Denne teksten er en sammenfatning av en diskusjon på årskonferansen til prosjektet og er innledet og sammenfattet av: Ingrid Marie Sandøy og Vår Iren Hjorth Dundas, begge studenter ved Universitetet i Bergen.
Obligatorisk oppmøte og fraværsgrense har vært opphavet til mange opphetede debatter der argumentene hagler fra begge sider. Tall fra Statistikkportalen viser at fraværet har sunket i den videregående skolen etter at fraværsgrensen ble innført. Også innenfor høyere utdanning ser vi positive effekter av obligatorisk oppmøte, men her stiller igjen de kritiske røstene temaet til veggs. Mange mener det strider mot studentenes akademiske frihet, og legger til at studenten selv burde ønske å delta for sin egen lærings skyld. Likevel ser vi at tall fra SSB viser at hele 35% av de som starter på høyere utdanning aldri fullfører. Debatten kan derfor være interessant for å reflektere rundt de positive og negative sidene ved obligatorisk oppmøte.
Eksempler fra obligatorisk oppmøte – hva mener studentene og foreleserne?
På de aller fleste av landets universiteter og høyskoler har et stort antall studieprogram emner med krav om obligatorisk oppmøte. Fraværet registreres på ulike måter, blant annet i form av registrering med studentkort, ved å skrive seg på en liste eller ved opprop, noe mange mener burde være unødvendig innenfor høyere utdanning. Flertallet fremstår som enige om at føring av oppmøte dessverre er nødvendig i deres timer, men det virker og som det er en konsensus om at det ikke burde trenge å være det; studentene skal ikke måtte tvinges, de skal ønske å delta i undervisningen. Slik det er i dag vil obligatorisk oppmøte være et virkemiddel først og fremst for å få ned strykprosenten, sikre seg at studentene kommer seg gjennom semesteret og at de lærer nok til å stå på eksamen.
I tillegg til at de fleste deltakerne på konferansen mener obligatorisk oppmøte kan være et godt virkemiddel, var de også enige om at det fremstod som at studentene var enige. Ved å føre lister over oppmøte kan det bli lettere å se hver enkelt student, noe deltakerne mener er noe studentene i seg selv setter pris på. Det pekes også på at studentene har lett for å prioritere vekk studiet dersom man ikke er nødt til å møte, og at de dermed setter pris på at oppmøte er obligatorisk ettersom det eliminerer muligheten til å prioritere vekk studiet. Mange studenter er kjent med at «akademisk frihet» fort kan bli oversatt til «frihet til å lese så mye man vil» i stedet for «frihet til å lære slik man selv lærer best», som det egentlig innebærer. For noen studenter er det likevel omvendt. De ønsker ikke å delta i timene for eksempel grunnet at de lærer bedre med selvstudie. Kravet om at man må møte frigjør for disse studentene for lite tid til å jobbe med stoffet på egenhånd, noe som dessverre kan føre til tap av motivasjon. Det kan også være problematisk for studentene å bruke mye tid på å sitte i forelesninger dersom de ikke føler de får noe nyttig ut av å være tilstede. Årsaken til dette kan for eksempel være forelesers formidlingsevne, noe dessverre flere studenter vektlegger som grunnen til manglende ønske om oppmøte.
Bør vi eller må vi ha obligatorisk oppmøte?
Her poengteres det at det faktisk er stor forskjell på ulike studier. Ved enkelte studier, som for eksempel ved sykepleierstudiet, er det mye studentene faktisk må kunne dersom de skal fullføre utdanningen sin forsvarlig. I enkelte fag kan obligatorisk oppmøte kan være vanskeligere å forsvare. Det er i alle fag mye som må kunnes, og mye som må forstås for å videre kunne ta fag innen samme fagfelt. Likevel kan du i disse fagene uteksamineres uten å kunne alt som egentlig forventes, uten at dette har de samme alvorlige følgene som en uteksaminert sykepleier som ikke kan dele medisiner. Det er altså viktig å gjøre en vurdering på hva som må og hva som bør kunnes i et fag, når man avgjør hvorvidt man skal benytte seg av obligatorisk oppmøte eller ikke.
Hva kan gjøres for å få studentene til å ville delta?
Dersom man skal få studentene til å delta i undervisningen, må man ha gjensidige forventninger mellom foreleserne og studentene, og mellom studentene. Studentene må kunne forvente at foreleser eller seminarleder er godt forberedt og interessert i at studentene skal få et godt læringsutbytte ved å møte. Foreleser, samt medstudenter, burde selvsagt også kunne forvente av studentene at også de er forberedt, og at de er engasjerte og følger med på det som gjennomgås. Dersom de gjensidige forventningene møtes vil foreleser og studenter sammen øke kvaliteten på seminarer og forelesninger, med utgangspunkt i noe så enkelt som respekt for hverandres læring og arbeid.
Det vil og være viktig å forberede nye studenter på arbeidsmengden som kreves, og dermed sørge for at de vet at et studie faktisk er en fulltidsjobb og ikke bare en tilleggsaktivitet. Forelesere og seminarledere burde bruke litt tid i starten av semesteret på å redegjøre for deres forventninger, og hvor stor arbeidsbelastningen gjennom semesteret kommer til å bli, selv om studentene allerede ved oppstart til en viss grad burde være klar over tids- og arbeidsmengde som forventes. Her kan det være en idé å blande inn hele søkesystemet for å blant annet gjøre det enklere for nye studenter å forstå forskjellen på universitet og høgskole, slik at de forstår at blant annet undervisningsformen og størrelsen på klasser er forskjellig. Høgskoler passer ofte bedre for de som ønsker tett oppfølging i studiehverdagen, mens universitet ofte passer bedre for studenter som trives bedre med en mer selvstendig studiehverdag. Denne forskjellen burde helst komme i forkant av søknadsfristen 15. april, eller eventuelt senest før fristen for å omprioritere søknadslisten 1. juli, slik at studentene vet hva de søker seg inn på.
I tillegg til å fastsette forventninger, var det også forslag om å engasjere eldre studenter, for eksempel via fadderuke og klassemottak. Dette er studenter som er med på å sette standarden for de nye studentene, og om disse kan oppfordres til å være bevisst på å forberede studentene ytterligere på arbeidsmengde og verdien av deltakelse i seminarer og forelesninger, kan dette være med på å skape en god holdning blant de ferske studentene.
