondyke-stemning i Finnmark

Flere steder i presseklippene beskrives en Klondyke-stemning i Finnmark, med referanse til gullgravertiden i Alaska på 1800-tallet. Uttrykket brukes i ulike sammenhenger – for det første gjelder det utsiktene for å få arbeid til gode tariffer, gjerne brukt for å tiltrekke seg arbeidskraft fra Sør-Norge. For det andre gjelder det utsiktene til å gjenreise landsdelen etter nye, mer moderne og større standarder enn før.

Det er klart at en nedbrent landsdel som skal gjenreises i sin helhet innebærer store muligheter for å realisere visjoner om et annet samfunn. Vardø og Hammerfest er typiske eksempler på storskalaplanene, men selv planene for lille Polmak var preget av en framtidsoptimisme som gikk langt utover det å skulle skaffe hus til folk. Denne optimismen er gjennomgående fra Alta til Kirkenes.[24] Vardø skulle flyttes fra festningsøya til fastlandet. I Hammerfest ble det tidlig en stor diskusjon omkring størrelsen på det nye sykehuset – hvor mange innbyggere skulle det dimensjoneres for? Og når det gjelder havner skulle disse ikke bare gjenreises, men kapasiteten skulle utvides – noen steder femti (!) ganger så stor som før krigen.

Også i arkitektstanden var det gjort klart at gjenreisningen handlet om mer enn å gi folk tak over hodet. En lang rekke oppgaver inngikk i planene; det skulle bygges kraftforsyning, havneanlegg, fiskerianlegg, kommunikasjoner og infrastruktur; «alle de saker som gir grunnlaget for landsdelens næring». Det skulle bygges skoleinternater, som skulle bli «de kulturelle centre som tiden krever». Det skulle lages reguleringsplaner for byer og tetthygde strøk, og 6000 gårdsbruk skulle gjenreises. Arbeidet ville kreve «full innsats av landsdelens folk og av myndighetene», det var viktig at folk og myndigheter samarbeidet, at innbyggerne ble hørt – og «Byggekunst» oppfordret selv folk som skulle bygge i Nord-Troms og Finnmark til å sende inn sine synspunkter, så skulle deres meninger komme fram «til de rette instanser».[25]

Internasjonal innflytelse: fra tyske til svenske og anglo-amerikanske forbilder

De norske arkitektene som virket i etterkrigstiden var tydelig del av et internasjonalt fagfellesskap. Sommeren 1945 foreslo Norske Arkitekters Landsforbund for regjeringen at det ble oppnevnt sakkyndige byplanfolk fra våre naboland, for å gjennomgå planene fra Brente Steders Regulering (BSR).[26] Departementet fulgte ikke dette forslaget, for gjenreisningsarbeidet måtte ikke bli forsinket. Men forslaget sier i seg selv noe om hvordan arkitektstanden i 1945 orienterte seg.

Brente Steders Regulering var en offentlig etat som ble etablert sommeren 1940 med norske arkitekter, og med oppdrag om å lage reguleringsplaner etter norsk tradisjon for de stedene som var rammet av krigshandlinger. BSR ble først ledet av arkitekt Sverre Pedersen, mannen som i 1920-årene innførte begrepene distriktsplanlegging og regional planlegging i Norge. I 1945 ble han avløst av arkitekt Erik Rolfsen, en sterk tilhenger av funksjonalisme i byplanlegging.[27] Før krigen hadde norske arkitekter gjerne hentet inspirasjon fra Tyskland, men nå var dette blitt uhørt. Da det etter krigen ble oppfattet slik at BSRs planer var påvirket av okkupasjonsmakten, kom det krav om at deler av arbeidet måtte gjøres på nytt – selv om det ville føre til at arbeidet tok ekstra tid.[28]

I sin beretning om planleggerprofesjonens utvikling gjennom de siste hundre år legger Rolf H. Jensen vekt på at krigen medførte en total nyorientering for arkitektene. De vendte seg vekk fra Tyskland og orienterte seg isteden mot Sverige og England, dit mange flyktet og var faglig aktive i krigsårene – og etter hvert mer og mer USA. I mellomkrigsårene knyttet særlig Arbeiderpartiets ledende menn seg til utviklingen av økonomisk planlegging ved Universitetet i Oslo. Denne tenkningen var inspirert av den britiske økonomen John Maynard Keynes. De hentet også inspirasjon fra USA, slik som det industrielle utviklingsprosjektet i Tennessee Valley, et ledd i president Roosevelts politikk for å utvikle og modernisere en «tilbakestående» region. Dette bidro i sin tur til at gjenreisningen under Arbeiderpartiets innflytelse ble konsentrert om økonomisk og industriell utvikling. [29]

Denne beskrivelsen resonnerer godt med materialet etter Finnmarkskontorets presse- og opplysningskontor. Blant godbitene i arkivet finnes en rapport fra Tennessee Valley Authority (TVA) og en om boligspørsmålet i USA generelt, pluss eksemplarer av magasinene «Byggekunst» og «Bonytt» der inspirasjonen fra Sverige er tydelig. Men enda mer påtagelig er det økonomiske fokuset: Dette å gjenreise boligmassen og næringslivet hånd i hånd ser ut til å være et av Finnmarkskontorets kjerneoppdrag. Og det var særlig fiskerinæringen som det skulle satses på. Når Finnmarkskontoret skulle bidra i gjenreisingen ikke bare av bebyggelse men også av næringslivet kom kontoret samtidig i en særstilling i forhold til Gjenreisingsadministrasjonen, som ellers bare hadde med bygningsforhold å gjøre.[30]

