Natten var så vidt begynt å helle mot morgen da fem eldre menn gjorde seg klare til å forlate en større villa. Den eldste av dem vendte seg mot de andre fire og sa ”Så er vi altså enige. Internett har gitt Den femte kolonne en mulighet til både å tjene penger og å skape kaos og frykt. Om ikke lenge vil folk forbinde Internett først og fremst med hacking og datavirus, og glemme den enorme mengden med nyttig informasjon som ligger der.” De andre nikket. Den eldste fortsatte så ”Litt mer kaos nå og det blir lett å påvirke vår justisminister til å foreslå særlover for Internett. Til slutt blir det meste underlagt så mye kontroll at vi igjen får hånd om informasjonen og kan fortsette vår påvirkning uforstyrret.” En av de andre lente seg frem og spurte ”Og vår agent?” Den eldste smilte svakt ”Hun har allerede gjennomført første fase” Etter disse ordene forlot de fem mennene villaen og gikk ut i vintermørket.
Snøen hyllet Tigerstaden inn i et hvitt teppe av kulde. Under de mørke skyene hutret hovedstadens borgere seg på vei til sine ulike arbeidsplasser eller andre ærend. Det var tidlig morgen og konstabel nummer 35, Asbjørn Kråkvik ruslet søvnig nedover Kirkegaten mot Sofie Meyers gate. Det hadde vært en rolig, men bikkjekald, vakt. Det skulle bli godt å få avslutte vakten og komme seg hjem.
I det samme kom en mann farende ut av et herskapelig hus og stirret vilt rundt seg. Så fikk han øye på Kråkvik og stormet opphisset mot ham. «Jeg er blitt bestjålet», ropte han vilt og rev tak i Kråkviks arm. «Fort. Filene mine. De er stjålet!»
Kråkvik fulgte forvirret etter den opphissede mannen inn i huset. Litt senere ringte telefonen på et kontor i Victoria Terrasse.
En skarpskåren og kraftig mann grep telefonen og lyttet. «Vi kommer», sa han kort, og snudde seg mot en annen mann som satt like ved. «Det var konstabel Kråkvik.
Noen har stjålet alle dokumentene på ingeniør Bergs datamaskin, og deretter lagt igjen en beskjed til ham undertegnet Hackersyndikatet. Kom igjen, Hilmar!»
Mannen som lød navnet Hilmar, en kraftig kar i 50-årene med en slitt pipe konstant i munnviken, reiste seg raskt. Begge mennene grep sine frakker og forlot kontoret.
Snøværet var tiltatt nå. Store filler kom dalende ned og dekket gatene og dempet fottrinnene som ellers pleide gi gjenlyd mellom husveggene.
De to mennene vi nyss har beskrevet var Harry Hansen, en av Kristianias skarpeste oppdagelsesfullmektiger, og Hilmar Jensen, hans trofaste medarbeider.
Harry Hansen smatt inn bak rattet i sin gamle Ford, mens Jensen fant seg til rette i passasjersetet. Med et dempet brøl fra Fordens kraftige motor raste de nedover Møllergaten, over Stortorget og fortsatte nedover Kastanjegaten.
Hilmar Jensen fikk fyr på pipa igjen og stirret spørrende på sin gamle venn. «Hva er dette med hacker for noe egentlig? Synes liksom jeg har lest om det før.»
Harry Hansen holdt blikket festet på veien mens han svarte. «Hackere kan være så mangt. Men her er det snakk om forbrytere, Hilmar. Simple tyver».
Det var ikke lange kjøreturen, og de var snart fremme.
Hoveddøren i det herskapelige huset ble åpnet og en energisk ung mann kom ut og tok i mot dem. Hans bebrillete ansikt var smalt og blekt, og en slitt strikkejakke hang og slang om en mager kropp.
«Endelig kom dere!”, utbrøt han utålmodig.
«De er ingeniør Berg?”, spurte Harry Hansen rolig.
«Jada, det stemmer det. Beklager min mangel på dannet adferd, men…» Stemmen døde ut, og han hevet hendene i en hjelpeløs gest.
«Kanskje vi skal gå innenfor?”, sa Harry Hansen, og smilte beroligende.
