2021 – M I N S

27. desember 2021

Genus och våldsbejakande extremism

Gender, WTF?

Under min studietid i Uppsala berättade en kompis i vår studiegrupp att hon skulle börja läsa en master i ”gender”. ”Gender? WTF skulle man kunna jobba med det?” var det de flesta undrade. Gender var då fortfarande ett begrepp som först långsamt började formas och etableras. Ett begrepp som sen inte skulle bara vara trendig utan, speciellt med bakgrund av den svenska feministiska utrikespolitiken, även vara objekt till aktiv debatt i det svenska samhället. På globalt sätt, ingen hade då haft fokuset på Sverige, ett land vilket skulle vara ledande inom inkludering av kvinnor i samhället, kvinnorättigheter och genderperspektiv, även i samtliga humanitära bistånd och utvecklingsåtgärder internationellt.

Eftersom Sverige idag är ett land som strävar mot jämställdhet, förs kampen på många plan. Arbete för ett rättvist samhälle kan – vid sidan av frågor om jämställdhet mellan kvinnor med män – ha med båda lagar och kulturella normer att göra. Ett stort problem när det gäller genus och jämställdhet är synen på manligt och kvinnligt och de värderingar som idag och sedan tidigare har lett till vad som värderas högst. Män har genom hela historien har varit de som tagit plats i det offentliga rummet. Men på senare tid har även kvinnor tagit större plats och Sverige, som ett flertal andra länder, har på det sättet blivit ett mer jämställt samhälle.

Bristen på genusförståelse i militära operationer

Driven av genusfrågor som jag är insåg jag under min första kontraterrorism uppdrag i Afrika, att vi västlänningar i uniform dock saknar ett genusperspektiv som skiljer mellan olika samhällsgrupper. Men att ha bra förståelse för och om genusfrågor är väl avgörande för att kunna begripa den lokala civilsamhällen man jobbar med och man jobbar i. Hur, utan kunskap om den lokala befolkningen, deras behoven och utmaningar, skulle vi ens kunna hjälpa dem eller motsvara terrorism och extremism i landet?

Vara del av en av försvarets första kontingenten i landet, gällde det nu att utveckla den underrättelse- och analysverksamheten genom att inkludera ett genusperspektiv i våra militära kontraterrorismoperationer.

Det är viktigt att förstå att begreppet genus, eller gender, används för att urskilja vad som formar kvinnors och mäns sociala beteende. Genus handlar därför om könsroller och betraktar dem som en kulturell och social konstruktion. Det handlar till exempel om hur vi skapar normer för manligt och kvinnligt beteende och åsikter i vår vardag genom kroppsspråk, val av kläder, yrken, intressen och så vidare. De senaste decennierna intresset för kön, genus och/eller gender i allmänhet ökat, men används ofta som en synonym för «kvinnor». Att bara fokusera på kvinnor istället för alla samhällsgrupper (såsom kvinnor, män, ungdomar, seniorer) innebär dock risken att inte fullt ut förstå de olika roller män, och likaså kvinnor, kan spela i våldsbejakande extremism. Hur genus konstrueras beror på historiska, sociala och kulturella sammanhang. Synen på vad som anses vara manligt eller kvinnligt är därför något som ständigt förändras.

Men hur är synen på genus och vad som betraktas att vara en man eller manligt kopplade till extremism och terrorism?

Könsrelationer förutsäger, tjänar och sprider våldsbejakande extremism och det blir allt tydligare att extremistiska grupper såsom al Qaeda eller IS aktivt utnyttjar könsdynamiken och synen på maskulinitet och femininitet i sina rekryteringsmetoder.

Våldsbejakande extremistgruppers propaganda tenderar att framställa sina krigare genom hypermaskulina bilder. En ”riktig man” använder våld som motsvarar den maskulina etiken av fysisk styrka, användning av vapen och förnedring. Sådana grupper uppmuntrar också unga män att visa manlighet genom våldsbejakande extremism och övergrepp mot kvinnor.

Men även kvinnor reproducerar patriarkala syn om maskulinitet, till exempel genom att uppmuntra eller förvänta sig män att joina väpnade grupper eller genom att skämma ut dem som väljer att inte delta i strid. På sådant taktiskt sätt använder ISIS lokala kvinnor och barn som budbärare av skam och avsmältning för att (riktiga) män ska joina dem.

I min forskning har jag särskilt intresse för den lokala ”mansbilden” i Sahel-regionen; vad betyder det att vara man och manlig? Hur och på vilket sätt utnyttjar extremistgrupper manliga sårbarheter och syn i representation av sina krigare och inom rekrytering? Bara när vi, som jobbar mot extremism och terrorism, hittar svar på dessa frågor och ökar förståelse om samhällen vi jobbar i, kan vi på effektivt sätt motsvara hotet och hjälper sårbara lokala grupper.

Dominik Emil D.

Stipendiat

6. desember 202123. desember 2021

Beate Steinveg til MINS

Beate Steinveg hadde sin første dag som førsteamanuensis hos MINS 1. desember 2021. Beate har bakgrunn fra Tromsø og er opptatt av makt og politikk i Arktis. I sitt doktorgradsprosjekt har hun studert hvilken rolle konferanser spiller i nordområdepolitikken.

Velkommen til MINS! Fortell litt om bakgrunnen din?

Jeg kommer fra Tromsø, og har en mastergrad i statsvitenskap fra UiT – Norges arktiske universitet. Som student har jeg alltid være interessert i internasjonale relasjoner og nordområdetematikk, og jeg skrev masteroppgaven min om Canadas arktiske utenrikspolitikk.

Beate Steinveg er ny førsteamenuensis hos MINS

Jeg begynte på doktorgraden min ved UiT i 2016, og før det jobbet jeg to år i Regionale forskningsfond for Nord-Norge (RFFNORD) etter endt mastergrad. Som doktorgradsstipendiat var jeg også redaksjonssekretær for Norsk statsvitenskapelig tidsskrift i tre år, og jeg var visiting scholar ved University of California, Santa Barbara i 2018. Her samarbeidet jeg tett med professor Oran Young.