Kraftutbygging, industri- og boligbygging satt i sammenheng

Finnmark i 1946-47-48 skulle realisere Gerhardsen-regjeringens visjoner, slik framsto det iallfall i Arbeiderpressen. Manus fra foredrag, taler utgitt som opplysningsmateriell, NRKs opplysningsarbeid vitner om sosialdemokratiske vyer og om moderniseringsiver –  der fiskeindustri og vannkraftutbygging ble tildelt sentrale roller.[31]

Hørepressen så også lyst på framtidsmulighetene, men var tilsvarende mer opptatt av at næringslivet skulle blomstre og det private initiativ skulle få slippe til. Det begge posisjoner hadde stor tro på, var at fiskeindustrien skulle bli en viktig motor i det gjenreiste Finnmark. Men mens Høyre-ideen gikk ut på at privat næringsliv skulle drive industrien, mente Arbeiderpartiet at staten skulle gå aktivt inn.

Det ble utarbeidet planer om bygging av fiskerianlegg med Båtsfjord som modell.[32] En redegjørelse over Finnmarkskontorets arbeid med gjenreisningen av fiskerinæringen fra august 1946[33] er mindre relevant for samisk historie, men derimot et svært interessant stykke nordisk industri- og fiskerihistorie. Denne typen arbeid peker nemlig framover mot det statseide fiskerikonsernet Finotro – Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri. I løpet av 1950-årene ble Finotro en legemliggjøring av Arbeiderpartiets grunnide om industrien som ryggrad i gjenreisningen av landet, der produksjonsanlegg for frossenfilet ble hjørnesteinsbedrifter i mange kystsamfunn.[34]

Tankene om storstilt kraftutbygging peker framover mot rapporten Kraftforsyningen i Finnmark fylke fra Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen og Finnmark fylkes elektrisitetsforsyning. Her ble det foreslått å demme opp Alta-Kautokeino-vassdraget og sette det samiske samfunnet i Masi under vann. I rapporten ble dette kun henvist til som «Dam kote 262 (Masi)».[35] Dette ga støtet til selveste Alta-aksjonen, en protestaksjon som for alvor åpnet øynene for samiske rettigheter i norsk sammenheng. Vassdraget ble demmet opp, men Masi ble tatt ut av planen.

Hva var god boligstandard i 1945?

De aller første husene som ble tiltenkt de krigsherjede distriktene var en type enkle laftehus, og etter planen skulle 200 slike settes opp i høsten 1945. Andre etappe i gjenreisningen ble innledet ved at Gjenreisningsdirektoratet lyste ut en arkitektkonkurranse for hustyper til bruk i Troms og Finnmark, som permanent bebyggelse. Kravene til konkurransebidragene gir viktige hint om hva tidens arkitekter var opptatt av, og hva de mente trengtes i Nord-Troms og Finnmark.

Den store typehus-konkurransen

Kravene i arkitektkonkurransen forteller mye om hvordan man så for seg at den nye boligstandarden i Nord-Troms og Finnmark skulle være. Alle husene skulle for eksempel ha vindfang med bislag, det vil si et utbygg til vern mot vind og vinterkulde, utenfor inngangsdøren. Håpefulle arkitekter og -studenter kunne sende inn bidrag i fire ulike klasser, beregnet for byens eller landsbygdas levemåte:

1. toetasjes enebolig med grunnflate på inntil 50 m² for byer eller bymessige strøk,
2. toetasjes enebolig med grunnflate på inntil 55 m² for kyst- og innlandsdistriktene,
3. en etasjes enebolig med innredet loft og grunnflate på inntil 60 m² for kyst- og innlandsdistriktene,
4. åpen klasse.

Hva som ble stilt av krav til kjøkkenet – hjemmets midtpunkt, sier også sitt om under hvilke forutsetninger man så for seg at beboerne skulle leve der:

Hustype A skulle ha kjøkken med spiskammer og spiseplass, og måtte «uten vesentlige ulemper» kunne bebos av to familier «i de første par år mens boligsituasjonen ennå er vanskelig». Hustype B og C skulle ha stort kjøkken med spiskammer, og et arbeidsrom i kjelleren eller i uthus, der en kunne drive med garnbøting eller liknende arbeid. Av andre krav til innredning er det interessant å notere at  alle hustyper skulle ha innlagt vann og badstu – interessant nok omtalt som «kvæn-bad» – i kjelleren. Mens hustype A skulle ha vannklosett, skulle B og C ha utedo.[36]

