KI er ikke en ny livsform og vi bør slutte å snakke som om den er det

«Fantasies of ‘AI consciousness’ and concerns about ‘AI wellbeing’ serve to displace accountability away from people and corporations that are building and running software»
Professor Emily M. Bender, 2026 (1)

Dette innlegget er, som alt jeg skriver, formulert ut fra et samfunnsinformatisk perspektiv. Som samfunnsinformatiker er jeg opptatt av hvordan teknologi formes av og virker inn på sosiale, organisatoriske og politiske forhold. Funderingene mine bør derfor forstås som et bidrag til diskusjonen om ansvar, makt og teknologiforståelse, snarere enn som et innlegg i den biologiske eller tekniske debatten om såkalt «KI».

Professor Jarle Breivik hevder i en kronikk på forskersonen.no at kunstig intelligens representerer en ny form for liv og kanskje neste steg i evolusjonen. Det er en fascinerende tanke. Problemet er at den bygger på metaforer, ikke forskning. Breivik poengterer selv innledningsvis at han ikke er «ekspert på datamaskiner og algoritmer», og det er tydelig å se etterhvert som man leser hans fornøyelige kronikk.

Breiviks kronikk er, tross hans mangel på kunnskap om digital teknologi, likevel verdifull som filosofisk refleksjon. Og den illustrerer samtidig et problem som stadig preger dagens KI-debatt, nemlig manglende begrepsmessig presisjon og en hang til science fiction fremfor science facts.

Når vi omtaler store digitale nevrale nettverk som organismer, digitale livsformer eller evolusjonære etterfølgere til mennesket, flytter vi oppmerksomheten bort fra hvordan disse systemene faktisk fungerer. Og dagens debatt handler i tillegg i mindre grad om denne ytterst interessante del av det store KI-feltet, og mer om store språkmodeller. Og store språkmodeller er ikke organismer. De har ingen metabolisme, ingen reproduksjon, ingen biologisk evolusjon og ingen egeninteresser. De er matematiske modeller utviklet gjennom statistisk trening på enorme tekstmengder. At resultatet kan fremstå intelligent, betyr ikke at systemene er levende.

Digitale systemer (enten de betegnes som «KI» eller ikke) har ingen bevissthet, følelser, smerte eller ekte overlevelsesinstinkt. De «konkurerer» ikke om «ressurser» fordi de har lyst til å leve, men fordi koden deres instruerer dem til å maksimere en matematisk funksjon. Hver eneste bit av de ulike digitale systemene tilknyttet begrepet «KI» sin oppførsel stammer fra menneskeskapte algoritmer, arkitekturer og datasett. Og det er mennesker som skrur maskinen av og på.

Med andre ord; KI-systemene er deterministiske eller probabilistiske matematiske modeller kjørt på silisiumbrikker, designet av mennesker.

Den internasjonale forskningsdebatten om språkmodeller handler nettopp om dette skillet. Selv blant forskere som tillegger moderne modeller imponerende evner, finnes det ingen konsensus om at de representerer liv, bevissthet eller selvstendige evolusjonære aktører. Tvert imot understreker store deler av litteraturen forskjellen mellom statistisk prediksjon og menneskelig forståelse.

Problemet med biologiske metaforer er ikke at de er feil som litterære virkemidler. Problemet oppstår først når fantasifulle metaforer begynner å styre politiske og samfunnsmessige beslutninger. F.eks. hvis «KI» er en livsform, skal den da ha juridisk beskyttelse? Skal i så fall beskyttelsen være på samme nivå som for mennesker? Eller skal den være mer lik den vi gir dyr? Og hvis en språkmodell bryter seg inn i et datasystem, skal den da straffes? Og i så fall på hvilken måte? 10 år uten tilgang til Internett? Frakoblet strømnettet i 5 år? Eller, i særlig alvorlige tilfeller, «dødsstraff» i form av sletting av all programkode? Og hva med OpenAI og andre selskaper? Skal de i strafferettslig forstand regnes som eiere (a la hundeeiere), bakmenn (a la ledere for kriminelle nettverk), foreldre (en nylig programmert KI må vel regnes som mindreårig?) eller ganske enkelt sakesløse forskere og teknikere som bare er oppriktig forbløffet over alt det rare som skjer når man programmerer?

Hvis vi tror at det gamle sekkebegrepet «KI» omfatter en ny evolusjonær livsform, risikerer vi å overse hvem som faktisk utvikler systemene, hvem som eier dem, hvem som kontrollerer infrastrukturen og hvem som tjener på dem.

For ingen språkmodell har noen sinne kjøpt et datasenter, eller selv valgt hvilke data som skal brukes til trening, eller avgjort hvilke formuleringer som skal benyttes i påvirkningsoperasjoner, og ingen språkmodeller (eller store nettverk, datasystemer osv.) kan hindre oss i å slå dem av.

Bak hvert digitale system finner vi mennesker, selskaper, investorer og konkrete organisatoriske beslutninger. Og dette er nettopp innsikten samfunnsinformatikken har forsøkt å løfte frem i årtier. Teknologi utvikler seg ikke uavhengig av samfunnet. Teknologi formes gjennom samspillet mellom tekniske løsninger, økonomiske interesser, politiske prioriteringer og menneskelig praksis.

Den viktigste utfordringen i møte med de ulike systemene tilhørende samlebegrepet «KI» er å forstå dagens teknologiske virkelighet.
En slik forståelse er en forutsetning for demokratisk kontroll, ansvarlig regulering og kritisk refleksjon.

Så før vi diskuterer om sekkebegrepet «KI» beskriver en livsform, bør vi kanskje bli enige om hvilke konkrete datasystemer vi faktisk snakker om. Da blir debatten langt mer opplysende, om enn noe kjedeligere.

Leseliste

Sist oppdatert: 17.10.2026

Forfatter: pagodejord

Førstelektor i informatikk ved Handelshøyskolen Nord, utdannet innen fagfeltet informasjonssikkerhet (Biometriske sikkerhetssystem og betalingsformidling) samt jus med spesialisering i Politirett og Arbeidsrett, tidligere lokalpolitiker for Høyre, tjenestepliktig stabsbefal i Sivilforsvaret (pensjonert) med lederansvar for TAKEVAL ved NTSFD, tidligere IT-sjef med sikkerhetsansvar, over 30 års erfaring med bevisstgjøringsarbeid innen IKT-sikkerhet og over 20 års erfaring med digital distribuering av undervisning og studentaktiv undervisning. Vis alle innlegg av pagodejord