På undervisningssiden har jeg vært emneansvarlig for bacheloroppgaven i statsvitenskap i tre år, og har også undervist i kvantitativ metode for bachelorstudenter i samfunnsvitenskap og i moderne politisk analyse på masternivå.

Du har nylig forsvart din doktorgradsavhandling, gratulerer! Fortell litt om hva den handlet om?

Doktorgradsavhandlingen min er en studie av konferanser som et nytt element innenfor myk-makt dimensjonen av Arctic governance – i skjæringspunktet mellom suverene stater og formelle samarbeidsorganer. Detempiriske bidraget til avhandlingen er todelt, og består for det første av en kartlegging og historisk gjennomgang av konferansesfæren i Arktis.

Det andre empiriske bidraget er en case-studie av de to største konferansene i regionen: Arctic Circle Assembly (Reykjavik, Island) og Arctic Frontiers (Tromsø, Norge). I denne case-studien undersøkte jeg konferansers innflytelse gjennom tre mekanismer: aktører, agendasetting og governance arkitekturen.

De viktigste funnene i studien er at den dynamiske og multi-dimensjonale plattformen konferanser skaper har bidratt til en globalisert agenda i Arktis. Konferanser er arenaer hvor deltakere kommunisere sine interesser for å påvirke agendaen. For det andre har den utvidede agendaen ført til endringer i aktørsammensetningen i Arktis. En av konferansenes hovedfunksjoner er å skape en plattform hvor ikke-arktiske stater kan argumentere for sin legitimitet i regionen. Konferanser spiller en viktig rolle i å inkorporere et økende antall interessenter i arktiske anliggende. For det tredje har governance arkitekturen blitt mer kompleks som følge av en utvidet agenda og et økende antall involverte aktører, noe som nødvendiggjør rolleavklaringer og samarbeid før å møte nye utfordringer. Konferanser bidrar med en uformell setting hvor aktører og enheter innenfor denne arkitekturen kan møtes på nøytral grunn, og utgjør bindeledd i det arktiske regimekomplekset.

Fortell litt mer om hvordan det var å jobbe med dette prosjektet? Var det noe som overrasket deg?

Dette var et veldig interessant tema å jobbe med, ettersom det ikke var gjort noe forskning på konferanser i Arktisk før. Dette gjorde også at det var enkelt å komme i kontakt med informanter til studien, og det var mange som hadde meninger om disse konferansene. Det som kanskje overrasket meg mest i arbeidet med dette prosjektet var i hvor stor grad konferanser faktisk kan ha en påvirkning på prosesser i Arktisk gjennom de ulike mekanismene. Konferanser er mer enn bare uformelle arenaer for nettverksbygging. Spesielt er konferanser veldig viktige plattformer for ikke-arktiske aktører, som en slags «bakdør» inn til mer formelle forum og prosesser. Det er også viktig for arktiske stater å delta på disse konferansene, og de ser på konferansedeltakelse som en mulighet til å fremme sine interesser og styre diskursen om regionen.

Hva skal du jobbe med fremover?

Det første på agendaen er å fullføre utgivelsen av doktorgradsavhandlingen min som bok hos Springer, som er det jeg primært har jobbet med ved UiT i høst før jeg kom til Nord. I tillegg har jeg et prosjekt gående med to tidligere kollegaer fra UiT, hvor vi skal se på betydningen av sosiale medier for politikerrollen og hvorvidt sosiale medier har en innflytelse på hvem som blir politikere og på deres arbeid. Videre skal jeg undervise på seks emner ved Nord til våren, og ser fram til å møte studentene. Jeg gleder meg også til å bli bedre kjent med de andre medlemmene av MINS-forskningsgruppen, og til å samarbeide med dem framover.

23. november 202123. desember 2021

På hvilke måter går en kulturs overlevelse gjennom hjemmet?

Å skape seg et hjem er en grunnleggende kulturell praksis. Et hjem handler om helt konkrete praktiske ting, som vegger og tak. Men det handler også om en opplevelse av «å være hjemme», et sted der man føler seg komfortabel og kan være «seg selv». Dermed er «hjemliggjøring», prosessen av kulturelle praksiser knyttet til å skape et hjem knyttet sammen med dynamiske sosiale konstruksjoner som i varierende grad henger sammen med følelser, erfaringer, identitet, kjønn, familie, slekt, geografisk sted, og politiske beslutninger. Et hjem kan dermed forsåes som en relasjon, eller et sett med relasjoner, som skapes over tid. Til tross for å være så grunnleggende for oss mennesker, er disse nettverkene av praksiser og relasjoner som er med på å skape hva det vil si å være «hjemme» ofte oversett.

I Skandinavia er et sett med slike relasjoner forholdet mellom urbefolkningen og staten. Størstedelen av forskningen på urbefolkningers situasjon i Skandinavia har fokusert på direkte forsøk på assimilering av urbefolkningen. Mer indirekte assimileringsprosjekter, ofte i form av velmenende velferdsprogrammer, er i mindre grad undersøkt og forstått. Kan velferdsprogrammer overfor urbefolkninger forstås som en indirekte form for kolonisering, der målet for kolonimakten er å eliminere de kolonisertes kultur og erstatte den med sin egen? Det nystartede prosjektet INDHOME: Indigenous homemaking as survivance: Homemaking as cultural resilience to the effects of colonization and assimilation ønsker å se nærmere på relasjonen mellom urbefolkningen og staten i de Skandinaviske landene, for å komme nærmere et svar på hvordan ulike former for statlig bolig-og velferdspolitikk har formet urbefolkningers muligheter for hjemliggjøring i tråd med egne kulturelle praksiser.

Taasilaq på Østgrønnland. Foto: Wikimedia Commons.

Prosjektet vil besvare dette spørsmålet gjennom ulike tilnærminger. Prosjektet vil dokumentere og analysere boligpolitikk i Skandinavia i et historisk perspektiv, med øye for hvordan nettverk av politikere, arkitekter og byplanleggere i Skandinavia formet boligpolitikken mellom 1945 og 1979.

