Skrevet av: Frida Austmo Wågan
Som en del av mitt doktorgradsløp har jeg vært så heldig å få muligheten til å reise på et tre måneders forskningsopphold til Canada, der jeg i hovedsak er tilknyttet ‘Centre for Sport and Sustainability ’ på University of British Columbia (UBC) i Vancouver.
Før oppholdet ved UBC startet rakk jeg også å utforske øst-siden av Canada i to uker i etterkant av ISSA konferansen i Ottawa, og reiste derfor videre til Montreal med to andre idrettsforskere fra NTNU like etter konferansen. Her fikk vi både utforsket byen, og et besøk innom noen av forskerne som jobber på universitetet i Montreal. En utrolig fin by med mye spennende kulturliv, store kirker og et fantastisk svært og flott Olympisk stadion som ble bygget i forbindelse med OL i 1976.
Videre gikk reisen til Toronto for å utforske mere av Ontario-distriktet, inkludert Niagara Falls og St. Catharines. Her ble de siste ekstra feriedagene brukt på sol, sightseeing og strandliv i tillegg til universitetsbesøk på Brock University og University of Toronto og møter med forskere der. I Niagara regionen er det noen utrolig flotte vingårder og vindistrikt, og et superhot (ikke-akademisk) tips er her å leie en sykkel og sykle den berømte ‘Wine-route’ gjennom vindistriktene med innlagte stopp for vinsmaking på de svære vingårdene underveis. Port Dalihousie i St. Catharines er nok et hett tips hvis man er på jakt etter et rolig, idyllisk og båtvennlig feriested, og Selve Niagara Falls er selvfølgelig også verdt en titt når man først er i regionen.
Fra Toronto gikk endelig turen til hoved-destinasjon for oppholdet: Vancouver. Etter tre uker på reise var det veldig deilig å lande her, og etter ca. ti dager i byen begynner jeg virkelig å finne meg godt til rette. Folk er utrolig imøtekommende, forskningsmiljøet er bra, naturen er magisk og det er uendelig med ting å gjøre i denne veldig multikulturelle og fasinerende byen.
I løpet av fire uker i Canada, og besøk på fire av de store universitetene her borte når det kommer til sport science har det begynt å danne seg et visst inntrykk over hva som beveger seg på feltet – i alle fall innen idrettssosiologien. Til forskjell fra Norge er det et enda større fokus på idrettens rolle i et folkehelse- og utviklingsperspektiv og viktigheten av idretten for å skape gode lokalmiljø og for å utjevne sosiale forskjeller. Dette fokuset er visstnok styrket de senere årene som et resultat av nedgangstider økonomisk og det finnes utallige ‘charity-driven initiatives’ som jobber med å skape bedre helse og livskvalitet for innbyggerne i lokal-omgivelsene gjennom idrett. Det er også mye forskning som går på andre sporter enn den typiske idrettsforskningen i Norge, som kan ses som en naturlig følge av at andre sporter enn ski og fotball er de mest populære her. Eksempel på dette er Golf, Ishockey og Basket.
Andre åpenbare forskjeller fra norske universitet er også den lange historien til noen av universitetene. Dette kommer også til syne gjennom alle de flotte universitetsbygningene rundt om på campus, der en del av byggene på campus kan minne mer om gamle slott. Universitetenes campuser er som alt annet i Canada (byer, veier, avstander, butikker, porsjoner) også gigantiske, og har et studenttall som gjerne er større enn innbyggertallene i de fleste norske storbyer.
Som kommende idrettssosiolog kan jeg ikke annet å la meg fasinere av de fantastiske idrettsfasilitetene som er tilknyttet hvert av universitetene og den posisjonen idretten har i skolesystemet her borte. Knyttet til sistnevnte gjør en seg selvfølgelig også noen refleksjoner om aspekter som makt, likestilling, sosiale forskjeller, inkludering og miljøavtrykk, uten at jeg skal gå mer inn i det her.
At ‘everything is big in Canada’ betyr jo selvfølgelig ikke at alt er bra her borte. For eksempel er de sosiale forskjellene i storbyene enorme, og det er mange som bor på gata uten at det virker å være noen ordninger som er ment for å fange dette opp og å hjelpe slik vi er bortskjemte med i Norge og andre europeiske land. De sosiale forskjellene blant studenter virker også å være store, og jeg hørte nylig at omkring 40% av alle studentene her på campus har råd til lunch, selv om jeg har en mistanke om at dette kommer av at alle her kjøper lunch på en av de tusen cafeene/restaurantene som finnes her på campus eller at de bruker alle pengene på Matcha-latte fra Starbucks (les dette med et dryss humor).
Sett fra et bærekraftsperspektiv er dette store konsumet av alt fra ferdigmat og take-away kaffe og snacks, til merchandise og billige klær og varer blant unge ikke helt heldig – verken for utjevning av sosiale forskjeller, eller for natur og miljø. Samtidig skal det nevnes at UBC (og flere av de andre universitetene) også har en rekke kule og inspirerende prosjekter relatert til bærekraft, slik som store thrift-shop markeder, food-bank og et eget ‘bike-kitchen’ der de både reparerer sykler, og selger videre gamle sykler som har fått et nytt liv.
Alt i alt: Canada i seg selv og universitetene her er både svært(e) og mangefasettert(e) på mange vis!
Avslutter dagens lille reisebrev med fem ting jeg har lært om Canada til nå:
1. Et norsk ordtak som faktisk lar seg oversette og brukes her er ‘yeah, thats it in a nutshell’
2. En skal ikke undervurdere avstandene her og det er mange tilfeller en er mer eller mindre avhengig av bil for å komme seg fra A til B (selv om det kanskje ikke er nødvendig å kjøre fra dør til dør overalt, slik mange gjør)
3. Det finnes butikker, restauranter, fast-food-sjapper og cafeer OVERALT til en hver tid. Selv når en beveger seg et godt stykke utfor byene dukker det opp svære varehus med ansamlinger av ymse butikker og mat-tilbud.
4. Folk kan oppleves direkte, men er også utrolig imøtekommende, hjelpsomme og inkluderende på alle vis.
5. En skal ikke kødde med Tim Hortons – dette er et sted mange åpenbart har et nært personlig forhold til.
