Her må leseren unnskylde at forfatteren bryter inn for å berette om noen hendelser som skjedde tidligere kvelden før, etter at bombene eksploderte i hovedstaden.
Vi vender igjen tilbake til den lille villa og den tidligere oppdagelsesfullmektig Asbjørn Falk.
Etter at Harry Hansen og Hilmar Jensen hadde dratt i hui og hast, ble Asbjørn Falk sittende en stund og stirre grunnende fremfor seg. Nero kom stille bort og la hodet sitt på sin herres arm. Asbjørn Falk lot seg for en gangs skyld ikke merke med denne gest fra sin trofaste venn og hans panne var rynket i konsentrasjon. Så reiste han seg brått og gikk mot telefonen. Med et bestemt drag om munnen slo han et nummer og ventet.
En stemme svarte i andre enden. ”Vi må møtes”, sa Asbjørn Falk kort. Stemmen sa noe og Asbjørn Falk bjeffet et kort ”Godt.” Så gikk han mot entreen og grep sin ytterfrakk. Nero fulgte ham med øynene og viftet glad med halen da han så at eieren tok frem turlenken.
Ute var det begynt å snø igjen, og en liten vind virvlet snøkornene gjennom mørket Asbjørn Falk brettet kragen opp over ansiktet og begynte å gå mot Nordmarka. De små gatene som kronglet seg gjennom det gamle villaområdet var folketomme, og lysene fra vinduene på de små middelklasseboligene la seg varmt over det snødekte landskapet.
Etter en times gange kom Falk frem til en av de mange stiene inn i marka. Han ble stående et øyeblikk og stirre gjennom snøvirvlene og inn i mørket mellom trærne. Nero så forundret opp på sin eier, så satte han seg ned og løftet snuten mot vinddraget. Med et rykk begynte Falk igjen å gå. Med varsomme skritt beveget han seg bortover stien. Etter noen meter begynte Nero plutselig å knurre, og Falk stanset. ”Rooolig nå gutt” mumlet han stille. Nero tidde, men ørene beveget seg for å fange opp lyden av det den allerede hadde fått ferten av.
Noe mørkt skilte seg ut fra trærne langs stien et par meter bortenfor Asbjørn Falk og Nero, og begynte å bevege seg mot dem. Nero knurret igjen, og skikkelsen stoppet. En lykt ble tent og lyste opp et ansikt. ”God aften hr. Falk”, lød en dyp stemme. Lyset fra lykten viste et ansikt tilhørende en eldre mann. Falk grep fastere om båndet til Nero og begynte å gå mot mannen. Ragget på Neros rygg stod ende til værs og den kraftige kroppen skalv. Det var som om den ante en fare. Falk stoppet. ”Tingene begynner å komme ut av kontroll”, sa han henvendt til den andre. ”Vi må forsikre oss om at det ikke finnes løse tråder” fortsatte han. Den andre rettet lykten mot Falk, og blendet ham. Instinktivt hevet Asbjørn Falk hånden mot ansiktet, og Nero begynnte å gjø rasende. Den fremmede løftet den andre hånden og to skudd smalt i natten.
”Du har rett Falk. Løse tråder må fjernes”, sa han og lo lavt.
Noen timer senere samlet fem eldre menn seg i en staselig villa, et sted i Tigerstaden.
Den eldste av dem kremtet og hevet stemmen. ”Brødre. Ting har utviklet seg på en måte vi ikke forutså. Vår agent ser ut til å kunne bli overlistet.”
En av de andre tok ordet. ”Vet vi hvem som utløste bombene?”
Den eldste ristet på hodet. ”Nei. Men er vi heldig blir politiet så opptatt av disse eksplosjonene at vi får tid til å slette alle spor etter oss.”
En av de yngste mennene, en spissneset herre som mest av alt lignet en tørr revisor, rakte en hånd i været. Den eldste nikket kort. ”Hva med denne Hr. Falk?”
Den eldste smilte kaldt. ”Det problemet er løst.”
Den spissnesede nikket og spurte så ”Og vår agent? Og det andre..” han smilte svakt, ”problemet” som har skaffet henne og oss så mye hodebry?”
Den eldste lot blikket gli over de fire andre før han snakket. ”Jeg har satt Dødsengelen på den saken”. Det var som om rommet plutselig ble kaldere og de fire andre skuttet seg uvilkårlig.