Videre vil studien sammenligne praksiser av hjemliggjøring blant urbefolkning i Skandinavia og på Grønland for å forstå hvordan urbefolkningene her har blitt påvirket av Skandinavisk bolig- og velferdspolitikk i etterkigstiden, og hvordan man kan unngå videre eliminering av urbefolkningskulturer. I dette arbeidet benytter prosjektet seg konseptuelt av begrepet «survivance» lansert av anishinaabe-forsker Gerald Vizenor. Survivance, skrev Vizenor, handler ikke bare om fysisk overlevelse, men også om noe mer:

“an active sense of presence, the continuance of native stories, not a mere reaction, or a survivable name. Native survivance stories are renunciations of dominance, tragedy, and victimry. Survivance means the right of succession or reversion of an estate, and in that sense, the estate of native survivancy.”

I forlengelse av det siste poenget, ønsker prosjektet også å utvikle ny kunnskap om hjemliggjøringspraksiser blant urbefolkningen i Skandinavia for å bidra til en bedre forståelse av hvordan slike hjemliggjøringspraksiser har betydning for urbefolkningens motstandsdyktighet og overlevelse i møte med staten. På hvilken måte går en kulturs overlevelse gjennom hjemmet? Gjennom bedre forståelse av dette spørsmålet ønsker prosjektet å bidra til bedre, og mer håpefull og optimistisk, bolig-og velferdspolitikk overfor urbefolkningen i Skandinaviske land.

MINS-leder Astri Dankertsen skal lede INDHOME-prosjektet.

Prosjektet er finansiert av norsk forskningsråd og er et samarbeid mellom Nord Universitet, Nordlandsforskning, Umeå Universitet, Dansk Institutt for Internasjonale Studier (DIIS) og Grønland Universitet under ledelse av MINS-leder Astri Dankertsen. Prosjektoppstart er 1. desember 2021, og vil gå over fire år. To stipendiatstillinger vil lyses ut i forbindelse med prosjektet. Stay tuned!

10. november 202116. mars 2022

Hva skal vi egentlig med Svalbard?

Den offisielle norske Svalbard-politikken har ligget fast siden 1985, men målene er mange: Norge skal på en og samme tid håndheve norsk suverenitet, ivareta norske bosettinger og sikre norske næringsinteresser, ta hensyn til miljø og klima, og holde spenningsnivået mellom Norge og Russland på et lavt nivå. Disse målene går ikke alltid overens, og det kan også tenkes at det er et spenn mellom offisielle mål og faktisk prioriterte interesser.

Tiril Vold Hansen forsker på hvilke interesser som vinner frem på Svalbard.

I disse dager blir for eksempel forslaget om nytt miljøregelverk heftig diskutert. For hvordan skal man balansere hensynet til et kommersielt bærekraftig reiseliv, målet om en fast bosetning og Svalbards sårbare natur? Det er tydelig at vi i norsk Svalbard-politikk har med mange mulige interessekonflikter å gjøre.

Dette reiser et interessant spørsmål, som også er den overordnede problemstillingen i min avhandling: Hvilke interesser vinner fram i norsk Svalbard-politikk, og på hvilken måte vinner disse interessene fram?

Hvilke interesser vinner fram i norsk Svalbard-politikk, og på hvilken måte vinner disse interessene fram?

Dette spørsmålet kan forstås som et spørsmål om makt. Jeg vil undersøke hva makt i norsk Svalbard-politikk er, og derigjennom bidra til å gjøre makten forståelig, avdekke maktforhold og synliggjøre konsekvenser av disse.

Jeg lener meg her på Bourdieus maktbegrep (kapital), som innebærer at makt forstås som sosiale ressurser med begrenset omfang, tillagt bestemt verdi av og innenfor et sosialt fellesskap, og en forskjellskapende evne¹. Det som muliggjør en aktørs evne til å vinne fram med sine interesser, er dens hierarkiske plassering i tilgangen til forskjellige former for kapital.

Svalbard-politikk er et relativt avgrenset politisk område, som samtidig er en del av den norske politikken som helhet. Det gir derfor mening å beskrive Svalbard-politikk som det Bourdieu kaller et sosialt felt; en bestemt type mønster eller struktur på mellomnivå². Ifølge Bourdieu har hvert felt sin feltspesifikke kapital. Skiller det som gir aktørene innflytelse i Svalbard-politikken seg fra det som gir innflytelse på andre politiske områder? Og hvordan har dette endret seg med samfunnsutviklingen på Svalbard?

Jeg vil undersøke disse spørsmålene med utgangspunkt i casestudier av politiske beslutningsprosesser knyttet til hvilke aktiviteter som skal bedrives på Svalbard. Det meste av faglitteraturen om Svalbard-politikk i nyere tid har handlet om konflikter knyttet til Svalbards havområder. Det er derfor særlig grunn til å undersøke det som skjer på land.

Historisk sett har kullnæringen spilt en stor rolle, men med nedstengningen av gruve 7 går det norske kulleventyret på Svalbard mot slutten. Dette er på den ene siden helt i takt med klimamålene og den lange tradisjonen for miljøreguleringer på Svalbard. På den andre siden kan det tenkes at nedleggelsen går på bekostning av ønsket om å opprettholde norsk næringsliv og bosetting på Svalbard, og derigjennom Norges evne til å understøtte suvereniteten over Svalbard.

Nå er det forskning og reiseliv som overtar som grunnpilarene i Svalbard-samfunnet. Når det gjelder forskningen står norske myndigheter ovenfor et dilemma: skal forskningspolitikken først og fremst være et middel for å fremme suverenitetsprinsippet på Svalbard, eller skal man omfavne internasjonalt vitenskapelig samarbeid? I tilfellet reiseliv er den store utfordringen for norske myndigheter å støtte opp om denne stadig viktigere næringa og samtidig ta vare på Svalbards sårbare natur.

Målet med avhandlingen er å finne ut av hva som kjennetegner det Svalbard-politiske felt og dets feltspesifikke kapital. For hva skal vi egentlig med Svalbard – og hvem bestemmer dette?

Tiril Vold Hansen, Stipendiat.

¹Meld. St. 32 (2015-2016). Svalbard. Justis- og beredskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-32-20152016/id2499962/

²Bugge, L. (2002). Pierre Bourdieus teori om makt. Agora, 20(3-4), 224-248. https://doi.org/10.18261/ISSN1500-1571-2002-03-04-13

³Hansen, M. N. (1999). Makt i Pierre Bourdieus sosiologi. In F. Engelstad (Ed.), Om makt: teori og kritikk (2 ed., pp. 43-76). Gyldendal akademisk.

