For å sikre våre 17 medlemsinstitusjoners innflytelse på nettverkets tilbud har hver eiende organisasjon oppnevnt en ressursperson som bidrar inn i nettverket blant annet med å være medlemsinstitusjonens stemme. Alle ressurspersonene jobber til daglig med områder som er relevante for nettverket, derfor er de også store ressurser inn i planlegging og gjennomføring av nettverkets månedlige arrangementer. Ressurspersonene er derfor en viktig del av selve grunnmuren for nettverket.
Vi ønsker å bli litt bedre kjent med ressurspersonene våre, derfor vil vi den kommende tiden ta en prat med hver og en av dem. Først ut er Tine Øverseth Blomfeldt som er vår ressursperson fra Sammen.
Hvem er du?
Jeg er tidligere studentpolitiker, tidligere pådriver for rusmiddelforebyggende arbeid (les. Prosjekt «Lykkepromille»), og tidligere karriereveileder/ansvarlig for kursing og oppfølgning av studentorganisasjoner. Alt sammen i tilknytning til studenter i Bergen og på Vestlandet. Jeg har vært ansatt i Sammen – Studentsamskipnaden på Vestlandet siden 2012. Ouæææ, 10 år i mars!
Jeg er nok en ildsjel av legning. Og brenner for alle muligheter som finnes, all vekst og mangfoldet i kompetansebygging som kan skje i studietiden, men også for det grunnleggende vi trenger for å kunne «cashe det ut».
Jeg er utdannet folkehelseviter og helsefremmer med videreutdanning i veiledning og dialog (UiB, VID og UiO). Og snart er jeg halvveis i et 4-åring studie som gjør meg til gestaltterapeut.
Hva jobber du med i Sammen i dag?
Siden mai har jeg jobbet som rådgiver for psykisk helse i Sammen – Studentsamskipnaden på Vestlandet. Avdelingen der jeg jobber holder til i Bergen. Vi er drøyt 20 fulltidsansatte – både psykologer og andre samtaleterapeuter.
På en vanlig uke møter jeg studenter til individuelle samtaler på kontoret og holder foredrag eller kurs. Noen ganger «på huset», andre ganger ute på lærestedene – kanskje i tilknytning til mentorordningen på UiB der jeg er involvert. I vår skal jeg holde Sammen Bergen sine kurs i stressmestring og eksamensangst. Jeg er vel programfestet til å si at jeg jobber med psykisk helse, men er personlig ikke så glad i illusjonen det gir om at det er mulig å dele opp i en fysisk og en psykisk helse. I denne jobben møter jeg nok flere av de studentene som opplever å ha det tøft enn jeg gjorde da jeg jobbet med for eksempel ledere av studentorganisasjoner eller faddere i fadderuken.
Hvor lenge har du vært ressursperson?
Ikke så lenge. Jeg overtok rollen for rundt et år siden. Det tok meg litt tid å ta skikkelig tak i stafettpinnen, og grepet har nok ikke vært så kraftig som jeg skulle ønske gjennom hele 2021. Det har vært et hektisk år. Et nyttårsforsett for 2022 er å frede mer tid til arbeidet.
Hvordan har dere organisert arbeidet med kompetansenettverket hos dere, eller hvordan ønsker du å organisere arbeidet hos dere, slik at medlemsinstitusjonene får enda mer ut av kompetansenettverket?
Jeg sender direkte invitasjon til møter til kolleger jeg tenker det kan være relevant for. Og er også den kollegaen som ofte sier «vet du, det du snakker om nå, jobber de faktisk med på den og den institusjonen. Jeg sender deg en lenke!»
Jeg leter fortsatt etter den perfekte organiseringen der kompetansenettverket er jevnlig agenda på de relevante møtene med de relevante menneskene. Enn så lenge tenker jeg at det hjelper at jeg har det nettverket jeg har på arbeidsplassen, at jeg trives med å stikke nesen min i de fleste prosesser og prosjekter vedrørende studenter i Bergen og at jeg har et genuint engasjement for nettverket, og samarbeid og erfaringsutveksling generelt. Nettverket trengs jo ikke egentlig å selges inn, bare at noen husker på det.
Hva har dere fått ut av å være medlem i kompetansenettverket?
Overordnet og litt bløthjertet: opplevelsen av å være en del av noe større som jobber for det samme som oss. Det skal man ikke kimse av.
Mer konkret og håndfast, kanskje: muligheten til å lære av andres erfaringer og dermed tid og ressurser spart. Vi kan kopiere gode ideer, opplæringsopplegg eller kursinnhold. Faglig sett er det nyttig for oss å samarbeide med andre som jobber med psykisk helse eller karriere, men det er også evig relevant hvordan vi som samskipnad best og mest effektivt samarbeider med lærestedene til det beste for studentene. Jeg har oppdaget at det er ansatte på Nord universitet som tenker helt likt som Sammen Karriere om hvordan studentene best kan forberedes på arbeidslivet. Og at flere enn meg tenker at det er relevant når og hvordan studentene har sin første kontakt med lærestedet og hverandre – samt hvordan det kan organiseres.
Hva ønsker du at kompetansenettverket skal fokuserer på i tiden som kommer?
Jeg kjenner meg litt liten når jeg skal svare på det spørsmålet. Vi er så mange og UH-sektoren så stor. Men jeg er stolt av og imponert over at nettverket har bygget seg så stort som det har. Jeg tenker at det viser at samlingene oppleves relevante og nyttige å delta på. Det kan være vanskelig å vekte samlingene mellom et sosialt fokus der man kan finne støtte, gjenkjennelse og bli inspirert, og et faglig fokus som gir konkret utbytte for arbeidsoppgavene man skal løse i jobben sin. Begge er selvsagt viktig og nyttig for jobbutførelsen vår. Jeg tror vi er på god vei.