Skrevet av: Anne Tjønndal og Sigbjørn Børreson Skirbekk [1]
Innføringen av videodømming (VAR) i fotball er et omdiskutert og kontroversielt tema. I det offentlige ordskiftet om VAR er det en tendens til at man sauser sammen flere ulike diskusjoner, som oftest en sammenblanding av publikumsperspektiver og rettferdighetsvinklinger. Publikumsperspektivene er som regel kritiske til VAR og fokuserer på hvordan teknologien påvirker fotballens underholdningsverdi og sjel, mens rettferdighetsvinklingene gjerne er positive til videodømming, og fremhever hvordan VAR bidrar til å minimere menneskelige dommerfeil i fotballkamper. Rettferdighet og objektivitet er gjengangere i argumentasjon for VAR i fotball, og det er dette internasjonale fotballorganisasjoner som FIFA og UEFA fremhever når de sier at “VAR er kommet for å bli”[2]. I Norge kobler NFF innføringen av VAR til behovet for å henge med på den internasjonale utviklingen. Fotballorganisasjonene styrker bruken av VAR, til tross for protestene fra supportere om hvordan teknologien påvirker sportens underholdningsverdi. I denne teksten tar vi ikke noe normativt standpunkt til hvorvidt VAR er bra eller dårlig for fotballen, vi ønsker heller å vise hvordan VAR er et uttrykk for flere globale utviklingstrender i idrett.
‘Behovet’ for VAR kan knyttes til tre store utviklingstrender i internasjonal idrett: profesjonalisering, teknologisatsing og vitenskapeliggjøring. Profesjonalisering er en overbyggende utviklingstrend som innvirker på kravene og forventningene som stilles til ledelse på alle nivå i idretten. Samtidig henger profesjonalisering nært sammen med to andre utviklingstrender som preger idrettens arbeidsliv i dag: teknologisatsing og vitenskapeliggjøring. Disse tre utgjør sammenvevde prosesser som får betydning blant annet for hvordan ulike kunnskaper aktiviseres når dommere leder en fotballkamp.
I idretten har dommerrollen tradisjonelt vært en lederrolle hvor kunnskap og erfaring med idrettens egenart har utgjort den mest verdsatte formen for handlingskompetanse og ferdigheter. Erfaringsbasert innsikt om regler og hvordan man utøver den bestemte idretten, har vært det største og viktigste kriteriet for rekruttering av dommere. Likevel er det ingen automatikk i at en person som har vært en god idrettsutøver, vil bli en god dommer. I denne sammenheng kan det økte fokuset på profesjonalisering av dommerrollen tolkes som et uttrykk for en anerkjennelse av at det å være god til å spille fotball ikke er det samme som å være god til å dømme en fotballkamp. Kunnskapen om måten man utøver idretten på, en bestemt bevegelse, en teknikk eller en finte, er kroppsliggjort. På denne måten kan bevegelser knyttet til idrettens egenart betegnes som taus kunnskap hvorforståelsen for spillets gang sitter i kroppen. Med økt profesjonalisering og vitenskapeliggjøring verdsettes eksplisitte kunnskapsformer i større grad enn tidligere, noe som endrer dommerrollens kunnskapsforvaltning i praksis. Eksempelvis impliserer vitenskapeliggjøring økt bruk av teknologi både i treneres og dommeres praksisfelt. Slike tendenser er tydelig i flere idretter. Det eksperimenteres for eksempel med robotdommere med kunstig intelligens i baseball, og det er helt vanlig at toppfotballag bruker vester og chiper med kroppsnær teknologi som måler hvor raskt og langt spillere løper og hvor mange ballberøringer de har i løpet av en trening eller kamp.
Teknologiske verktøy som VAR, robotdommere og GPS-vester brukes ofte som en del av en større bestrebelse etter å anvende såkalte evidensbaserte innsikter i organiseringen av idrett, til fordel for erfaringsbaserte tilnærminger (taus kunnskap) til utøvelsen av idrettens lederroller. Satt på spissen: det er ikke lengre nok at en fotballkamp bedømmes på bakgrunn av dommeres kompetanse og tause kunnskap, situasjonene skal telles, måles og vurderes, objektivt. Bruk av nye teknologiske verktøy som VAR forutsetter også eksplisitt kunnskap om anvendelsen av denne teknologien. Dette er i seg selv en drivkraft for profesjonalisering av dommerrollen og fotballen. VAR blir et verktøy dommeren bruker for å ‘effektivisere’ ledelsen av fotballkampen, på samme måte som GPS-vestene fotballtrenerne bruker skal ‘effektivisere’ ledelsen av laget. Dermed blir også ekspertkunnskap om disse teknologiene nødvendig i fotballen. Dette betyr at både dommerrollen og trenerrollen endres og blir mer spesialisert, med krav om nye former for ekspertkompetanse. Dette er ikke unikt for fotballen, men en del av en global utvikling i idrett.
VAR-innføringen er altså del av en økt teknologisatsing i idrett generelt. Bak idrettens teknologisatsing finner man ofte teknologioptimistiske perspektiver. Med teknologioptimisme fokuseres det ofte på teknologisk fiks, som er en ide om at teknologi er løsningen, uansett problem. Når teknologi fremheves som løsningen, overses eller neglisjeres ofte utfordringer som følger med innføringen av ny teknologi. Det vil si at man overser muligheten for å erstatte et problem med et nytt. Med VAR som teknologisk fiks i fotball er konsekvensen at dommerne stemples som ‘problemet’: dommerne trenger hjelp til å ta ‘objektive’ avgjørelser og dette kan bare oppnås gjennom de evidensbaserte innsiktene som VAR og annen teknologi tilbyr. Problemet er bare at VAR og annen idrettsteknologi ikke er hverken nøytral eller objektiv. Alle idrettsteknologiske verktøy brukes og formes av mennesker. En annen konsekvens er at profesjonaliseringen av fotball i større grad knyttes til innføringen av videodømming, i stedet for eksempelvis å bruke ressurser på å utvikle fulltidsdommere med levelig lønn.
Debatten som nå raser i norsk fotball kompliseres av at man er uenige om hva problemet med VAR er (tar for lang tid, uoversiktlig på stadion, utfordrer dommernes autoritet, vedtatt mot supporteres ønske), hvilke problemer VAR løser (færre menneskelige dommerfeil, riktig vinner i viktige kamper, norsk fotball henger med internasjonalt) og ikke minst, hvilke nye problemer VAR potensielt skaper (lengre kamper, dårligere stadion-opplevelse). At videodømming innføres med full kraft uten større diskusjoner, til tross for kompleksiteten nye teknologiske verktøy bringer på idrettsfeltet, viser hvordan VAR er et uttrykk for de globale utviklingstrendene i toppidrett. Med denne utviklingen blir innføringen av videodømming og andre teknologiske verktøy symbolske bærere for helt grunnleggende spørsmål om hva idrett skal være. Hvor mye skal jakten på evidens, rettferdighet og objektivitet styre? Og ikke minst: hva oppnår og mister vi underveis i denne jakten?
[1] En kortere utgave av kronikken er også publisert på idrettspolitikk.no: https://idrettspolitikk.no/2023/09/26/var-utfordrer-fotballens-grunnide/
[2] Dommersjef i FIFA Pierluigi Collina uttalte etter fotball-VM for herrer i Russland 2018: ‘Technological tools are very important in football. VAR is here to stay’ https://www.marca.com/en/football/international-football/2019/02/13/5c645429e2704ec8318b459c.html
