Av: Sigbjørn Skirbekk
VAR: mindre feil, mer kjønnsulikhet?
Rettferdighet er trolig det mest sentrale argumentet for innføringen av VAR i toppfotball. Norges Fotballforbund fremhever VARs bidrag til økt rettferdighet, noe som møtes med kraftig motbør fra VAR-motstandere (f.eks. Mads Skauges betraktninger). Etter publiseringen av den mye omtalte VAR-rapporten har et aspekt ved rettferdighet i VAR-systemet fått økt oppmerksomhet: likestillingsutfordringer mellom herre- og kvinnefotball. Rapporten nevner eksempelvis manglende planer1 for å innføre VAR i Toppserien som en utfordring (s.41). Likestillingsutfordringer knyttet til innføringen av VAR gjelder også dommerstanden i Norge. Det er for eksempel ingen kvinnelige hoveddommere i Eliteserien. Dette er en utfordring siden NFF påpeker at VAR-dommere skal ha erfaring fra Eliteserien2. Samtidig kan VAR-systemet åpne nye karrieremuligheter for kvinnelige dommere.
Tidligere har Anne Tjønndal og jeg skrevet om hvordan idrettsteknologiske verktøy hverken er nøytrale eller objektive. Teknologi formes og brukes av mennesker, og innebærer derfor maktdynamikker knyttet til kjønn og andre ulikhetsdimensjoner i samfunnet. En slik teknologiforståelse står i motsetning til teknologideterministiske (teknologi som noe med gitte bruksområder, som påvirker alle berørte relativt likt) og teknologioptimistiske (teknologi som løsning, uansett problem). Ved hjelp av et relasjonelt teknologiperspektiv får man innsikt i hvordan VAR påvirker maktdynamikker knyttet til kjønn og ulikhet i norsk toppdømming.
VAR innføres ikke i et vakuum, men i en dommerkontekst som allerede er preget av kjønnsforskjeller, på og utenfor banen. Forskning viser hvordan dommerrollen tilskrives menn og maskuline egenskaper, av supportere, spillere, trenere, idrettsledere og av dommere selv. Det bidrar til å skape et skille mellom idealbildet av dommeren (menn, maskuline egenskaper) og oppfatningen av kvinnelige dommere (mindre egnet, og derfor også utsatt for kjønnet hets knyttet til at de er kvinnelige dommere).
Idrettssosiologiske studier fremhever at kjønnsforskjeller blant dommere handler om skjev representasjon (kvinnelige dommere er i mindretall, særlig på toppnivå), ulike rammebetingelser og lønnsvilkår (ettersom kvinner primært dømmer kvinnefotball, der honorarene er lavere), ulik organisatorisk støtte til å balansere jobb og dømming (menn satses på ettersom de oppfattes å kunne «nå lengst»), og familieliv (kvinner tillegges ofte størst ansvar og emosjonelt arbeid i hjemmet). Implisitt skaper dette ideal for hva en toppdommer er og skal være, som kvinner generelt må gjøre mer for å passe i, samtidig som menn «automatisk» rekrutteres og forfremmes ettersom de ansees å passe idealet bedre.
Dommerrekruttering er altså preget av flere former for subtil kjønnsulikhet, noe som tydeliggjøres gjennom innføringen av VAR.
Det er i hovedsak menn som rekrutteres til VAR-utdanningen, og som praktiserer VAR. Eksempelvis har de to kvinnelige cupfinalene som har brukt VAR (20233 og 20244) hatt kvinner som assistent-VAR (AVAR) og menn som VAR-dommer, til tross for at totalt 10 kvinnelige dommere ble VAR-utdannet 2022.
At det i hovedsak er menn som rekrutteres er problematisk i lys av at NFFs dommerseksjon anser det som en nødvendighet å praktisere VAR (dømme kamper med VAR eller være VAR-dommer) «i hjemlig liga hver helg» ettersom det innebærer «en utvikling som blir umulig å følge for dommere som ikke praktiserer med VAR» (se VAR-rapporten s.55).
