Snøen lavet ned og truet med å drukne en liten høgskole et sted ved helgelandskysten. I et av de små kontorene satt en mann bøyd over en datamaskin. Mannen var av middels høyde med kort mørkt hår og konservativ bekledning. Øynene plirte nærsynt ut av et par kraftige briller mot en 20″ skjerm der tall og bokstaver raste i stor fart. “He-he-he” knegget mannen. «Jasså så du fant Orrifice-programmet Harry Hansen.
Men mitt eBlaster-program fant du ikke!” Igjen lød den kneggende latteren.
Mannen lente seg tilbake i stolen med et trett sukk. Blikket falt på et papir på skrivebordet:
«RETNINGSLINJER FOR BESKYTTELSE AV ELEKTRONISKE INSTALLASJONER I TOTALFORSVARET MOT ELEKTROMAGNETISK PULS (EMP)»
Han løftet blikket mot bokhyllen og rekker av mapper med tittelen «Information Warfare». Tankene vandret en måned tilbake i tiden, til en mørk og dyster kveld. Han hadde sittet hjemme og kost seg med Computer Illustrated, da det plutselig hadde banket på døren. Han hadde tuslet ut og lukket opp, og nesten fått sjokk, for det så ut som om der svevet to hvite hender i mørket.
Men da den første forskrekkelsen la seg, så han at det bare var en person med sort helmaske, sorte klær, men med hvite hansker.
Hele fremtoningen virket skremmende og han hadde visst verken ut eller inn. Så hadde skikkelsen tatt av seg masken og han hadde plutselig stirret inn i et par rødflammede øyne. Han hadde falt og falt som gjennom en bunnløst sjakt og siden hadde han vært fortapt.
På mange måter hadde det vært spennende også. Han hadde alltid syntes at livet som systemansvarlig var kjedelig og ofte hadde han drevet med litt småhacking på andres datamaskiner og det var ikke fritt for at han hadde snoket i de ansattes e-postkontoer også. Men det ble liksom så tamt. Og nå var han plutselig involvert i større ting. En viktig del av et verdensomspennende nett som kjempet mot sosialdemokrati og annen utglidning i samfunnet. Han ble varm ved tanken. Han måtte nesten le over hvor lett det var å bryte seg inn i datasystemer, særlig når han fikk programvare og hjelp av en rekke med eksperter fra Den femte kolonne.
En dag ville myndighetene skjelve når han, sammen med sine brødre, inntok Stortinget. Da skulle de feies ut alle de som hadde ledd av ham og hånet ham da han var liten. Men inntil da fikk han nøye seg med å være en del av den store planen. Men det var en liten uro i ham. En slags nagende følelse av at noe ikke var helt som det skulle. Det var liksom som om noen fulgte etter ham der ute på Internett.
Han visste ikke hvorfor han hadde fått ordre om å overvåke PC-en til en tidligere oppdagelsesfullmektig, men han hadde gjort som han fikk beskjed om. Det hadde vært lett å komme seg inn og han hadde raskt oppdaget at noen hadde plassert et BackOrrifice program i maskinen. Men hvem var den andre overvåkeren? Var det myndighetene? Og hva med disse eksplosjonene i Kristiania? Han stirret tomt i veggen mens tankene virvlet rundt inne i hodet hans. Nå som programmet var oppdaget ville i alle fall myndighetene følge med maskinen.
Kanskje han burde varsle sine brødre om dette? Jo, det var nok det beste. Straffen for de som sviktet saken var hard og ubenhørlig. Han skulle ikke svikte nei!
Nå hadde han selvsagt tatt visse forholdsregler. Ikke alle av hans nye brødre var så nøye med sikkerheten på sine egne PC`er og han hadde samlet en del navn og annen informasjon. Man kunne jo aldri vite.
Han strakte ut hånden etter telefonen da det plutselig banket på døren. Irritert reiste han seg og åpnet døren på gløtt. Men før han fikk sagt noe ble døren brutalt skjøvet opp og inn kom en lang og senete person med et velpleid hakeskjegget. Mannen stirret inn i et par harde gråblå øyne. En kraftig neve tok fatt i nakken hans og en myk stemme kommanderte «Fortell meg om Helga.»
Så ble han brått slengt mot veggen. Rommet svømte for øynene hans. Nærmest som i ørske la han hendene over hverandre mot pannen med håndflatene vendt ut. Tommel og pekefinger dannet en tredje, likesidet trekant og med halvkvalt stemme ropte han ”A moi, à l`enfant de la veuve de Naphthalie!” Så var det som om alt svartnet for ham og han falt sammen som en våt klut.
Mannen med hakeskjegget smilte svakt. ”Her hjelper det ikke med noe frimurernødrop” mumlet han og bøyde seg over den bevisstløse systemansvarlige.
Mens dette lille drama foregikk var der hektisk aktivitet i hovedstaden. Ingen personer hadde blitt skadet i eksplosjonene, og de materielle ødeleggelsene var ikke store. Men kaoset som oppsto førte til sprengte telefonlinjer hos politiet. Tjenestemenn løp forvirret rundt og forsøkte å finne ut hva som hadde skjedd. Både politiets og militærets etterretningstjeneste jobbet på spreng for å finne noen ledetråder.
