Skrevet av: Mads Skauge
Fotball er viktig. Å hevde annet, er som å si at alle verdens religioner er uviktige fordi du ikke er troende. Men du bor i en verden av troende.
Mange tror at verdens mest berømte nordmann er Roald Amundsen eller Thor Heyerdahl. De to mest berømte er Ole Gunnar Solskjær og Erling Braut Haaland. I verdens øyne er det viktigere å tuppe inn seiersmålet på overtid i Champions League-finalen enn å plante et flagg på Sydpolen, som Jo Nesbø har formulert det.
Fotball er først og fremst verdens største kulturfenomen, dernest en idrett. «The great fallacy is that the game is first and last about winning», sa Danny Blanchflower. Ingen annen kulturaktivitet betyr like mye for like mange mennesker i like mange deler av verden, som fotball. Fotball er fellesskap, identitet og mening. Fotball er noe å snakke om. Hvis det er viktig at hele verden har noe å dele, er fotball viktig.
Fotballen er global. Det er nesten ikke noe annet som er globalt. Selv om for eksempel hip-hop-musikken har tatt over verden, er det langt fra alle deler av planeten der hip-hop-kulturen er så stor. Fotballen har ingen hvite flekker igjen på kartet.
Fotballens popularitet skyldes dens tilgjengelighet og uforutsigbarhet. For mye annet er det slik at du må ha kunnskaper for å komme i gang, du må kjenne folk for å komme i gang, og du må kanskje ha penger for å komme i gang. Du trenger ikke engang en fotball og et par sko for å spille fotball. Om du bor i den fattige delen av verden, kan du knyte sammen noen strømper til en ball og spille barbeint. Fotball har dessuten behov for ulike typer, i motsetning til for eksempel basketball der du må være minst 190 centimeter for i de hele tatt være aktuell. Det gir enhver spiller grunn til å drømme.
Lag kan også drømme. Den viktigste grunnen til fotballens popularitet, er antagelig dens spenningsmoment. David har bedre odds mot Goliat i fotball enn i de fleste andre idretter. Dette fordi det i fotball scores få mål.
I for eksempel håndball er overraskelser mye sjeldnere. Hvis forhåndsfavoritten misbruker en sjanse, er det ingen tragedie, for de får antagelig en ny i løpet av det neste minuttet. Dermed er fotball også øyeblikkets spill. Ett mål kan være nok til seier, og dermed har en scoring stor verdi i fotball. I håndball er det liten grunn til overstadig jubel ved en scoring, for det kommer gjerne et titalls til i løpet av kampen.
«The Beautiful Game» er for lengst tilsmusset. «I fell in love with football as I was later to fall in love with women: Suddenly, inexplicably, uncritically, giving no thought to the pain or disruption it would bring with it», skrev Nick Hornby.
Den internasjonale toppfotballens hyper-kommersialisering ser aldri ut til å stoppe. De svimlende summene i omløp har fjernet fotballen fra dens røtter som integrerte deler av lokalsamfunn, gjerne med et typisk arbeiderklassepreg. Stadig flere supportere blir kvalme av kommersialiseringen, som også har gjort fotballen mer forutsigbar og polarisert: Når avstandene i fotballhierarkiet blir større, minker sjansen for at «de små» kan slå «de store».
Tiltagende kommersialisering gir dessuten grobunn for korrupsjon: Jo mer penger det er i bransjen, jo større mulighetsrom for korrupsjon fordi beveggrunnene får bedre vilkår. Dette er en viktig dimensjon ved fotballens politisering.
Den som hevder at fotball og politikk ikke må blandes, er i beste fall ignorant. Fotball har startet og avsluttet kriger, og valgt og avsatt statsledere. For å parafrasere Carl von Clausewitz: Fotball er fortsettelsen av politikk med andre midler.
Politikken er for lengst innblandet, slik geopolitikken var tett innvevd i jakten på FIFA-komitéens stemmer for 2022-VM. Like før avstemningen inngikk Qatar en rekke handelsavtaler med stater som senere stemte på Qatars kandidatur. Og i FIFA-systemet har alle selvstendige stater én stemme hver, uavhengig av styresett, størrelse og fotballkultur. En uke før VM-avstemmingen i 2010, møtte nåværende emir av Qatar, Frankrikes president Nicolas Sarkozy og den franske UEFA-presidenten Michel Platini i Paris. Emiren tilbydde en hestehandel. Mot Frankrikes stemme på Qatar-VM, tilbyr emiren å kjøpe Sarkozys favorittlag PSG, rettighetene til fransk fotball og franske fly.