Samtidig har dommersjefen i NFF tidligere uttrykt bekymring for den økte arbeidsbelastningen VAR innebærer for dommere. Dette gjelder i utgangspunktet dommerne i Eliteserien ettersom VAR praktiseres der. En måte å redusere arbeidsbelastningen i Eliteserien, og samtidig gi flere dommere nødvendig VAR-praksis, har vært å gjøre lignende løsninger som i de nevnte cupfinalene. Altså at kvinnelige dommere har vært AVAR i enkeltkamper i Eliteserien. På den ene siden er dette positivt ettersom det innebærer at kvinnelige dommere får (kontinuerlig) (A)VAR-praksis. På den andre siden må kvinnelige dommere med ønske om å dømme som hoveddommer (og dermed VAR-dommer) i Eliteserien opparbeide seg erfaring i herrefotball5, på lik linje med menn som ønsker å dømme Eliteserien. Forskjellen er at kvinnelige toppdommere også dømmer kvinnefotball (alle kvinnelige dommere som ble tatt ut til den første VAR-utdanningen i 2022 var enten hoved- eller assistentdommer i Toppserien). Dette innebærer en dobbeltbelastning for kvinnelige dommere som var til stede før VAR. Når dommersjefen påpeker at VAR innebærer økt arbeidsbelastning er det utover dobbeltbelastningen kvinnelige dommere i utgangspunktet må håndtere.
Den økte arbeidsbelastning med VAR fører til at det kan bli vanskeligere for kvinner å kombinere dømming i kvinnefotball, herrefotball og (A)VAR-praksis. Det er utfordrende for kvinnelige dommeres fremtidige Eliteserie-muligheter dersom tidsskjema og totalbelastning fører til at de ikke får dømt herrefotball (på lik linje med herredommere de konkurrerer om opprykk med).
Dette vil igjen ha betydning for rekrutteringen til Eliteserien, ettersom det oppstår en selvforsterkende syklus der kvinnelige dommere får ekstra utfordringer i konkurranse med menn i toppdømmingen: Kvinner forespeiles ikke en karriere i Eliteserien ettersom menn i større grad anses å passe et kulturelt ideal for hvem dommeren skal være, og følgelig inkluderes kvinner i liten grad i VAR-utdanningen, som igjen ekskluderer dem fra å dømme i Eliteserien (der VAR brukes og dommerne må ha VAR-utdanning).
Implikasjonene er at VAR anses bli en karrieremulighet for menn i større grad enn for kvinner. Mulighetene for kvinnelige dommere til å dømme i Eliteserien blir enda mindre enn før VAR. Eliteserien anses som det mest prestisjefulle ligaen for dommere i Norge. Det er mest TV-tid og oppmerksomhet, best betalt, og følgelig er det her de som anses å være de beste dommerne opererer. Når hoveddommerne i Eliteserien utelukkende er menn forsterkes det kulturelle idealet som knytter maskuline egenskaper til hvem og hva en toppdommer skal være.
I rettferdighetens navn minimerer kanskje VAR antall feil dommeravgjørelser, samtidig som forskjellene mellom mannlige og kvinnelige dommere ser ut til å øke. Det trenger ikke være slik. Eksempelvis kan nye regler om hvilke dommere som kan praktisere som VAR i Eliteserien, kjønnsbalanse i arbeidsbelastningen mellom dommere (de beste dommerne bør dømme både Toppserien og Eliteserien, uavhengig av dommerens kjønn) og endre utviklingsstigen dommere må gjennom for å komme seg til topp (i stedet for å dele herre- og kvinnefotball må dommere rykke opp gjennom en felles stige).
Altså har både de som er mot VAR og de som er for VAR rett når de benytter likestilling som argument i VAR-debatten. Det er gode muligheter for å utjevne kjønnsforskjeller i toppfotballdømming med VAR, men uten målrettede tiltak kan det motsatte være tilfelle.
