Det var en dyster stemning på kontoret til Harry Hansen denne ettermiddagen. Både Harry Hansen og Hilmar Jensen følte seg groggy etter gårsdagens sammenstøt med den maskerte der ute i den store villaen. Virkningene etter bedøvelsesmiddelet som hadde vært i pilene de ble skutt med satt stadig i. Begge masserte pannen med jevne mellomrom i et håp om å lindre hodepinen.
«Christopher Sjule», sa Harry Hansen plutselig. «Jeg visste det var noe kjent med skikkelsen og det velpleide lille hakeskjegget». Hilmar Jensen bannet lavt. «Nå har vi to storforbrytere å hanskes med, altså». Han sukket tungt, og stappet tobakk i pipen sin.
Harry Hansen lot tankene vandre. Christopher Sjule var det nærmeste Norge kom en gentlemanstyv. Han kunne være både nådeløs og kald, men han var alltid høflig mot sine ofre og tydde aldri til vold dersom det kunne unngås, og da kun i mild form. Drap var utelukket. Uttalige var de dristige innbrudd denne mestertyven hadde utført, og bare en gang hadde han blitt fakket. Det var før Harry Hansens tid, da den dyktige oppdagelsesfullmektigen Asbjørn Falk var forbryternes og anarkistenes skrekk.
Bare en gang hadde Harry Hansen selv støtt på Sjule. Det var i hans første år i oppdagelsespolitiet. Det hele hadde endt opp med at han lå bastet og bundet i et uthus. De siste årene hadde det ryktes blant Tigerstadens underverden at den store Christopher Sjule var død. Men det stemte tydeligvis ikke.
Harry Hansen sukket og gned seg i tinningen. Hva var det Den røde redsel og Christopher Sjule var i gang med? Var Christopher Sjule ute etter datafilene som Helga hadde stjålet? Hvem var det som hadde tipset Hansen om huset til Helga, og hvorfor? Noe ondt var definitivt i gjære, men hva?
Harry Hansen kastet et blikk ned på rapporten som lå foran ham. Etter at Hilmar Jensen og han selv hadde våknet til bevissthet igjen hadde de ringt etter forsterkninger og huset var gått grundig etter i sømmene.
Men bortsatt fra at eieren hadde en tydelig fascinasjon for biometriske adgangssystemer, samt funnet av en lys blond kvinneparykk, hadde de ikke funnet noe som kunne fortelle dem hvem som bodde der. PC-en som hadde stått i stuen innehold ikke annet enn standard programvare og en samling av familiebilder fra en eller annen julefeiring. Men ingen navn og adresser knyttet bildene til noen personer. Og ingen klarte å finne ut hvem som eide villaen. I følge alle offentlige registre eksisterte den rett og slett ikke.
Harry Hansen lente seg tilbake i stolen og så tankefullt ut av vinduet. Hadde noen slettet all informasjon om villaen og hvem som eide den? Og hvem var i så fall det? Var det Helga?
Det kom en liten lyd fra PC-en. En ny e-post var kommet. Harry Hansen smilte mykt. Den var fra henne. Han kjente en behagelig varme i hele kroppen og smilet ble bredere. Han tastet inn et svar og trykket på send. I gjestestolen glimtet det til i Hilmar Jensen muntre øyne, halvt skjult bak piperøyk.
I det samme ringte telefonen. Harry Hansen grep den og lyttet. «Vi kommer», sa han så kort og la på. «Det var vår gamle kollega Asbjørn Falk. Han tror noen har brutt seg inn i datamaskinen hans.»
De to mennene grep sine frakker og hastet ut. I gangen løp de på en andpusten Christine Ås. «Hei», sa hun og stoppet » Jeg har fått et spor etter disse filene, tror jeg», sa hun ivrig.
Harry Hansen mønstret henne skarpt. «Bra», svarte han endelig. «Følg opp det, du, og gi meg rapport når du har noe. Hilmar og jeg må ut en tur til Asbjørn Falk. Du vet kanskje hvem det er?» Christine nikket, og Hansen fortsatte: «Noen har brutt seg inn i datamaskinen hans». Han tidde og kikket på håret hennes, og det virket som om en kommentar var på vei. Men i stedet nikket han et vennlig adjø og skyndte seg videre.
Da de satt i Hansens Ford på vei til Asbjørn Falk, kikket Harry Hansen bort på Hilmar Jensen og spurte «Så du håret til Christine?» Hilmar Jensen så forbauset på ham » Tja. Så og så. Jo, nei, var det noe spesielt, da?»
«Det hadde en annen fargetone enn den hun normalt har. Ja, ja, hun har vel farget det.» Hansen konsentrerte seg om veien igjen.