Fotball er altså politikk. Det supportere flest ønsker, er at fotballen markerer avstand til visse politiske regimer.
Den internasjonale toppfotballens maktinstanser har vært gjenstand for tilsynelatende endeløs korrupsjon i mafia-lignende institusjoner uten demokratisk kontroll, hvilket særlig FIFAs historie er et vitnesbyrd om. FIFA har hvitvasket latterlige beløp, som for eksempel kunne kommet grasrota i den tredje verden til gode – som lovet.
Det vanskeligste å svelge er ikke hvordan pirater og blodsugere klarte å kidnappe, torturere og plyndre fotballen, men at FIFA tillot det. De fleste fotballkulturer, slik vi kjenner de i dag, har et tydelig utspring fra nedre samfunnslag og med et betydelig avtrykk av arbeiderklassestempel. Det er ikke uten grunn at bannere med påskrifter som for eksempel «created by the poor, stolen by the rich» og «FIFA mafia» i tiltakende grad er å se på den internasjonale arenaen.
Politikk, kommersialisering, korrupsjon og sportsvasing henger sammen. Sportsvasking er å bruke sport som middel til økonomiske og sikkerhetspolitiske investeringer, nasjonsbygging og renvaskende omdømmebygging, ved å lede oppmerksomheten bort fra kritikkverdige forhold, for eksempel menneskerettighetsbrudd. Fotball-VM er verdens største (idretts)arrangement, om ikke verdens største arrangement generelt, og har derfor stort potensial for sportsvasking.
En dimensjon av sportsvasking er altså det statsviteren Joseph Nye kaller myk makt. I kontrast til hard makt (politiske og militære grep for å bedre situasjonen), kjemper mange land kampen om oppmerksomheten og penger gjennom internasjonale arrangementer med kulturelle og ideologiske midler, og symboliserer innflytelse i kultur og ideer.
Fotballen står i gjørme til knærne. Når er nok nok? Grensen går ulike steder for ulike folk. Med Qatar-VM har flere enn noensinne fått nok. Streken går her, og fotballen har rullet over streken. Et giftig beger har rent over. Supportere, journalister, forskere, puber, etc., kritiserer og/eller boikotter. Problemet er at Qatar betaler aktører fra alle disse gruppene for å pynte på mesterskapets og landets fasade.
Fotball-VM har vært arrangert i fascist-Italia, militærdiktaturets Argentina og i Putins Russland, til og med etter Krim-annekteringen. Tildeling av idrettslige mesterskap til autoritære regimer er altså ikke nytt, heller ikke i Qatars tilfelle. Det som skiller Qatar-VM fra for eksempel Russland i 2018, er at man la VM til et land uten fotballtradisjon, hvor man for eksempel måtte maltraktere hele den europeiske fotballsesongen bare for å få det til. Tildelingen hadde ikke noe med fotballens utvikling å gjøre. Et sted er man nødt til å sette ned foten og gi uttrykk for at dette ikke kan fortsette. Nå synes den kollektive bevisstheten til mange fotballfolk å ha nådd et kritisk punkt.
«Qatarstrofens» symptom er Qatar. Viruset er FIFA. Alle vet at penger styrer verden. Flere vet at penger styrer FIFA. Men at en ørkenstat der VM må spilles på vinteren, som er mindre enn Buskerud, som verken hadde stadioner, fotballkultur, infrastruktur eller nødvendig arbeidskraft, som har den største andelen fremmedarbeidere i verden og som systematisk bryter menneskerettigheter – med et sharia-basert rettssystem, middelalderske arbeidsretter, et nedverdigende syn på kvinner og LHBT+-personer, og som praktiserer henrettelse ved skyting (ja, det skjer fortsatt, dog ikke ofte) – fikk VM, sjokkerte (fotball)verden. Det var så åpenbart kokko, hinsides enhver fornuft. Logikken i tildelingen er umulig å se. Det fantes ikke et eneste argument for utfallet.