Det kom inn nesten 400 konkurransebidrag, jevnt fordelt på konkurransens fire ulike klasser. «Premiehusene» som de ble kalt ble senere en gjenganger i Finnmarkskontorets saksmapper, da flere av vinnerbidragene skulle settes i produksjon som ferdighus. Konkurransehusene ville utgjøre en nokså stor del av byggeprogrammet for 1946. Det var meningen å oppføre 800 – 1000 hus etter disse tegningene i løpet av året. Finnmarkskontoret i Harstad skulle foreslå hvilke hustyper som skulle bygges, og hvor. Hovedparten av byggingen ville allikevel bli «individuelle hus, etter eiernes egne planer», het det i Byggekunsts presentasjon av konkurransevinnerne.[37]

Kjøkkenet – fortsatt hjemmets kjerne

En aktiv og tydelig røst i gjenreisningsarbeidet var distriktsarkitekt Kirsten Sand i Skjervøy, senere Tromsø. Hun tilhørte en generasjon arkitekter som var engasjert i tidens behov – det ville si å møte en skrikende bolignød, først i raskt voksende byer, senere i krigsrammede strøk. Tidlig i karrieren gjorde Sand studiereiser til utlandet, jobbet en tid i Sverige, og var godt kjent med tidens arkitektoniske strømninger. Hun var en av sin tids få kvinner med arkitektutdannelse, og hadde med seg bakgrunn som boliginspektør for Helserådet og Boligundersøkelsen i Oslo da hun reiste nordover med sekk og sovepose sommeren 1945. Hun hadde da allerede erfart mye om krig, kjent virkningen av krakk og knapphet og sett bolignøden på nært hold.[38]

Kirsten Sand startet med å reise rundt i Nord-Troms og Alta, og bo hjemme hos folk –  i telt, brakker, løer og skur. Slik fikk hun høre deres opplevelser med evakueringen, hvordan de hadde bodd før – og hva slags hus de ønsket seg for fremtiden.[39] Hun satte seg inn kvinnenes arbeidsoppgaver, og bygde planløsningene opp rundt deres arbeidsplass. Dette fikk henne til å bryte med en av tidens funksjonalistiske trender: Hun forkastet det minimale kjøkkenet der det bare skulle være plass for husmoren og hennes matlaging. Sand mente at kjøkkenet, hvor det er varmt og godt, måtte gi plass for hele familiens sysler som før. Husmoren og hennes arbeid skulle ikke isoleres fra det de andre holdt på med. Kjøkken med behov for både å tilberede mat, i et tilnærmet naturalhushold, og samtidig ha oversikt over familien; bryggerhus greit tilgjengelig og boder for mat og til brensel som kunne nås uten å gå ut, ble et kjennetegn ved husene Sand tegnet.[40]

Et kjennetegn ved korrespondansen hennes, slik den fremstår i arkivet etter Finnmarkskontoret, er at hun har solid kunnskap om lokale forhold.[41] Allerede i 1945 tar hun på en troverdig måte til orde for å lytte til dem som skal bo i husene. Hun advarer samtidig mot å krisemaksimere. For dystre bilder av situasjonen gir inntrykk at forholdene er så dårlige at nærmest hva som helst nytt vil være en forbedring. Men, her som ellers vil folk helst bestemme selv hvordan de vil bo, og ferdighusene må dessuten være fleksible nok til å kunne tilpasses klima og lokale forhold, påpekte Sand. Hun hadde selv sett eksempler der så ikke var tilfelle.[42]

Så selv om viktige hovedtrender i tidens planarbeid ble hentet fra internasjonalt tankegods, og nærmest la til grunn at landskapet måtte tilpasses disse ideene, gikk noen motsatt vei, og tilpasset ideene til landskapet med utgangspunkt i lokale behov og meninger.

Tre verdener kolliderer

60 000 mennesker mistet sine hjem, og verdier for 4,25 milliarder kroner[43] gikk tapt da de tyske okkupasjonsstyrkene sprengte og brente seg ut av Norges nordligste deler i november 1944. Kaier, naust, sjømerker, fabrikker, veier, bruer, kommunikasjonsanlegg og elektrisitetsforsyning – alt ble rasert. Enkelte kirker ble likevel spart, og der flyttet de husløse inn. En plass var likhuset den eneste bygningen som sto igjen – der kom det et provisorisk bakeri. Det er klart at gjenreisningsarbeidet som startet i 1945 var en enormt krevende og kompleks oppgave. Ikke nok med det: Meningene om hvordan oppgaven best skulle løses var nærmest uforenlige.

Tre ulike hovedsyn

Litt skjematisk fremstilt kan vi si at det fantes tre ulike hovedposisjoner: Den planorienterte sosialdemokratiske, den markedsorienterte borgerlige, og den delvis naturalhusholdningsbaserte. Disse ulike posisjonene sto for ulike syn når det gjaldt kollektive løsninger, standardisering, regulering, personlig frihet og det å sette seg i gjeld. Når Finnmarkskontoret startet ut med en plan om masseproduserte ferdighus, lånefinansiert gjennom den nyopprettede Husbanken, ble disse motsetningene satt på spissen. Mens planleggerne representerte den første posisjonen, var også de to andre posisjonene godt representert blant innbyggere og næringsdrivende i Finnmark. Motsetningene bunner i ulike økonomiske grunnsyn, som igjen bygger på ulike sosiale og materielle erfaringer. Finnmarkskontorets presseklippsamling gir verdifulle innblikk i datidens offentlige ordskifte også om disse spørsmålene, og kan slik bidra til å forklare hvorfor det ble så mye strid og splid underveis i et viktig arbeid.