De fulgte etter ingeniøren inn på et mindre rom som var innredet til kontor. Et stort skrivebord i mørk mahogni tok opp mesteparten av plassen, mens resten var fylt fra gulv til tak med bokhyller. På skrivebordet sto en PC og summet svakt. Et datamaskinkamera var festet på toppen av en 20 tommers skjerm. Like ved døren sto konstabel Kråkvik med notatblokken i hånden. Harry Hansen nikket til ham og gikk bort til maskinen.
Der ble han stående og kikke på en liten flat boks som lå ved siden av musen. Harry Hansen hadde tent seg en av sine evinnelige sigarilloer under ingeniørens taleflom, og så nå granskende på ham gjennom røyken. «De benytter biometriske systemer som adgangskontroll?», spurte han så.
«Jada», sa ingeniør Berg. «Det er en av mine store interesser» smilte han.
«Men de biometriske sikkerhetssystemene dine er rettet mot folk som kommer inn her på kontoret ditt, ikke sant?” fortsatte Harry Hansen langsomt. Ingeniør Berg nikket og sukket. «Dessverre, ja». Han sukket igjen. «Maskinen var koblet mot Internett i hele går og i dag morges. De må på en eller annen måte ha kommet seg via nettet».
Harry Hansen stumpet sigarilloen og satte sine stålgrå øyne i ingeniørens blå. «Sier Hackersyndikatet Dem noe som helst?”. Ingeniør Berg ristet på hodet. «Ikke i det hele tatt. Jeg skjønner ikke noe av dette». Han ristet på hodet og sukket. «Jeg gikk for å lage meg noe mat. Da jeg kom tilbake skulle jeg ta frem en av filene, et dokument som omhandlet en ny oppfinnelse jeg har jobbet med. Da var den vekk. Og ikke bare den, men samtlige av filene som omhandlet dette. Det eneste som lå igjen, var en fil jeg aldri hadde sett før, og som inneholdt denne meldingen». Han gikk bort til skrivebordet og fant frem et ark. «Jeg tok en utskrift med èn gang». Harry Hansen og Hilmar Jensen stirret på arket.
Vi har filene Deres. Hvis De vil ha dem tilbake må De betale oss 50.000,- NKR. De vil høre fra oss igjen!
– Hackersyndikatet
«Hva inneholdt filene?” spurte Harry Hansen. Ingeniør Berg så helt fortvilet ut. «De besto av ulike tekstdokumenter som beskrev min siste oppfinnelse. Et nytt biometrisk sikkerhetssystem som jeg vil påstå er revolusjonerende. Det var et oppdrag fra det militære. Det hele er naturligvis strengt hemmelig og jeg har ikke…..”
Her brast stemmen til den unge ingeniøren og han så fortvilt bort på Harry Hansen. ”Jeg har ikke noen sikkerhetskopier!” nærmest hulket han.
Hilmar Jensen og konstabel Kråkvik så medsigende på hverandre. Harry Hansen nikket langsomt.
«Var det noen utenforstående som visste om Deres arbeide?» Harry Hansens stemme var vennlig men det glimtet skarpt i hans stålgrå øyne. Ingeniør Berg rødmet svakt «Vel, jeg må innrømme…». Han tidde litt og rødmet enda mer. «De skjønner. Jeg møtte en kvinne på en chattekanal. Hun var så interessert i biometriske systemer og var så trivelig å prate med at…men jeg kan ikke tro…». Stemmen brast. Harry Hansen tente seg en ny sigarillo, og hostet svakt.
«Hadde denne kvinnen noe navn?” Ingeniør Berg så ut som om han hadde mest lyst til å synke i jorden. Han så ned i gulvet og mumlet: «Jeg fikk aldri vite hele navnet hennes. Hun sa at det skulle jeg få vite det når vi møttes. Vi skulle treffe hverandre i Den mauriske sal på Bristol i neste uke. Hun sa at jeg ville kjenne henne igjen på hennes røde hår og røde øyne».
Hilmar Jensen sukket og tente pipen sin. Konstabel Kråkvik smilte svakt for seg selv og ristet på hodet. «Hadde hun ikke noe kallenavn, da?”, spurte Hansen.
«Jo da» sa ingeniøren raskt. «Hun kalte seg Helga.»
Hilmar Jensen måpte så han nesten mistet pipen. Konstabel Kråkvik slapp ut et lite «Jøsses», og selv Harry Hansens stoiske ro ble en smule forstyrret over denne opplysningen.
Så sukket han og klappet ingeniør Berg på skulderen. «Vi tar kontakt med deg dersom vi finner ut noe mer. Men du kan regne de dokumentene som tapt.»
