I en liten villa bak et slitt stakittgjerde stod en mørkkledd skikkelse bøyd over en PC. Det blinket i skjermen i det den startet og viste et Windows98 skrivebord.
Hanskekledde fingre gled kjapt over tastaturet. ”Helvete også” freste en stemme. Et dokument var åpnet og skikkelsen bøyde seg nærmere skjermen. ”Måtte fanden ta deg Christopher Sjule” freste stemmen igjen. Så lød plutselig en klingende kvinnelatter ” Ja ja Christopher. Så vant du denne gang. Men jeg er ikke ferdig enda.”
Skikkelsen satte en diskett i diskettstasjonen og startet et lite program som lå der. Noen tastetrykk senere var skjermen svart. Skikkelsen tok ut disketten og lo lavt. Så gikk den raskt ut av det lille kontoret der PC-en var plassert og ut i en liten stue, og fortsatte så ut i gangen og ut døren.
I mens var det full aktivitet i utkanten av Nordmarka. Det lynte i blitzlamper og sporhunder gjødde ivrig. Sammen med politifotografen og politilegen stod Harry Hansen og Hilmar Jensen. De stirret ned på det som en gang hadde vært et menneske.
Politilegen, en effektiv og tiltrekkende kvinne i 50 årene kikket opp på Harry Hansen. ”Skutt. Og mer vet jeg ikke før jeg har obdusert ham” sa hun kort og reiste seg. ”Det er samme er for øvrig hunden også”, la hun til og pekte på en mindre bylt noen meter bortenfor.
”Asbjørn Falk” mumlet Harry Hansen bistert. ”Men hvorfor?” la Hilmar Jensen til og kikket bort på Harry Hansen. Hansen bare ristet trett på hodet. ”La oss dra til huset hans og se om vi kan finne noe der.”
Et par minutter senere stod de igjen utenfor denne gamle oppdagelsesfullmektiges bolig. Mørke skyer rullet hen over himmelen og en kald vind begynte å ruske i trærne. De oppdaget fort at døren var åpen.
Med dragne tjenestevåpen gikk de inn, men det eneste som møtte dem var en tung stillhet og en død PC. Harry Hansen bannet ergerlig. ”Asbjørn Falk må ha kommet over noe informasjon. Noe som var farlig for Helga” Hilmar Jensen hevet et øyenbryn. ”Hvorfor ikke Christopher Sjule?”
Harry Hansen ristet på hodet. ”Christopher dreper aldri. Helga derimot er kjent for å være nådeløs når noen kommer i veien for henne. Men det er jo bare en antakelse. Vi får la karene fra laboratoriet gå over huset med finkam.” Han fant Falk sin telefon og ringte Victoria Terasse. Så snudde han seg mot Hilmar Jensen. ”La oss komme oss tilbake til kontoret. Her er det ikke mer vi kan gjøre.”
Vel tilbake på kontoret satte Harry Hansen seg tungt i stolen. Med fjerne øyne tente han seg en sigarillo og lente seg tilbake. I det samme gikk kontordøren opp og Hilmar Jensen kom raskt inn, omgitt av en sky av piperøyk. «Beskjed fra karene i etterretningsavdelingen. Vi har rullet opp et nettverk av anarkister over hele Europa og USA» begynte Hilmar Jensen mens han dampet sindig på pipen.
«men så langt ingen referanser til Helga eller Christopher Sjule.»
Harry Hansen sukket trett. «vel» sa han «vi får bare slå til mot de kjeltringene vi kan få tak i.» Hilmar nikket og forlot kontoret. Harry Hansen stirret på datamaskinen. Før syntes han den var et nyttig verktøy, men nå var der liksom noe uhyggelig over den.
Hvilke krefter var det som herjet der ute på Internett og invaderte folk sine datamaskiner? Hvem overvåket overvåkerne? Hvem hadde utløst de datastyrte bombene? Hvorfor hadde Christopher Sjule gitt ham informasjon om Helga? Hadde han virkelig nå de stjålen datafilene i sin besittelse? Det hele minnet mer og mer om et stort høk over høk spill. Han ristet på hodet og skrudde på datamaskinen for den daglige rutinemessige e-post sjekken.
Et lite smil kom til syne i det alvorlige ansiktet. Hun hadde skrevet igjen. Han kjente han ble varm om hjertet. Han åpnet e-brevet og smilte sluknet. Hva var dette? Den gode varmen i kroppen ble erstattet av en isende kulde. Langsomt leste han linjene om igjen
Kjære Harry!
