Av: Mads Skauge
Tidligere i sommer skrev NRK om hvordan pilegrimsleden er i vinden som aldri før. Både i Norge og Europa er pilegrimene i vekst. De siste årene har det i Norge vært en 20 prosentpoengs økning i pilegrimer hvert år. NRK tilbyr uttalelser fra pilegrimer, ansatte ved Nasjonalt Pilegrimssenter og Pilegrimsforskere. Særlig sistnevntes analyse av pilegrimens renessanse er interessant. Ikke uventet (i sekulariseringens tid) er det religiøse aspektet nedtonet blant pilegrimene.
Pilegrimenes beveggrunner sies å være søken etter enkelhet: Å komme i kontakt med seg selv, naturen og menneskene rundt seg. Pilegrimsvandringen tolkes som en protest mot prestasjonssamfunnet og en verden i rask endring. Forsker Nanna Jørgensen forklarer:
«– Det er ingen som ringer på døra hos hverandre lenger, det passer aldri. Mange tilbringer mye tid bak en skjerm, og vi mister mye av den spontane kontakten mellom mennesker. Pilegrimsvandring står i motsetning til dette.»
Jørgensen anlegger først og fremst et terapeutisk blikk med mental helse i fokus, men pilegrimsvandringen er altså også et signal – en kroppslig protest mot samfunnet. Pilegrimsprest og daglig leder ved Oslo Pilegrimssenter, ser også det å gå pilegrim som en protest mot skjermtid og en stressende hverdag hvor man alltid er «pålogget». Pilegrimene kobler både ut telefonen og kobler av fra samfunnet. At folk føler seg bedre, har mer overskudd og følelse av bedre tid når de går «offline», er et kjent sosiologisk fenomen. Men sosiologien har mer å yte her, ikke minst når det gjelder «protestens» utgangspunkt. Begreper fra fritids-, identitets- og tidssosiologien kan belyse dette.
Den amerikanske sosiologen Robert Stebbins har studert endringer i og varianter av fritidsaktiviteter. Dagens arbeidsmarked er trangt og består av færre arbeidstimer enn tidligere. Dette gir mer fritid og dermed større mulighetsrom for investerte fritidsprosjekter. Synet på fritid følger ifølge Stebbins et generasjonsmønster. I industrisamfunnet slo man seg til ro med å slite seg ut i fabrikkene mens man var arbeidsfør, mens investert fritid hørte pensjonsalderen til. Arbeidet ble et mål i seg selv, ikke et middel til å spise fruktene av det arbeidslivets goder kunne brukes til. Den endrede arbeidsstrukturen – fra industrisamfunnets stemplingsur, til «prestasjons-», «informasjons-», «kommunikasjons-» eller «kunnskapssamfunnets» prosjekter med egenorganisert arbeidstempo strukturert av «deadlines» – gjør at fritid i vår tid er noe annet enn hvile mellom arbeidslivets slag.
Hyppigere «turnover» i arbeidslivet gjør dessuten arbeidet til et mindre stabilt holdepunkt for identitet. Dette danner grobunn for serious leisure, en berikende, meningsfull og investert fritid, i motsetning til tidsfordriv (TV-konsum, underholdning og populærkultur). Velferdssamfunnet muliggjør altså et omvendt syn på arbeid og fritid: Arbeid er ikke lenger nødvendigvis middel til «overlevelse»; folk jobber heller for å finansiere sine fritidsprosjekter. Som Aristoteles uttrykker: «The End of Labor is to Gain Leisure». Å gå pilegrimsleden tar gjerne ukesvis, kanskje hele sommerferien, så dette krever utvilsomt et engasjement som kvalifiserer til «seriøs» fritid.
Så endringer i fritiden er et stykke på vei en forutsetning for ungdoms iver etter pilegrimsvandring. Og den mer konstruktive og givende fritiden må altså ses i lys av ønsket om selvrealisering og identitetskonstruksjon. Her kan den britiske sosiologen Anthony Giddens yte. Giddens ser nemlig et identitetsmessig tomrom som utgangspunkt for investert fritid. Sosiale determinanter hevdes å være mindre determinerende. Vi har beveget oss fra røtter til føtter, fra pliktsamfunn til mulighetstorg. Identitet har blitt et selvbiografisk prosjekt som handler om å skape og presentere seg selv gjennom en valgt livsstil. Oppvekststed, stat, religion, klasse, familie (sosiologiens klagesang i minst 30 år har vært at familien er tappet for mening, og dermed blir det vanskeligere å se hva man skal med den), kjønn (ingen kan lenger være sikker på hva det vil si å være mann og kvinne), arbeid og alder («40 er de nye 30» etc.), gir mindre retning til hvem man er og hva man gjør.
I stedet for å lene seg på sosial bakgrunn og et trangt handlingsrom, står individet ovenfor overveldende mange valg med overveldende liten retning til hvilke valg som bør tas (bruksanvisningen mangler). Vi må stake ut retningen selv, og det er færre å skylde på om du kommer på villspor.