Senere på dagen var skyene fortsatt mørke, og en kald sno drev snøfillene gjennom gatene. En og annen godt innpakket fotgjenger hutret seg av gårde i det tette snødrevet. Inne på Harry Hansens kontor lå røykskyene tett under taket. Den svakt parfymerte lukten av fin engelsk pipetobakk fra Jensens pipet blandet seg med den skarpe aromaen av CUP-sigarilloen til Harry Hansen. Tilstede var også Christine Ås, en slank , lys blond 40-åring som var fersk i oppdagelsesavdelingen. Hennes Cromwell-sigaretter gjorde sitt ytterste for å bidra til rommets røykfulle atmosfære.
De tre hadde diskutert saken med ingeniør Bergs filer og stirret tankefullt fremfor seg. De tenkte alle på «Helga». Det kunne bare være en kvinne. En kvinne som alltid befant seg i nærheten når verdifulle ting forsvant. En kvinne med rødt hår og flammende røde øyne. Mangt et offer hadde druknet seg i disse speil uten å se at sjelen bakenfor var sort som synden. Av den grunn ble hun blant de få innvidde som hadde unngått hennes snarer kalt «Den røde redsel».
Harry Hansen sukket og strakte seg etter kaffekoppen. Hilmar Jensen tok pipen ut av munnen og sukket. Christine Ås så fra den ene til den andre med et forundret uttrykk i ansiktet. «Hvorfor er dere så dystre? Vi har da vel en sjanse til å finne filene og pågripe den som stjal dem?» Harry Hansen ristet på hodet. «Det er svært vanskelig å finne elektroniske spor dersom forbryteren vet å skjule dem.
Og Helga vet alt om å skjule sine spor. Hun er det største forbrytergeni verden kjenner». Han sukket igjen. «Nei, ingeniør Bergs filer er nok tapt for alltid.»
«Men hva med kravet om løsepenger da?», spurte Christine Ås.
«Avledning», sa Hansen kort. «De filene blir nok solgt til en utenlandsk makt eller til en anarkistgruppe. Å legge opp til en utlevering mot løsepenger ville vært altfor risikabelt. Helga tar aldri noen unødig risiko. Men det er selvsagt en mulighet for at hun ville prøve å lure ingeniør Berg til å gi henne 50.000, levert på et sted der hun kan snappe pengene uten å bli oppdaget. Men han får neppe filene til bake.»
Hilmar Jensen nikket. «Ingeniør Berg burde latt være å prate om sensitive ting med folk han aldri har møtt.» Hansen nikket. «Og en brannmur på PC-en hans hadde heller ikke vært av veien.» Harry Hansen sukket og ristet på hodet. «Merkelig at folk skal være så naive når det gjelder PC og Internett, særlig når de attpå til jobber for forsvaret».
Harry Hansen satte plutselig fra seg kaffekoppen med et smell. Hilmar og Christine skvatt til, og stirret forbauset på Hansen.
«Dette minner jo om en tidligere sak. For en måned siden. For en idiot jeg er som ikke så en sammenheng med en gang!»
Harry Hansen grep telefonen og ringte et nummer. «God dag Hr. skipsreder. Jo takk, det går bare bra her. Nei, det er ikke noe nytt i Deres sak, men vi følger ulike teorier. De må unnskylde at jeg forstyrrer, men har De noen gang vært i kontakt med en kvinne ved navn Helga?» Harry Hansens ansikt var som en maske mens han lyttet til svaret i andre enden. Så la han rolig på, og lente seg tilbake i stolen med et tankefullt uttrykk.
«Ja?», sa Hilmar Jensen spent og lente seg fremover.
Harry Hansen tente seg en ny sigarillo, og myste mot sine to betjenter gjennom røyken.
«Et par dager før skipsreder Gyldenviks filer forsvant, sluttet hans husholderske for å pleie sin syke mor», sa han slepent.
«Og?», kom det utålmodig fra Christine.
”Filene som forsvant fra Gyldenvik sin PC var Word-dokumenter som inneholdt detaljer om en kontrakt han arbeidet med. En kontrakt om bygging av skip til bruk i militær overvåking.”
Harry Hansen stoppet og blåste en røykring mot taket.
”Men hva med skipsrederens husholderske” spurte Hilmar Jensen. «Hun het Helga», kom det bistert fra Harry Hansen.