Takket være det at norsk presse i denne perioden hadde en tydelig partipolitisk tilknytning kommer motsetningene fram i lyset; gjennom sin kritikk av politiske motstandere synliggjør avisene hva de selv står for. Mens Arbeider-pressen ble et talerør for den første posisjonen, ble den borgerlige pressen talerør for den andre posisjonen. Den tredje posisjonen hadde ikke egne talerør på samme måte eller i samme utstrekning, men kommer likevel til orde her og der, i intervjuer og leserbrev.

Den planorienterte sosialdemokratiske posisjon

Saksdokumentene etter Finnmarkskontoret vitner også om hva de ansatte der var opptatt av, eller iallfall hva oppdraget deres gikk ut på, og hvordan dette kom til uttrykk. Et hovedinntrykk er at planlegging var metoden de satte sin lit til. I en situasjon der det meste annet manglet er det ikke så vanskelig å forstå.

Deres første oppgave var å opprette og bemanne sin egen administrasjon, med ulike underkontorer for sentrale oppgaver som boliger, fiskeri, landbruk, administrasjon og regnskap. Dernest måtte de forsøke å få oversikt over de forestående oppgavene, i et landskap der alt manglet; arbeidskraft, utstyr, byggematerialer – og sikre transportruter for å skaffe dette sørfra, da Finnmarkskysten fortsatt var minelagt og de fleste kaianlegg var ødelagt.

Så heller enn å la nær 50 000 evakuerte reise hjem til Nord-Troms og Finnmark og starte gjenreisningen selv, fikk de midlertidig forbud mot å vende tilbake (!). Alt var ikke klart. De måtte vente inntil de i det minste kunne få et midlertidig tak over hodet – som oftest i form av en såkalt tyskerbrakke. Det skulle staten ordne! I 1945/46 ble flere tusen slike tyske forlegningsbygg demontert og sendt fra Helgeland, Trøndelag og lenger sør i landet, nordover med båt dit det gikk an å legge til kai. Brakkene ble mange landflyktiges første bosted da de fikk vende tilbake våren 1946.

Etter den første provisoriske fasen, kom fasen der innbyggerne skulle få permanente hus å bo i. Byggematerialer var fortsatt underlagt rasjonering, og i et planleggingsperspektiv var den raskeste og rimeligste løsningen å bestille standardiserte byggesett av typehus til fordeling på ulike tettsteder.[44] Flere tusen hus trengtes, raskt. Ingen ferdighusfabrikker kunne levere alt alene, så oppdraget ble fordelt på flere produsenter i Sør-Norge. En nasjonal arkitektkonkurranse for hvordan ferdighusene skulle se ut ble holdt, der det ble lagt vekt på estetikk og gode planløsninger. Med utbetalt krigsskadetrygd og husbanklån skulle enhver få råd til pene og moderne hus. Ingeniører og arkitekter hadde sentrale posisjoner, og vi har vært litt inne på hva de så ut til å være inspirert av.

Alt så bra ut på papiret, men i praksis gikk det annerledes. Planene tok ikke nok høyde for logistiske utfordringer, og ikke for den strenge vinteren. Byggematerialer kom på avveie, byggetegninger kom for sent og passet ikke med grunnmuren som alt var satt opp, byggingen ble avbrutt av uvær, husene var ikke tilstrekkelig isolert for vinterkulda, det ene og andre ble dyrere enn planlagt, etc., etc. Slike brister ga meningsmotstanderne noe å konkret å kritisere, og de brukte det for alt det var verdt. Sentrale arbeiderpartipolitikere og arbeiderpressen var frustrert over det de kalte høyrepressens ødeleggende agitasjon. Ansatte ved Finnmarkskontoret var også frustrert, og ville som nevnt gjerne byttet plass med de «etterpåkloke».[45]

Den markedsorienterte borgerlige posisjon

Selvstendig næringsdrivende i Nord-Troms og Finnmark så ut til å ha en annen innstilling enn Finnmarkskontoret i mange sammenhenger. De ville ikke vente på staten, de ville gjenopprette virksomheten sin så snart det lot seg gjøre og i egen regi – noe som heller ikke er vanskelig å forstå. Samlingen med presseklipp vitner også om at de så gjorde. De stiftet lokale næringsforeninger med det mål å ta hånd om utviklingen av det nye samfunnet som nå skulle skapes. De hadde både kapital og kontaktnett, og sto således ikke på bar bakke. Når de uttalte seg til pressen var gjennomgangstonen «La finnmarkingene ta seg av gjenreisninga selv!». Banksjef Hay i Hammerfest ble en gjennomgangsfigur som kritiker av den sentralstyrte gjenreisningsadministrasjonen.[46]

