«Historically, AI researchers’ predictions about progress in AI abilities have been pretty bad. We don’t really have principles that describe which kinds of tasks are easy for AI and which ones are hard»
Professor Arvind Narayanan, 2026 (1)
Debatten om kunstig intelligens i høyere utdanning er i ferd med å dele seg i to spor: ett der teknologioptimismen får dominere, og ett der kritiske perspektiver forsøker å holde fast ved forskningens og demokratiets grunnleggende prinsipper.
Et godt bilde på teknologioptimismen, og motstand mot mer kritiske røster, er Anders Eidsvik sitt innlegg på Altinget.no. Her hevder han at førsteamanuensis Inga Strümkes kritiske røst i KI-debatten er en bjørnetjeneste.
Eidsviks argument bygger på et premiss om at KI-utviklingen er så uforutsigbar og rask at vi må være åpne for alt – også det vi ikke forstår. Men dette er en farlig form for pragmatisme som overser det enkle vitenskapelige faktum at datamaskiner fortsatt er datamaskiner.
Datamaskiner er stadig vekk basert på digitale, binære «byggesteiner», ikke mystisk og uforklarlig magi. Siden 2022 har vi fått flere og mer spesialiserte verktøy (akselleratorer, minnetyper, DPUs, kjøleløsninger) for å møte behovene skapt av store språkmodeller, men disse endringene er forbedringer av samme grunnleggende prinsipp. Datamaskiner er fortsatt digitale maskiner som bruker binær logikk (0 og 1) i form av elektriske tilstander og begrensningene som følger av fysikk, strøm, kjøling og nettverk er ikke på mystisk vis plutselig opphevet.
Dette betyr at vi fortsatt er låst til de samme fysiske realitetene som vi har vært i flere tiår. OpenAI, Microsoft og andre kommersielle aktører har ikke funnet opp hjulet på nytt; de har bare bygget en ekstremt spesialisert versjon av det. Den «magien» vi opplever er et resultat av manglende kunnskap om hvordan datamaskiner faktisk funger, rå datakraft og sofistikert matematikk, ikke et brudd med klassisk datateknologi.
Som informasjonsviter i den samfunnsinformatiske tradisjon etter Rob Kling og Tom Jewett, ser jeg teknologi ikke som nøytral, men som sosialt formet og politisk ladet. «KI» er ikke bare et sekkebegrep som omfatter en rekke ulike digitale system, men også en kulturell kraft som gir ly til kommersielle aktørers påvirkning av hvordan vi lærer, vurderer og forstår verden.
Eidsvik etterlyser fleksibilitet. Jeg etterlyser motstandskraft. Vi må ikke bøye oss for teknologiens tempo, men stille de vanskelige spørsmålene: Hvem tjener på denne utviklingen? Hva slags kunnskap fremmer den? Og hvilke verdier taper vi?
Universitetenes jobb er ikke å tilrettelegge for ureflektert bruk av store språkmodeller i form av samtaleroboter, men å utdanne borgere med evne til kritisk refleksjon. Det innebærer å utfordre løsningstro, avkle mediefantasier og insistere på forskningens langsomme, men nødvendige tempo.
Strümkes kritikk er ikke en bjørnetjeneste. Den er en demokratisk nødvendighet.
Og initiativet fra en trio ved UiT Norges arktiske universitet – Maria Danielsen, Knut Ørke og Holger Pötzsch – med mål om å få KI-debatten i høyere utdanning inn på et nytt spor, er også en viktig del av en demokratiske prosess mot en større forståelse for fordeler og ulemper ved de digitale system som nå kalles «KI».
Initiativtakerne hevder at KI‑debatten i norsk høyere utdanning er blitt for ensidig optimistisk og at kritiske stemmer ikke slipper til. Forskerne etterlyser en ny retning, der etikk, demokrati, sikkerhet og faglig kvalitet står i sentrum.
Jeg er kanskje ikke uten videre enig i at kritiske stemmer ikke slipper til, selv om det i media (og til dels også internt i akademia) først og fremst fokuseres på halvsannheter om hva samtaleroboter rent faktisk er i stand til og uvitenskapelige fabuleringer om en mulig Isaac Asimov-lignende fremtid.
Men vi trenger en kritisk og faglig debatt om sekkebegrepet «KI», og ikke minst om de konkrete (og begrensede) verktøy som siden 2022 har gitt støtet til en teknologisk utvikling som svekker vår individuelle dømmekraft, devaluerer den politiske og kulturelle verdien av selvstendig menneskelig refleksjon og truer demokratiets evne til å skille mellom velfundert kunnskap og glattformulert uvitenhet. Derfor har jeg signert oppropet presentert i Khrono 30. mars 2026.
Leseliste
- Why AI is not a science
- AI as Normal Technology
- Who and What comprise AI Skepticism?
- Sterri vs. Strümke
- Hype and hope: KI i høyere utdanning
- Akademisk skriving med KI i forskning – hva er problemet?
- Slutter vi å skrive, slutter vi å lære