Harry Hansen og Hilmar Jensen hadde straks avbrutt sitt arbeide hos Asbjørn Falk da de ble varslet om eksplosjonene.
De hadde undersøkt eksplosjonsstedene, avhørt sjokkerte vitner og hatt lange samtaler med ulike eksperter på eksplosiver. Så langt var resultatet nedslående. Ingen hadde sett noe eller noen. Det var kun to spor å gå etter og det ene var det en av bombeekspertene som hadde funnet. Ut fra at bombene eksploderte samtidig og basert på de restene som var igjen, mente denne at bombene var datastyrte.
Det andre sporet, i den grad det kunne kalles et spor, var kommet da VG hadde fått en anonym e-post rett etter eksplosjonene som inneholdt et varsel om at det ville bli sprengt flere bomber. Varselet var undertegnet med et ”Vennlig hilsen Mr. Gregory.”
Dagen etter var VGs førsteside nesten dekket av overskriften HVEM ER MR. GREGORY?.
Saken var gitt topp prioritet fra politiets side og samtlige tjenestemenn hadde fått beskjed om å legge all annen etterforskning til side.
Harry Hansen tente seg en av sine sigarillo og stirret tankefullt ut av vinduet. Hilmar Jensen satt i gjestestolen og dampet på pipen sin.
”Skulle nesten trodd du trykket på feil knapp” humret han.
Harry Hansen kvakk til og stirret skarpt på sin gamle venn. ”Hva sa du nå” bjeffet han.
”Eh” sa Jensen forfjamset ”Det var bare en vits”
”Selvsagt! Pokker også” utbrøt Hansen og klasket neven i bordet.
”Vi oppdager den trojanske hesten og begynner å fjerne den. Maskinen til Asbjørn Falk koblet seg på nettet da den startet, så den eller de som styrte overvåkingsprogrammet merket selvsagt at det ble terminert” Han stirret ivrig på Jensen.
”Det var som satan” brummet Jensen. ”Men hvorfor sette av bomber bare for det?”
”Hva skjer nå?” spurte Hansen. ”Jo” fortsatte han før Jensen fikk tid til å svare ”Nå settes alle ressurser inn på å finne ut av eksplosjonene og hvem Mr. Gregory er. All etterforskning av de forsvunne datafilene til skipsreder Gyldenvik og ingeniør Berg og inntrengingen i Asbjørn Falk sin PC legges til side.”
Jensen nikket ettertenksomt. ”En avledningsmanøver altså”
I det samme annonserte en pipelyd fra Harry Hansen sin PC at en e-post var kommet. Hansen snudde seg mot PC-en og leste.
Emne: De forsvunne filer
Dato: 1xxx.01.19 12:44
Fra: EnUkjentVenn.com <@www5.mailtech.com>
Til: Harry.Hansen@politi.no Return-Path: nobody@www5.mailtech.com Message-ID:<20020444331191144.g0JBi8l27215@www5.mailtech.com> Delivered-To: Harry.Hansen@politi.no
Received: (qmail 38483 invoked from network); 19 Jan 1xxx 11:44:12-0000
Received: from www5.mailtech.com (125.179.1.193) by zevs.politi.no with SMTP; 19 Jan 1xxx 11:44:12 -0000
Received: (from nobody@localhost) by www5.mailtech.com (8.11.6/8.11.6) id g0JBi8l27215; Sat, 19 Jan 1xxx 12:44:08+0100
Kjære Hr. Oppdagelsesfullmektig Hansen
Vedlagt følger noen opptegnelser over vår fortryllende venninne Helgas ulike kontaktpersoner.
De stjålne datafiler har jeg tillatt meg å ta vare på, da en fremmed makt vil betale en pen sum for dem.
Deres forbundne Christopher Sjule
Harry Hansen viste e-brevet og vedlegget til Hilmar Jensen, og trev så telefonen for å gi sikkerhetstjenesten beskjed. Harry Hansen la på telefonrøret og kikket bort på Hilmar Jensen. ”De andre får ta seg av disse eksplosjonene. Du og jeg følger dette sporet.”
Hilmar Jensen nikket.
Etter grundig analyse av diverse loggfiler kunne de fastslå at brevet var sendt via en webside som tilbød brukere å sende anonyme meldinger.
Firmaet som drev denne tjenesten fikk sine loggfiler beslaglagt og med hjelp av Telegrafverket kunne man så fastslå at meldingen antakelig var skrevet av en maskin med et bestemt IP-nummer. Et IP-nummer som tilhørte en av landets høgskoler.
Det lokale politi slo til med det samme de fikk beskjed fra Victoria Terrasse, men det eneste de fant var en bundet og forskremt systemansvarlig. Mannen ble plassert i arresten i påvente av avhør. Men da etterforskere fra Kristiania ankom fant de mannen død. En svak eim av bitre mandler hang igjen i cellen, og legen som ble tilkalt konkluderte med selvmord ved hjelp av en dødspille.