25. mai 202116. mars 2022

Hva betyr det egentlig å være en soldat?

Innlegget er skrevet av MINS-stipendiat Iselin Silja Kaspersen.

Foto: Thomas Iversen/Forsvaret, licensed under CC BY-ND 2.0

I Norge er det å være soldat ofte forbundet med å forsvare nasjonen, derav navnet Forsvaret. Likevel har norske soldater, som i flere andre land, ofte deployert til ulike fredsoperasjoner ledet av FN etter 1945. Slike operasjoner kan ofte ikke settes i rammen av et nasjonalt forsvar, men har blitt integrert som en del av oppdragsporteføljen til det norske forsvaret siden 1947.

De siste tiårene har fredsoperasjoner tatt ulike retninger, noe som har resultert i konsepter som fredsbevaring, fredsopprettelse og fredsskaping. I tillegg har NATO alliansen og koalisjoner ledet av USA stått bak en del operasjoner, som opprørsbekjempning og krig mot terror. Endringer i oppdrag har naturlig nok ført til endringer for måten soldater utføre oppdrag og hvilken motivasjon soldater har for å bidra. I tillegg bidrar soldater som er ansatt i private militære firmaer, og ulike organisasjoner rekruttere fremmedkrigere fra alle land. Likevel har begrepene for soldatrollen hold seg til de to klassiske begrepene kriger og fredsskaper (warrior og peacekeeper).

I artikkelen «New societies, new soldiers? A soldier typology» ser jeg på det underteoretiserte gapet mellom soldatroller og de faktiske rollene soldater har. Basert på tidligere forskning og eksisterende kunnskap identifiserer jeg syv idealtyper, eller stereotypier, som kan benyttes som et teoretisk rammeverk for å forstå den kompleks virkelighet. Idealtypene er krigeren, nasjonsforsvareren, lovhåndheveren, statsbyggeren, humanitæren, ideologen og kontraktøren.

En soldat vil tvilsomt kun identifisere seg med en av disse idealtypene, men gjennom et spekter som er i kontinuerlig endring, noe som igjen gjør at idealtypene vil endre seg med tid. Men med de teoretiske idealtypene har vi et bedre utgangspunkt for å forstå hvordan ulike samfunn og individer forstår soldatrollen. Dette er viktig ettersom vår forståelse påvirker hvordan soldatrollen utføres. Det påvirker hvordan soldater interagerer med samfunn, og hvordan ulike samfunn responderer, i krig, konflikt og krise.

Artikkelen er tilgjengelig som open access her: https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/09592318.2020.1785990

6. mai 202123. desember 2021

Den russiske tilbaketrekkingen i Ukraina er verken total eller irreversibel

22. april annonserte Russlands forsvarsminister, Sergej Sjoigu, at han ville iverksette en tilbaketrekking av de russiske styrkene som i de foregående tre ukene hadde ansamlet seg langs Russlands grense mot Ukraina. Verden trakk et lettelsens sukk. Det ble ingen storkrig mellom Europas største og nest største land, iallfall ikke denne gangen.

Men hva er status for den russisk-ukrainske konflikten? Hva var hensikten med den massive russiske styrkedemonstrasjonen? Og hvordan vil sikkerhetssituasjonen i regionen utvikle seg i tiden som kommer?

Innleggforfatter er sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Kristian Åtland. Foto: FFI

Ingen fred i sikte

Selv om faren for en storkrig mellom Russland og Ukraina trolig er lavere i dag enn den var for noen uker siden, er den på ingen måte blitt redusert til null. Ukraina lever hver dag med konsekvensene av krigen i Donbas og risikoen for en militær eskalering av denne. Krigen øst i Ukraina har nå vart i mer enn sju år.

Den har krevd mer enn 14 000 menneskeliv og drevet halvannen million mennesker på flukt. Våpenhvileavtalen som ble inngått i februar 2015, kjent som «Minsk II», brytes jevnlig. Tapstallene i Donbas har i de siste månedene gått opp, og totalt sett har over halvparten av de stridsrelaterte dødsfallene i konflikten kommet etter inngåelsen av Minsk II.

Mer enn 400 kilometer av Ukrainas grense mot Russland, og mer enn 2,5 prosent av Ukrainas landterritorium, er fortsatt kontrollert av de russiskstøttede «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk, som har et innbyggertall på ca. 3,6 millioner. Men den russiske-ukrainske konflikten er større enn som så.

Den utspiller seg også på Krim og i de tilstøtende kyst- og havområdene, dog uten samme grad av militær intensitet. Krimhalvøya utgjør 4,5 prosent av Ukrainas internasjonalt anerkjente territorium og ble de facto innlemmet i Den russiske føderasjon i mars 2014. Dette skjedde i strid med Folkeretten og til sterke protester fra det internasjonale samfunnet.

Makt versus rett

I årene som har gått siden den russiske anneksjonen, har Russland bygget opp betydelige militære styrker på halvøya. Krim betraktes i økende grad betraktes som et springbrett for russisk dominans i Svartehavsregionen og maktprojeksjon mot det østlige Middelhavet. Det maritime domenet, det vil si Svartehavet, Kertsjstredet og Azovhavet, er på mange måter blitt «den tredje fronten» i den russisk-ukrainske konflikten.

Russland er den den militært overlegne parten i konflikten, kanskje enda mer i dag enn for sju år siden, og ukrainerne vet at de har liten sjanse til å lykkes med en militær offensiv overfor Russland.

Ukrainas bestrebelser på å gjenvinne kontrollen over sitt landterritorium, sitt sjøterritorium, sin økonomiske sone og sine maritime ferdselsårer har i stor grad foregått langs politiske, diplomatiske og rettslige spor, snarere enn militære. Ukraina har i stor grad vunnet gehør for sine synspunkter i saker som landet har brakt inn for internasjonale domstoler i Haag, uten at dette i nevneverdig grad har bidratt til å endre på de maktpolitiske realitetene.