En interessant person i denne sammenheng er venstrepolitiker og fylkesmann i Finnmark 1928-48, Hans Gabrielsen. Han var Norges første gjenreisningsminister, i en tverrpolitisk samlingsregjering ledet av Arbeiderpartiets frontfigur Einar Gerhardsen. Høsten 1945 overtok en ren Arbeiderparti-regjering, og Gabrielsen ble avløst av Peder Holt (A) som fikk tittelen konsultativ statsråd for Finnmark. Holt arbeidet heretter i tospann med forsyningsminister Oscar Torp (A). Gabrielsen (V) fortsatte imidlertid å uttale seg offentlig om gjenreisningsarbeidet, og synes å være en stemme som nøt stor respekt og ble lyttet til. Han virket som en forsonende figur. Det er interessant å merke seg, siden en av hans partifeller på Stortinget, Trygve Utheim, var blant Finnmarkskontorets skarpeste kritikere. Disse borgerlige politikerne gikk hardt ut mot byråkratisering, pengebruk og rot – og krevde også at finnmarkingene selv måtte få bestemme mer, at deres pågangsmot og arbeidslyst måtte verdsettes mye mer i gjenreisningsarbeidet.

Den såkalte gjenreisningsdebatten på Stortinget i mars 1947 kan tjene som eksempel på hvordan de politiske motsetningene kom til uttrykk. Stor mangel på byggemateriale var en betydelig utfordring. Avisreferatene vitner om en opphetet diskusjon, der mulig svindel med trelastfrakten til Finnmark var tema, igjen belyst fra ulike politiske ståsteder takket være partipressen. Borgerlige stortingsmenn med Venstres Utheim i spissen ga forsyningsministeren skylden for problemene, mens Arbeiderpartiets representanter hevdet at private firma var skyldige i å ta høyere fraktepriser enn det som var tillatt etter tidens prisreguleringer. [47] Dermed fikk Arbeiderpressen anledning til å hevde at problemet i denne saken var at det private initiativ gikk for langt.[48] Et mistillitsforslag mot statsråden ble møtt av kabinettspørsmål, og et borgerlig krav om granskning ble nedstemt av Arbeiderpartiet – som hadde flertall i forsamlingen.[49]

Fra Finnmarks fylkesting kom det også kritikk mot sentralisering, det kom signaler om å avvikle Finnmarkskontoret – som uansett bare var en midlertidig etat – og gjøre gjenreisningen til et lokalt/regionalt og privat ansvar før heller enn senere. Og, interessant nok: Røstene nordfra advarte mot å gjøre gjenreisningen til «en brikke i det partipolitiske spill».[50]

Dette «partipolitiske spill» handlet nettopp om dragkampen mellom den planorienterte og den markedsorienterte posisjonen. Overordnet gikk en debatt om planøkonomi versus privat initiativ ved siden av en debatt om hvorvidt fagfolk eller fastboende visste best hvordan det skulle bygges. Kritikk mot papirmølle og manglende oversikt hos planleggerne er gjennomgående fra den borgerlige siden.[51] Kritikken mot selve planøkonomien kunne arte seg som dette: «Myndighetenes prispolitikk fører til fantastisk fordyrelse og forsinkelse av oppbygginga i Finnmark» … «Finnmarkskontoret kritiseres for mangelfull innsikt og forståelse av gjenreisningsproblemene»… «Det synes som administrasjonen har løskoblet seg fra fylket som skal gjenreises».[52] Denne kritikken går på mer grunnleggende forhold enn de konkrete enkeltsakene, men knyttes også gjerne til eksempler på at finnmarkingene helst vil bygge selv.[53] Spørsmålet om personlig frihet er imidlertid også sammensatt, som vi snart skal se.

Den delvis naturalhusholdningsbaserte posisjon

For vanlige folk, som bare ville hjem, kunne det fortone seg noe voldsomt å bli møtt med reiseforbud (noen dro likevel), krav om å søke byggetillatelse og få huset godkjent før man kunne begynne å bygge på egen tomt (noen gjorde det likevel), forbud mot å hente materialer selv utenom rasjoneringsordningen (noen gjorde det likevel), venting på reguleringsplaner, venting på tegninger og materialer, etc., etc. Og så var det ikke mye som kom på plass likevel. Voldsomt virker det særlig når det høyst provisoriske dagliglivet beskrives nøkternt som i «En husmors beskrivelser» fra Berlevåg i 1947, eller «Kvinnenes dagligliv: tre invasjoner her: tyskerne, russerne og gjenreisninga» fra 1948.[54] De manglet fortsatt det meste, både kaffekvern og symaskin – så alt det daglige arbeidet ble ekstra tidkrevende. Ikke så rart om de store visjonene ikke helt vant gjenklang, de må ha virket veldig fjerne fra dette daglige strevet.

Ser vi etter eldre konfliktlinjer, finner vi den gamle dragkampen i nordnorske fiskevær mellom den mektige væreieren, og den fattige fiskeren som konstant sto i gjeld til væreieren. Væreieren var grunneier i fiskeværet, handelsmann og bank i samme person – den som lånte fiskeren penger på forskudd til å kjøpe utstyr og båt, og den som kjøpte fangsten til priser han selv bestemte. Lånet kunne fiskeren ikke regne med å bli kvitt i sin levetid.