Bob Dylans «Like a Rolling Stone» er blant annet delvis tolket som et uttrykk for en følelse av å være fanget i et samfunn som endrer seg raskere enn mennesket evner å omstille seg. Slik blir vi tilskuere til eget liv. Denne fremmedgjøringen av selvet, gir følelse av å være betydningsløs og uviktig. Vårt identitetsgrunnlag forvitrer, og det oppstår et tomrom som må fylles. Mange mennesker blir «driftere» (som «Miss Lonely» i sangen): De er alltid på farten og slår seg aldri til ro i en tilværelse preget av bekymring og usikkerhet.
Giddens og Dylan synes altså å enes om at dette skaper et tomrom som må fylles med identitetsjakt; en serie refleksive valg som er ment å fortelle omverdenen noe om hvem man vil være. Slik inntrykksstyring er for eksempel et viktig motiv bak bruken av sosiale medier. Her presenteres deler av personligheten (det man tror «publikum» liker). Tenk på hvor mange ganger man forsøker å ta et bilde av seg selv før man er fornøyd nok til å publisere. Stadig flere markedsfører seg som sporty og kultivert, fordi det er forbundet med status.
Et av mine favoritteksempler er ungdoms iver etter fjellturer. For ti år siden viste ungdomsforskning at fjelltur var noe av det kjedeligste ungdom flest kunne tenke seg. Med mange sosiale mediers inntog i hverdagslivet for rundt ti år siden, (ikke tilfeldig!) begynte plutselig ungdommen å gå i fjellet. En nærliggende tolkning er at ungdom ikke nødvendigvis plutselig er blitt naturfrelst, men at fjelltur brukes som middel til å presentere en attraktiv identitet (for turen må selvsagt dokumenteres, hvis ikke er det jo ikke noe poeng!). Pilegrimsvandring kan ses i samme lys. Selv om mobilen kanskje ikke er mye fremme på turen, kan du vedde på at det tas bilder til sosiale medier! Slik kan det å gå pilegrim også ses som selvpresentasjon og identitetskonstruksjon: Man søker ikke bare å finne seg selv, men også å presentere seg selv.
The Times They Are A-Changin’ (for å spille videre på Dylan)
Det kanskje mest interessante sosiologiske perspektivet i denne sammenheng, er imidlertid lånt fra en antropolog. Tiden i vår tid sies å komprimeres: Korte tidsintervaller erstatter de lange. Dette er tydelig på mange felt: populærkultur, media, musikk, litteratur, nyheter, akademia etc. Det Thomas Hylland Eriksen kaller MTV-logikken, impliserer at oppmerksomhetstiden til folk er synkende, noe som reflekteres i underholdningen (med underholdningsindustrien som både årsak og virkning).
MTV-kanalens rytme fra 1980- og 1990-tallet, symboliserer et kulturelt skifte: På alle mulige måter er folk opptatt med å kjappe seg gjennom ting (nyheter, musikk etc., og ikke minst scrolling på sosiale medier) heller enn å dypdykke i noe over lang tid (for eksempel lese en tykk bok). Derfor skulle ikke en gjennomsnittlig radiolåt vare i mer enn tre minutter. Hvis låten var lenger, var den regnet å ha mindre hit-potensial. Lytterne ville rett og slett miste oppmerksomheten og interessen, og skifte til en annen kanal – tenkte man. Dette er også grunnen til at den typiske Hollywood-filmen har en stigende dramakurve med et klimaks, men også med små, jevnfordelte og strategiske spenningstopper på veien, slik at folk ikke mister interessen.
Måten tiden komprimeres på i vår tid, følger altså MTV-logikken. Ifølge Hylland Eriksen resulterer dette i det han kaller øyeblikkets tyranni: Ideelt sett skal det ikke være mer enn noen få minutter mellom hvert høydepunkt. Fordi all populærkultur konkurrerer om folks oppmerksomhet, blir tidskomprimeringen stadig mer omfattende. Snart er det ikke annet enn høydepunkter igjen. Men når «pausene» eller «mellomrommene» forsvinner, mister høydepunktet sin verdi (i kontrast til «lowlights»). MTV-logikken gjelder ikke bare populærkulturen, men moderne kultur generelt. Tenk for eksempel på hvordan mange automatisk tar frem telefonen så fort de har et minutt «ledig». Hylland Eriksens bekymring er at noe essensielt går tapt når alle hverdagens «pusterom» mellom gjøremål, tettes – hvor altså «langsom» tid erstatter den «raske».
I dette lyset kan den «langsomme» pilegrim ses. Akkurat som andre motreaksjoner mot et hurtig (tidskomprimert) og skjermtungt (mobilavhengig) samfunn, for eksempel timevis-lange podkaster, kan det å gå pilegrim ses som et uttrykk for behov for langsom tid, med rom for refleksjon (mulighet for å tenke en tanke lenger enn to minutter) og rekreasjon (å finne seg selv i en verden som raser av gårde).
Pilegrimene går billedlig talt «mot klokka», antagelig som både resultat av og reaksjon på samfunnsendringer, for eksempel knyttet til fritid, identitet og tidskomprimering.