Når det er sagt, er det ikke til å stikke under en stol at debatten (eller i hvert fall narrativet som har sprunget ut av den) har båret med seg et visst element av islamofobi og dobbeltmoral. Islamofobi fordi i hvert fall deler av kritikken er pakket inn i et papir som bærer preg av en vestlig ovenfra-ned-holdning mot muslimsk (u)kultur. Dobbeltmoral fordi kritikken var langt mindre mot for eksempel Russland, som brukte VM som tildekning for snarlig krigføring. Noe av grunnen var nok at Russland og Qatar ble tildelt VM under samme seanse (annonsert samtidig), og da er det ikke overraskende at Qatar overskygget Russland. Det blir imidlertid for enkelt for Qatar-VMs forfektere å møte enhver kritisk tilnærming til mesterskapet med disse innvendingene. Jeg er mektig lei av for eksempel whataboutism-hylekoret, denne trangen til å sammenligne enhver problematisk handling med andre problematiske handlinger, og slik sette de opp mot hverandre. Qatar-VM har mange problemer, uavhengig av andre problemer i whataboutery-ånden.
Migrantarbeideres skjebne, inkludert livsforhold, helse og særlig dødstall, har fått mye oppmerksomhet. Det er bra. Problemet er at Qatar hverken registrerer eller opplyser om dette på noen systematisk og transparent måte. Guardian spurte derfor i stedet andre land om hvor mange dødsfall de hadde registrert blant sine i Qatar fra 2010–2020. Det viste seg at 6 500 var omkomne bare fra Nepal, India, Sri Lanka og Bangladesh. Da Qatar ble konfrontert med statistikken, hevdet de at det totalt var 15 021 gjestearbeidere som hadde måttet bøte med livet i Qatar i tiårsperioden, dersom man regnet alle fremmedarbeidere totalt (alle nasjonaliteter inkludert). Det tilsvarer 29 dødsfall i uken, i ti år. Det er et høyt tall, også i relativ forstand, selv om landet har omtrent 2.7 millioner fremmedarbeidere.
Enda mer problematisk blir det når man analyserer de mulige dødsårsakene. Eksperter på feltet har trukket frem at andelen døde ikke samsvarer med migrantarbeidernes helsestatus da de kom til Qatar. En urovekkende stor andel av de omkomne er unge menn uten tidligere helseproblemer, noe som unektelig peker i retning av uutholdelige og livsfarlige arbeidsforhold. Men her stopper altså debatten (det vil si; Qatar kveler den), fordi vi ikke får tilstrekkelig informasjon fra Qatar om dødsårsaker og generell dødsstatistikk.
Spørsmålene er mange(fasetterte). Debatten må tilnærmes bredt. Onsdag 23. november i Stormen bibliotek, drøftet Lytring sportsvaskingens dynamikk, hvordan Qatar fortolker vertskapet, hvordan fotball kan forstås i religiøst-etisk perspektiv, og supporteres handlings- og mulighetsrom.
Når det gjelder det siste, må ikke det å ta avstand fra den stadig mer usympatiske internasjonale toppfotballens utvikling, nødvendigvis bety avskjed til fotballen som sådan, men at man endrer orientering, for eksempel mot det lokale og nære, der restene av «det vakre spillet» fremdeles synes tilstedeværende. Tilliten til at FIFA kan rydde opp selv, har aldri vært til stede. Håpet består i at fotballen endres nedenfra gjennom kollektiv organisering.
Et av spørsmålene er hvordan vi havnet her. Jeg ser to umiddelbare grunner. Det historiske bakteppet er at fotballens kommersialisering og FIFAs umettelige appetitt for penger, startet med Sepp Blatters inntog som teknisk direktør i FIFA i 1975. João Havelange slo Stanley Rous ved å love utviklingsprogram i Afrika mot stemmer i presidentvalget. For å få penger til programmene, inngikk FIFA først en sponsoravtale med Coca-Cola, og pengemaskinen skjøt fart. Mer penger i omløp ga grobunn for korrupsjon, penger i egen lomme og lite gikk til utviklingsarbeid. Blatter kunne senere bevise Havelanges korrupsjon og presset han til avgang. Blatters tid er den verste i FIFAs historie, uten demokratisk kontroll, null innsyn, intet maktfordelingsprinsipp og mafialignende tilstander, særlig med hensyn til korrupsjon.
Den andre grunnen til at vi havnet her er FIFAs manglende debattkultur. Da fotballpresident Lise Klaveness gikk på talerstolen i Doha og holdt sitt flammende verdibaserte innlegg, ble hun møtt med en respons av typen «sånn snakker vi ikke her». Det er rett og slett få fotball-ledere som vil ta tak i det. Selv om det med ujevne mellomrom kommer nye folk inn i FIFA, er organisasjonsstrukturen og kulturen den samme.