Da fiskerne fagorganiserte seg i mellomkrigsårene var det nettopp for å sikre seg en sterkere stilling i dette egentlig gjensidige avhengighetsforholdet mellom sjøsiden og landsiden i fiskerinæringen. Rester av den gamle striden med væreierne kommer til syne i gjenreisningspolitikken der det blir aktuelt å ekspropriere væreiergrunn.[55] Slik sett fantes det et politisk appellgrunnlag blant fiskerne som Arbeiderpartiet kunne bruke, men samtidig bidro idealet om den frie fiskeren til at fiskerne sto et godt stykke unna den planorienterte posisjonen. Fiskeren måtte tilpasse seg været og fiskens luner, og kunne ikke operere med noe skjema i sitt yrke, bortsett når fangsten var tatt og skulle selges. Skjemaet kunne således ikke fylles ut på forhånd, og ikke kunne det se bort fra vær og årstid – det ville være galimatias. Heller ikke dette er vanskelig å forstå.

Fiskerbondeøkonomien gjorde seg fortsatt gjeldende i Nord-Norge i mellomkrigstida. Den var sesongstyrt og basert på en delvis naturalhusholdning. På samme måte var sjøsamenes liv styrt av sesongene. Det gjaldt også reindriftssamene, som flyttet mellom sommerboplassen i Norge og vinterboplassen i Sverige. De var alle vant med å lage mye av det de trengte til eget bruk selv, både mat, klær og redskaper. Kollektive løsninger var de godt kjent med, fordi næringsdriften deres var tuftet på samarbeid i fiskeværet, grenda eller siidaen. Dette var løsninger de selv hadde tenkt ut og utviklet. De var vant til å klare seg selv med det de hadde, også under provisoriske forhold. For denne posisjonen handlet personlig frihet om å la naturens årshjul styre – ikke myndighetspersoner. Personlig frihet handlet om å være sin egen herre – selvstendig, selvforsynt og selvhjulpen – uavhengig av både rikfolk og myndigheter, og å slippe gjeldsrenter og byråkrati. Det er en interessant observasjon at nordmenn og samer inntar denne posisjonen sammen, og behandles deretter fra Finnmarkskontorets side. Når den planorienterte velgjører ikke kan begripe hvorfor finnmarkingen vegrer seg for å ta opp husbanklån skilles det nemlig ikke på om han er norsk eller same.

En gjennomgående kritikk mot gjenreisningsarbeidet springer nettopp ut av motviljen mot tvungen lånefinansiering. Hvorfor skulle myndighetene nekte folk å skaffe seg materiale til hus på egen hånd, og så påtvinge dem et ferdig tegnet hus som det heftet lån ved? Motviljen bygde på en frykt for aldri å kunne nedbetale lånet helt – slik at man i realiteten ikke eide sitt eget hus, noe mange hadde gjort fram til okkupantene kom og satte fyr på det. Hvordan skulle sjøsamen Nils betjene lånet, hvordan skulle en vanlig fisker betjene lånet, var spørsmål som går igjen i det offentlige ordskiftet.[56] Spørsmålet ble stilt av journalister, og av innbyggere selv i form av innsendte leserbrev.

I slike sammenhenger kunne det bli påpekt at den lovede krigsskadeerstatningen, som lot vente på seg, kom til å bli relativt lav sammenliknet med hva det nye huset ville koste. Det stemte også, etter Boligdirektoratets egne beregninger.[57]

 

Boligdirektoratet, Husbanken, Finnmarkskontoret – og næringslivet – hadde alle som utgangspunkt at det nye Finnmark som nå tok form ikke skulle være som det gamle Finnmark, hva nå det innebar. Sannsynligvis hadde de ulike visjoner for det nye Finnmark, men for begge disse posisjonene så det ut til å involvere ny industri, moderne infrastruktur og vannkraftutbygging.[58]

Det å bo i gamme, for eksempel, hørte fortiden til. Uregulerte hjem, bygd «på frihånd» hørte fortiden til. Fotografier av ikke-arkitekttegnede hus ble vist fram til skrekk og advarsel, og som kontrast til de godkjente typetegningene. Overordnede planer trengtes, og ett av kravene som fulgte gjenreisningsdebatten i 1947 var kravet om en mer samordnet plan for det hele. Det peker framover mot det omfattende Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge (ofte kalt Nord-Norge-planen) fra 1951, senere omtalt som et sosialdemokratisk utstillingsvindu for regional utvikling («a social democratic showcase of regional development»).[59]

Listen over tvangsevakuerte og overvintrede – det vil si folk som tilbragte vinteren 1944/45 i telt, båter eller fjellhuler – sier noe om hvor ødeleggelsene var størst, og samtidig noe om hvor befolkningen var best rustet for å bo utendørs. I oversikten framstår ødeleggelsene som mindre omfattende i Karasjok og Kautokeino, men det at nær 2500 innbyggere som soknet til disse stedene stakk til skogs istedenfor å bli tvangsevakuert i 1944 sier også sitt i seg selv.

Med samhold skal landet bygges?