«Dyktig etterforsker, hun der», sa Hilmar Jensen, og pattet på pipen sin. «Håper sporet hun har funnet leder til noe.»
Snøen fortsatte å lave ned. Det gikk mot snørekord denne vinteren. Brøytemannskapene hadde store problemer med å holde veiene åpne.
De kjørte gjennom Smestadgaten og inn i Christine Meyers gate. Gatelyktene var tent og kastet et varmt lysskjær over den snødekte byen. Hansen svingte inn en liten sidegate og parkerte ved et halvhøyt gjerde.
I det de steg ut av bilen, lot Hansen øynene gli trett over omgivelsene. Vintermørket føltes ekstra knugende og Harry Hansen skuttet seg i en plutselig avsky mot alt som hadde med vinter å gjøre. Snøværet hadde gitt seg noe, men nattehimmelen var mørk og tung og lovet mer av den frosne nedbøren. Harry Hansen snudde seg og stirret nedover gaten. Det skulle være her et sted.
Et lite hus med hage, hadde sjefen sagt. Blikket hans falt på en liten villa bak et slitt stakittgjerde. Det lyste fra vinduene og Harry Hansen tenkte på den personen han skulle møte. En av hans store ungdomshelter. Asbjørn Falk, en av Kristianias fremste oppdagelsesfullmektiger.
«Hadde i grunnen ikke trodd at Asbjørn Falk hadde datamaskin», smålo Hilmar Jensen. «De var jo ikke akkurat vanlige i hans tid».
Harry Hansen humret lavt. «Sant nok. Men han er antakelig mer moderne enn vi trodde. Og nå har han visst fått uvedkommende på besøk også. La oss gå og hilse på ham.»
Harry Hansen og Hilmar Jensen gikk inn en liten port og oppover en smal gangsti. Hansen trykket inn ringeknappen ved døren og ventet. En hund bjeffet innenfor og etter et par minutter ble døren åpnet. En eldre herre med et markert ansikt kom frem i åpningen. Ved siden av ham satt en stor, grå schæfer. Den hvite snuten viste at den i likhet med sin herre forlengst hadde passert sin ungdoms fulle kraft. Men musklene som spilte under den skinnende pelsen og de årevåkne øyne vitnet om at en brå bevegelse fra Harry Hansen eller Hilmar Jensen ville være et stort feilgrep.
«God kveld», sa Harry Hansen respektfullt. «Mitt navn er Hansen, Harry Hansen. Og dette er oppdagelsesbetjent Hilmar Jensen». Mannen i døråpningen nikket. » Kom inn», sa han med en stemme som fortsatt var sterk selv om kroppen var gammel og slitt. «Ikke vær redd for Nero, han gjør ikke en katt fortred», fortsatte han. Harry Hansen og Hilmar Jensen gikk rolig inn.
Den gamle mannen satte seg i en stor ørelappstol, de to politimennene tok plass i hver sin tilsvarende. Den gamle oppdagelsesfullmektigen stirret skarpt på de to yngre og fant tiden rede for å avslutte høflighetsfrasene. Han gikk rett til sakens kjerne: «Fortell meg først om de forsvunne datafilene».
Harry Hansen og Hilmar Jensen stirret forbløffet på hverandre.
Asbjørn Falk smilte svakt. «Sjefen deres var så vennlig å sette meg inn i saken før han satte meg over til Dem.»
Harry Hansen nikket og satte ham inn i alle detaljer. Asbjørn Falk holdt blikket festet på Harry Hansen mens han fortalte og da han var ferdig, nikket Falk og sukket. «Det må være henne ja. Det er altfor likt. Det var slikt hun drev med. Stjal viktige og topphemmelige dokumenter fra folk og solgte dem til fremmede makter, anarkistgrupper eller andre. Og en mester i å skape forvirring. Dette med å plutselig sende ut en mengde falske virusmeldinger for å skape kaos er helt typisk for Helga.» Falk ble taus.
Harry Hansen lente seg fremover og kikket oppmerksomt på den gamle. » Men Christopher Sjule? Han har jo mange trodd var død». Falk lo kort. «Det ble påstått det, ja, men jeg har aldri trodd på det. Han var en mester i å iscenesette forsvinninger. Å nei da. Christopher Sjule er fortsatt der ute et sted. Jeg kan føle det på meg. Og Deres beskrivelse på den maskerte passer bare så altfor godt. Sjule kunne aldri si nei til en utfordring. Hvis han fikk nyss i at Helga hadde fått klørne i noen verdifulle datafiler, ville han sette alt inn på å bemektige seg dem».
