Det var gløtt av sol og en sval bris gav et spinkelt håp om vår over Kristiania.
I løpet av noen hektiske dager slo politiet i Finnland, Sverige, Østerrike, Belgia, Frankrike, Tyskland, Italia, Portugal, USA og Norge til mot det anarkistiske nettverket. Datamaskiner med kolossal kapasitet, samt tusenvis av disketter ble beslaglagt.
Et hundretalls personer ble arrestert over hele verden, men Christopher Sjule var som sunket i jorda.
Mange av de arresterte snakket villig vekk i håp om lettere straff, men Den femte kolonne ble aldri nevnt. Helga forble taus gjennom alle avhør.
Hvor de hemmelige filene til skipsreder Gyldenvik og ingeniør Berg til slutt endte, og hvem som stod bak de datastyret bombene forble et mysterium. VG kunne melde i en av sine utgaver at ”Politiet jager fortsatt etter Mr. Gregory” og spekulerte i om han også stod bak mordet på Asbjørn Falk. I et intervju sa en husmor på Østre Toten det mange rundt om i Norge følte at ”vi tør nesten ikke være alene”, så oppskaket var folk blitt av den ukjente Mr. Gregory og eksplosjonene i hovedstaden.
Tross de mest nitide undersøkelser lyktes det ikke Harry Hansen å finne noe som helst spor etter Christopher Sjule eller de stjålne datafilene, og det var derfor en taus og bitter Harry Hansen som overlot til sikkerhetstjenesten å fortsette søket etter digitale spor på Internett.
Han avspiste de nyhetshungrige journalister som hadde funnet veien til hans kontor for å få mest mulig informasjon om den sensasjonelle saken, med noen ganske få ord.
Sittende i sin kontorstol så han tomt fremfor seg. Drømmen om kjærlighet per e-post var brutalt knust. Det var egentlig en mager trøst at henne som hadde tatt ham slik ved nesen nå ville tilbringe mange år bak murene, og uten adgang til PC.
Det banket på døren og Harry Hansen løftet med et rykk hodet og ropte ”Kom inn!”
Det var Hilmar Jensen som kom. Han satte seg tung ned i en stol og stirret dystert på sin gamle venn. ”Hva gjør vi nå? Aldri har vi vel blitt slått ut slik som denne gangen.”
Harry Hansen trakk på skuldrene og tente en sigarillo. ”Det eneste vi kan gjøre Jensen, er å ta lærdom av denne saken. Vi var rett og slett ikke godt nok forberedt på slike utspekulerte kjeltringer.”
Og oppe i Akersgaten buldret de store pressene, og avisene spredtes over hele landet og serverte den ene spekulasjonen mer fantasifull enn den andre rundt bruken av datamaskiner blant kriminelle.
Midt oppe i alt dette viraket landet et fly på Fornebu direkte fra Milano. Blant de mange passasjerer var en mann av middels høyde og særdeles alminnelig utseende. Det eneste som skilte ham ut fra de andre var den hvite prestesnippen som kunne skimtes bak frakkekraven og et tykt ullskjerf.
Men det var en ting til, som kun den mest observante iaktager ville legge merke til, som skilte denne mannen fra de andre reisende – og det var hans ualminnelig iskalde blikk.
Mannen installerte seg på et av byens bedre hotell, tok et par telefoner, og la seg så til å sove. Litt ut på kvelden forlot han hotellet og satte kursen mot en forlatt byggeplass. Varmen som hadde preget dagen hadde nå gitt plass for nattekulden, og mannen brettet frakkekragen opp over ansiktet. Vel fremme ved byggeplassen ble han stående i skyggen av en plankestabel og vente.
Det gikk et kvarter og så dukket en annen skikkelse opp. Denne så seg stjålent omkring og virket nervøs. Så var det som om han tok seg sammen og begynte å gå med bestemte skritt mot plankestabelen.
Den fremmede steg frem fra skyggen og den nyss ankomne skvatt til. Den fremmede rakte hånden frem og sa med lav stemme ”Sørg for at hun får denne i maten”. Så snudde han og forsvant i natten.
To dager etter forkynte Verdens Gang ”MYRDET I FENGSEL” og beskrev hvordan vokterne hadde funnet den kvinnelige storforbryteren ”Den røde redsel” forgiftet i sin celle.