Egil Trasti Rogstad
Virtual(ly) Women Athletes; A Study of Gendered Power Relations and Inequality in Sports-Themed Esports
Denne doktorgradsavhandlingen fokuserer på kjønnede maktforhold og ulikhet i e-sport basert på sportsspill. Med den stadige tettere koblingen av sportsspill-basert e-sport og tradisjonell idrett utgjør e-sportsindustriens dyptliggende problemer knyttet til underrepresentasjon av kvinner, kjønnsdiskriminerende stereotypier og trakassering en betydelig utfordring. Målet med denne avhandlingen er å bidra til en dypere forståelse av de komplekse problemstillingene og utfordringene som kvinnelige spillere møter innenfor denne grenen av e-sport. Avhandlingen er basert på følgende hovedproblemstilling: Hvordan reflektererkjønnede maktforhold kjønnsulikhet i sportsspill-basert e-sport?
Denne hovedproblemstillingen utforskes gjennom fire separate studier, som hver er basert på individuelle forskningsspørsmål og metodiske tilnærminger. Artikkel I er basert på en tradisjonell narrativ litteraturgjennomgang av tidligere forskning på e-sport og kjønn. I Artikkel II anvendes det en dokumentanalyse for å undersøke potensielle kjønnede utfordringer og muligheter knyttet til IOCs strategi for å inkludere e-sport i OL. I Artikkel III brukes det en diskursanalyse med utgangspunkt i Focault for å studere hvordan media fremstilte Chiquita Evans da hun ble den første kvinnelige spilleren til å konkurrere i den amerikanske e-sportligaen NBA 2K League. Artikkel IV bygger på en nettbasert spørreundersøkelse av sportsspill-spillere for å undersøke deres oppfatning av hvordan kjønnede spillkarakterer blir fremstilt i sportsspill.
Selv om e-sport blir betraktet som en ikke-fysisk form for sport der menn ikke har noen fysiske konkurransefortrinn sammenlignet med kvinner, understreker funnene i denne avhandlingen at deltakelse i sportsspill-basert e-sport innebærer en rekke tilleggsutfordringer for kvinnelige spillere. Dermed kan det tyde på at de tradisjonelle formene for mannlig dominans i sport og idrett er uunngåelige, selv innenfor de virtuelle rammene til e-sport basert på sportsspill.
________________________________________________________________________________________________________________
Mads Skauge
Non-levelled playing fields and the rise of fitness. Social inequality in late modern youth sport in Norway
Deltakelse i organisert ungdomsidrett er en integrert del av dens statlige idrettspolitikken. Legitimiteten for statsstøtte hviler på tilskrevne, men lite dokumenterte, bieffekter som folkehelse og integrasjon (en arena hvor fremmede med ulik bakgrunn kan knytte bånd). Når deltakelse i idrettslag for alle som vil betraktes som et gode innbakt i den sosialdemokratiske velferdsstatens ytelser, trengs det kunnskap om den sosiale ulikheten i deltakelsen: skillelinjer etter kjønn, alder, sosial klasse, etnisitet etc.
I motsetning til hva idrettspolitikken forfekter, peker ungdoms (og voksnes) aktivitetsmønstre på at idrettslagenes rolle som aktivitetsskaper er på nedadgående. Hvordan kan vi for eksempel forstå den kommersielle treningssenterbransjens vekst? Hvilke ungdommer er aktive på hvilke treningsarenaer og hvorfor?
For å tilnærme meg slike spørsmål har jeg anvendt Ungdataundersøkelsen fra 2010-2019, med nasjonalt representative data for ungdom i alderen 13–18 år. Jeg finner at 93 prosent av ungdom i denne aldersgruppen har deltatt i organisert idrett i løpet av oppveksten. Komparative analyser av idrettslag og treningssentre viser at ulikhetene er langt større i fitnessbransjen: sosioøkonomisk status har over fire ganger så stor betydning for deltakelse i idrettslag som på treningssenter. Det er en høyere andel jenter i fitness og gutter i idrett, noe som kan forklares av at gutter mer konkurranseorientert (verdsetter konkurranse høyere i sine treningsmotiver).
Mens idrettslagene opptar flere ungdommer i ungdomsskolealder, tar treningssentrene over for idretten i videregående skolealder. Det er imidlertid en kobling mellom ungdoms deltakelse på de to arenaene: Jo lenger man er med i idrettslag, jo større er sjansen for at man begynner på treningssenter og/eller driver egenorganisert trening (for eksempel i skog og mark) senere i tenårene. Dette kan tyde på at den organiserte barneidretten sosialiserer til en fysisk aktiv ungdomstid. Ikke-vestlige (muslimske) minoritetsjenter er de som er minst representert i idrettslag. Dette kan skyldes en kombinasjon (samspill) av svak familieøkonomi (foreldrene prioriterer guttene hvis dårlig råd), manglende idrettskultur for jenter i foreldrenes hjemland, et hjemmeorientert fritidsmønster med forventninger om å bidra med husarbeidet, religiøse normer og idealer for eksempel knyttet til å vise hud og prioritering av skolearbeid: innvandrerungdoms viktigste begrunnelse for å ikke trene i idrettslag er at de vil prioritere lekser.