Et annet spørsmål er hvem som kan, vil og bør arrangere store idrettsarrangement som fotball-VM og OL. Verdens demokratier blir stadig færre. Utenfor vår umiddelbare geografiske og kulturelle nærhet, finnes det knapt liberale sosialdemokratier egnet til å oppfylle våre modernistiske, velferdsorienterte forventninger.
Jeg tror vi må tenke nytt om «sport mega-events», fordi det viser seg at demokratier sliter med å snu seg raskt nok rundt for å være aktuelle, og det har blitt altfor dyrt. Når det er sagt, har det verdi i seg selv at fotball spilles overalt. VM bør kanskje nettopp spilles i land uten fotballkultur og/eller der for eksempel homofili er forbudt, så det kan settes søkelys på dette, i ren sport-for-development-ånd. Men arrangørkriteriene må være uomtvistelige. Infrastrukturen må i stor grad være på plass. Det kan ikke være korrupsjon involvert, det kan ikke være åpenbar sportsvasking, og et minimum av menneskerettigheter må tilfredsstilles.
Et spørsmål som lenge har henvendt seg til den gemene hop, er boikottspørsmålet, og mer generelt om man bør ignorere mesterskapet for å ivareta sine etiske forpliktelser i tråd med sitt moralske kompass, altså om man kan, bør og vil se på. Hvorvidt enkeltindividet slår av TVen, har dessverre liten makt. Om folk ser på, er ikke det sentrale. Diskusjonen bør ikke reduseres til distinksjonen se på/ikke se på. Dette er større enn som så. Enkeltindividers handlinger i det private rom har liten effekt hvis endring av fotballen er målet. «Vil du endre verden, så start med verden, ikke med deg selv», sa Dag Østerberg.
Når det gjelder journalistisk boikott, er det lite holdbart. Som journalist kan man ikke boikotte ting man ikke liker, men i stedet fortelle verden hva som skjer, med et kritisk blikk, gravende, som reporter heller enn supporter. Som journalist kan man ikke boikotte krig selv om man ikke liker krig. Man legitimerer dessuten ikke krig ved å dekke det; man opplyser. Når det gjelder pubers vurdering av om de skal vise VM, står de i spagat mellom børs og katedral som fortoner seg som et spillteoretisk paradoks: De som proklamerer at de ikke vil sende kampene, kan få «goodwill» blant likesinnede fotballfolk, men hvis alle gjør det, taper alle økonomisk.
For min egen del har jeg det privilegium å kunne skille mellom fotballentusiasten og fotballforskeren, altså idrett og fotball i forskningsøyemed (hvilket man med rette vil kunne innvende er en beleilig unnskyldning og en unnvikelse fra et ensporet standpunkt). Som forsker med idrettspublikum, supporterskap og fotballkultur som noen av mine interessefelt, kikker jeg sporadisk for å analysere hvordan mesterskapet fremstilles, og narrativet i den folkelige og journalistiske diskursen, men ikke innenfor rammen av underholdning med popcorn, cola og et par timers avslapning. Jeg kobler altså ikke av når jeg ser dette VMet; jeg kobler på.
Hva kan så gjøres? Sportsvaskingen og korrupsjonen i den internasjonale fotballen er et utrykk for et større underliggende samfunnsproblem med geopolitiske og geoøkonomiske ringvirkninger. Det fremstår åpenbart at mektige samfunnsinstitusjoner må heve stemmen om det i hele tatt skal være håp for strukturell endring. Samtidig har folket makt, både som individer, men helst som kollektiv.
Supportermakt har et betydelig potensial. Superligaens død viste at fotballen fremdeles har en sjel, og at supporterne er dens forvaltere. At spontan mobilisering av protester snur en beslutning tatt av noen av verdens mektigste og rikeste aktører på noen timer, kunne ikke skjedd i andre idretter.
Antagelig inspirerer det til å stå opp mot det som oppfattes som urett og uspiselig utvikling, for eksempel når det gjelder trender som privatisering av klubber, grådige og eneveldige eiere, og stadioner som flyttes ut av lokalsamfunnene som skapte dem. Kollektiv mobilisering er imidlertid enklest i klubbfotballen fordi klubblag gjerne er en sterkere identitetsmarkør enn landslag, ikke minst er klubbene del av lokalsamfunn. Terskelen er høyere for å gå i fakkeltog mot FIFA.