Russland er den den militært overlegne parten i konflikten, kanskje enda mer i dag enn for sju år siden, og ukrainerne vet at de har liten sjanse til å lykkes med en militær offensiv overfor Russland.

Den russiske styrkedemonstrasjonen

Sett mot ovennevnte bakgrunn, kan det kanskje virke besynderlig at Russland finner det nødvendig å mobilisere 100 000 soldater i en flere uker lang beredskapsøvelse i sørvest-Russland, på Krim og i havområdene utenfor Krim. Russland må åpenbart ha visst at dette ville påkalle bekymring, ikke bare i Ukraina, men også blant andre naboland i regionen og i Nato-kretser. Da Natos generalsekretær Jens Stoltenberg møtte Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba i Brussel den 13. april, omtalte han den russiske styrkeoppbyggingen som «uberettiget, uforklart og dypt foruroligende».

Russerne på sin side forsøkte å framstille styrkedemonstrasjonen som et defensivt tiltak for å møte en påstått trussel fra ukrainsk side. Som forskerkollega Gustav Gressel nylig har redegjort for, ble det mer enn antydet fra russisk side at Kyiv skulle ha til hensikt å søke en militær løsning på konflikten i Donbas, og at Nato og USA angivelig skulle ha konspirert med Ukraina om å ta tilbake Krim ved bruk av militære maktmidler.

En slik framstilling faller på sin egen urimelighet og har liten rot i realitetene. I den grad Volodymyr Zelensky i sine to år som president har forsøkt å gjenvinne kontrollen over Donbas og Krimhalvøya, har dette utelukkende skjedd ved bruk av politiske og diplomatiske virkemidler. Det er også lite som tyder på at Ukrainas venner i Brussel og Washington skal ha oppfordret Zelensky til å vurdere en militær offensiv, slik russerne påstår, snarere tvert imot.

Storkrig som alternativ

Putins massive styrkedemonstrasjon langs grensen mot Ukraina, på Krim og i Svartehavet føyer seg inn i et mønster vi har sett over lengre tid: Russland ønsker å spre frykt og usikkerhet blant sine vestlige naboland og få omverdenen til å slå seg til ro med situasjonen som Ukraina, Georgia og andre tidligere sovjetrepublikker befinner seg i.

Russland kontrollerer i dag syv prosent av Ukrainas territorium, og 20 prosent av Georgias, og ethvert forsøk på å endre på dette vil kunne resultere i en storkrig.

Den russiske tilbaketrekkingen er verken total eller irreversibel, og faren for militære konfrontasjoner i Europas sørøstlige hjørne er ikke blitt mindre enn den var før den russiske styrkedemonstrasjonen startet.

Det er iallfall budskapet som søkes formidlet fra russisk side.

På vestlig side bør vi kanskje reflektere litt over vår egen reaksjon på den russiske styrkemobiliseringen og den påfølgende tilbaketrekkingen. Stilt overfor muligheten av et verstefallscenario – en storkrig mellom Russland og Ukraina – så framstår det aktuelle utfallet av situasjonen – en delvis russisk tilbaketrekking – som et «godt» utfall.

Da kan det være på sin plass å påpeke at de underliggende realitetene i Russlands forhold til Ukraina og Vesten er alt annet enn «gode», og at sikkerhetssituasjonen i Svartehavsregionen er alt annet enn «god».

Den russiske tilbaketrekkingen er verken total eller irreversibel, og faren for militære konfrontasjoner i Europas sørøstlige hjørne er ikke blitt mindre enn den var før den russiske styrkedemonstrasjonen startet.

Teksten baserer seg blant annet på funn fra en større studie som tidligere i år ble utgitt i tidsskriftet European Security.

Blogginnlegget ble opprinnelig publisert som kronikk i Forsvarets forum om den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina.

5. mai 202123. desember 2021

Northwest Russia: Rural villages are becoming a new tourism attraction.

Julia Olsen (Senior Researcher)

With contributions from Grete K. Hovelsrud (Research Professor) Nordland Research Institute.

Since the Soviet collapse in 1991, the rural population has been exploring new economic opportunities. Tourism is one of them.

Just an hour-long boat trip brings us from Arkhangelsk to Voznesenie. It is one of nearly 50 small villages on islands in the delta of the Northern Dvina Riva. People have been living on the islands since the 15^thcentury. They played a central role in trade and shipping development in the Russian North. Voznesenie, that is similar to many other villages in the Russian North, has recently become one of the tourist attractions in the Arkhangelsk region.

A small tourism group on the pier is about to explore the place. I am among them, exploring the area as a part of the research project “Shipping and Arctic communities”. Our guide (here a character that is based on several interviewed residents) mesmerizes the guests with the excursion program. The trip will follow the dirt roads along several decades’ old wooden houses. Our group will visit a rebuilt church and finally a space museum that in the Soviet time was a scientific station for exploring the Earth’s orbit.

Much has changed here since the Soviet collapse.

When the guide was just a teenage girl in the 1980s, the island settlements experienced a blooming period. She remembers the time when they had a well-developed and organized agricultural industry, several industries, a space scientific station and multiple social facilities. Residents were employed and there was no need to look for job opportunities somewhere else.

In earlier 1990s, the reduction in state subsidies that followed the Soviet collapse turned the local development upside down. The collective farms and industries were shut down. Much of the rural population has migrated from the Russian North to the South and to urban areas. The population decrease continues today. The younger population who leaves the village for education or other job opportunities may not return to home. Lack of working opportunities is the most important reasons.

Recent changes in the river ice conditions create new barriers for local development. According to the local guide, the winters were more stable before. The river ice was formed in October-November and could last until April. Ice roads have always connected the island villages. In recent years, the ice and its stability are increasingly more unpredictable, and the ice-free period is getting longer. When the river is open, a local passenger boat connects the village with Arkhangelsk and brings new tourist groups to the islands.

Tourism is a new hope.

Despite the changes, our guide looks positively on the further tourism and the village development. The tourists are increasingly interested in the rural villages and several residents are engaged in attracting investments to the settlement.