Karakteristisk for kongens, regjeringens og ledende kulturpersonligheters taler i 1945 og 1946 var budskapet om at nasjonalt samhold var grunnpilaren i gjenreisningsarbeidet.[60] Men norsk gjenreisningshistorie er på ingen måte historien om en suksessrik sosialdemokratisk alenegang med stor oppslutning. Tvert imot. Arkivet inneholder avisartikler der Finnmark fremstår som en politisk slagmark, også lokalt, der sosialister, kommunister og høyrefolk – eller fiskere, arbeidere og væreiere – står mot hverandre.[61]

Overskriften «Tre verdener kolliderer» varslet at det side om side fantes tre svært ulike virkelighetsoppfatninger, og de bunnet i grunnleggende ulik økonomisk forståelse og erfaring. Det ledet igjen til ulike løsningsforslag: Veien ut av den strenge og gjennomregulerte krigsøkonomien kunne gå via planøkonomiske løsninger. I praksis innebar det å videreføre elementer av krigsøkonomien som iallfall hadde hatt legitimitet – for eksempel varerasjonering og priskontroll. Eller, veien kunne gå raskere i retning av markedsfrihet – noe som ville innebære deregulering på mange områder. Figurene under skal illustrere hvordan de ulike posisjonene stilte seg til personlig frihet versus kollektive løsninger, standardisering og regulering, og til det å sette seg i gjeld. Et hovedpoeng er at blant disse sentrale punktene fantes det ikke ett hvor alle tre posisjoner var enige.

I realiteten ble det en serie mellomløsninger mellom en planorientert og en markedsorientert orientering som presset seg fram – som det praktiske utfallet av dragkampen mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene. Så, joda, gjenreisningen ble gjenstand for det partipolitiske spillet. Dette bidro på sin måte til å sette den samiske levemåten under press, og det er grunn til å spørre om den i det hele tatt ble tatt på alvor. Dette til tross for at den eksotiske samen gjerne fortsatt skulle finnes, om ikke annet så for turistnæringens skyld. Det tjente nok ikke samens sak å bli satt i bås med fiskerbonden. Fiskerbonden representerte det gammeldagse, det som skulle være tilbakelagt stadium, dermed ble dette den tapende part. Tilbake til naturalhusholdning og bygging i fri regi skulle ingen! Det skulle planmyndighetene iallfall sørge for, og det ble nok gjort i beste mening.

 

[1] Finnmark fylkesbibliotek (FFB), A-0198, b. 1, Mappe «I. Nord-Troms og Finnmark. 1. Oslo-kontoret», Notat datert 04.05.1946, Finnmarkskontorets presse- og opplysningsarkiv.

[2] FFB A-0198, b. 1, mp. I.1, Notat datert 04.05.1946.

[3] FFB A-0198, b. 1, mp. I.1, Notat fra intervju, oversatt til norsk, u.d.

[4] FFB A-0198, b. 1, mp. I.1, Notat datert 04.05.1946.

[5] FFB A-0198, b. 1, mp. I.1, Notat datert 13.04.1946.

[6] FFB A-0198, b. 1, mp. I.1, Notat datert 04.05.1946.

[7] FFB A-0198, b. 5, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. C. 1. Uttalelser, artikler, reisebrev 1946».

[8] FFB A-0198, b. 1, Mp. I.1, Notat datert 04.05.1946.

[9] FFB A-0198, b. 1, Mp. I.1, Notat datert 04.05.1946.

[10] FFB A-0198, b. 6, Mp. «12. Generelt. D. 1. Uttalelser, artikler, reisebrev 1945».

[11] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 1»

[12] FFB A-0198, b. 6, Mp. «12. Generelt. C. 2. Artikler etter skandinaviske journalisters reise juni 1946»

[13] FFB A-0198, b. 1, Mp. I.1, Notat datert 08.06.1946.

[14] FFB A-0198, b. 8, mp. 15.

[15] Mer om dette, se f.eks. Arbo, P., & Hersoug, B. «Fiskerinæring og regional utvikling i Finnmark. Russetorsken – en ny redning østfra?» I B. Hersoug, Ressurskrise og markedstilpasning – fiskerinæringene i Norden på 1990-tallet (København: Nordisk Ministerråd, 1994);  Finstad, B.-P., Henriksen, E., & Holm, P. «Fra krise til krise – forventinger og svik i norsk fiskerinæring». Økonomisk fiskeriforskning (1), 2012, 32-53; Holand, Hvordan nød og nye ideer skaper nye lover. Speilvendingen av sjøgrenseloven i 1992, PhD-avhandling (Tromsø: UiT, 2017).

[16] Holand, 2017, 104.

[17] FFB A-0198, b. 2, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 8. Befolkning B. Lapper og rein»

[18] Bergens Tidende 02.11.47, FFB A-0198, b. 4, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 2», Undermappe «Artikler av Gunnar Garbo».

[19] FFB A-0198, b. 5, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. B. Uttalelser, artikler, reisebrev»; Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark 1946. 12 Generelt. C. 1. Uttalelser, artikler, reisebrev»; B. 6, mp. «12. Generelt. C. 2. Artikler etter skandinaviske journalisters reise juni 1946»

[20] Drammens Tidende, Buskeruds Blad, 15.12.1947, FFB A-0198, b. 5, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. B. Uttalelser, artikler, reisebrev».