Det hjelper uansett å få politikere med på laget, slik Boris Johnson truet med å endre eierstrukturen i engelsk fotball i kampen mot Superligaen. De fleste statsapparater har imidlertid vært tause, både om FIFA og Qatar. Norge har for eksempel intensivert sitt økonomiske samarbeid med Qatar de siste årene. Det er åpenbart en del av problemet at slik handel implisitt fasiliteter for menneskerettighetsbrudd – og sportsvaskingen av dem.
Enkelthandlinger kan akkumuleres: Når én yter motstand, øker sjansen for at nestemann henger seg på. Slik forskyves grenser langsomt. Derfor er kritiske røster viktige, som motor for kollektiv mobilisering. Kritikk bidrar til kontraproduktiv sportsvasking, altså «sportsskitning» der sport brukes som middel til å lede oppmerksomheten mot (snarere enn fra) problematiske forhold: Flere blir mer opplyst for hver sportsvasking. Qatar får antagelig verre, ikke bedre, omdømme av VM, i hvert fall i Europa.
En dimensjon ved endringsaspektet er hvordan folk bør forholde seg til og engasjeres av fotball i fremtiden, særlig om den uønskede utviklingen fortsetter, noe det for øvrig er grunn til å anta, for eksempel ved at Saudi-Arabia får 2030-VM. Jeg hverken kan eller vil moralisere over andre enn meg selv.
Min interesse for den hyper-kommersialiserte, korrupte og sportsvaskede fotballen, får stadig sterkere bismak av kvalme, som en alkoholiker som anerkjenner sine problemer, men som sliter med å isolere seg fra dem. Den nasjonale og/eller lokale fotballen er i mitt tilfelle nokså skånet for den moderne fotballens problemer, selv om det finnes spor av dem også her. I mitt tilfelle er det derfor rimelig å anta at det lokale og nære vinner terreng på bekostning av det globale og fjerne. Jeg tror ikke jeg er alene om en slik orientering. Antagelig er det betydelige forskyvninger i fotballidentiteter og tilnærminger i sving, som følge av den moderne fotballens problemer.
Sportsvaskingens motpol er altså «sportsskitning»: Å bruke sport som middel til å lede oppmerksomheten mot urett. Målet må være å organisere nok motstand til at FIFA ved neste korsvei ikke gir VM til et autoritært regime. I neste omgang må FIFA i sin nåværende form avskaffes. En slik mobilisering er ønskelig og mulig, og ingen er bedre på det enn fotballsupportere som er trent i å mobilisere på stadion ukentlig. Det trenger ikke stoppe med gjennomkorrupte FIFA, men kan være starten på en ny tidsregning i fotball, inkludert et grasrotoppgjør mot fotballens utvikling. Dette handler imidlertid om mer enn fotball, slik supportermakt kan smitte over på andre felt, for eksempel politikk, noe det er mange eksempler på allerede.
Det som skiller Qatar-debatten fra andre boikottspørsmål, er at den kommer nedenfra. Motstanden er ikke politisk initiert, men destabiliserer snarere politikken. FIFA består imidlertid av over 200 land. Sportsvasking debatteres mest i Nordvest-Europa, og mindre andre steder. Fattige deler av verden har dessuten nok å stri med selv, om de ikke også skal bekymre seg for andres sportsvasking. Den globale fotballen har derfor vanskelig for å enes om en grense for hva som er (u)greit. Dessuten er mange supportere sportsvasket (les: hjernevasket): Så lenge laget vinner, stilner kritikken, også mot sportsvasking. Disse rammebetingelsene er hovedproblemet med å få til endring i fotballen.
Det er en kjensgjerning at fotball i et supporterperspektiv er mer lidelse enn lidenskap. Nå har ordtaket fått nytt innhold, som en betegnelse eller rettere sagt (samtids)diagnose på fotballen som sådan. For mange av Qatars gjestearbeidere ble lidelsen dødelig. Dette handler ikke bare om dødsfall, men slavelignende lidelser, orkestrert av FIFA. Det holder nå. Fotballfolk, foren eder!
NB! I forbindelse med lytringen deltok jeg også i radio og på TV:
- NRK radio. Distriktsnyheter. https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-nordland
- NRK TV. Distriktsnyheter Nordland. https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-nordland/202211/DKNO98112322/avspiller
- Anne Tjønndal har også skrevet om tematikken. https://forskersonen.no/anne-tjonndal-fotball-idrett/hvor-kontroversielt-er-herrefotball-vm-i-qatar/2105603