The guide is so impatient about showing us around. We can hear how proud she is of local history, cultural heritage, and local nature, which in sum present a unique experience of what this rural Arctic destination can offer. The space museum is the main tourist attraction of the settlement, a tourism pearl. The Soviet scientific station was established here in 1967. “Did you know that it was one of only four stations in the world where scientists studied the connection between the magnetic oscillations of our planet and cosmic radiation?”– the guide asks.

The number of tourists has increased since the opening of the local museum. The guide says that the influx of tourists to the village plays a big role: “life has become more eventful here”- she concludes.

Like Voznesenie, neighboring settlements offer several tourist attractions. A sea pilot museum that is interconnected with the history of Arkhangelsk, rebuilt churches, a new café, and bicycle trips are some examples. In addition, each tourist may experience a time travel back to the Soviet. Finally, the river journey on one of the local passenger vessels is a nice frame for this a day long excursion.

Tourism relies on several factors.

Tourism development keeps several small Arctic communities alive, often creating attractive places for both visitors and locals. Still, much of the development are shouldered by engaged individuals. Like other small Arctic destinations, the tourism in Arkhangelsk is in its infancy and depends on the eager residents who secure grants to establish tourist services and products. Our guide is one of a few residents who are employed in tourism-related activities. She believes that further tourism development will depend on marketing.

The local tourism center in Arkhangelsk actively promotes the trips to the island village, throughout the year. Still, most tourists visit the village during summertime when the river ice disappears. Further development will also depend on the availability of the transportation option of passenger boats. Currently, the timetables of local passenger boats are adjusted to meet local needs.

It looks like our exploration of the island may stop now to reach the last boat, back to Archangelsk.

More results are published in:

Olsen, J., Nenasheva, M. & Hovelsrud, G. K. (2020). ‘Road of life’: changing navigation seasons and the adaptation of island communities in the Russian Arctic. Polar Geography. doi: 10.1080/1088937X.2020.1826593

Olsen Julia, Marina Nenasheva, Grete K. Hovelsrud, Gjermund Wollan (2021). Arctic communities’ social capital and viability: a case study from the Arkhangelsk region. Arctic and North, 42.

(This text was originally published in High North News.)

21. april 202123. desember 2021

Møt en MINS-forsker: Professor i geografi Olof A. Stjernström

Idag intervjuer vi Olof Andreas Stjernström, en synlig ubørstet akademiker med et teoretisk uklart opphav. Han hevder at han er geograf, men han har vanskelig for å forklare hvor han kommer fra. Han sier dessuten at han – som geograf – lider av ”geolyxi” – problemer med å orientere seg i rommet. Det viser seg i form av dårlig lokalminne og stadige feilnavigeringer. Siden vi har koronanedstenging for tiden på Nord universitet, møttes vi på fjellet, langt unna studenter og andre ansatte.

Så, kan du fortelle oss litt om ditt ”ursprung”, er det ikke det de sier på svensk? Oppvekst og sånt, det som har preget deg som menneske?

Jo.

Okey….?

Ja alltså. Allmänna Barnbørdshuset. I Stockholm…men det minns jag ju inte. Sen bodde vi granne med Ingvar Carlsson, men det minns jag inte heller men Ingvar mindes før när jag träffade honom femtio år senare så…

Han statsministeren…?!

Jo, och han ropade på sin fru Ingrid och…ja, men egentligen så är jag ju skolad på västkusten utanfør Gøteborg, flyttade som åttaåring tillbaka till Stockholm och fick stryk…eller ja. Jo sen kom jag ”hem” till värmen i norr. Norrbotten och sen Umeå och nu är jag här. Så alltså, varifrån jag kommer? Jo. Jag tror min plats blev platsen där jag kommer att begrava mitt hjärta. Den platsen ligger där människorna är varma och vinterns køld är hård.

Du uttrykker deg poetisk. Er du…?

Nä, bara lakoniskt drakonisk…men sen så i alla fall så tänkte jag att jag skulle engagera mig politiskt och hade Teamsmøte med en norsk politiker. En lång fyr som sedan fick ägna sig åt høststädning i Trøndelag før det var någon där som hade svårt att hålla ordning på händer och armar.

Jo! Ja? Kan du fortelle hvorfor du søkte deg hit?

Såg en annons!

Ja?

Nä. Som sagt var; geolyxi. Men tog bilen och ställde in GPS:en och kørde. Hamnade här. Träffade Geir Magne och Anne Wally och Lisa och Gjermund, Ivar, Geir Olav, Hans, Ingrid, Tonje och de andra. Och blev lite kär. I geografin. Och platsen. Och människorna. Och blev kvar.

Ja, men hva tror du gjorde inntrykk på dine nye kolleger. I Steinkjer?

Jo, provføreläsningen. Den var bra. Det är det jag är bäst på. Att få prata. På ett legitimt sätt. Eller nåt. Massa bra folk visade det sig. Och Bodø…

Ja, hva mener du med Bodø?

Njae, där uppe någerst. Massa bra folk där. Sitter på ett campus långt ut i geografin. Mørkt där, men annars bra. Superfolk.

Men du flyttet til Steinkjer, og så ble universitetet omorganisert og det ble Levanger? Hvilke tanker har du om det?

Nä. Øverspelat. Ibland får man finna sig. Protestera i det tysta eller gøra det man har betalt før. Utbildningsbyråkrat. Eller jobba hemifrån.

Utdanningsbyråkrat?

Jo!

Kan du forklare…?

Njae, som nybørjare i systemen så blir man lite førtvivlad. Man børjar dagen med en CanCan i Canvas och studsar med raka ben rätt in i fagpersonwebben. Där blir man stående ett tag och undrar vem som tänkte rätt här. Vid lunchsmørgåsen så har man buklandat i inspera och till råga på allt tappat bort en hel dag. Sen avslutar man sin långa arbetsdag med ett besøk i reseräkningssystemet som heter DØ eller nåt sånt. Rena døden før en obyråkrat. Som kvällsunderhållning har vi då krispig litteratur att lägga in i Christin och nåt system før pensum. Man har gjort ett drygt värv när dagen är klar.

Det høres jo helt…

Nejdå, man lever i sin frustration. Skriker før sig själv. Frågar sig fram och låter sig långsamt omformas till en tapper medarbetare. Och man lär sig ju att använda alla sinnrikt konstruerade mallar och system. Och stødfunktionerna är fantastiska. Ändå.