[21] FFB A-0198, b. 2, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 8. Befolkning B. Lapper og rein»

[22] Nordlys, 09.07.1947, FFB A-0198, b. 3, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 10. Politikk»

[23] Bergens Tidende 04.11.47, FFB A-0198, b. 4, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 2», Undermappe «Artikler av Gunnar Garbo».

[24] FFB A-0198, b. 20-23.

[25] «Byggekunst. Norske arkitekters tidsskrift» nr. 5, 1945, s. 85.

[26] «Byggekunst. Norske arkitekters tidsskrift» nr. 2, 1945, 34.

[27] Jensen, R.H., «Planleggerprofesjonens utvikling gjennom de siste hundre år», Plan, 4-5, 2013. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3045-2013-04-05-03

[28] «Byggekunst.» nr. 2, 1945, 34.

[29] Jensen, 2013, 8.

[30] «Byggekunst» nr. 2, 1945, 34.

[31] FFB A-0198, B. 8, Mp. «13. Foredragssaker. A. Foredrag»

[32] FFB A-0198, B. 7, mp. «12. generelt. D. 3. Tidsbundne oversikter, orienteringer, forslag 1947-48».

[33] FFB A-0198, B. 1, Mp. «Oversikt over Finnmarkskontorets arbeid med gjenreisningen av fiskerinæringen».

[34] Holand, 2017, 207. Se også Finstad, B.-P. Finotro: statseid fiskeindustri i Finnmark og Nord-Troms: fra plan til avvikling. PhD-avhandling. (Tromsø: Universitetet i Tromsø, 2005).

[35] Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen/Finnmark fylkes elektrisitetsforsyning: «Kraftforsyningen i Finnmark fylke: organisasjon – økonomi – drift», 1968, Statsarkivet i Tromsø, Produkt- og elektrisitetstilsynet Region Nord-Norge, arkivkode Dab 80.

[36] Byggekunst. Norske arkitekters tidsskrift, nr. 5, 1945, 85-86.

[37] «Byggekunst» nr. 5, 1945, 85.

[38] Seip, E., «Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid». Nordlit. 61. 10.7557/13.3697, 2015, 62-67.

[39] Sand, K., «Reisebrev fra Alta og Nord-Troms». Byggekunst, nr. 5, 1945, 101-102.

[40] Seip, 2915, 71-72.

[41] FFB A-0198, B. 7, Mp. «I Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. E. Uttalelser spesielt for Nord-Troms.

[42] Sand (1945) s. 101.

[43] 180 millioner norske kroner i 1945 tilsvarer 4,25 milliarder i 2021, ifølge Norges Banks priskalkulator.

[44] FFB A-0198, b. 9, mp. «17. Krigen i Nord-Norge og beretninger om samme»

[45] FFB A-0198, b. 1, mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 1. Oslo-kontoret»: Notat datert 04.05.1946.

[46] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 1»

[47] FFB A-0198, b. 3, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 10. Politikk»

[48] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 2»

[49] FFB A-0198, b. 3, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 10. Politikk»

[50] FFB A-0198, b. 3, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 10. Politikk»: Hhv. «Nordlys», 09.07.1947; «Bladet Tromsø», 09.07.47; «Friheten» 04.07.47; «Bladet Tromsø», 03.04.47.

[51] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 2»

[52] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 1»: Hhv. «Ny Tid», Trondheim, 21.03.46; «Nordlys», u.d.

[53] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 1»

[54] FFB A-0198, B. 7, Mp. «12. generelt. D. 3. Tidsbundne oversikter, orienteringer, forslag 1947-48».

[55] FFB A-0198, B. 5, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. B. Uttalelser, artikler, reisebrev»; b. 10, Mp. «II Finansiering. 3. Ekspropriasjon».

[56] FFB A-0198, b. 4, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 11. Kritikk og misligheter – imøtegåelser, mappe 2», Undermappe «Artikler av Gunnar Garbo»: «Bergens Tidende», 02.11.47.

[57] FFB A-0198, b. 8, Mp. «13. Foredragssaker. B. Tall og annet for foredrag»; B. 9, Mp. «16. Finnmark i går og i dag»; b. 10, Mp. «II Finansiering. 1. Krigsskadetrygd».

[58] FFB A-0198, b. 5, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. C. 1. Uttalelser, artikler, reisebrev 1946»; B. 6, Mp. «12. Generelt. D. 1. Uttalelser, artikler, reisebrev 1945»; B. 7, Mp. «12. generelt. D. 3. Tidsbundne oversikter, orienteringer, forslag 1947-48».

[59] Neumann (2009): Returning practice to the linguistic turn: the case of diplomacy. I H. Bauer, E. Brighi, Bauer, & Brighi (Red.), Pragmatism in international relations (ss. 82-99), s 92-93.

[60] FFB A-0198, B. 7, Mp. «12. generelt. D. 3»; B. 8, Mp. «13. Foredragssaker. A. Foredrag»; B. 8, Mp. «13. Foredragssaker. B. Tall og annet for foredrag».

[61] F.eks. «Friheten», 27.05.1947, FFB A-0198, B. 5, Mp. «I. Nord-Troms og Finnmark. 12. Generelt. B. Uttalelser, artikler, reisebrev».