Hilmar Jensen kremtet for å renske stemmen. ”Men hacking, virus og falske virus virker jo ikke egentlig som Helga eller Christopher sin stil?” Han stirret spørrende på Falk.
Falk repliserte tørt: ”Ikke som sådan, nei. Men for disse to er datamaskiner bare en annen type lagringsplass for god gammeldags informasjon. Og informasjon er fortsatt i aller høyeste grad en salgbar vare i vårt samfunn. Og i tillegg gir teknologien dem en fin anledning til å spre et røykteppe over det egentlige formålet for forbrytelsen, nemlig skipsreder Gyldenvik og ingeniør Berg sine datafiler.”
Harry Hansen plystret lavt. » Hvor gammel kan Sjule og Helga være nå da?» Asbjørn Falk ristet på hodet » Vet ikke. Vi har ingen data på noen av dem selv om jeg fakket Christopher en gang. Han rømte kort tid etter og satte samtidig arkivet vårt i brann. Alt gikk opp i røyk, Men begge var svært ung da jeg første gang støtte på dem. De er vel kanskje noe eldre enn Dem, Hansen, men ikke så mye at De bør undervurdere dem.»
Asbjørn Falk beveget seg urolig i stolen. «Jeg vet ikke så mye om datamaskiner og slikt. Men jeg har forstått at det er relativt enkelt å finne informasjon om folk når de er ute på Internett, og at man kan komme seg inn på den enkeltes maskin?”
Harry Hansen samtykket stille. «De mente at det er noen som har kommet seg inn på Deres maskin?»
Den gamle nikket. «Jeg vet ikke helt hva som vekket mistanken min, men jeg er sikker på at jeg har rett. Barnebarnet mitt fikk overtalt meg til å legge inn bredbånd og kjøpe meg en datamaskin. Mente at det kunne være greit på mine gamle dager å ha noe å gjøre». Asbjørn Falk humret lavt for seg selv.
«Det er jo mye artig der ute på Internett da, og jeg setter pris på å kunne sende og få e- poster, men jeg har dessverre ikke tatt muligheten for inntrenging særlig alvorlig.» Han sukket og ristet på hodet.
«Den er her inne», sa han så, og åpnet døren til et spartansk innredet kontor. Et beskjedent skrivebord med en datamaskin og noen hyller var alt som var i rommet.
Harry Hansen gikk bort til skrivebordet og satte seg ved datamaskinen. Hilmar Jensen og Asbjørn Falk stod tause og så på mens Harry Hansen startet den og søkte gjennom maskinens ulike filer.
«Aha», kom det triumferende fra Hansen.
«Se her!» Han pekte på listen av filer. En fil hadde kun endelsen .exe og ikke navn før endelsen.
«Noen har installert BackOrrifice på maskinen din!»
Både Asbjørn Falk og Hilmar Jensen så ut som to spørsmålstegn. Harry Hansen lo lavt av deres undring og forklarte dem at BackOrrifice var et program som ga utenforstående full råderett over maskinen det var installert på.
Asbjørn Falks ansikt fikk et hardt drag over seg og hans øyne mørknet. «Kjeltringer», mumlet han innbitt.
«Hadde De sensitivt materiale på PC-en?» spurte Hansen. Asbjørn Falk nølte litt, men så ristet han på hodet. «Nei. Men noen trodde kanskje det?»
Harry Hansen gransket Falk sitt ubevegelige ansikt og nikket langsomt «Jeg skal slette programmet og installere en brannmur på maskinen. Så skal jeg snakke med vår sikkerhetstjeneste og sørge for at maskinen Deres blir overvåket. Hvis De ønsker det selvsagt.»
«For all del. Bare gjør det som må gjøres», svarte Asbjørn Falk bestemt.
Mens Harry Hansen begynte sitt arbeide med å fjerne den trojanske hesten satt en mørkkledd skikkelse i en liten leilighet et annet sted i Tigerstaden. En bærbar PC suste svakt på bordet foran ham.
”Du begynner å komme litt for nære min gode Hr. Hansen” mumlet skikkelsen. Hanskekledde fingre beveget seg raskt over tastaturet. Et unikt numerisk signalmønster, som inntil nå regelmessig hadde pulsert ut i eteren, stoppet plutselig. I slottsparken, på en statue, registrerte en liten sort boks bruddet i signalstrømmen. En programlinje ble eksekvert. Samme prosedyre ble fulgt av tilsvarende bokser plassert ved Norges Bank, Børsen, Justisdepartementet og Stortinget og etter noen sekunder ble hovedstaden rystet av en rekke mindre eksplosjoner.