Av: Mads Skauge
Skuffende ofte aktualiserer fotballdiskursen, i hvert fall i Norge, helt absurde og fordummende diskusjoner. Sist i rekken er debatten om hvorvidt supportere av andre klubber bør heie på de norske lagene i Europa.
Argumentet for slik heing er at det ikke bare tjener norsk fotball i stort, men også din klubb dersom norske lag lykkes i Europa. For det første bidrar dette til at Eliteseriens koeffisientrangering bedres, slik at flere norske lag får bedre vilkår i Europa ved neste korsvei. For det andre argumenteres det for at kapitalen europeisk suksess gir til klubbene som lykkes, også vil komme øvrige Eliteserie-klubber til gode gjennom spillersalg. Pengene dreneres på en måte nedover i systemet, såkalt trickle down economics.
Begge disse argumentene står lagelig til for hogg. Supportere av for eksempel Odd er nettopp supportere av Odd, ikke av norsk fotball. Odd-supporteren ønsker selvsagt at sitt lag lykkes på bekostning av rivalene. Både Europa-penger og spillersalg internt i Norge, øker de økonomiske forskjellene mellom for eksempel Odd og Bodø/Glimt (sistnevnte har vært i Europa flere år på rad og har hentet mange spillere fra Eliteserie-konkurrenter). Glimts suksess gir selvsagt Odd dårligere, ikke bedre, forutsetninger for å lykkes i kamp med blant annet Glimt.
For et par dager siden gikk et stoppertalent fra Tromsø til Molde for angivelig drøye 20 millioner. Dette er selvsagt gode penger for Tromsø, men problemet er at Molde antagelig får mye mer (minst det dobbelte) når de etter hvert selger han videre til det store utland. Slik svekkes ikke bare de «mindre» kjøpesterke klubbene av slike overganger her og nå; det bidrar også til å øke forskjellene på sikt.
Dermed forsterkes forskjellene og det hierarkiske i fotballpyramiden består – om man ikke bryter ut av næringskjeden ved å overprestere i flere år på rad, slik Glimt gjorde til de selv ble en storfisk. I den hyperkommersialiserte fotballen er det stadig bedre samsvar mellom økonomi og resultater. Så fort noen presterer bedre enn de økonomiske forutsetningene skulle tilsi, blir de innhentet av næringskjedens logikk ved å tappes for de beste spillerne og kanskje også treneren. Det er nettopp derfor det er så forfriskende med noen som Glimt, som har overvunnet fotballens tyngdekraft, attpåtil uten en rik onkel på laget. Det er uhyre sjeldent i moderne fotball.
Men det mest påfallende i diskusjonen om man bør heie på andre norske lag i Europa, er følgende: Hvem folk heier på foran TVen har absolutt ingen konsekvenser for noen!
Da legger vi den død.
