Det var nok en snøtung dag i Tigerstaden. De brave borgere av denne etter hvert så eksosfylte by hastet gjennom gatene med hodet bøyd under paraplyene.
Inne i et lite og røykfullt kontor i Victoria Terrasse satt Harry Hansen. Mellom leppene hang den vanlige sigarillosneipen. På skrivebordet summet det svakt i PC-en.
Hansen så tankefullt ut i rommet.
I det samme ringte telefonen. Hansen grep den og bjeffet et «Ja». En stemme vislet svakt i den andre enden.
Harry Hansen svarte rolig «Jada, mitt navn er Hansen. Harry Hansen». Stemmen i andre enden vislet videre.
Harry Hansen hevet et øyenbryn.
«Helga!? De vet hvor Den røde redsel holder til?» Stemmen fortsatte i noen minutter, og så lød det et klikk.
Harry Hansen reiste seg. Det glimtet i svart stål under venstre armhule.
Han gikk med raske skritt ut i korridoren og bort til et tilstøtende kontor. Han åpnet døren og stakk hodet inn. «Kom igjen, Hilmar. Få med deg Christine og følg meg!» Så gikk han raskt videre og ut til parkeringsplassen.
Han hadde alt fått start på Forden da Hilmar kom springende og hev seg inn i forsetet.
«Hvor er Christine?», brummet Hansen, og kikket ut av bilvinduet mot stasjonen. «Hun var ikke inne», sa Hilmar. Harry Hansen rynket pannen mens han satte bilen i gir og kjørte ut fra parkeringsplassen.
Hilmar stappet med rolige bevegelser tobakk i pipen. Han var nysgjerrig på hva dette gjaldt, men visste at Hansen ville fortelle ham det han trengte å vite.
«Noen ringte til meg nettopp», sa Hansen. «Stemmen var fordreid, men tilhørte en mann. Han sa han visste hvor Den røde redsel holder til.»
Hilmar mistet nesten pipen av forbløffelse.
«Hva!», utbrøt han, og stirret storøyd på Harry Hansen. Bilen jog ut av bygryta, og nærmet seg hurtig strøkene der Tigerstadens mer bemidlede holdt til.
Det sluttet å snø, og for første gang på flere dager slapp noen solstråler og flekker av blå himmel gjennom det tunge skylaget.
«Her skulle det være», mumlet Hansen og stoppet bilen ved en stor gråsteinsmur. Harry Hansen og Hilmar Jensen steg ut av bilen og så seg om.
Snøkrystaller blinket skarpt på spisse jernstakitt og massive murer. Hansen gikk bort til en stor og tung port. Hilmar Jensen stilte seg ved siden av ham.
«Ingen klokke», mumlet Jensen.
«Nei. Men se her» Hansen pekte på en boks som var festet i portstolpen. Inni boksen kunne de se omrisset av en hånd. «Et biometrisk adgangssystem«, utbrøt Hilmar Jensen forbløffet.
Harry Hansen nikket. «Her kommer vi ikke gjennom på vanlig måte. La oss se om det er en annen vei inn.»
De to mennene gikk til hver sin kant for å undersøke muren. De møttes på baksiden av den enorme eiendommen, og begge ristet på hodet.
Harry Hansen sukket. «Vel, da får vi prøve å klatre over. Det er såpass mye snø at vi burde klare å lande mykt på den andre siden. Hilmar Jensen så skeptisk ut, men nikket bekreftende, om enn noe motvillig.
De begynte å klatre over muren med langsomme og forsiktige bevegelser.
De pustet ut på toppen mens de speidet innover eiendommen. Det lot til å være en ærverdig herskapseiendom utsmykket med gamle trær og busker. De nakne greinene strakte seg som krokete trollfingre mot himmelen. Den lille strimen av sol forsvant, og snøen begynte atter å falle over landskapet.
«Ok, Hilmar», sa Hansen og så på sin trofaste venn og kollega. «La oss hoppe i det.»
De to landet mykt i snøen nedenfor muren, og begynte å bevege seg varsomt mellom trærne. De kunne se huset der fremme. Intet lys vitnet om at det bodde folk der. Ingen røyk fra pipen vitnet om at boligen var oppvarmet. De eneste lydene var fra en og annen kråke som skrek hest i det fjerne.
De kom frem til huset uten noen hendelser, og fant snart frem til husets hoveddør. Hansen pekte på et kamera som var montert rett over døren. Hilmar trakk på skuldrene og la en hånd på dørklinken. Døren var låst. Det summet i kameraet.
«Ansiktsgjenkjenningssystem», sa Hansen lavmælt. «Dette huset er virkelig godt utstyrt med avansert adgangskontroll.»
«La oss knuse et vindu», foreslo Hilmar Jensen, og gikk mot et av de store buevinduene som preget forsiden av huset.
Et lite rop unnslapp ham idet han kom frem til vinduet. «Se», visket han, «noen har brutt seg inn her!»
Hansen gikk raskt bort til ham og så at vinduet var brutt opp. «Kom igjen», sa han bestemt og kløv inn, tett fulgt av Hilmar Jensen. Innenfor vinduet trakk de begge sine tjenestevåpen og kikket seg vaktsomt omkring.
De sto i en stor stue. En dør førte inn til et annet rom. «Sjekk ut det andre rommet», sa Hansen, «men vær forsiktig. Den eller de som omgikk de biometriske vokterne kan fortsatt være her.» Han gikk selv mot et stort skrivebord som sto plassert midt i stuen. En PC stod på bordet og summet svakt. En boks med et okular stod ved siden av tastaturet. Hansen smilte svakt. «Retinagjenkjenning for å logge seg på PC-en, du verden» mumlet han stille for seg selv. Han plasserte sitt tjenestevåpen tilbake i hylsteret under armen og lente seg frem mot PC-en.
I det samme nå hørtes et dunk og et stønn innefra det andre rommet. I det Harry Hansen satte seg i bevegelse for å komme sin venn til unnsetning, kom en høy og tynn skikkelse inn i stuen. Skikkelsen bar en sort maske over øvre del av ansiktet. I hånden pekte en merkelig pistol mot Hansen. Det var noe med skikkelsen, tenkte Hansen og stirret på skikkelsens velpleide skjegg. I det han forsøkte å få fatt i pistolen sin hørtes et lite poff, og alt ble svart for Hansen.
Skikkelsen gikk raskt bort til Hansen og gjennomsøkte frakke- og bukselommene hans. En ergerlig banning vitnet om at søket var resultatløst. Med raske steg gikk han mot utgangsdøren, åpnet den og forsvant ut.
Noe senere gled en mørkkledd skikkelse gjennom byens sidegater. Ved flere steder stoppet han opp som for å knyte en skolisse før han fortsatte. Skikkelsen, hvis person var den samme som nyss hadde satt våre trofaste helter Harry Hansen og Hilmar Jensen ut av spill, beveget seg langs en rute som kunne vært en turistbrosjyre verdig.
Norges Bank, Børsen, Justisdepartementet, Stortinget og Slottet ble besøkt før skikkelsen forsvant inn en mørk og trang sidegate.