Som teoretisk utgangspunkt for å belyse mine funn, spør jeg, inspirert av den franske sosiologen Pierre Bourdieus tankemåte (habitusprinisppet): Hvordan kan treningssenterets individualiserte kroppslogikk og idrettens konkurranselogikk appellerer ulikt til ulike grupper? Generelt er individualiseringstesen aktuell her: De amerikanske statsviterne Ronald Inglehart og Robert Putnam viser hvordan folk er generelt mer opptatt av å realisere seg selv, på bekostning av fellesskapet, og at denne dreiningen skjer i tiltakende grad. Den britiske sosiologen Anthony Giddens har drøftet senmodernitetens konsekvenser for individets identitetskonstruksjon. I dag er kategorier som oppvekststed, kjønn og klasse mindre determinerende for ens mulighetsrom og livsvalg. Derfor må selvidentiteten kontinuerlig skapes gjennom refleksive valg som sier noe om hvem man vil fremstå som. Kroppen er et av få holdepunkter for identitet. I et stadig mer stillesittende samfunn er også trening blitt noe som velges, og hvilke valg man tar blir derigjennom en integrert del av selvpresentasjonen.
Å holde seg i form og få en attraktiv kropp, er de mest utbrede treningsmotivene blant ungdom. Det mest utbredte motivet for å ikke delta i organisert idrett er at man ønsker å prioritere annerledes og ikke forplikte seg til faste treninger. Dette tilsier at treningssentrenes logikk antagelig er mer i takt med tiden enn idrettens. Resultatene impliserer at ulikhet i og frafall fra idrett må forstås utenfra snarere enn innenfra: Generelt blir ikke ungdom ekskludert fra idretten, men de velger å ikke delta, noe som må tolkes i sosiale strukturer og beveggrunner utenfor idrettens kontroll. Det er også behov for en anleggspolitikk som tar inn over seg ungdoms aktivitetsmønster og motiver.
________________________________________________________________________________________________________________
Line Dverseth Danielsen
Idrettsledelse og coaching av kvinnelige spillere på toppnivå
Bakgrunn: For utøvere er både treneren og gruppen de tilhører viktig for læring, utvikling og prestasjon (Horn, 2008; Jowett & Lavalee, 2007). Ifølge Chelladurais multidimensjonale modell påvirkes trenerens adferd av utøvernes karakteristikker, egne karakteristikker og situasjonelle karakteristikker (Chelladurai, 2001; 2007). Tidligere forskning (Fransen et al., 2015a; Gould et al., 2002; Gucciardi & Gordon, 2009; Madsen et al., 2020; Sheard, 2013) har dokumentert at spillernes psykiske karakteristikker har betydning for lagets prestasjon, og mental tøffhet og selvtillit hos utøvere blir sett på som viktige psykologiske faktorer for suksess i toppidretten (Gould et al., 1987; Kristjánsdóttir et al., 2019; Sheard, 2013; Vealey, 2009; Weinberg et al., 2011). Samtidig har trenere en sentral rolle i utviklingen av utøvernes psykiske karakteristikker (Côté et al., 2014; Nesti, 2010; Weinberg et al., 2011). Dette indikerer at treneren bør ta hensyn til utøvernes psykologiske karakteristikker i sin rolle (Côté, 2006; Høigaard, 2020). I et lag finnes det ulike utøverledere, og disse utøverne kan bidra med positive holdninger og adferd i laget samt påvirke til effektiv og positiv lagkultur (Carron et al., 2005; Collins & Collins, 2011; Cope et al., 2011; Cotterill & Fransen, 2016; 2021; Loughead et al., 2019). Treneren kan bidra til å utvikle godt utøverlederskap gjennom veiledning og etablering av mentorordninger (Bucci et al., 2012; Hoffman et al., 2016; Høigaard, 2020). Videre er trenerrollen sammensatt (Cushion et al., 2006), og som følge av dette kan ulike utfordringer oppstå og må deretter håndteres. Tidligere forskning (Andersen, 2011; Quested & Duda, 2010) har hevdet at det i lagidretter som fotball er spesielt viktig å etablere en lagkultur som bidrar til å skape samhold og gode prestasjoner både på kort og lang sikt.