Politiets sikkerhetstjeneste satte i gang en omfattende overvåking av en rekke internettbrukere i landet basert på listen med navn som fulgte e-posten fra Christopher Sjule, i tett samarbeid med Telegrafverket og de ulike Internett-tilbydere. Tusenvis av e-poster ble skannet. Uttalige personers bevegelser på Internett ble gransket. Et samarbeid med politiet i flere andre land ble også igangsatt.
Politiet gikk til innkjøp av et spesialdesignet program fra et amerikansk sikkerhetsfirma, som de så sendte som vedlegg i uskyldig utseende e-poster til en rekke mistenkelige personer. Programmet var en trojansk hest som straks den ble aktivert begynte å sende en jevn strøm av informasjon fra den enkelte datamaskin inn til politiets sentrale datamaskinsystemer.
I tillegg ble flere telefonabonnenter overvåket, blant annet ved hjelp av et stemmegjengkjenningssystem.
Harry Hansen sukket trett og stirret ut av vinduet. Utenfor skinte en blek vintersol over skitten snø og forfrosne mennesker. Dette kom til å bli et møysommelig arbeide.
Det var egentlig fantastisk hvor langt utviklingen var kommet. Nå kunne en telefon bli avlyttet uten at eieren behøvde å løfte av røret. Riktignok kunne en vanlig analog telefon normalt ikke avlyttes med mindre en samtale var i gang, siden den ikke er aktiv mot omverdenen når røret ligger på plass i gaffelen. Da stilte det seg ganske annerledes med en ISDN-telefon. Her var apparatelektronikken aktiv hele tiden, blant annet for å kunne dra nytte av automatisk mottak av data, faks og lignende. Dermed var det mulig å få til en tilkopling av mikrofonen i telefonrøret uten at det kom noe ringesignal fra apparatet.
Under briefingen tidligere på dagen hadde en av de ansvarlige for avlytting av mistenkte forklart i detalj om hva som ble gjort ved en telefonavlytting. De store, nye telefonsentralene var rett og slett digre datamaskiner, som var koblet sammen i et nettverk. Det var slett ikke vanskelig å programmere inn avlytting av en eller flere telefoner, både trådbaserte og mobiltelefoner.
Man trengte kun en enkel programkode, og deretter var det bare å gå inn på listen over alle telefonnummer som var lagret i datamaskinene til Telegrafverket. Et merke ble satt ved den mistenktes telefonnummer og deretter ble merket overført til alle landets digitale telefonsentraler. Kommandoen som på denne måten ble lagt inn i sentralene førte til at hver gang det merkede telefonnummeret ble aktivert, inngående eller utgående, ble samtalene automatisk lagt på en harddisk.
Det kunne også legges inn automatisk overføring av de avlyttede samtalene til de som hadde bestilte avlyttingen. Ved hjelp av databaser med stikkord som Helga, filer, biometri, Christopher Sjule, anarkisme, Mr. Gregory og tilsvarende, samt talegjenkjenning ble grovsorteringen av de avlyttede samtalene foretatt automatisk.
Harry Hansen tente seg en CUP-sigarillo og lot blikket tankefullt følge strimen av røyk som steg mot taket. Han hadde også vært innom kontoret til karene i sikkerhetsstaben og sett utstyret de brukte for å fjerne krypteringen på mobilsamtaler. Det var et apparat på størrelse med en vanlig PC, med programvare som plukket fra hverandre krypteringen i et imponerende tempo.
Signalene fra en GSM mobiltelefon gav politiet mulighet til å følge en persons bevegelser med en margin helt ned til 1-200 meters nøyaktighet til enhver tid. Teknologien var bygget opp slik at selskapet hele tiden visste hvilken basestasjon mobiltelefon brukte, og det var det store antallet basestasjoner i byene som gjorde det mulig å peile seg inn. På denne måten var det lett å finne ut hvor de mistenkte befant seg.
Det fine var at mobiltelefonen trengte ikke å være i bruk. Det var tilstrekkelig at den var påslått fordi den da hvert sekund sendte signaler til nærmeste banestasjon.
Signalene inneholdt informasjon om hvilken mobiltelefon som var i bruk, hvor den mistenkte befant seg, samt at Telegrafverket registrerte alle samtaler, både ut og inn, og hvem som snakket med hvem, og hvor lenge.
Sist men ikke minst hadde de satt i gang en omfattende tapping av samtlige personlige tekstmeldinger og telefonnumre som ble sendt til personsøkerabbonenter over hele landet. Programvaren, som var hentet fra Internett, kunne logge spesielle søkernumre og man kunne på denne måten sjekke alle meldinger som var gått til en bestemt person i et gitt tidsrom. Meldingene ble lagt inn på en egen PC og deretter satt datamaskinen i gang med å søke gjennom teksten og lete fram ønskede navn eller søkeord.
Harry Hansen gjespet og reiste seg for å hente seg en kopp kaffe. I det samme gikk døren opp og Hilmar Jensen kom inn. Hansen så straks at det var noe på gang og hevet et spørrende øyenbryn.
”Det er dukket opp et lik ute i Nordmarka”