Det har vært deilig å brevveksle med deg, men omstendighetene tillater ikke at vi møtes likevel.
Du vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte, men dessverre kjemper vi på hver vår side av loven.
Kyss Helga
Harry Hansen ble sittende som lammet. Det var som om hjernen hadde mistet all tankekraft. Så forstod han. Med en innbitt ed styrtet han ut av kontoret.
En forvirret Hilmar Jensen stakk hodet ut av sin åpne kontordør og stirret etter ham. Så skyndte seg etter og fant sin sjef inne på kontoret til Christine Ås.
I hånden holdt Harry Hansen en lys parykk. På skrivebordet lå et ark med navnet Harry og et leppestiftmerke. Harry Hansen stirret bittert på Hilmar Jensen. «Vi hadde Den røde redsel rett under vår egen nese!»
«Christine!?» gispet Hilmar Jensen og mistet pipen i ren forskrekkelse. Harry Hansen bare nikket.
I det samme kom en politibetjent løpende. ”Hr. Hansen” hilste han og trakk pusten. ”Vi tror vi har funnet frem til hovedkvarteret til den norske delen av anarkistbevegelsen. Karene i etterretningen snappet opp en e-post for en time siden. Først nå er den dekryptert. Det skal være et møte i Bogstadveien 34.”
Harry Hansen nikket bistert. ”Kall sammen karene og gi ordre til bevæpning”.
Snøværet hadde startet igjen og kveldsmørket var begynt å senke seg over Tigerstaden. Harry Hansen plasserte sine menn i portrommene rundt omkring, mens han selv og Hilmar Jensen skjulte seg bak en stor hekk like ved villaen som bar nummeret 34.
”Se der” hvisket Jensen og grep Hansen i armen ”Der kommer to stykker gående”
Forsiktig kikket de to ut mellom grenene i hekken og så to menn med frakkekravene brettet opp over ørene. Begge stoppet like utenfor villaen og kikket seg rund. Så gikk de bort til døren, banket tre ganger og ventet. Etter et par minutter ble de sluppet inn.
Harry Hansen og Hilmar Jensen kikket på klokkene sine. De selvlysende viserne markerte at klokken var ti på seks.
”Vi gir dem ti minutter og så går vi inn” sa Hansen lavt. Han mer følte enn så at Hilmar Jensen nikket.
Hansen kikket nok en gang på sitt selvlysende armbåndsur. Aldri hadde viserne beveget seg så langsomt som nå, men endelig.
”Greit Jensen. Gi signalet!”
Hilmar Jensen gikk varsomt ut på fortauet og tente en lighter. Knapt var den slukket før gaten som ved et trylleslag var full av tause skikkelser som langsomt trakk seg sammen rundt villaen.
Harry Hansen løp frem og bort til hoveddøren. Varsomt la han hånden på dørklingen. Den var låst. Han fant frem sin universaldirk og etter noen minutters arbeid lød et lite klikk fra låsen. Forsiktig åpnet han døren og gikk inn, tett fulgt av Hilmar Jensen og et par andre politifolk. Resten holdt vakt rundt huset.
Ved enden av gang kunne en strime av lys skimtes. Der var en dør og de kunne høre en svak mumling av stemmer fra den andre siden.
Harry Hansen trykket ned klinken med varlig hånd. Døren var åpen. Han kikket bak seg og nikket til de som hadde fulgt ham inn. Så trakk han sin tjenestepistol og sparket døren opp.
Innenfor var en gruppe maskekledde skikkelser samler. De fleste hadde halvmasker, men en av skikkelsene bar en sort hette.
Rop og skrik. Kaos og banning. Harry Hansen stormet mot skikkelsen med hetten og kastet seg over den, idet den skulle til å unnslippe gjennom en lem i gulvet. Et slag med pistolkolben fikk personen rolig og han kunne smekke håndjernene om dennes slanke hender.
Rundt ham roet det hele seg ettersom Hilmar Jensen og de andre fikk kontroll med de øvrige maskekledde. Harry Hansen vendte oppmerksomheten mot hetten til personen som lå ved hans føtter og tok den av.
I det samme kom Hilmar Jensen bort til ham. ”Helga!” utbrøt han. ”Ja” sa Harry Hansen bistert. ”Endelig har vi fått fatt i henne”.