Men du tenker at…

Jo!

Ja…?

Att man nog kunde utveckla och førenkla før oss som vill ha ostørda minutrar och timmar før vår forskning och undervisning. Till exempel kunde man ju ibland ønska sig att canvas kunde prata med fagpersonwebben och annat sånt.

Så Norge er mer byråkratisk mener du?

Nej verkligen inte. Nejdå. Det är bara en fråga om insocialisering. Min favorit är från reseräkningssystemet vid Umeå universitet. Där fanns en fråga som lød: ”Yrkar ej traktamente (extraersättning)”. De svarsalternativ som fanns var ”JA” eller ”NEJ”. Vad ska du svara då om du inte vill ha traktamente? Ja eller nej? Här gäller ju matematikens huvudregel om dubbel negation. Det där var jobbigt før oss samhällsvetare och humanister. Vi, de läskunniga, fick på skallen av någon som satt centralt och granskade våra räkningar. Systemen och de administrativa rutinerna med gamla fortranprogrammerade system är liksom inte primärt skapade før människor.

Hvordan er det å være svensk i Norge da?

Dråpligt ibland. Man lever i en del førdomar och med en arvsynd som aldrig verkar gå ur. Det var vi (svensken) som käkade äpplet i Nordens lustgård. Lustigt, men med många goda ømsesidiga skratt, insikt och humor. Sverige och Norge är som två syskon som har jävligt svårt att låta bli att kommentera varandras val, utseende, agerande och idrottsfolk. Det blir ett himla hallå när den ena säger nåt om den andra. Sverige mot Norge liksom eller førstås tvärtom. Mäta, räkna, jämføra, och nejdå…det är inte alls som Sverige. Det førsta jag fick gøra när jag kom hit var att representera Sverige på någon slags lyttring på Stormen i Bodø. Det handlade om utanførskapsområden, drabantbyer, invandring, kriminalitet och annat. Sverige är førstås värst i klassen. Där stod jag tillsammans med den danske författaren Carsten Jensen och en ung debutant från Holmlia som just gett ut en kritikerrosad diktsamling om livet i en drabantby. 19 år var hon och klok och stilig. Där var också en norsk journalist som bott 20 år på Søder i Stockholm och visste allt om svenskarna sa han. Och så jag då. Oborstad. Jag fick børja. Gick ut hårt.

Norsk media har en totalt skev bild av tillståndet i Sverige. Listhaug har fel. Kom till Stockholm så ska jag ta er med på en runda. Ja, men du vet. Carsten Jensen tittade upp i taket. Oslohipstern från Søder i Sthlm skakade på huvudet och den unge debutanten prasslade nervøst med sin bok. Mitt budskap var i korthet att den selektiva nyhetsførmedlingen om Sverige bidrar till en lite skev bild av vad som sker i Sverige. Punkt. Sen kom Carsten. Pratade poetiskt och engagerat om källarmänniskorna. Publiken applåderade spontant. Den norska journalisten, han hipstern, som bodde i ett kulturreservat på Søder i Stockholm, talade om den svenska civilisationens snara undergång eller nåt sånt och sen då…läste debutanten en alldeles egen och varm och vacker strof ur sitt alster. Om mänsklig närhet och värme och om solidaritet och samhälle. Varma applåder. Debutanten svarade sedan på frågor om allt mellan himmel och jord och mest om Holmlia…”ja…det är inte alls som i Sverige”…. Nånstans där tänkte jag att nu är det dags att slå igen boken, le glatt, bocka djupt, tacka Carsten før god match och gå hem. Ovärdigt på något sett. Att bli osedd och känna sig olyssnad. Tror nog mer att det beror på min roll som akademiker hellre än att jag råkade vara svensk. Den allmänna obildningens farsot brer ut sig som en pandemi och kunskapen reduceras till nåt slags jävla subjektivt tyckande där alla har lika rätt eller den som gapar høgst är den som får ordet. Detta är inte enbart ett norskt problem. Det är betydligt mer utbrett i Sverige om du frågar mig. Konsekvensen av detta såg vi før några månader sen i USA. Och det är ändå bara børjan.

Det var en lang utredning? Du liker å dosere?

Ja, du frågade ju!

Det engasjerer deg?

Ja, vi är på väg åt fel håll. Egenkärlektistisk populism. Vi bygger individer. På bekostnad av individer. Det gør mig upprørd. ”Min” årliga Thailandsresa blir liksom viktigare än vår gemensamma miljø eller barn som har det jobbigt socialt och ekonomiskt hemma i det trygga Norge. Solidaritet är ett bannlyst ord tamigfan! Det handlar om att vara snäll och att dela med sig. Ska det vara så svårt?

Oj, du, jeg tror vi bytter samtaleemne.

Jaha!

Familie?

Jo!

Ja?

Nej, barn och barnbarn och en sambo. De viktigaste och finaste. I Världen. Mer säger jag inte.

Kaffe eller te?

Båda och!

Vin eller øl?

Vad är det før fråga? Jamen GT då. Men det måste vara Bombay, annars får det vara. Är vi klara nu då?

Jo!

Tack

Takk, takk.

(Og der forsvann han, svensken, som tar seg fram i verden med telefonens GPS, og et svensk smil. Han valgte selvfølgelig feil vei ut. Hvilken type!)

17. april 202123. desember 2021

Hvorfor så ambivalent? USAs politikk overfor EUs forsvarsambisjoner

USAs forhold til sine europeiske allierte er av fundamental betydning for europeisk sikkerhet. Det er derfor viktig å utvikle og vedlikeholde oppdatert kunnskap om disse relasjonene. Derfor inviterte Tidsskriftet Internasjonal Politikk meg og medforfatter Kari Tvetbråten til å skrive en oppdatert analyse av de transatlantiske relasjonene etter fire år med Trump. Vår artikkel har tittelen Hvorfor så ambivalent? USAs politikk overfor EUs forsvarsambisjoner. Analysen ble presentert på et seminar i regi av NUPI og Bjørknes høyskole 20. januar, samme dag som Joe Biden ble innsatt som USAs 46. president. Lenke til seminaret finner dere her.