Melkersson (2013) og Norman (2015) påpekte at det er gjort lite forskning på trenere for kvinnelige fotballspillere og argumenterte at dette er et viktig tema å forske på. Formålet med avhandlingen er å undersøke sentrale aspekter i og for trener- og lederroller for kvinnelige toppfotballspillere i Norge.
Metode: Avhandlingen består av to delstudier med ulike metodiske tilnærminger. I delstudie 1 (artikkel 1) ble kvantitativ metode med spørreskjema (Sport Mental Toughness Questionnaire) benyttet for å undersøke mental tøffhet (MT) hos spillere. Utvalget var 298 kvinnelige fotballspillere på tre ulike prestasjonsnivå (Toppserien, 1.divisjon og 2.divisjon). I delstudie 2 (artikkel 2, 3 og 4) ble det brukt kvalitativ metode hvor intervjuer av 10 topptrenere ble gjennomført.
Resultater: Hensikten med artikkel 1 var å utforske den psykologiske karakteristikken mental tøffhet hos spillere på tre ulike prestasjonsnivåer. Analysen viste at spillerne i Toppserien scoret høyere på mental tøffhet enn spillere på lavere nivå (1.divisjon og 2.divisjon), selv om det ikke er en vesentlig forskjell på alle delskalaene (delskala MT-kontroll). Toppseriespillerne scoret høyere enn 2.divisjonsspillerne på MT-selvtillit. Dette indikerer at mental tøffhet og MT-selvtillit kan være en forutsetning for å spille på høyt prestasjonsnivå og dermed kanskje være viktige karakteristikker for progresjon innen kvinnefotball.
Artikkel 2 omhandler utøverlederskap. Gjennom analysen kom det frem at noen utøverledere ble beskrevet som svært innflytelsesrike og unike, og de ble benevnt som kulturelle arkitekter. Med bakgrunn i informantenes beskrivelser ble det identifisert tre overordnede karakteristika ved kulturelle arkitekter; 1) personlige egenskaper, som omhandlet deres idrettslige kompetanse som spiller, i tillegg til et mentalt robust tankesett og en kollektiv orientering, 2) relasjon til trener som inkluderer integritet og tillit; og 3) intrateam-fasilitator, som omhandlet deres påvirkning på laget som oppgave- og sosial-fasilitator.
I artikkel 3 var fokuset på å undersøke hvilke unike utfordringer informantene opplevde med å trene kvinnelige toppfotballspillere. De unike utfordringene som ble identifisert var; profesjonalisme, tidlig karriereavslutning, mentale karakteristikker, fotballkunnskap, intrateam-kommunikasjon, romantiske relasjoner, tilgang til garderoben og laguttak som de viktigste utfordringene i trenerrollen for kvinnelige toppfotballag.
Artikkel 4 gir innsikt i informantenes beskrivelser av kvinnelig lagkultur i toppfotball, hva de erfarer som viktige faktorer for å opprettholde god prestasjonskultur og hvilken betydning lagkulturen har for deres trenerrolle. Gjennom analysen ble to hovedkategorier i materialet utpekt: 1) samhold og sosiale relasjoner i kvinnelige toppfotballag, som inkluderer kommunikasjon, kjæresterelasjoner, og spillere som utvikler lagkulturen på en positiv måte, og 2) trenerrollen i kvinnelig lagkultur, som inkluderer at treneradferd har betydning for lagkulturen, og hvilke tiltak fotballtrenere på toppnivå selv bruker for å etablere en god lagkultur. Informantene var av den oppfatningen at det er forskjell mellom kvinnelig og mannlig lagkultur. Blant annet ble det identifisert at kjæresterelasjoner mellom spillere er en sosial relasjon informantene bare opplever å måtte håndtere i kvinnelige toppfotballag.
Konklusjon: Avhandlingen har identifisert tre sentrale aspekter som kan bidra til å øke forståelsen i og for trener- og lederroller for kvinnelige toppfotballspillere i Norge. Disse er: helhetlig utøvertilnærming, trener-utøverrelasjon og lagkultur. Avhandlingen konkluderer at trenere bør benytte en lederstil og adferd tilpasset spillernes kjønn, bakgrunn, psykologiske karakteristikker og trenerpreferanser. Tilpasses treneradferden øker sannsynligheten for at spillerne blir mer motiverte, mentalt tøffere, selvsikre og bedre prestasjonsutøvere samt kan lagkulturen forbedres. Videre framstår kulturelle arkitekter som viktige bidragsytere til treneren, medspillere og laget som helhet. Rekruttering eller utvikling av kulturelle arkitekter kan være avgjørende for trenerens jobb og lagets prestasjoner.
