Mørket knuget seg rundt ham. Presset på fra alle kanter. Harry Hansen kjente den ramme lukten av sin egen svette. Tankene tumlet om hverandre som lottokulene til Norsk Tipping. I glimt så han seg selv som ung student, bøyd over en av universitetets dataterminaler. Kjente den sitrende kriblingen i kroppen når sikkerhetssperrene gav etter for hans kodeknekkeprogram. Så filene som ble tilgjengelig. Ord skrevet av andre mennesker. Kjente følelsen av makt. Og så kom skammen. Skammen over å være en elektronisk kikker inn i andres liv.
Den skammen hadde fulgt ham resten av livet, men aldri så sterkt som den dagen han satt som fersk etterforsker foran en kvinne som hadde hatt innbrudd i sin PC. Hver gang hun koblet seg på Internett ble maskinen angrepet, noe hun først fikk visshet om da hun installerte en brannmur. Han husket kvinnens redde øyne og fortvilte raseri over å få livet sitt invadert og tråkket på. Og han hadde sittet der og tenkt på sitt eget forsøk på innbrudd og kjente han ble varm av skam. Etter dette så han for seg kvinnens redde øyne hver gang noen forsvarte og forherliget dem som brøt seg inn i andres datamaskiner.
Han kastet urolig på seg. Mørket var like tungt og knugende. Tankene virvlet videre om alt og alle. Men særlig rundt unge gutter med datamaskiner som trodde de var hevet over alle lover og regler, og at de visste alt om IT. Han husket en slik ung gutt. Det var mens han tjenestegjorde som befal i militærpolitiet. Han hadde eskortert en ung rekrutt som nyss var ankommet til førstegangstjenesten inn på et lite kontor, der en eldre major ventet på ham.
Den unge gutten hadde tidligere moret seg med å bryte seg inn i forsvarets datamaskiner. Gutten hadde aldri forestilt seg at han fra første stund ble oppsporet og siden fulgt med argusøyne. Harry Hansen hadde sett det litt foraktelige uttrykket til gutten forandre seg til frykt, da det gikk opp for ham at der fantes eldre mennesker med uendelig mye mer kunnskap enn ham selv og som rådde over et apparat med makt og teknologikraft han bare kunne drømme om. Gutten lærte der og da at det fantes datamaskiner man aldri prøvde seg på. Men hadde han kjent skam?
Harry Hansen kastet dynen til side og satte seg opp. Det nyttet ikke å sove mer. Slik var det alltid på vinteren. Mørket hang over ham som en tung kappe og hindret all søvn. Langsomt kledde han på seg og gikk ut til bilen. På kontoret kunne han la tankene konsentrere seg om saken.
Inne på sitt kontor sukket Harry Hansen tungt og strakte seg etter kaffekoppen. En svak murring i venstre kne minnet ham om at han begynte å bli gammel. Den gamle skaden fra tiden ved hærens befalsskole, der han var sist i sin klasse, ble stadig mer merkbar. Han sukket igjen. Det så ut til å bli en lang og anstrengende dag. På en eller annen måte hadde pressen fått snusen i at noen hemmelige datafiler var stjålet. Og derfra hadde veien vært kort til den unge ingeniøren.
Av og til lurte han på om ikke enkelte journalister var bedre etterforskere enn både ham selv og hans kolleger. Han lot blikket falle på morgenutgaven av VG. Overskriften MILITÆRE HEMMELIGHETER PÅ AVVEIE nærmest skrek mot ham. Teksten konkluderte med at politiet var i fullstendig villrede, og det hadde de jo rett i.
Han ristet oppgitt på hodet og skjøv avisen vekk og vendte seg mot datamaskinen. Det var tid for å åpnet dagens e-post. Hans værbitte ansikt sprakk i et varmt smil. Hun hadde skrevet igjen. Med et varlig klikk åpnet han e-brevet og leste. I et halvt år nå hadde han brevvekslet med en kvinne han ble kjent med på en av Internett sine nyhetsgrupper. En kvinne som ble ham kjærere for hver e-post og som han snart skulle få møte. Øynene ble myke mens han raskt tastet et svar.
Så lukket han e-postprogrammet og strakte seg. Han kjente trettheten sitte som en klo i kroppen hans. Han følte et sterkt behov for litt atspredelse. Blikket falt på en diskett som lå ved siden av papirbunken. Han hadde fått den av Hilmar Jensen for et par dager siden, som igjen visstnok hadde fått den av sin datter. Disketten skulle inneholde et par artige spill. Harry Hansen tok disketten, satte den i maskinen, og klikket på A:. «Hm», tenkte Harry Hansen, «DoomDay – høres ut til å passe ypperlig for anledningen».
Hansen tok en slurk av kaffen, skar en grimase og startet programmet. Disketten inneholdt et lite spill der det gjaldt å skyte ned flygende PC-er. Han smilte svakt og grep musa. Plutselig svartnet skjermen og en sterk summing vitnet om at maskinen hadde restartet.
Harry Hansen rynket pannen, så bannet han rasende. Isteden for det vante skjermbildet kom kun en svart skjerm og beskjeden NO SYSTEM.
I det samme ringte telefonen. Hansen grep den raskt. En lys og munter stemme i den andre enden møtte ham, og de første ordene fikk Harry Hansen til å bite tennene sammen. «Nå, hvordan likte du DoomDay-spillet? Det ble dommedag for maskinen din, ja?” Personen brøt ut i en skrallende latter.
«Hvem er De?”, spurte Harry Hansen skarpt.
En lav humring fylte eteren og den muntre stemmen fortsatte: «Tja, du kan jo kalle meg en representant for Hackersyndikatet». Så lød et klikk og linjen ble stille.
Harry Hansen la røret på plass og lente seg tankefullt tilbake i stolen. Hvordan hadde disketten fra Hilmar Jensen blitt infisert av datavirus? Var det i det hele tatt den samme disketten? Eller hadde noen tatt seg inn på kontoret og byttet om diskettene?
Harry Hansen så på klokken. Jo, Hilmar var nok kommet på jobb nå. han pleide å være tidlig ute. Så grep han telefonen og slo et nummer. To minutter senere kom Hilmar Jensen inn på kontoret med sin evinnelige pipe hengende i munnviken. «Har det skjedd noe?”, spurte han og stirret granskende på sin gamle venn. Harry Hansen nikket og pekte på en stol. Mens Jensen satte seg og fikk fyr på pipen, fortalte Hansen om hva som hadde skjedd med maskinen hans.
Jensen måpte forbauset. Så ristet han på hodet. «Jeg brukte selv den disketten på min egen maskin, og det gikk helt bra.»
Han satt taus en stund. «Tror du det har vært noen innom kontoret og byttet ut disketten?”
Harry Hansen tente seg en ny sigarillo og lente seg tilbake i stolen.
«Det kan tenkes», svarte Hansen. Han grep telefonen. «Iversen? Det er Hansen her. Har det kommet noen spesielle personer hit de siste dagene? Jaha?» Hansen knep munnen sammen og la på røret.
Han så dystert på Jensen, som hevet et spørrende øyenbryn. «En kvinne», sa Hansen. «En kvinne som spurte etter mitt kontor i går, mens jeg var ute til lunsj.»
Hilmar Jensen så skarpt på sin gamle venn. «Var det Helga tror du?»
Harry Hansen smilte beskt. «Iversen husket damen fordi hun hadde slike spesielle øyne. De var liksom røde og flammende. Ifølge ham selv ble Iversen svimmel av å se inn i dem. Så svimmel at han glemte alt omkring seg i flere timer etterpå.»