I artikkelen understreker vi at USAs forhold til EU og de europeiske allierte til tider var svært turbulent da Donald Trump var USAs president (2017-2021). Det var også i denne perioden at EU tok flere initiativer for å styrke EU som sikkerhetspolitisk aktør. Målet er strategisk autonomi som betyr at EU skal være i stand til å handle, helst sammen med partnere som Nato og USA, men om nødvendig også alene i sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål.

I artikkelen tar vi et organisasjonsteoretisk utgangspunkt fordi relasjonene mellom USA og Europa er svært så institusjonaliserte. Vi skriver derfor at en mer instrumentell, ja endog kompetitiv tilnærming til internasjonal politikk fikk utvikle seg under Trump. Dette hadde åpenbare konsekvenser for det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. Utfordringen for Biden-administrasjonen og de europeiske partnerne er derfor å reetablere dette fellesskapet på et delvis nytt grunnlag. Med EU som søker en større grad av strategisk autonomi, vil en varig underordning av EU under amerikansk lederskap ikke lenger være mulig. En slik lederskapskonflikt vil også gjøre seg gjeldende under president Biden.

Fra et forskerperspektiv betyr dette at vi må bli i stand til å videreutvikle et omforent teoretisk rammeverk som kan forklare hva som bidrar til endring og endog forvitring av årtier lange sikkerhetsfellesskap. Dette vil spesielt være sikkerhetsfellesskap der partene har delte, ikke bare felles, interesser, men også institusjoner, normer og verdier om hvordan en skal håndtere felles sikkerhetsutfordringer.

Artikkelen kan lese i sin helhet her: https://tidsskriftet-ip.no/index.php/intpol/article/view/2518

Bjørn Olav Knutsen, førsteamanuensis

16. april 202123. desember 2021

Nord i verden – verden i Nord – og kunnskap for framtiden

Jeg håper at jeg i løpet av det neste året skal klare koble oss tettere på offentlig sektor og næringslivet og at disse nå melder sin interesse for oss og kompetansen programmet gir. Bedre arbeidstakere enn dette skal dere lete lenge etter!

I 2016 ble bacheloren i internasjonale relasjoner opprettet. Den ble, sammen med årsstudiet i internasjonale relasjoner raskt et veldig populært studium med mange søkere fra hele landet.

– Ikke bare er det en relativt unik bachelor i norsk sammenheng, men vi ser generelt sett at kompetanse om internasjonale forhold er noe som blir stadig mer ettertraktet i arbeidslivet – enten man skal jobbe på kommunalt nivå, i et departement eller mer internasjonalt, sier Ellingsen som er SPA for programmet.

Studenter samlet til kollokvie — Studenter samlet til kollokvium.

Litt humor gjør studiehverdagen morsommere!

Studieprogrammet har foruten rene innføringsemner mange spennende kurs å tilby slik som for eksempel globalisering, bistandspolitikk, sikkerhetspolitikk, Internasjonale konflikter og terrorisme, miljø og klima, nordisk politikk og arktisk politikk. Programmet som helhet får veldig gode skussmål og score på studiebarometeret og er det studieprogrammet innenfor mer statsvitenskapelige fag i Norge som scorer absolutt høyest (Helthetsvurdering 4.8. av 5.0 i 2019).

– En av grunnene til at vi er så populære er det gode læringsmiljøet vi har på programmet», sier Ellingsen.

– Studentene er kjempeengasjerte og mange er aktive i studentpolitikken og ellers i alt som rører seg på campus både faglig og sosialt. Også faglærerne på programmet er engasjerte og drar med studentene inn i spennende faglige og sosiale arrangementer. På et mindre universitet som Nord blir også kontakten mellom studenter og faglærere mye nærmere og ikke minst også studentene imellom. Engasjement avler engasjement ser vi», sier Ellingsen.

– Vi har også vaffelmøter innimellom og andre sosiale happenings og mange jobber tett sammen i kollokviegrupper. Mange av studentene på Internasjonale relasjoner er også aktive i Inter studentforening og de pleier samle seg i rommet til Inter i 2 etg. der de snakker om løst og fast, både fag og ikke fag. Vi faglærere og ikke minst jeg som SPA er veldig stolt av at vi har så ivrige og flinke studenter.

Fra et av vaffelmøtene på IR. Førsteamanuensis og
SPA Tanja Ellingsen steker vafler.

– Av de mange tingene vi og studentene har tatt initiativ til kan nevnes valgvake USA 2020 på Samfunnet, fagdag om protester i Latin-Amerika, paneldebatt om klimaendringene og dets effekter, valgvake Stortingsvalg, Lytring i Stormen bibliotek, 5 på gata om grønn campus, flyskamdebatt på Samfunnet, klima-quiz, paintballturnering, digital terrorøvelse osv. sier Ellingsen.

– Atlanterhavskomiteen kommer også på besøk hvert år og det er alltid veldig stas og avsluttes med en sosial kveld ute.

Atlanterhavskomiteen med studenter og Førstelektor Elisabeth Pettersen

Gjennom at IR-studentene er så aktive og engasjerte både gir og etterlater de seg også et viktig avtrykk på FSV og Nord universitet som organisasjon og de har tatt initiativ til flere nye praksiser, bla. mentorordning.

– Jeg håper at jeg i løpet av det neste året skal klare koble oss tettere på offentlig sektor og næringslivet og at disse nå melder sin interesse for oss og kompetansen programmet gir. Bedre arbeidstakere enn dette skal dere lete lenge etter!

– For å forstå de utfordringer og strømninger vi står ovenfor, også i egne lokalsamfunn og våre regioner er kunnskap om internasjonale forhold meget viktig. For oss på Nord universitet og alle oss som bor her nord (Nordland og Trøndelag, ja Norge som helhet) betyr det selvsagt at det er viktig med solid kompetanse omkring våre Nordområder, men også om globale hendelser på det europeiske kontinent og verden for øvrig. I en verden hvor hendelser ett sted får konsekvenser for et annet langt unna og på kort tid, og hvor de globale truslene ser ut til å komme stadig nærmere er dette virkelig en kompetanse for framtiden, avslutter Ellingsen med et smil.

Tanja Ellingsen, førsteamanuensis